Det var noe med denne boka som fikk meg til å prioritere den kort tid etter at den var i hus. Kanskje var det begrepene "fengselsøy" og "statsfientlig virksomhet" som fanget min nysgjerrighet? Nå er boka lest, og med fare for å bruke en forslitt klisjé, så er dette et knyttneveslag av en bok! Du godeste, som jeg var fanget fra første side ... Og selv om det ikke gikk raskt å lese den - dette er nemlig ingen "slukebok" og hver side gjør krav på konsentrert lesning - følte jeg meg helt fengslet av den. Jeg levde med Marys skjebne fra begynnelse til slutt, og hun slipper nok ikke taket i meg med det første heller.
Tematikken er så eksistensiell og boka så utrolig godt skrevet at jeg i tillegg sitter og tenker på hvorfor Aris Fioretos´navn ikke dukker opp når man gjetter på hvem som skal motta Nobels litteraturpris ... Hvordan er det i det hele tatt mulig å skrive en slik bok uten å ha opplevd den eksistensielle krisen som hovedpersonen i boka - Mary - opplever? Svaret får vi antakelig i bokas etterord, der forfatteren skriver at enhver likhet med virkelige steder er tilfeldig, men at han takker de anonyme personene som har gitt ham del i sine erfaringer. En spesiell takk har han rettet til Katerina Stefatos (antakelig fordi hun har hjulpet ham med tilgang til kildene som boka er basert på?).
Det er med stor undring jeg registrerer at "Mary" ikke er anmeldt i noen av de store avisene her i landet. Dette er nemlig ikke en bok som kan forbigås i stillhet!
Om forfatteren
Aris Fioretos (f. 1960) er en svensk forfatter og oversetter, og etterkommer av greske foreldre. Fioretos har doktorgrad i litteraturvitenskap med avhandlingen "Det kritiska ögonblicket". Det er en dekonstruktiv analyse av verk av Friedrich Hölderlin, Walter Benjamin og Paul Celan. (Kilde: Wikipedia)
Fioretos debuterte som forfatter i 1991, samme år som han tok sin doktorgrad, og totalt har han utgitt 15 bøker. Så vidt jeg vet er kun to av bøkene hans oversatt til norsk; "Den siste greker" (på svensk i 2009 - på norsk i 2013) og "Mary" (på svensk i 2015 - på norsk i 2017). I tillegg har han oversatt verker av Vladimir Nabokov, Paul Auster m.fl., og vært redaktør for flere bøker - blant annet en om Paul Celan ("Gedichte"). Fioretos er en meget prisbelønt forfatter, og jeg teller 14 priser og utmerkelser på den svenske Wikipedia-siden om ham. I tillegg har han en rekke akademiske titler innenfor litteraturvitenskap og estetikk både i Södertörn, Stockholm og ved Yale University.
"Mary" ble nominert til August-prisen i 2015, men nådde ikke opp. Det sier mer om konkurrentene enn om boka, tenker jeg. Svensk samtidslitteratur holder en meget høy kvalitet, så her har det nok vært mange sterke konkurrenter.
Om bokprosjektet
Før man begynner på "Mary" kan det være greit å vite at det er virkelige hendelser som har inspirert forfatteren til å skrive nettopp denne boka. Ikke med et ord nevnes Hellas i selve teksten, men vi får noen hint underveis. Blant annet nevnes drakmer. Vi skjønner også at det er en militærjunta som står for fall. Tidsrommet som handlingen foregår i - fra høsten 1973 til våren 1974 - sammenfaller dessuten med et studentopprør i Aten på samme tid. I bokas etterord forteller forfatteren at det er dette studentopprøret det handler om, men at enhver likhet med virkelige steder og personer er tilfeldig. Han har nemlig endret fakta og historiske sammenhenger der handlingen har gjort dette nødvendig.
Studentene ved Teknisk høyskole i Aten gjorde opprør mot militærdiktaturet i 1973. Opprøret ble slått ned i løpet av tre dager, "men innebar likevel begynnelsen på slutten for juntaen som hadde sittet ved makten siden "den nasjonale revolusjonen" i 1967". Juntaen falt 24. juli 1974 som en konsekvens av Kypros-konflikten, men før dette ble volden som ble utført av myndighetene, betydelig verre. En av fangeøyene som tidligere hadde blitt stengt pga. internasjonalt press, ble tatt i bruk igjen. Nettopp her foregår det meste av handlingen i "Mary". I alle fall ligner det veldig ...
Om "Mary"
Mary er 23 år. Hun fikk polio som barn, er oppvokst i et borgerlig hjem og studerer arkitektur. Hun har gjort opprør mot foreldrene etter at broren hennes flyktet ut av landet. Så forelsker hun seg i radikale Dimos. Dimos jobber i studentradioen, og dette forholdet fører henne inn i kjernen av et gryende studentopprør. Forholdet er heftig og lidenskapelig, og fører til at Mary blir gravid. Rett før hun skal fortelle dette til kjæresten sin, et tidspunkt som sammenfaller med studentopprøret, blir hun lokket i en felle og arresteres.
De neste 13 døgnene som finner sted i sikkerhetstjenestens hovedkvarter, er et helvete.
"Det finnes avgjørende øyeblikk i alle menneskers liv, men det finnes også stunder da tilværelsen forandrer seg fordi tiden er inne. Et punkt er nådd av grunner ingen behøver å forklare. Når det inntreffer, virker alt innlysende, for ikke å si uunngåelig, og man undrer seg på hvordan man noensinne har kunnet tro at hendelsesforløpet skulle bli annerledes. Dette er et slikt øyeblikk. Plutselig innser jeg at alt bare har vært stadier i et forløp som skulle føre til disse mennene på Minus To. Jeg er ikke overrasket; selv om jeg verger meg, er jeg merkelig nok ikke engang redd. Da Samaritanen tar av seg jakken og legger hodet på skakke, som om han lurer på om det er noen grunn til å fatte godhet for meg, blir jeg nærmest trett. Må vi igjennom dette ritualet? Mennene vet hva de har tenkt å gjøre; jeg vet hva jeg ikke kan gjøre - det er vel nok?
Følelsen får meg til å oppleve noe som ligger nær hjelpeløs befrielse. For første gang på snart en uke svever jeg i det uvisse. Her er ingen undring, ingen tvil. Et forløp venter, og selv om jeg ville ha gjort nesten alt for å slippe smerten, skremmer den meg ikke. Polioen har herdet meg; det eneste jeg er redd for, er at det jeg bærer i kroppen skal bli skadet. En sko tråkker på en sigarettstump, ellers er det ikke en lyd å høre. På benken ved veggen ligger det tau. Lenger borte ser jeg stoler og et bord med verktøy. Der er det også noen filler og nummerskilt. Et bilbatteri står på en krakk, en motorsykkelmotor er montert på en treblokk." (side 58)
Mary nekter å si hvem hun er og hun kompromitterer heller ikke studentmiljøet hun har vært en del av. I løpet av de nesten to ukene inviteres hun og de andre kvinnene som er internert til "te og kaker". Alle skjønner hva dette innebærer, selv om det aldri sies i klartekst. Men vi lesere aner at det handler om massevoldtekt, det nedrigste man som fange kan utsettes for. Mary skjønner ikke hvorfor hun ikke har fått "kaker", og tror det skyldes at noen beskytter henne. Dette gir henne klokketro på at hun kommer til å bli løslatt snart. Det blir hun imidlertid ikke ...
