Bokelskere.no

Jeg tenker på det samme når jeg tenker på lesehest og bokorm. Begge er veldig glad i å lese.

Er lesehest og bokorm nøyaktig det samme? Hvis ikke, er bokorm at man er interessert i bøkene i seg selv og lesehest at man er interessert i å lese? Hvis begge deler betyr det samme så lurer jeg på hvilken dem som er mest interessert i å lese? Er lesehest at man liker alt som inneholder det skrevne ord mens bokorm bare det skrevne ord i bøkene?

På forhånd takk!

Swanns kjærleik (side 55).
Etter en del fram og tilbake, har vel de fleste i lesesirkelen funnet fram til bindet i På sporet av den tapte tid som handler om Swanns kjærlighet til Odette? Så her er noen av mine inntrykk fra å lese de første sidene.

Allerede innledningsvis støter vi på en rekke karakterer som opptrer i omgangskretsen til ekteparet Verdurin som mottar sine venner og bekjente hjemme hos seg hver kveld i uken. Det er åpenbart at det dreier seg om andre parisere enn dem vi traff hos Céline. Tilsynelatende raljerer fortelleren over snobberiet og eksklusiviteten som preger dette miljøet. Mange ønskes velkommen, men blir raskt utstøtt om fru Verdurin finner dem «keisame». I en bokomtale i Klassekampen nylig, gikk det fram at denne inndelingen i sirkler av folk som regnes som inne eller ute fortsatt gjør seg gjeldende i Paris.

Hva så med karakterene? De fleste nevnes med navn, men ikke pianisten som utgjør et fast innslag i kretsen til Verdurin. Han sammenlignes derimot med høyst virkelige pianister i samtiden. Det er ellers en god del «name-dropping» av tidens kjente personer. Det gjelder blant andre Frankrikes president Grévy som holdt til i Élysépalasset 1879-1887. Det betyr at vi kan tidfeste at handlingen etter all sannsynlighet er lagt til det samme tidsrommet.

Andre inntrykk fra disse første sidene?

Hva gjør man med en sånn velsignelse, tenker jeg der jeg sitter i natten med tolv blå perler i hånden og fortsatt venter på at livet skal gripe tak i meg og føre meg bort, at det endelig en gang skal begynne.
"Ikke vent," sier Jim som om han har lest tankene mine, "livet begynner aldri, det tar bare slutt. Plutselig. Sånn."

Slik er det også litt med denne romanen, den begynner liksom aldri, før den plutselig tar slutt. Og ja, kanskje en litt trist grunntone, men velskrevet, poetisk og vakker.

Her på østlandet ser det ut til å bli en flott sensommerhelg med sol og gode temperaturer. Jeg har kommet i gang med Gert Nygårdshaug sin tredje bok i serien om Mino, Afrodites basseng, og jeg gleder meg til å lese videre på den i helgen. Lykke til med helgen (og ukas) leseprosjekter!

Historisk perspektiv på USA.
Forfatteren gir oss et historisk perspektiv på det amerikanske samfunnet i denne boka. Men framstillingen følger ikke en tradisjonell kronologi; den bygger heller på ulike temaer knyttet til politikk, kultur, medier og økonomi. Vi får en god innføring i merkelappene eller begrepene som amerikanerne gjerne har brukt og tildels fortsatt bruker om seg selv. Ikke minst gjelder det «exceptionalism» som skal begrunne at USA nettopp er annerledeslandet.

Selv om boka har mange henvisninger til aktuell politikk rundt år 2004, synes jeg boka fortsatt virker aktuell nettopp på grunn av den historiske vinklingen. Karakteristisk nok har boka ikke fått med seg revolusjonen i sosiale medier. Derimot synes jeg sammenlikningene med norske forhold er nyttige. At Ole O. Moen har et tydelig engasjert ståsted, skader heller ikke.

