Bokelskere.no

Til tross for at dette regnes som en av de største romanene gjennom tidene, klarer jeg ikke å gi den en sekser. Ja, - den er finurlig bygget opp, er godt skrevet og har mangefasetterte personer, men jeg klarer ikke å bli positivt berørt av den. Jeg klarer ikke å se boken som den kjærlighetshistorien den blir omtalt som, - jeg blir bare grundig lei og kvalm av psykopaten Heathcliff som blir mer og mer ondskapsfull! Det jeg likte best og som fascinerte meg, var de detaljerte skildringene av livet, naturen og menneskene i Yorkshire for rundt to hundre år siden, - dette er samtidige skildringer av en tid som er borte. Og jeg bøyer meg i støvet for Emily Brontë som har klart å skildre dette og dikte opp historien, disse personene og deres relasjoner, men altså,- jeg ble så lei av all ondskapen!

Dette er en trilogi, - en sleksthistorie som dreier rundt livet til tre kvinner i indre Vestfold gjennom store deler av 1900-tallet. Jeg hadde lest den første av bøkene, Lerkehjerter, tidligere, og ga den da terningkast 3 og skrev dette om den:

«Jeg startet med store forventinger, for jeg likte så godt "Gulldronning, perledronning", men dette ble rent for mye av det "gode". Hun gjentar seg for mye, både språklig og innholdsmessig - tragiske kvinneliv i tre generasjoner, - og at det ender tragisk hver gang, får vi vite tidlig!
Jeg har også problemer med formen, - denne jeg-personen som plutselig viser seg å være en av hovedpersonene, samtidig som det slektshistoriske dramaet til tider går seg bort i anekdotepregete romantiseringer av barndom på landet i gamle dager.
Dessverre, jeg er også usikker på om jeg vil lese de neste bindene i trilogien.»

Men så ble jeg altså anbefalt hele trilogien av en venninne, og startet med den første, igjen. Etter en stund kjente jeg meg helt igjen i det jeg skrev forrige gang, men jeg var litt mer velvillig innstilt nå. Og så ble jeg lovet at de neste bøkene var bedre, - og det var de, - faktisk så gode at det ble en femmer på bøkene sett under ett! Nå var den forvirrende jeg-personen borte, - hun var blitt til en hovedperson omtalt i tredjeperson, og det ga mer struktur til fortellingene, - som for øvrig også dreiet seg om flere personer i familien og bygda de bodde i. I disse bøkene får vi en inngående skildring av liv og skjebner, beskrevet med dyp psykologisk innsikt og satt inn i en fascinerende riktig steds- og tidskoloritt, - klart sett og nydelig penslet ut!

Det eneste jeg har å innvende er at det faktisk også her kunne bli litt for mye av det gode, - med fantastiske, men stadig gjentatte, naturbeskrivelser og svært mange nøyaktige, helt historisk korrekte, beskrivelser av miljøet, - men at det er et minus, skyldes kanskje mest at jeg ble litt utålmodig etter å få vite hvordan det gikk. Men som kulturhistorisk verk om livet på bygda på 1900-tallet har den faktisk også stor verdi, - det var fascinerende å bli minnet om blå, ovale dropsbokser (for min del med påfugl på) i hjørneskapet og lysegule vaskevannsfat av emalje, med grønn kant!

Jeg klarer ikke å se noe upassende eller flåsete i dette sitatet! At man brukte andre ord på tilstanden eller sykdommen tidligere, er et faktum, og jeg synes han med å beskrive det som å ikke bare være alene hjemme, men alene borte, nettopp griper tak i den forferdelige følelsen det må være å oppleve noe slikt, - selv om det kan høres sleivete ut.

En annen ting er jo at å skulle stryke det noen finner for upassende, det er ikke greit, - da er vi på feil vei!

Du skal ikke be forlaget trekke tilbake boken da😉😄

Takk for tipset, - da stoler jeg på deg, tittelen til tross😉

Stefánsson har en helt spesiell skrivestil som er utrolig fascinerende. Det er ikke så lett å følge ham bestandig, men det gjør ikke så mye, - det er bare å gi seg over til hans skildringer av livet på Island, hans spesielle persongalleri og hans opptatthet av tid og himmelen, - til det siste har han knyttet en rekke fantastiske formuleringer.

På slutten av boken omtaler fortelleren/hovedpersonen denne boken han skriver på som «disse skissene mine av noen øyeblikk på jordens overflate», og skissene spenner over mer enn hundre år, - fire generasjoner. For det er en slags slektshistorie, og jeg mistenker forfatteren for å fortelle mye fra egen slekt, - hvis jeg husker rett, får vi vite mer om mellomgenerasjonen i «Historien om Ásta». Her dreier det seg mest om den hjerteskjærende historien til jeg-personen, en liten gutt som mister moren sin, og om hans spesielle oldeforeldres liv. Akkurat som i Ásta blir historiene fortalt uten noen kronologi, vi hopper frem og tilbake i tid, og det kan være litt forvirrende.