Mary, Zoe, Ioulia, Nerveprinsessen, Fabi og hennes femårige sønn deporteres til Rotteøya, den fengselsøya alle trodde for lengst var nedlagt ... Her skal de vaske ned hele stedet, som har stått og forfalt i noen år. Rotter og skorpioner har overtatt stedet, og det gjelder å passe seg. Legehjelp på disse kanter er nemlig ingen selvfølge. Siden brønnen er ødelagt, må de klare seg med saltvann til vask. Rent vann får de fra naboøya.
I begynnelsen er det rene himmelrike å komme til øya, for her kan de på dagtid gå fritt rundt. Men så begynner problemene ... Saltvannet tærer på huden, som sprekker ... Likevel må de fortsette å vaske. Mat er et knapphetsgode, og sulten tærer dem nesten i stykker. Sønnen til Fani - her bare omtalt som Gutten - blir et levende bilde på det som foregår. Dette er ikke et sted for barn. Faktisk heller ikke et sted for mennesker, verken store eller små. Trusselen om en verre skjebne ligger hele tiden over dem. Ioulia mener at de må jobbe enda hardere enn før. "Hvis vi ikke bøyer oss, knekker vi." (side 109)
Fangevokterne har begrensede intellektuelle evner, og forstår ikke kvinnene. Mange av dem er oppvokst på mindre øyer som de knapt har forlatt noen gang. Ikke er de skolerte og ikke er de opptatt av så mye annet enn livskampen, det å overleve. Men ett vet de, og det er at de ikke anses som førsterangs borgere. Kanskje er det derfor det faller en del av dem så lett å behandle disse kvinnene, som tror de er noe fordi de kommer fra hovedstaden og har studert, så grusomt?
Marys overlevelsesstrategi er å holde minnene om det hun og Dimos har hatt sammen, så levende som mulig. Dessuten har hun ikke bare seg selv å tenke på. Hun er mer enn bare seg selv nå - med barnet som vokser frem i magen hennes. I begynnelsen kaller hun barnet, selve sola, for plommen. Så blir det aprikos, mandarin osv. Hun vet at i det øyeblikk fangevokterne skjønner at hun er gravid, vil det bli farlig for henne. Hun bruker alt hun har av tankekraft for å holde seg oppe.
"Den eneste måten å hindre stillheten i å kvele denne reddende uvissheten på, er å fylle hver handling med innhold. Jeg må bli oppmerksom. Nøyaktig. Sta. Ikke la tungen svelle. Ikke la tankene vandre. Ikke la hungeren etter salt mat - nøtter, lakris, oliven, hva som helst - bli så sterk at jeg for alvor overveier å drikke en hel bøtte hav. Jeg må konsentrere meg om én ting om gangen. Selv om ingenting i verden svarer tilbake, må ikke stillheten ta over. Jeg skal bli noe annet enn dyr. Jeg skal lære kroppen begjærets disiplin." (side 205)
Å være noe annet enn et dyr kjenner Mary på den dagen hun mister dyrebar kaffe på gulvet, og plutselig ser seg selv utenfra der hun ligger på gulvet og prøver å redde det som reddes kan. Er hun noe annet enn en krafser, slik rottene på stedet betegnes som?
Hva skjer med Mary til slutt? Klarer hun seg, eller går hun til grunne? Er det mulig å overleve og beholde det menneskelige i seg etter en slik hendelse? Hva er igjen av hennes opprinnelige jeg til slutt? Og hva med barnet?
"Er det derfor vi holder ut, fordi vi tror det blir bedre, finere, mer rettferdig et annet sted? Alle lengter etter det og snakker om det. Jeg vet ikke om jeg vil lengte lenger, jeg vil kunne være der jeg er." (side 254)
Min oppfatning av boka
Gjennom Marys fortellerstemme kommer vi så tett inn på henne som det er mulig å komme et menneske og hennes lidelseshistorie. Her brukes ikke store ord, og de grusomste hendelsene er omskrevet i en nøktern og lavmælt stil. Likevel er vi som lesere aldri i tvil om hva som skjer. Fordi vi selv må tolke oss inn i det usagte, griper denne romanen oss mye dypere enn om alt hadde vært sagt rett ut.
Historien om Mary er eksistensiell. Selv om dialogene og det som skjer kvinnene imellom er diktning, vet vi at historien som sådan er hentet fra virkeligheten. Noe slikt som dette har faktisk hendt, og nettopp dette gjør at historien griper oss sterkt og trenger inn i hver nervecelle i kroppen. Det gjør vondt - både fysisk og psykisk. Mary, som er vant til et helt annet liv, gremmes over at hun alltid er så skitten, og når hun kommer over et såpestykke, skraper hun såpe inn under neglene - til bruk neste gang hun får anledning til å vaske seg. Et måltid med mer tilbehør enn hun er vant til i forbindelse med fengselsoppholdet, og som er ment å være til glede, blir snarere en påminnelse om alt hun går glipp av. Hun er livredd for at denne påminnelsen om et normalt liv skal få henne til å gjøre uforutsette ting for å slippe unna, komme seg bort fra fangeøya ... Hun må beskytte kjæresten sin, barnet sitt og seg selv. Hun vet at dersom hun hadde røpet navnet sitt, ville faren, som har en høy posisjon i militærjuntaen, kunnet redde henne. Men selv ikke dét er hun villig til å gjøre. Da ville hun nemlig ha mistet seg selv. Selv ikke da hun tvinges til å gjøre et helt umulig valg, tyr hun til den letteste utgangen.
Jeg er overbevist om at "Mary" vil bli stående for ettertiden som en klassiker. Nettopp det forhold at romanen er så vag i sin antydning av hvor handlingene finner sted, blir den universell og på et vis tidløs. Sånn sett kunne forfatteren kanskje ha latt være å nevne årstall også, selv om linken til virkeligheten er med på å gjøre historien så sterk. Dette er nemlig en historie om hva som skjer når unge mennesker gjør opprør mot et diktatur, og hva de risikerer dersom de blir tatt. Grunnleggende menneskerettigheter settes til side, tortur blir et verktøy for å få ofrene til å snakke - og likevel ... likevel er det grenser for hva et diktatur og dets håndlangere kan oppnå i møte med mennesker som virkelig tror på det de kjemper for. Saken blir større enn de selv, og samtidig blir overlevelsesdriften umåtelig sterk. For uten overlevende vitner får jo ingen høre om det som har skjedd. Marys tanker er imidlertid ikke veldig politiske. Det skyldes nok barnet hun bærer på og drømmen om å bli gjenforent med Dimos. For at hun skal holde ut, legger hun et riskorn i en blikkboks hver eneste dag. Dermed blir tilværelsen mer konkret og håndgripelig. Som om det hele har en begynnelse og en slutt.
Dette er en bok jeg ikke kan få anbefalt sterkt nok! Den er viktig og veldig aktuell i vår tid, der flere diktaturer står for fall (selv om det kanskje ikke ser slik ut akkurat nå). Alt takket være modige mennesker som våger å kjempe for det de tror på - ting som grunnleggende handler om én ting: retten til å være menneske fullt og helt.