Men, og det er en alvorlig mangel, boka har vel den verste innledningen jeg har lest. Den omfatter noen bibelsitater som er helt på jordet, og kanskje mest alvorlig en påstand om at Thanksgiving Day ikke lenger feires på en torsdag men på en søndag. Hvordan kan slike feil passere korrekturlesing og konsulentuttalelser for ikke å tale om forfatteren selv?

I og med at boka sikter på «den jevne nordmann,» virker det i tillegg irriterende at Moen refererer til engelskspråklige oversettelser fra tysk og fransk der det vitterlig finnes gode versjoner på norsk.

Mìmir Kristjànsson har skrevet en sterk og brutalt ærlig beretning om farens og ikke minst sin egen drikking.

Sørgelig aktuell eller allerede foreldet?
Boka er velskrevet og berømt. Den har gitt opphav til film og TV-serier. Selv om Napolis camorra har en lang, brutal historie, endrer den seg og tilpasser seg stadig. Så det vi får, utgjør et fyldig bilde av forholdene fra 2004 til 2006, året da boka kom ut. I dette tidsrommet har forfatteren kommet nær inn på virksomheter, hendelser og ikke minst personer i det kriminelle nettverket.

Det mest overraskende er de mange gråsonene mellom lovlig og illegal virksomhet. Det er godt illustrert i kapitlene om tekstilindustrien i Sør-Italia. Den produserer ekte klær for de berømte motehusene nordpå, men også forfalskninger som distribueres gjennom egne nettverk. Men her møter camorraen sterk konkurranse fra kinesiske tekstilprodusenter.

I andre delen av boka kommer han inn på politiets og domstolenes rolle. Tro det eller ei, havner mange av de kriminelle i fengsel. Alt i alt fascinerende lesning om forhold som nå ligger nesten tjue år tilbake i tid.

Diktsamlingen kan sees på som en slags sørgesang hvor dikteren prøver å finne balansen mellom det fine man opplever som menneske og de mer tøffere tidene man gjerne må gå gjennom. Her minnes dikteren gamle britiske poeter som gikk bort for flere hundre år siden men også noen som gikk bort så altfor tidlig i vår tid.
Samlingen er oversatt til et nydelig nynorsk språk av Oskar Vistdal.

Hele omtalen med sitater fra noen av diktene kan leses her.

Jeg sender deg et svar på melding :)

Det er sagt mye om denne boka! Er det mer å si? Ikke egentlig, men jeg gjør det likevel, for som Rosa99 siterer i sin anmeldelse «når du har lest den en gang, så sitter den i hodet for alltid.»
Vet ikke om det blir til evig tid, men akkurat nå tar den stor plass og jeg føler for å oppsummere.

Handlingen i boken er på ingen måte det vesentlige. Det Woolf klarer å skape hos meg som leser er innblikk i, og oppfatning av, de enkelte personene. I tillegg evner hun å skape store forventninger hos meg.
Uten å vite det begynner jeg, fra første side, å lage meg ideer og tanker om hva som kan være så spesielt med fyret, vil det bli noe av turen, hvordan det ser ut der, hvem vil de møte og hva som vil skje, og jeg bygger meg en egen forestilling om turen ut dit.
Det kan muligens skyldes en egen opplevelse fra barndommen, da min mor og jeg skulle ut å fly for første gang. «Alle» rundt meg snakket med oppglødde stemmer om hvor heldig jeg var som skulle ut å fly. Hvor spennende det kom til å bli og ikke minst hvor gøy det kom til å være.
Husker ikke i skrivende stund hva jeg så for meg, men jeg kan love at skuffelsen var stor da jeg skjønte at det innebar 2 timer fastspent i et sete, altfor liten til å kikke ut, med en sliten og uoppmerksom mor ved min side, som fylte den ene spyposen etter den andre.
Det var kanskje sånn James hadde det, og derfor skuffelsen hans ble så stor når turen til fyret ikke ble noe av i første del av boka.

Gjerne er det ikke tilfeldig at forfatteren har valgt et fyrtårn. Det er symbolsk for våre rettesnorer og viser vei mot mål i livet. Vi får blant annet høre om James sine to mål - komme seg til fyret og få ros av sin far. Etter en monoton og kjedelig tur i båt, oppnår han begge mål i løpet av de siste sidene. Jeg fylles med lettelse, nå kan han forhåpentligvis sette seg nye mål å sikte mot.