Stefánsson er som sagt opptatt av tid, og gutten blir smertelig klar over tidens gang og det faktum at alt blir borte: «... i et glimt får jeg en anelse av dette som kalles tid. Jeg kjenner den som en svak, men dyp smerte.» Den voksne fortelleren prøver å gripe og holde det forgangne fast med ord, men avslutter så med et sukk at «dette» er alt som er igjen av seks-syv liv og hundre og femti år! Og nettopp denne vinklingen treffer meg, som også er opptatt av historie og slektshistorie.

Det er et under at jeg fullførte denne! Da jeg begynte på den, var jeg veldig i humør til å lese en skikkelig «dameroman» fra England med slott og landsbyer og glemte historier og brev fra fortiden, - men dette ble for langdrygt! Den utpenslet alle detaljer til det kjedsommeligste, var veldig springende og krydret med liksomskumle hendelser, - men selve grunnhistorien var god og slutten fiks, så vis den bare hadde vært skåret ned til 300 sider istedenfor 620, så hadde jeg nok kost meg. Nå ble det i stedet til at jeg ergret meg og begynte å feie gjennom den, bare for å bli ferdig, - og det ble jeg altså. Fordi jeg var nysgjerrig på hva historien egentlig handlet om og fullførte boken - riktignok på skrå - blir det en 3-er!

Her er gjengitt og kommentert kjærlighetsbrev mellom kjente litterære par: Camilla Wergeland og Jonas Collett, Amalie og Erik Skram, Karen Blixen, samt Olav H. Hauge og Bodil Cappelen. Og det er bare å gi seg over, - ingen romaner slår levd liv! Dette er da også en av brevskriverne, Erik Skram, helt enig i, - han skrev: «Vil Du være enig med mig i, Amalie, at bryde Dig snavs om alle Romaner i Verden, når man kan få autentiske Brevsamlinger fra betydelige Mennesker? Jeg foragter Romaner og elsker Breve!»

Dette er jo brev skrevet av «betydelige Mennesker», - diktere og litterater som bruker språket bevisst og med et analytisk syn på deres forhold, man kan til tider oppleve brevene som et forstadie til senere romaner. Og ikke nok med det, her kommer vi helt inn i det innerste indre hos disse menneskene, - ikke bare til deres dype kjærlighet, men også til deres sjalusi og frykt. Samt, ikke minst, til deres tanker om forholdet mellom mann og kvinne, - tanker som viser utviklingen på det området gjennom over hundre år. Tone Selboe viser oss dette gjennom sine presentasjoner av utsnitt av brevene, samt gjennom hennes egne kommentarer som utgjør hoveddelen av boken, - og det er så kloke og velformulerte observasjoner, at det er en fryd! Jeg er dypt berørt og rørt, - en soleklar sekser og favorittbok for meg!

Jeg vil bare gjøre dem som måtte være interessert i det, oppmerksom på denne! Jeg leste om den i Klassekampen, og kjøpte den sporenstreks! Jeg har bare så vidt begynt på den, men det dreier seg altså om kjærlighetsbrev, levd liv og litteratur, - om Camilla Collett, Amalie Skram, Karen Blixen og Olav H. Hauge, og den er skrevet av Tone Selboe, professor i allmenn litteraturvitenskap.

Ja, fine bøker. Men tre bøker i ein serie er ein TRILOGI.

trilogien

Veldig godt sagt!

Takk skal du ha, - jeg hadde fått med meg det, men det var ikke sånn jeg husket det, - jeg har nok et falsk minne!!

Takk for pene ord, Lillevi. Jeg ble jo litt skuffet denne gangen, men det skyldtes nok mye forventningene, for deler av Olav Audunssøn har satt dype spor, - til tross for at de ikke fantes i boken! Jeg har for eksempel gått og trodd at Olav stadig rodde over til Hurumlandet hvor han fant lykken med en kvinne! Nå oppdaget jeg altså at jeg etter hvert ble litt lei av Olav og derfor ga jeg ikke en sekser til resten av bøkene, - men er nå det riktig, å dømme boken etter hvordan man liker hovedpersonen!? Det var imidlertid ikke bare det at hovedpersonen var en kjedelig person, det var vel så mye det at alle disse tankene rundt synd og skyld tok for stor plass, - og det til tross for at jeg noen ganger kan tenke at det ikke ville gjøre noe om vår tids mennesker tenkte litt mer over hva de gjør og utsetter andre for.
Eiriks utvikling var det imidlertid mye mer interessant å følge nå, - han var jo et sammensatt menneske som utviklet seg, mens Olav var en tung stubbe, - jeg tror jeg må gi siste bind en sekser også, for skildringen av Eirik!
Ja, Kristin Lavransdatter var jo også full av religiøse tanker om synd og skyld, og det er nok noe av grunnen til at jeg bare har lest hele to ganger (tror jeg), mens jeg har gjenlest Kransen og begynnelsen av Husfrue mange ganger ...
Når det gjelder det jeg skriver om møtet mellom Olav og Lavrans, så husker jeg nok ikke ordlyden konkret, men bildet sitter spikret, - jeg tror det skjedde i Svartskog, - og altså bare i mitt hode!!!