Boka er nydelig oversatt av Bodil Engen.
I dag har bokelskere.no flyttet til et nytt datasenter, til nye og kraftigere servere.
Dette betyr at alle nå er logget ut, men utover dette burde den eneste forskjellen nå være at mange sider nå laster raskere enn før.
De nye serverene befinner seg hos AWS i Dublin for de som måtte være teknisk eller geografisk interesserte. Vi har skiftet databasemotor fra MySQL til AuroraDB, noe som ved testing har vist seg å ha store fordeler.
Webserveren har fått dobbelt så mye minne, ny linuxversjon og en saftig prosessoroppgradering. Den bruker nå en nyere versjon av nGinx og uWSGI til å servere nettsider.
IT-avdelingen er henrykte over oppgraderingene, og håper ingen uforutsette problemer oppstår.
Om forfatteren
De siste par årene har navnet til den kenyanske forfatteren Ngugi wa Thiong´o (f. 1938) stadig dukket opp når det spekuleres i hvem som blir den neste som får Nobels litteraturpris. Forfatteren er 79 år, og det begynner derfor snart å bli på tide at han faktisk får den! Ingen kenyaner har fått denne prisen - ja, knapt noen afrikaner i det hele tatt, om man da ikke tar med nigerianske Wole Soyinka (1986) og sydafrikanerne Nadine Gordimer (1991) og John M. Coetzee (2003). (De to sistnevnte er etterkommere av hvite kolonister. Kun en gang tidligere har en farget afrikaner mottatt prisen.)
Ngugi wa Thiong´o er en meget allsidig forfatter som både har skrevet romaner, skuespill, noveller og essays. 33 utgivelser teller jeg på en Wikipedia-side om ham. Han debuterte med skuespillet "The Black Hermit" i 1963. Thiong´0 regnes som Kenyas mest berømte forfatter. Og om han ikke har rukket å motta Nobels litteraturpris enda, så har han mottatt en hel del andre prestisjefylte priser. Han har også vært kortlistet på Man Booker International Prize (2009). Thiong´o er dessuten æresdoktor ved prestisjefylte universiteter som Yale University, University of Dar es Salaam og University of Bayreuth. Han skriver fortrinnsvis på engelsk, men skriver nå også på sitt morsmål Gikuyu, språket som primært snakkes av Kikuyu-folket (som bor i Kenya, Tanzania og Uganda). I en periode skrev han også på swahili.
I forlagets presentasjon av Thiong´0 kan vi lese at han vokste opp i Kenya mens landet fremdeles var en koloni. Han opplevde frigjøringskampene til Mau Mau i 1950-årene, og deretter ble kampen for kulturell og intellektuell frigjøring viktig for ham. Dette har preget hans skrifter, og førte til at han kom i konflikt med styresmaktene i landet. Han satt i fengsel i mer enn ett år på grunn av dette på begynnelsen av 1970-tallet, og ble løslatt pga. Amnesty International´s engasjement rundt saken hans. Han mistet sin stilling ved universitetet i Nairobi, og måtte til slutt reise i eksil. I dag bor han i USA.
Kun to av Thiong´0´s bøker er oversatt til norsk i nyere tid. Den første - "Hvetekornet" - kom ut i 2015. Thiong´0 utga den i 1967 ("A Grain of Wheat"). "Elven som skiller" kom ut nokså nylig. Bokas originaltittel er "The River Between", og den kom ut på engelsk i 1965. Jeg har foreløpig kun lest denne siste.
Om "Elven som skiller"
"To bebodde høydedrag i kikuyenes land i Kenya lå side om side. Det ene het Kameno, det andre Makuyu. Mellom dem lå det et dalføre. Det ble kalt Livets dal. Bakenfor Kameno og Makuyu lå det mange andre dalfører og åser, spredt omkring uten noen tydelig plan eller orden. De lignet en flokk sovende løver som aldri våknet. De bare lå der og sov, den dype søvnen forunt dem av deres Skaper." (side 7)
Her levde folk i fred og fordragelighet med hverandre, langt utenfor det vi oppfatter som "sivilisasjonen". Her tok de vare på sine ritualer og magiske tradisjoner, ubesudlet og rene. Omskjæringstradisjoner var en av dem, hvis ritualer gjorde kvinner av jenter og menn av gutter. Dette bandt dem sammen som folk. Her tilba de Murungu, Gud, og profeten Mugu, den tapre krigeren Wachiori og den mektige trollmannen Kamiri.
I begynnelsen av historien får vi høre om en slosskamp mellom to unge gutter, Kinuthia og Kamau. Det går heftig for seg og det går særlig utover Kinuthia, da en annen ung gutt kommer ham til unnsetning. Dette er Wayaki, som vi etter hvert skal forstå er historiens hovedperson. Hans inngripen skaper et livslangt fiendskap mellom Kamau og Wayaki, og en tilsvarende livslang lojalitet mellom Kinuthia og Wayaki.
Idyllen i kikuyenes land varer imidlertid ikke evig. Et stykke unna - i Siriana - har hvite misjonærer slått seg ned. Denne misjonsstasjonen ledes av Livingstone, og vi skjønner da at handlingen i historien foregår på midten av 1800-tallet en gang. Misjonærene har lyktes i å omvende Joshua til kristendommen, og som en følge av dette har han valgt ikke å omskjære døtrene sine Muthoni og Nayambura. Joshua blir ingen populær mann i sitt samfunn, og han får skylden for at den hvite mann oftere og oftere ses i de fredelige åsene. Ryktene går dessuten om at et regjeringskontor skal bli opprettet i Makuyu, og at de vil bli styrt derfra og måtte betale skatter til regjeringen i Nairobi. Kikuyene vet ikke hva skatter og regjering betyr - ikke annet enn utidig innblanding i deres tradisjonelle liv.
Chege, Wayakis far, er mer fremsynt enn de fleste. Han ønsker at sønnen skal reise til Siriana for å lære mest mulig - blant annet om den hvite manns skikker. Deretter skal han vende hjem og bruke det han har lært til stor nytte for stammen. Han innser imidlertid ikke at fraværet fra stammen gjør sønnen fremmedgjort i forhold til deres egne skikker.
"Dra du dit. Jeg gjentar at du må lære alt om visdommen til den hvite mann. Og du må alltid ha i tankene at redningen skal komme fra åsene. En mann skal stå frem og frelse vårt folk i nødens time. Han skal vise dem den rette vei; han skal lede dem."
"Men - men - de kjenner meg ikke. Jeg er bare et barn, og de forkastet selveste Mugo ..."
"La dem gjøre som de vil. Det vil komme en tid - jeg kan se den for meg - da de vil rope etter en redningsmann ..." (side 41)
Det tilspisser seg mer og mer i dalen, og elven Honia skiller nå to fraksjoner som bor på hver sin side. På den ene siden bor de som ønsker å bevare sine tradisjoner rene og ubesudlede, og på den andre siden bor de som ønsker fremskrittet velkommen. Men heller ikke blant de fremtidsrettede er det bare idyll, for på den ene siden står Joshua og hans tilhengere som ønsker at alle skal omvende seg til den kristne tro, og på den andre siden står etter hvert de som ønsker kunnskap, samtidig som de bevarer sine tradisjoner og sin egenart. Dette fremtvinger et brudd med Siriana.
