Fin populærvitenskapelig bok om de største spørsmålene om universet. Hva vet vi? Hva vet vi ikke? Hvorfor?
Mens de to første bøkene i Kingsbridgeserien i all hovedsak foregikk nettopp i Kingsbridge, er handlinga i denne tredje boka nært knyttet til storpolitikken i Europa i siste halvdel av 1500-tallet. Her er det katolsk forfølgelse av protestantiske "kjettere" under Maria Tudor, den spanske inkvisisjon, religionsforfølgelse i Frankrike (inlkludert den blodige Bartoleomeumsnatta da tusenvis av protestanter ble slaktet), maktkamper ved hoffene I Frankrike, England og Skottland, konspirasjoner mot de kongelige, og store sjøslag (ja, hvordan gikk det egentlig med den uovervinneleige spanske armada?). Vi følger våre (oppdiktede) helter og anti-helter gjennom denne stormfulle tida med stor spenning. Veldig godt framstilt, slik at denne mursteinen blir en skikkelig page-turner.
En av de bedre Reacher-blkene, og det betyr at et er action og spenning tvers igjennom. Mens Reacher ofte er på små steder på den amerikanske landsbygda i navngitte stater, er han denne gangen i en ikke navngitt større by. Liker man Reacher, er denne boka et must.
Mange interessante historier. Som helhet en fin antologi. Savnet biografiske opplysninger underveis. Til en viss grad fik jeg noen svar i etterordet - kanskje dette like gjerne kunne vært et forord?
Drivende god og spennende page-turner.
To ungdommer tar inn på Ondskapens motell. Reacher holder på med sine egne ting, på jakt etter sin fars røtter nær Laconia i New Hampshire. Hva kommer til å skje med ungdommene - hva slags ondskap er det de skal utsettes for? Reacher driver selvfølgelig og slåss litt, men det er på helt annet hold. Skal ikke de to historiene sys sammen? Selv om handlinga ser ut til å rusle sakte avgårde, er det nok en page-turner i Reacherserien. Fire og et halvt poeng.
Skitten sosialrealisme fra Glasgows mørkeste hjørner.
Reacher i godt slag. Lettkest og spennende, slik alle/de fleste Reacherbøkene er. Denne gangen med handling hovedsaklig i Wyoming, med noen avstikkere til South-Dakota. Her går sidene unna i forrykende tempo.
Nokre av tekstane er skrivne i første person, i andre handlar det om Asle. Fleire av desse korte tekstane kjem att i seinare verk, som til dømes i Septologien.
Den første forteljinga, Og så kan hunden komme, er nær beslekta med skodespelet Dei døde hundane. I båe tilfella dreier det seg om ein hund som forsvinn, ein nabo som ikkje er heilt god, og ein hundeeigar som ikkje skyr noko for å hemne hunden.
Den andre forteljinga, Lines hår, er skriven frå synspunktet til ein ung gut og korleis han skammar seg over faren. Mora er omtala, men ikkje til stades. Guten tenkjer mykje på Line som har så fint hår.
Eg koste meg med lesinga av begge forteljingane. Prima Fosse.
Seks poeng for miljøengasjement og evne til politiske drømmerier. men som roman betraktet fungerer det ikke noe særlig.
Noreg i Moldetraktane i siste halvdel av 1800-talet, og Sør-Dakota dit mange nordmen utvandra. Mykje slit og lite glede båe stadene. Bra skrive.
Vakkert og poetisk i et nynorsk bare Jon Fosse mestrer.
Usannsynlig begynnelse, og jeg var lenge inne på tanken å avslutte uten å ha lest ferdig boka. Jeg leste videre, og det tok seg litt opp. Grei nok, men jeg tror det blir med denne ene boka om Nona Portland. (Likte Oxen-bøkene godt).
Artig funnet på. Godt skrevet. Spennende. Litt uforløst.
Veldig poetisk. Nydelig språk. Tenker det er en drøm.
Lesbisk kjærlighet. Om det å være grøndlandsk. Og selvmord, masse selvmord.
Koste meg skikkelig med disse fortellingene. Gamle folk som vet å bite fra seg. Tankene gikk noen ganger til Kjell askildsen, men hans gamlinger er ikke like infame som Atwoods. Strålende bok!
Denne bokas kanskje største fortjeneste er at den fikk meg til å lese Homers Odysseen. Jeg har hatt Odysseen stående ulest i bokhylla i massevis av år. Hver gang jeg har prøvd meg, har jeg gitt opp etter bare noen få linjer fordi språk og språkføring har virket så fremmed. Per Østbyes rundt hundre år gamle oversettelse (gjendiktning) har virket fremmedgjørende på meg. Men nå! Etter å ha lest noen kapitler i En odyssé av Daniel Mendelsohn fant jeg ut at jeg skulle prøve meg på nytt. Med Mendelsohn som guide ble Odysseen ikke bare lesbar, men Østbyes oversettelse føltes som den riktige. En odyssé er selvfølgelig mye mer enn en leseguide til Odysseen, men det er det som står igjen som det største for meg. Og det er i seg selv en bragd.
Etterforskninga ruller sakte avgårde uten særlig dramatikk. Tilbakeblikkene til 1953 rører opp litt spenning og viser at det kan være mange skyldige. Grei tidtrøyte, men ikke noe mer.
Sist sett
