Bokelskere.no

En tynn sølvtråd av høst hadde spunnet seg rundt trærne i oppkjørselen, og fasaden var tatovert av skyggene fra dem. Gresset langs bygget var høstskarpt i fargen, som om det lyste litt ekstra før forråtnelsen og frosten ville sette inn.

Fundamentalismen er den religiøse lederens store fristelse. For jo mer forkynneren kan markere sikkerhet og styrke, jo mer som er absolutt og sikkert, desto sterkere blir forkynnerens myndighet. Desto større blir makten i hans eller hennes hender.

Fornuften er på rolig marsj videre, og vi kan hele tida etterprøve den, der den går kritisk prøvende fra det vi vet til det vi gjerne vil vite.
Jeg foretrekker det. Jeg liker ikke de som romantiserer den enkle tro, de gamle sannheter.

Det var bøkene som viste meg veien. Ikke før hadde jeg lært å lese, før jeg skjønte at jeg kunne lukke våre foreldre og hele den pinsevennlige verden ute når jeg gikk inn i en bok. Der var de maktesløse.

Når den troende er redd for å miste sin tro, er det ikke så mye av frykt for helvete eller håpet om en himmel. Det er frykten for å miste fotfestet her og nå. Frykten for hvordan det vil bli ikke å ha en gud å være redd for eller beundre, elske og drømme om. Noen forblir lykkelige i sin tro så lenge de lever, andre kjemper, men kommer seg aldri løs. Våre foreldre slet.
Også det arvet vi. Og uansett hva vi har lært og forstått av religionens vesen, av kristendommens egenart, av dens kjerne og budskap, så forblir den først og fremst våre foreldres fortsatte nærvær i våre liv.
Og vår forbannelse.

Så selvopptatte frelste mennesker kan bli! Så begeistret for seg selv og sin troslykke, så overbevist om at det har gjort dem til fabelaktige mennesker! Uten å nøle postulerte de enorm toleranse, kjærlighet og omsorg, uten en motforestilling snakket de med ustoppelig glød om alt det de hadde gjort og betydd, hvordan de hadde spredd sin glade kristentro som et glitter over sine bekjente, sin familie og vennekretsen. Uten å vike en millimeter fra gullstandarden forkynte de sine moralske dommer, uten å se hvor fjernt de var fra virkeligheten. De trodde seg fri fra all synd. Uforstående stirret de på dem som trakk seg unna, som ikke orket deres selvgodhet.

I femti år prøvde jeg å glemme den seks år gamle Håkon. Det gjorde for vondt å kjenne på barndommens angst, skam og ensomhet. Kjenne smerten til den lille gutten fra dypet av meg selv. Jeg levde derfor som best jeg kunne, på mange måter et rikt og verdifullt liv. Men alltid med en ironisk distanse til alt som hadde med min religiøse oppvekst å gjøre. For mange kunne jeg nok fremstå som gåtefull. For eksempel hvis de hadde hørt meg en varm sommerdag i Oslomarka syklende og syngende på ord som for meg var befriende: «Jeg er så glad jeg ikke er frelst, jeg er så glad jeg ikke er frelst ...»
Hele livet har jeg slåss. I barneårene og den tidlige ungdomstida for å bli det jeg trodde alle de andre i menigheten var. Så begynte kampen for å finne min egen vei; hva er det som er sant i mitt liv? Gjennom studier, arbeid og terapi bygget jeg opp et livsfundament.

Ofte har jeg tenkt at det hadde vært mye bedre å legge fra meg troens byrde, og la Gud klare seg selv. Gjøre som Levi Fragell og hans humanetiske likesinnede. Det har jeg ikke klart. Jeg tenker på min gamle kollega som sa at «oppveksten i pinsebevegelsen blir vi aldri ferdig med». Hvorfor er denne fortida så vanskelig å legge bak seg?
Jeg tenker: Om skuffelsen er aldri så stor, slutter mange av oss som er «brent av tro» aldri å håpe. At en gang vil også vi på en eller annen måte oppleve å få vår barndoms religiøse lengsler oppfylt.

For noen år siden traff jeg en mann som hadde en liknende religiøs oppvekst som meg. Foreldrene var frikirkefolk, sterke i troen. Og hans drøm var å bli frelst, få del i den store gleden. Han ba og ba, men frelsesfryden strømmet aldri inn i hjertet. Til sist var det slutt på tålmodigheten. Han dro på vekkelsesmøtet på søndagskvelden, og på vei inn i lokalet ga han Gud et ultimatum: Dette er siste gangen, Gud. Møter du meg ikke i kveld, er det slutt mellom oss.
Da ettermøtet kom med innbydelse til frelse, gikk han fram. Etter ti minutter reiste han seg i benken, og gikk ut av lokalet. Han kom aldri tilbake.

Jeg står gjerne rett opp og ned ved et av vinduene, der isrosene fyller rutene med de vakreste mønstre. Med pekefingeren tiner jeg et bitte lite hull. Jeg forsøker å finne en åpning.

Og så ser jeg henne. Jeg ser Luna danse ut og inn mellom lys og skygge under det store eiketreet, det over tusen år gamle eiketreet. Det er gammelt som Metusalem, det gjemmer svarttrost, gulspurv og pilfink inne i det rike bladverket. De smetter ut og inn, og sangen deres blir en del av Lunas nynning.

Livet, tenker jeg, lett fortumlet og samtidig forbausende klarsynt, slik en kan bli av et glass formiddagsvin, livet kan deles inn i kapitler som enten flyter umerkelig over i hverandre, eller faller i klart avgrensede avsnitt, som mitt gjør. Hvert avsnitt slutter med en dramatisk hendelse, og innholdet i dem er så forskjellige at det er umulig å fatte at hovedpersonen er den samme.

Jeg har ingen garantier å tilby. Det eneste jeg har å gi deg er eplet fra Kunnskapens tre. Se deg sette tennene i det og håpe at det vil gjøre deg sterk nok når din tid kommer. Din tid til å skille det onde fra det gode. Og til å avsløre det onde, også når det selv tror det er i det godes tjeneste, slik bestefar gjorde.

Guds ord gikk meg aldeles hus forbi. Det gjorde de også i morges. At jeg ikke alt er blitt til en saltstøtte, er et under.

Vi arver ikke minner, heldigvis. Men kanskje kan andres minner hjelpe oss til å treffe kloke valg selv? Det er visst det jeg ønsker aller mest for deg; at du skal vokse opp og bli sterk og forstandig, slik at valgene du gjør blir til det beste for deg og for menneskene rundt deg.

Jeg holder deg tett inntil meg og tenker at det å miste et barn, det må kjennes som om verden faller.