"På den ene siden sto de kristne, ledet av Joshua; noen kalte dem kort og godt Joshuas folk. Hvor de bodde? I Makuyu. På den andre siden sto stammefolket, de som hadde vært mot misjonen og den troen de forkynte. Kameno må vel sies å være deres hjem, deres base. Også de andre høydedragene var inndelt i lignende grupper. På den måten ble den gamle motsetningen holdt ved like, men ofte skjult under påskudd av at det dreide seg om noe annet. Dette var forvirrende, og en situasjon som før eller siden ville bryte ut i feider som for en tid ble holdt tilbake og ga inntrykk av ytre ro i åsene. Hvor hørte folk som Wayaki til i en slik situasjon? Hadde ikke han blitt utdannet av den hvite mann? Og var ikke det også en side ved den hvite manns innflytelse og deres nye religion? De som holdt til i Kameno ble styrket av gruppen som hadde brutt med Siriana, de som ble ledet av Kabonyi. Wayaki følte at han sto på sidelinjen, utenfor de stridende partene. Derfor følte han seg også av og til ensom." (side 120-121)
På dette tidspunktet har Wayaki blitt eldre, men han er fremdeles ung. En hendelse med den ene av Joshuas døtre, Muthoni, som velger å la seg omskjære likevel og som dør av dette, har utløst det hele. Kiukyene skylder på de hvite i Siriana, hvor en døende Muthoni ble brakt av Wayaki ... Han trodde at de hvite kunne redde henne, men det var i realiteten for sent. Dermed får overtroen raljere når "sannheten" søkes ...
Wayaki forelsker seg i Joshuas andre datter Nayambura, uvitende om at det har også Kamau gjort. En ikke omskåret kvinne er imidlertid et så sterkt brudd på de eksisterende tradisjonene at det vil være et svik mot resten av stammen å nærme seg en slik kvinne. Stammen roper på en redningsmann, og Wayaki trer frem som den store lærer. Han tar initiativ til bygging av flere skoler, og folket hyller ham. I bakgrunnen står hans erkefiende Kamau og hans far ... De begynner å sette ut rykter om Wakyaki og Nayambura, og dermed er splittelsen i stammen for alvor et faktum. Spørsmålet er hva Wayaki velger: å være lojal i forhold til stammen eller til kjærligheten, og hvilke konsekvenser hans valg får ...
Mer ønsker jeg ikke å røpe av handlingen, selv om man ikke trenger svært mange historiske kunnskaper for å skjønne at splittelsen ble en fordel for britiske kolonister som regjerte i Kenya i perioden 1920-1963. Men det er en helt annen historie, utenfor rammen av denne romanen.
Min oppfatning av boka
I denne boka forteller forfatteren en svært viktig del av kikuyuenes historie. Her får vi høre hva som skjedde etter at de hvite kom til landet, og om hvordan dette påvirket stammen, tradisjonene og opplevelsen av seg selv som folk. Styrken i historien er at den ikke på noen måte er ensidig. Ved å gi alle parter en stemme, får han frem minst tre ulike perspektiver. De som kanskje kommer dårligst ut, er de nyfrelste under ledelse av Joshua. Han praktiserer en svært gledesløs og streng kristendom, en kristendom som er meget lett lettkjennelig fra denne tiden. Kampen som beskrives handler dypest sett om retten til å beholde sin egenart.
De hvite har knapt noe som kan kalles en birolle i historien. De er der i bakgrunnen - navnløse, med unntak av Livingstone. Når vi likevel aner at forfatteren har en agenda, er det gjennom beskrivelsen av Wayaki´s kamp om å forene tradisjonene med all den nye kunnskapen, uten å sette stammefolkets egenart til side. Han er den gode, den som vil alle vel, og som ikke gjør noe ut fra egeninteresse. Han interesserer seg ikke for makt, men vil kun bidra til å skape ro og fordragelighet i dalen igjen. Resten av persongalleriet er likevel ikke stereotyper, men helstøpte personer. Her har forfatteren tilført mange nyanser i beskrivelsene, slik at personene fremstår motsetningsfylte i seg selv. De er med andre ord mennesker på godt og vondt. Dette får forfatteren ikke minst frem når han beskriver sjalusi, kampen mellom kollektivisme og individualisme, tvilen rundt lydighet versus å følge sin egen vei osv.
Dersom romanen kun hadde handlet om kampen mellom de hvite og de innfødte, og de innbyrdes stridigheter dem i mellom, tror jeg ikke at den hadde grepet meg så sterkt som den gjorde. Thiong´o har imidlertid krydret historien med en intrikat kjærlighetshistorie - den om den "umulige" kjærligheten. For å bli ansett som en ekte kvinne i stammen, hører omskjæring med. Det samme gjelder mennene, men omskjæringen er ikke så omfattende og risikabel hos dem som hos kvinnene. Omskjæringsfesten er det definitive høydepunktet blant ritualene som stammefolket deler seg imellom. Det binder dem sammen, gjør at stridigheter legges til side, er en arena for at de unge kan møtes osv. Det forhold at Nayambura ikke er omskåret er i denne sammenhengen mer opprørende enn at hun er kristen. Wayaki kan ikke gifte seg med henne uten samtidig å bli ansett som en sviker av folket ...
Måten striden mellom tradisjonene og alt det nye beskrives, er tankevekkende og besnærende. Det er mye symbolikk i historien.
Jeg har merket meg at de fleste profesjonelle anmelderne - både i NRK, Dagbladet og Stavanger Aftenblad - har kritisert oversettelsen. Jan Askelund skriver dette om oversettelsen i Stavanger Aftenblad - med overskriften "Ikonisk øst-afrikansk roman maltraktert på norsk. Terningkast fem til romanen, terningkast én til oversettelsen":
Det skurrer allerede på de første sidene, og det blir verre etterhvert. En parallellesing mellom min utgave av «The River Between» (11. opplag, African Writers Series 1974) og «Elven som skiller» viser at Ngugis opprinnelige verk har vært utsatt for maltraktering. At språket ofte er klosset, kluntet og arkaisk med, er nå så, men her er direkte feil- og misvisende oversettelser («a passionate commitment to the moral truths» betyr ikke «en lidenskapelig formodning om den moralske sannheten»), en hang til egne tillegg («The ridges slept on.» blir til «Høydedragene, menneskenes hjem, sov sin søte søvn») – andre antakelig ment å forklare saker og ting for antatt ukyndige nordmenn (55, 137), samt en mengde adjektiv som ikke hører teksten til (på samme side blir «his hopes and desires» til «dunkle forhåpninger og begjær»; «his heart» til «hans innerste vesen»).
Det virker alt annet enn «innerlig» midt oppe i Ngugis eget konkrete, enkle, konstaterende språk, inniblant like sårt naivt som Wayaki selv i følelse og tanke, kjærlighet og politikk. «Elven som skiller» er en omskrivning, ikke en oversettelse av «The River Between».