Dette er også et storslagent middelalderverk av Sigrid Undset, men dessverre, for meg er det ikke like fengslende som Kristin Lavransdatter. Det er andre gang jeg leser disse fire bindene, - det er rundt førti år siden sist, og det rare er at jeg husket dem som mer fascinerende enn jeg synes de var nå! Men bevares, - Sigrid Undset kan jo både skrive og dikte og er full av kunnskaper om middelalderen, så hun får en felles femmer for disse bøkene, men jeg ble litt skuffet. Hun favner jo vidt i sin nærgående skildring av middelalderen, - både storpolitiske hendelser, hverdagslige gjøremål, sæd og skikk og menneskenes hjerter og ikke minst katolsk tankegods og religiøse grublerier er så grundig beskrevet at jeg følte at jeg var en deltaker, - en deltaker som også levde midt i den naturen som Undset skildrer så fantastisk godt. Men, - det kan faktisk av og til bli litt for mye av det gode, - setningene blir til tider svært innfløkte og litt for fulle av gamle ukjente ord og begreper, - som jo på den annen side nettopp er med på å få meg til å føle at det hele er autentisk.

Så var det handlingen og personene. Handlingen rommer hele livet til Olav og barna hans, og ikke å forglemme, til hans hustru Ingunn. Det er et storslått skjebnedrama som skildrer konsekvensene av personenes valg, som igjen springer ut av deres opplevelser og personligheter. Men bokverket skjemmes av den tungsindige Olavs omfattende religiøse grublerier rundt synd og skyld. Disse blir det alt for mye av, - og her får jeg heldigvis støtte av Sissel Lange-Nielsen i etterordet i min utgave. Første bind er etter min mening strålende, mens det andre og tredje er tyngre og mer innadvendt før det siste bind igjen er mer handlingsdrevet.

Til slutt må jeg ha med noen refleksjoner rundt egne «minner» fra disse bøkene. Det er veldig rart å oppdage at noe som jeg har husket godt fra første gangs lesing, og som jeg trodde var viktige hendelser som fyldte større deler av boken, viser seg å være noen mindre hendelser som var overstått på et par sider! Mens det er mange andre og større hendelser, jeg ikke husker.
Og enda rarere, - jeg «husker» noe som ikke står der!! Jeg er på randen av å lese den en gang til(!), for å se om jeg har klart å hoppe over det! Og her må dere som kjenner deres Undset hjelpe meg! Jeg var så sikker på at Undset her skildret et møte mellom Olav og den unge Lavrans Bjørgulfssøn, hans hustru Ragnfrid og møen Kristin i et overnattingssted på deres reise fra Skog til Jørundgård, - men det var ikke der!! Derimot traff Olav Lavrans mens han var tilsynelatende singel, - en ung og hjelpsom «knekt», som hjalp Olav med å finne veien ut av kjøpstaden Oslo. Er ikke det merkelig, - det er antagelig ingen andre som kan huske dette feilaktige minnet mitt!?

I går fikk jeg en telefon fra en tidligere kollega som optimistisk trodde at jeg kunne hjelpe henne med et litterært spørsmål, - og det kunne jeg jo ikke! Hun hadde lest «Hendelser ved vann» av Kerstin Ekman og var opptatt av hvordan handlingen der utspilte seg i to forskjellige tidsrom med ca 20 år mellomrom. Kapitlene i boken hoppet, nokså forvirrende, mellom disse to tidene, - og det var altså ikke en fortellerstemme eller noen i nåtid som fortalte hva som hadde skjedd tidligere. Og nå lurte hun på dette fortellergrepet, - om det var nytt da denne boken kom ut på 1990-tallet, eller om det hadde vært brukt tidligere, og når det eventuelt hadde dukket opp!
Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke kom på noen slik bok, men jeg vil nok anta at det har forekommet, - noen som vet?

Jeg har akkurat fullført tredje bind av Olav Audunssøn av Sigrid Undset, og der har jeg nå vært med på å kjempe mot den svenske hertugen Eirik ved Akerselva! Olav og de norske bøndene kom først til Tveitsgrenden (Tveita) under Gelliråsen (Gjelleråsen), og der fikk de høre at hertugen hadde satt ut vakter ved Hofvinspitalen, ved Sinsen og ved Aker. Kampene utspiller seg så ved broen over Akerselva ved nedre Foss, der svenskene kom østfra og nordmennene forsvarte seg med Akerskirken (Gamle Aker kirke) i ryggen. Og de klarte å stoppe svenskene og hindre dem i å nærme seg Akersborgen (Akershus) og ta den, - anno 1308 (tror jeg)! Veldig morsomt å lese om hendelser som utspant seg i nærområdet i middelalderen, - Sigrid Undset er jo en mester i å skildre alle fasetter ved livet i middelalderen!
Så i morgen fortsetter jeg med fjerde og siste bind, - skjønt da er vi nok tilbake i Hvitsten igjen.