Det Woolf klarer på mesterlig vis er å skrive troverdig om måten tankene hopper fra det ene til det andre og hvordan følelsene følger etter. Hvor lett tanker påvirkes og hvor sprikende de kan være.
Jeg er litt uenig med meg selv om hun, slik Åsmund skriver i sin omtale, «setter ord på følelser som alle har.» Jeg synes først og fremst hun beskriver hvordan hovedpersonene prøver å unngå de store følelsene.
Det kjennes mer som om de ulike følelsene (f.eks kjærlighet og savn) ikke egentlig beskrives så inngående, men at hun med få ord får leseren til å fylle ut disse følelsene fra egen bagasje. Må nok lese den igjen for eventuelt å verifisere denne oppfattelsen.

Virginia poengterer godt hvordan små hendelser fra barndommen fester seg og blir med oss på reisen gjennom livet. Hun evner også å få fram at det uuttalte også setter spor i oss. Hun minner meg, og seg selv, virker det som, om at tanker ikke alltid har noe med sannheten å gjøre. Som hun også avslutter boken med, når Lily avslutter en tankerekke:
Eg har hatt min visjon!

Den aller første utgaven av Womens prize for non fiction ble vunnet av kanadiske Naomi Klein i sommer, og etter endt lesing forstår jeg veldig godt at hun stakk av med prisen for dette var veldig bra.
I omtalen skriver jeg blant annet....
"Utgangspunktet for denne boken er at forfatteren, feministen og aktivisten Naomi Klein fra Canada til stadighet ble forvekslet med en amerikansk forfatter, feminist og aktivist ved navnet Naomi Wolf. Dette var noe Naomi Klein oppdaget helt tilbake i 2011, og til å begynne med bare ristet hun litt på skulderen av det. Begge Naomiene holdt til på venstresiden i politikken og hadde mange av de samme verdiene, begge ble sett på som skarpe stemmer og begge har skrevet feministiske bøker. Men så skjer det noe med Naomi Wolf for hun tar rett og slett en u-sving rent politisk og havner til slutt helt på ytre høyresiden og inn i konspirasjonsland, og blir i en periode fast gjest i programkonseptet «War room» som Steve Bannon stod bak.
Steve Bannon var i sin tid en av ekspresident Donald Trumps rådgivere. Når Naomi Wolf beveget seg stadig lenger vekk fra de verdiene hun hadde felles med sin navnesøster var det ikke lenger like «morsomt» å bli forvekslet med henne. Naomi Klein undrer seg over hvordan det har seg at noen på relativt kort tid kan endre meninger så kolossalt som det Wolf gjorde, går fra å være en skarp feministisk stemme til å bli en konspirasjonsteoretiker av rang."
BOKEN ANBEFALES PÅ DET ALLER STERKESTE! 🙂

Hele omtalen kan leses her.

Feilslutninger.
I den leseverdige bokmeldingen din nevner du den kjente psykologen Daniel Kahneman. Han har gjort mye for å popularisere teorier som begrunner hvorfor vi har problemer med å treffe rasjonelle beslutninger. Vi har blant annet lett for å legge skylden for ulykker på enkeltpersoner framfor andre mulige forklaringer, som for eksempel teknisk svikt.

Et kjent tilfelle er «Estonia»-katastrofen i Østersjøen der mannskapet først fikk skylden veltet over seg. I ettertid ble det slått fast at baugen hadde en alvorlig feilkonstruksjon.

En flom av faktalitteratur søker å forklare hva som skiller europeere og amerikanere. En annen stor kategori handler om hvordan immigranter tilpasser seg sine nye omgivelser i Nord-Amerika. Bøkene på denne listen handler derimot om mer flyktige møter og kulturkollisjoner mellom europeere og amerikanere. Flere av romanene finnes i norsk utgave. (Skrevet 27.8.24).