Selv har jeg ikke hatt den engelske utgaven for hånden, og vet derfor ingenting (av meg selv) om hvorvidt oversettelsen er god eller dårlig. Det jeg tenkte underveis var at språket virket litt gammeldags, men dette tilskrev jeg det faktum at den er fra 1965. Jeg er selv tilhenger av en så tro oversettelse av originalen som mulig, og har lite sans for at oversettere skriver egne tillegg. Ellers vil jeg legge til at språket i "Elven som skiller" er svært enkelt, og det har jeg fått inntrykk av at originalen også er.
Jeg hadde stor glede av å lese denne boka, som var spennende fra første til siste side. Jeg fikk også innblikk i en del av historien som jeg ikke kjente så godt fra før av - i alle fall ikke kikuyenes spesielle historie. F.eks. har jeg min oppfatning av tematikken omskjæring, mens denne boka tilførte noe nytt som viste meg at dette var (og er) mye vanskeligere enn man ved første øyekast kanskje skulle tro. Jeg kan heller ikke huske at jeg noen gang har lest en bok som så nydelig beskriver kampen mellom tradisjonene og ytre påvirkning.
Jeg anbefaler denne boka sterkt!
Nathan Hill debuterte med romanen "The Nix" i 2016 ("Nøkken" på norsk - utgitt i 2017). Noe av det som har vært sagt om denne romanen er at den er "en episk beretning om USA i endringens tidsalder", og at dette er en av de mest lovende forfattertalentene i vår tid. Hill har blitt sammenlignet med forfattere som Jonathan Franzen, Donna Tart, John Irving og til og med Charles Dickens. For å si det sånn: Det mangler en hel del på at han tar igjen både Franzen, Tart og Dickens, mens han fremstår som mer spennende enn hva Irving er blitt på sine eldre dager.
Hva er det med amerikanske forfattere som på død og liv skal skrive tykkest mulig bøker? Drømmen om den store amerikanske romanen, har jeg skjønt. Og hva er så det? Jo, det er "en av de mest sagnomsuste betegnelsene en roman kan oppnå", skriver Martine Aurdal i sitt gjesteblogginnlegg på Bokbloggen til NRK. Hun skriver om "The Great Gatsby", selve erketypen på definisjonen, og lurer på om betegnelsen er fortjent. Det vi i alle fall kan forstå med begrepet er at den store amerikanske romanen står som en motsetning til en døgnflue, og det er da nærliggende å tenke seg at begrepet dekkes av "moderne klassiker"-begrepet. Altså en roman som vil bli lest - om og om igjen av fremtidige generasjoner - fordi den forteller noe vesentlig om den tiden den er skrevet i, og det på en slik måte at den i fremtiden vil fortsette å ha stor relevans. I den konteksten tenker jeg at "Nøkken" ikke er en slik roman. Derimot er den både fornøyelig og underholdende. Boka er kåret til årets bok 2016 av flere amerikanske aviser, bl.a. The New York Times.
Hovedpersonen i "Nøkken" er Samuel Andresen-Andersen, som 11 år gammel blir forlatt av moren Faye. Han og faren skjønte det ikke før det var for sent. Moren hadde da umerkelig tatt med seg klær og gjenstander hun åpenbart ønsket å ha med seg inn i sitt nye liv. Det var ingen overganger eller endringer som skulle fortelle at hun i lang tid hadde planlagt å forsvinne ut av deres liv. I begynnelsen savner Samuel moren dypt, inntil likegyldighet overtar. Hun brydde seg ikke nok om ham til å bli, så hvorfor skulle han bry seg om henne?
Samuel har alltid båret i seg en drøm om å bli forfatter, og han klarer også å få finansiert sitt første bokprosjekt - før bokutgivelsen. Han investerer forskuddet i et hus, og siden glemmer han i grunnen hele prosjektet. Inntil forlaget forlanger å få tilbake pengene og det såpass raskt at dette setter Samuel i en umulig situasjon.
Så dukker morens navn opp i nyhetene. Hun har kastet stein etter republikanernes presidentkandidat - en kandidat som til forveksling ligner på Trump ... Det er da 20 år siden hun forsvant. I desperasjon foreslår Samuel overfor forlaget at han kan skrive en utleverende og sensasjonell bok om moren sin. Han tar kontakt med hennes advokat, men møtet med moren blir svært annerledes enn hva han hadde tenkt seg.
Underveis får vi innblikk i Samuels barndom, hans venn Bishop og ungdomsforelskelsen i Bethany, som aldri har gått over. Vi får dessuten innblikk i morens oppvekst, en helt vanlig jente fra Iowa, men som i mediene fremstilles som en kvinne med en heller frynsete fortid. Hvem var hun egentlig? Og hvem var hennes far, han som opprinnelig kom fra Hammerfest og som utvandret til USA? Hva skjuler seg i hans fortid?
Både innledningsvis og underveis presenteres vi for lignelsen om elefanten og de blinde. Det hele blir et symbol på hvor mye vi tror vi har forstått selv når vi bare har sett en liten flik av virkeligheten. Når vi erkjenner dette og erstatter skråsikkerhet med nysgjerrighet, er det håp.
Nathan Hills bok er på nesten 700 sider, og den kunne med fordel ha vært kortet en del ned. Jeg vet ikke om jeg hadde orket å lese hele boka dersom det ikke hadde vært for at jeg valgte å høre lydboka. Kim Haugen passet perfekt som oppleser til denne boka, både fordi han har den litt småfrekke måten å lese på og fordi hans stemmebruk ga boka akkurat den friskheten den trengte. Boka er for lang, tenkte jeg mange ganger underveis. Hill forklarer og forklarer, som om han ikke tror at vi lesere kan tenke litt selv. Samtidig koste jeg meg mye med boka, som på sitt beste var glitrende (og på sitt dårligste og mest skravlete en smule søvndyssende, for å være helt ærlig). Det vil derfor være å dra det hele altfor langt å kalle denne romanen "et episk storverk". Som inngangsport til meg som leser fungerte imidlertid hypen godt, for dette var nettopp en av grunnene til at jeg liksom ikke kom utenom denne boka. Lydbokutgaven med Kim Haugen som oppleser reddet boka for mitt vedkommende!
Jeg er overbevist om at dette er en bok som kommer til å gå rett hjem hos mange lesere! Uten hypen tror jeg nok at jeg ville ha snakket den mer opp. Med hypen føler jeg derimot at jeg må dra den litt ned. Okke som - dette er en lesverdig bok, som passer godt i sommervarmen! Jeg har selv humret og ledd meg gjennom store deler av den, og det var først mot slutten at jeg kjente på at det hele ble en smule langdrygt. Og det på tross av at mange av temaene forfatteren tar opp, som misbruk av politimyndighet og dommermyndighet, som mobbing barn imellom og kvinners stilling er interessant nok.
Jeg ser frem til å følge Nathan Hill´s forfatterskap! Her er det nemlig potensiale.
Richard Ford (f. 1944) er en prisbelønt amerikansk forfatter, som i årene fra debuten i 1976 har utgitt 13 bøker, stort sett fordelt på romaner og novellesamlinger. "Mellom dem" er en memoarbok, og her skriver han om hvordan det var å vokse opp som enebarn i en familie med to foreldre som elsket hverandre svært høyt.
