A sort of walking miracle, my skin bright as a Nazi lampshade,
Dying is an art, like everything else. I do it excepionally well.
I kirkegårdstreet henger en vekkeklokke.
Sannelig jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.
(Johannes 12, 24)
Altså finner han alltid frem han som leter etter ingenting
Der livet er korsfestet til verden.
De fortærer seg selv i en annens favntak og kaller sin ensomhet kjærlighet. De forliser i hverandres kjærtegn og kaller sin smerte vellyst
Much Gesture, from the Pulpit / Strong Hallelujahs roll / Narcotics cannot still the Tooth / That nibbles at the soul
I died for beauty, but was scarce Adjusted in the tomb, When one who died for truth was lain In an adjoining room.
He questioned softly why I failed? "For beauty," I replied. "And I for truth - the two are one; We brethren are," he said.
And so, as kinsmen met a-night, We talked between the rooms, Until the moss had reached our lips, And covered up our names.
Sitter her og er litt i stuss om jeg skal si noe om dette. Tror jeg skal si det på denne måten: Hei, Stig. Der var du jo. Var det ingen som klarte å snakke om deg før nå? Nei. Gjorde det såpass vondt? Ja.
Hei Jeanette! Det håper fordundre meg jeg også. Det skal hende noe seriøs skit hvis jeg ikke får skrevet noe :) Takkskalduha!
1: Utrolig løyen! 2: Proppfull av herlige bikarakterer! 3: Følelsen av å lese en velopplagt forfatter! 4: Dritmisunnelig på fortellergrepet i del en av denne tredelte romanen! 5: Del to fikk meg i gråt! 6: Del tre fikk meg i forbauselse! 7: Odda 4ever!
Hun var svært vakker, og ikke på den vanlige måten, det var noe stygt og vanskelig i ansiktet hennes som gjorde at det var spesielt vakkert
Jostein Gaarder har alltid vært en favoritt hos meg og jeg har for lengst lest alle bøkene hans. Bøker som Maya, Diagnosen, Sirkusdirektørens datter, Kabalmysteriet og Slottet i Pyreneene er helt fantastiske. Mener dog at Julemysteriet, Sofies Verden, Appelsinpiken og Vita Brevis ikke holder mål i det hele tatt :/
diktsammlinga: "Jeg har tenkt meg til de elysiske sletter" av Rune Christiansen.
Trur nok at den mest realistiske måten å leve av et forfatterskap er å få skrivestipend.
klart vi dømmer etter utseende på alt egentlig, bøker er intet unntak. det kan være overfladisk av oss, men nå er det nå en gang sånn at noen har tenkt at nettopp dette omslaget passer til nettopp denne boka. og som oftest stemmer det inntrykket omslaget gir, med det innholdet boka har. det eneste problemet er at våre fordommer ikke tar høyde for at omslagsdesigneren kanskje ikke har så god peiling. jeg har et godt eksempel på ei bok jeg har blitt gledelig overaska over at ikke sammsvarte med omslaget sitt: "Costa Del Sol" av Bjørn Espen Almaas. heldigvis var den ikke som tittelen antyda heller.
Vi går jo rundt og bærer på et dødt barn, helt til vi dør. I den forstand er det allerede for sent å ta livet av seg, ettersom man, idet man kommer så langt som til å ønske sin egen død, allerede er død. Det er kanskje grusomt å måtte innrømme det, men livet kommer alltid selvmorderen i forkjøpet, ved allerede å ha drept det i ham eller henne som kunne opprettholdt ham eller henne. selvmordet er sånn sett den bortkastede handlig per definisjon, snytt for alt, selv for den bortkastelsen som motiverer den, forestillingen, romantisk, om en siste gjennværende mulighet til å gjøre noe med det, i betydningen kaste bort selve forutsetningen for å gjøre noe med noe som helst, dvs. en selv og sitt eget liv. Sannheten er at det er ingenting å ta livet av.
Gud, du som har skapt alt, til deg sier jeg uten klage: jeg eier ingenting, jeg har glemt det jeg forlot, jeg er et speilbilde som slumrer, en pust som ikke forvolder skade på vinden. Men jeg har tro på ordene jeg ble tildelt, ordene jeg stjal, for det jeg etterlater oppsto ikke av ingenting.
Hvisker en bønn, en takk. En båndspiller i barnemunnen avspiller askespråk: Du er her dunkel. Kjære far, hvorfor kan du ikke glemme meg?