Det er ikke hvert år det kommer ut bøker fra Richard Fords hånd. Sist gang han ga ut en roman var i 2012. Da utkom "Canada". Den boka har jeg fremdeles stående ulest i mine bokhyller, så det er på høy tid å få lest den. Etter å ha lest den nydelige memoarboken om foreldrene hans og hans egen oppvekst, frister dette veldig! Han utga dessuten novellesamlingen "Let Me Be Frank With You" i 2014 ("Det kunne vært verre" på norsk), og for denne boka fikk han Pulitzer-prisen i 2015. Bøkene hans utkommer i 24 land.
"Mellom dem" består egentlig av to memoarer; en om faren og en om moren. De er skrevet med tredve års mellomrom. Faren var relativt ung da han døde - i femtiårene - mens moren levde til hun var over 70 år. Memoarene om moren ble skrevet umiddelbart etter hennes bortgang, mens memoarene etter faren ble skrevet mer enn 50 år etter hans død. Likevel har den delen som omhandler faren fått plass først i boka - av hensyn til kronologien. Det forhold at minnene etter faren er så vidt vage, har påvirket skrivingen til Ford sterkt. På en positiv måte, vil jeg hevde. For han er varsom i sin tilnærming til hvem faren hans egentlig var, og han konkluderer egentlig aldri, men stiller mer åpne spørsmål rundt hans beveggrunner. Dermed blir faren stående som et selvstendig individ, som behandles med all mulig respekt. Kanskje var dette også en konsekvens av at faren var selger og var på farten hele uka, hvilket gjorde at Richard aldri ble ordentlig kjent med ham. I helgene skulle han skånes for ukas negative hendelser, for da handlet det først og fremst om å la ham få hvile ut og oppleve familielivets gleder. Før han igjen satte seg i bilen og reiste på sine salgsrunder ...
"Under skrivingen av disse to memoarene - med tredve års mellomrom - har jeg tillatt meg å holde fast ved enkelte inkonsekvenser mellom de to, og jeg har tatt meg den frihet å beskrive noen hendelser om igjen. Begge disse valgene, håper jeg, vil la leseren forstå at jeg var én person oppdratt av to svært forskjellige personer. De forsøkte å innprente meg hvert sitt syn på verden, begge bestrebet seg på å handle i overensstemmelse med den andre, og jeg prøvde å se verden gjennom deres øyne, den enes og den andres. For foreldre må det å lose en sønn levende frem til voksen alder fortone seg som en langtrukken øvelse i gjentagelse, og et ofte fåfengt, men kjærlig strev for å opptre konsekvent. Men det å trenge ned i fortiden er uansett en risikabel affære, ettersom fortiden søker å gjøre oss til den vi er, men alltid halvveis feiler." (fra forfatterens forord, side 7)
Da foreldrene hans møttes var moren Edna bare 17 år. Parker var seks år eldre. I begynnelsen fartet de rundt på veiene sammen. Parker var en omreisende selger, og dette fortsatte han med resten av livet. I årene som fulgte kom det ingen barn, og lenge trodde de at de skulle forbli barnløse. Inntil Edna var i begynnelsen av 30-årene og oppdaget at hun var gravid. Da deres eneste barn - Richard - ble født, tvang dette dem til å slå rot et sted. Valget falt på Jackson i Mississippi, fordi dette stedet lå sånn ca. midt i reiseruten til Parker. Dessuten ble ikke Edna særlig godt tatt i mot i ektemannens familie, så det gjaldt å holde familien på en passelig avstand.
"Hva tenkte faren min om sin egen situasjon, i den grad han tenkte på den? Han tenkte utvilsomt, og løselig, at noe mer ville skje senere. Hvis han spurte seg selv om han var flink som far, ville han sannsynligvis ha svart at han var det. Han må ha ment at han var et godt og behagelig atmosfærisk trykk i rommene han og vi oppholdt oss i, en kontinuerlig kjærkommen inntreden i mors liv og mitt. Det kan tenkes at han faktisk mente at han ikke var fraværende i det hele tatt, men til stede - bare ikke i kjøtt og blod, bare ikke der: barnehagen hos Mrs. Nelson, søndagsskolen; senere lærersamtaler, Ulvungene, svømmehallen, biblioteket, skoleforestillingene; enda senere uttaket til baseball-laget og avgangsfesten på high school. Dette ikke-helt-der var det som måtte til for at han skulle beholde den gode jobben sin. ... Han kalte meg "gutten min". Jeg kalte ham "pappa". Folk sa at jeg lignet ham. Lite visste han at jeg nå, sytti år senere, ikke kan huske hvordan stemmen hans lød, men så gjerne vil." (side 33)
Vi aner et sterkt savn fra en sønn som gjerne skulle ha kjent faren sin bedre, som gjerne skulle ha ønsket at han hadde satt et sterkere avtrykk i livet hans.
Siden faren var så mye på farten, oppsto det sterke bånd mellom Richard og moren. Hun som beskrev seg selv som en hønemor da han var liten. Et begrep hun oppfattet som å gi trygghet til sitt barn - et begrep han først og fremst oppfattet som fare. For når hønemorfaktene var som sterkest, var det nettopp forbundet med faretruende situasjoner. Så forskjellig opplevde de en og samme tilstand ...
I ettertid er det først og fremst dette som sitter igjen hos ham:
"Mor og jeg ligner på hverandre. Bred, høy panne. Samme hake, samme nese. Det finnes fotografier som bekreftet det. I meg selv ser jeg henne, jeg hører latteren hennes i min. I livet hennes fantes ingen stråleglans, ingen berømmelse. Ingen heroisme. Ikke en eneste betydelig prestasjon som fikk brystet til å svulme. Det var nok av dårlige opplevelser. En barndom som ikke var stort å samle på; en ektemann som var hennes livslange kjærlighet og som hun mistet; et liv deretter som ikke er videre nevneverdig. Men på et eller annet vis gjorde hun mine sanneste følelser mulige for meg, slik stor litteratur gjør for en hengiven leser. Og jeg har opplevd det øyeblikket med henne som vi alle gjerne vil oppleve, øyeblikket som bekrefter livets endegyldighet og dypeste verdi. Jeg har opplevd det. Jeg har opplevd mange slike øyeblikk sammen med henne, opplevd dem i det sekundet de oppsto, også her og nå. Jeg vil, tror jeg, alltid bære dem med meg." (side 117-118)
Det mest slående med Richard Fords beskrivelse av foreldrene og sin egen oppvekst, er hvordan den lille familien som kun besto av tre medlemmer, fremstår som tre selvstendige individer. Moren er aldri bare "mor", faren er aldri bare "far". Dette gjør ham i stand til å se foreldrene slik de var også før han selv ble født. Deres sterke kjærlighet gjorde dem til en svært sterk enhet, noe som ble brutt først den dagen faren døde. Selv opplevde han dette som en overgang til noe bedre. Kanskje - uten å nevne dette eksplisitt - førte det til at han og moren levde mer her og nå, uten å vente med det beste inntil faren, som på mange måter forble nokså fremmed for ham, kom hjem i helgene ... ? Det han erfarte nokså raskt og som han også var bevisst på, var en annen type frihet - en frihet som kom som en direkte følge av at moren måtte begynne å jobbe. Dermed var hun mindre hjemme og fikk kanskje for første gang i sitt liv noe som bare var hennes eget? Underveis kjente jeg på en tristhet over at hun ga opp å finne en ny kjærlighet i livet sitt. For ikke å snakke om da ektemannens familie bokstavelig talt røvet liket av faren og tok det med hjem til deres hjemtrakter for å begrave ham der ...
Richard Ford skriver fantastisk godt, og måten han beskriver forholdet til foreldrene sine og forholdet dem i mellom, berørte meg sterkt. En liten familie i det store Amerika i en tid der velstanden bredte om seg, litt tidligere her sammenlignet med resten av verden. Det er en historie om å komme seg videre fra røttene sine, skritt for skritt, og om å se seg selv i en større sammenheng. Han skriver tankevekkende og vakkert om å vokse opp i en familie der alle gjør sitt beste, og hvor hver og en har sin viktige rolle i forhold til de andre familiemedlemmene. Er man bra nok? Hvordan kan man vite det, når man ikke helt vet hvordan alle andre levde livene sine på samme tid? Hvilken målestokk er det relevant å bruke? Hva er en lykkelig barndom? Er det fravær av ulykksalige hendelser eller handler det aller mest om hvordan motgang takles? Farens ivaretakelse av moren mot hans slekt, som aldri anerkjente hva hun betydde for ham, er rørende. Likeså forfatterens ivaretakelse av moren da det gikk mot slutten for henne, og hennes ønske om ikke å være en byrde for ham. Så respektfullt, så nydelig, så inderlig ...
Dette er en bok jeg håper at riktig mange får øynene opp for! Jeg anbefaler den sterkt!
Jeg har en stund lurt på hva slags bok dette egentlig er, og har ikke helt få ganger tatt i den og lest bakpå boka, uten å kjøpe den. Men - en dag var jeg bare kjempeklar for akkurat denne boka, og da har jeg det sånn at jeg begynner å lese med en eneste gang. Det var i og for seg fort gjort, for boka er en tynn liten flis. Men tematikken er sannelig krevende nok, så jeg kan ikke hevde at innholdet er like lett fordøyelig som antall sider kanskje skulle tilsi. For meg som har vokst opp med at kvinners rettigheter nærmest er en selvfølge, og som også har vært nødt til å forholde meg til at "rødstrømpe"-begrepet er utrolig negativt ladet, ble dette sommerens wow!-bok. En sånn bok som garantert kommer til å bli årets store slager som "blomster" i forbindelse med middagsinvitasjoner for mitt vedkommende i tiden fremover!
Rebecca Solnit (f. 1961) er en amerikansk forfatter, som skriver om et bredt spekter av temaer innenfor miljø, kunst, politikk m.m. Så vidt jeg har klart å finne ut er det bare "Menn forklarer meg ting" som er utgitt på norsk. Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor, men når jeg blar gjennom bibliografien hennes på Wikipedia (en opplisting som ikke er komplett), er det mulig at en del av tematikken blir for typisk amerikansk til at den anses salgbar i et lite land som Norge? Feminismen som blir presentert i "Menn forklarer meg ting" er også skarpere enn det som er vanlig i Norge i dag. Samtidig er noe av problematikken så universell at det er viktig å tilegne seg innsikt i denne.
En hendelse som går igjen som en rød tråd mer eller mindre i samtlige av de ni essayene i samlingen, er den franske toppolitikeren Strauss-Kahns overgrep på en svart stuepike på et hotellrom i New York. På tidspunktet da overgrepet fant sted, i mai 2011, var han leder av Det internasjonale pengefondet. Til tross for at flere lignende saker dukket opp i kjølvannet av denne saken, ble Strauss-Kahn ikke dømt. Årsaken var at stuepiken ble tatt i en løgn, og dermed gikk hele hennes troverdighet ad dundas. Underveis i etterforskningen måtte hun tåle å bli fremstilt som prostituert i media, hvilket er et faktum som faller på sin egen urimelighet. Okke som - saken veltet Strauss-Kahns internasjonale karriere ...
I tittelessayet "Menn forklarer meg ting" er forfatteren i et selskap. Verten røper at han vet at hun har skrevet "et par bøker". "I samme tonefall som man bruker når man vil oppmuntre en venns sjuåring til å fortelle om blokkfløyteøvingen sin, spurte han: "Og hva handler så de om?" (side 9)
Forfatteren, som på det tidspunktet hadde gitt ut 6-7 bøker, valgte å snakke om den siste boka si - "River of Shadows: Eadward Muybridge and the Technological Wild West", som handler om tiden og stedets splittelse og industrialiseringen av hverdagslivet. Hun hadde knapt nevnt Muybridge, før verten ivrig avbrøt henne og spurte om hun hadde hørt om den svært viktige boka om Muybridge som kom ut tidligere i år ...
"Jeg var så fanget i den tildelte rollen som uvitende ungpike at jeg var mer enn villig til å vurdere muligheten av at det var kommet ut en annen bok om samme tema mer eller mindre samtidig med min, som jeg på en eller annen måte hadde unngått å få med meg. Han satte straks i gang med å fortelle meg om denne svært viktige boka med den selvbegeistrede minen jeg kjenner så godt til fra belærende menn; blikket stivt rettet mot hans egen autoritets fjernt skimrende horisont." (side 10).
Venninnen hennes gjentok intet mindre enn fire ganger at det faktisk var hun - Rebecca Solnit - som var forfatteren bak aktuelle bok om Muybridge, før verten fikk dette med seg og ble askegrå i ansiktet. Det viste seg at han ikke en gang hadde lest boka ... som hun hadde skrevet ... Ikke en eneste gang hadde det slått ham at hun i det minste kunne vite mer om tematikken enn ham, eller hva hennes bok om Muybridge faktisk handlet om. Før han igjen - helt uanfektet - gjøv løs på temaet igjen og foreleste videre ... Etterpå kunne de le av det, men det var først da de hadde ham utenfor sin hørevidde. Offentliggjøringen av dette essayet har ført til at begrepet mansplaining ble født.
Hvem har ikke opplevd det samme? tenker jeg. Mens mange menn nødig vil bli belært av kvinner og er snar til å påpeke at de blir nettopp dét dersom vi kvinner skulle prøve oss på noe som ligner ... Som om det skulle være noe nedverdigende i det hele - fordi det er en kvinne som snakker, mener jeg.
Tematikken i de øvrige essayene er kvinners stilling, vold i og utenfor ekteskapet, kvinners angst for å bli voldtatt og hvilke tiltak som gjerne blir igangsatt for å gi kvinnene økt sikkerhet. I stedet for å ta fatt i mennene som skaper denne utryggheten, blir kvinnene anmodet om å holde seg hjemme etter mørkets frembrudd, ikke kle seg for utfordrende osv. - som om det sto i deres makt å forhindre det hele. Solnit nevner også at den hyppigste dødsårsak for gravide kvinner i USA er vold utøvd av den vordende far.
I essayet "Woolfs mørke" (side 65 flg.) kommer hun inn på Virginia Woolf-sitatet "Fremtiden er mørk, og det er vel stort sett det beste en fremtid kan være, tror jeg." Folk flest er redd for mørket, selv om det er om natten "at elskoven finner sted, ting smelter sammen, endrer seg, blir fortryllet, vekket til liv, befruktet, besatt, frigitt, fornyet". (side 66)
"Woolf frigjør teksten, fantasien og romanfiguren for siden å kreve samme frihet for oss, og da særlig for kvinner. Her er vi ved kjernen av det hos Woolf som har vært mest inspirerende for meg: Hun feirer alltid en frigjøring som ikke er offisiell, institusjonell eller rasjonell, men som handler om å gå utover det kjente, det trygge og vante, og ut i en større verden. Hennes krav om frigjøring for kvinner var ikke først og fremst at de skulle kunne holde på med de samme institusjonelle tingene som menn gjorde (og som kvinner nå også gjør), men ha full frihet til å streife omkring, både i geografien og i fantasien." (side 78)
Når man snakker om Woolf og frihet, kommer man selvsagt ikke utenom essayet "Et eget rom". (Linken fører til min bloggomtale av dette essayet.)
I essayet "Kassandra-syndromet" (side 83 flg.) kommer Solnit inn på det generelle problemet som kvinner har med å bli trodd. Altfor ofte settes merkelappen "hysterisk" og "subjektiv" på kvinners uttalelser. Begrepet Kassandra-syndromet er hentet fra mytologien. Kassandra var Helena av Trojas vakre søster. Hun ble rammet av en forbannelse som ga henne evnen til å komme med presise forvarsler som ingen lyttet til. Hun ble ansett som gal og løgnaktig ...
"Jeg har tenkt en del på Kassandra under denne seilasen på kjønnskrigenes krappe sjø fordi troverdighet er en så avgjørende faktor i slike kriger og fordi kvinner så ofte beskyldes for å mangle noe grunnleggende på det feltet." (side 83)
Selv om Norge er et land hvor det kjennes relativt trygt å være kvinne, viser det seg at det knapt finnes en kvinne som ikke har opplevd seksuell trakassering fra menn i en eller annen variant. Når dette skjer i yrkesmessig sammenheng, tenker vi at det kanskje er lettere å håndtere, mens sannheten er at det antakelig er omvendt. Ofte er makt en vesentlig faktor, og når det ikke en gang nytter å ta opp en slik problematikk med en mannlig sjef som selv er engstelig for vedkommendes makt, så er det som regel lite man kan gjøre. Sviket blir på et vis dobbelt.
Solnits essaysamling er full av eksempler på kvinners tilkortkommenhet på dette området. Hun "angriper" eller forsøker å ansvarliggjøre menn som har besvart kampanjen #YesAllWomen med det passive #NotAllMen til å komme mer aktivt på banen. Det holder ganske enkelt ikke at menn repliserer "men jeg er ikke sånn". De må ta mer aktiv del i den holdningsendringen som må til for å få bukt med volden som truer kvinner, og som i all hovedsak kommer fra menn. Det første man bør gjøre er å slutte å latterliggjøre kampanjen, der Solnit har sett litt for mange eksempler på at menn blir mer rasende på emneknaggen #YesAllWomen enn det som blir gjort mot kvinner. Solnit vil også til livs at vold mot kvinner fremstilles som hverdagsovergrep gjort av avvikere. Til det er volden for utbredt og for hyppig. Det dreier seg om generelle holdninger mot kvinner, og det er her vi må begynne å jobbe.
"En politimann i Toronto fortalte under et foredrag for kvinnelige studenter om sikkerhet på et universitet at de ikke måtte kle seg som ludder (sluts). Kort tid etter ble Slutwalks et internasjonalt fenomen, blant hovedsakelig unge, ofte lettkledde damer som tok tilbake det offentlige rommet (ganske likt Ta natta tilbake-vandringene på 1980-tallet, bare med langt mer leppestift og mye mindre klær). Unge feminister er en spennende gruppe: smarte, modige og humoristiske når de forsvarer sine rettigheter og krever å få ta plass - og med det endrer samtalen.
Politimannens "ludder"-kommentar var et ledd i universitetets strategi for å fortelle de kvinnelige studentene hvordan de skal forbli trygt i eskene sine - ikke gå der, ikke gjør sånn - fremfor å fortelle de mannlige studentene at de ikke skal voldta. Dette er en av voldtektskulturens bestanddeler. Men det oppsto en landsomspennende bevegelse, som hovedsakelig var organisert av kvinnelige collegestudenter, mange av dem selv offer for campusvoldtekter, som presser frem justeringer i universitetenes prosedyrer for å håndtere slike overgrep. Det samme gjelder en bevegelse rettet inn mot økningen av seksuelle overgrep i militæret, som også har lykkes i å tvinge frem reelle praktiske endringer og rettsforfølgelse." (side 121-122)
Jeg håper at jeg gjennom ovennevnte eksempler og sitater har fått frem at dette er en må-lese-bok - rett og slett obligatorisk, både for kvinner og menn! Solnit skriver presist og saklig, og det er spennende og lærerikt å følge hennes tankerekker i denne essaysamlingen. Boka er høyst aktuell og relevant - også for norske kvinner og menn!
Anbefales!
Bokelskere.no ble oppdatert grytidlig i dag morges.
Jeg har oppdatert rammeverket som driver nettstedet (django) samt en rekke programvarebibliotek som vi bruker.
En hel del kode har også blitt oppdatert og tilpasset disse nye versjonene.
Oppdateringen har gått forholdsvis smertefritt, og jeg krysser fingrene for at alt virker som planlagt.
Max Porter jobber som redaktør i et britisk forlag. I 2015 debuterte han med boka "Grief is the thing with feathers". Boka kom nylig ut i norsk oversettelse, og da med tittelen "Sorg er den greia med fjær".
Jeg må innrømme at jeg var en smule skeptisk da jeg fikk anbefalt denne lille boka, særlig fordi vedkommende som solgte den inn til meg ikke greide å formidle hva slags bok dette var. Ikke annet enn at "det er en rar bok, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive den". I og med at boka er så tynn (og lettlest, tenkte jeg), kjøpte jeg den og begynte å lese nokså umiddelbart.
Boka handler om sorg. Mer presist om en far og hans to barn, som nettopp har mistet hhv. en kone og en mor. Familien bor i London.
Noen dager etter dødsfallet ringer det på døra. I farens hode dukker det opp bilder av naboer som kommer med enda en lasagne, en klem eller ferdigmat til guttene ... Men det er ingen mennesker som ringer på. Derimot en svart kråke ... En kråke som sier:
"Jeg forlater deg ikke før du ikke lenger trenger meg."
Dersom jeg skal oppsummere mitt inntrykk av boka, er det at teksten fremstår som prosa og poesi i en salig blanding, avbrutt av Kråkes eventyrfortellinger. Sånn sett kan man si at den overskrider de fleste grenser for hva vi tenker at en roman kan inneholde. Sorg er kanskje noe av det vanskeligste å skrive om, uten å ty til klisjeer. Gjennom å beskrive det følelsesmessige kaoset som oppstår etter morens død, får han frem de fleste fasetter ved det å miste noen som har betydd mye for en. Sorgbearbeidelse er ingen lineær prosess, og det finnes ingen formel for hva som er rett eller galt.
Denne lille boka er så totalt annerledes det meste jeg har lest, og forfatteren skal virkelig ha kred for originalitet! Selv befinner jeg meg på det stadiet i livet at det ikke lenger er terningkast som er viktig, men om jeg vil ta vare på boka eller gi den videre. Denne lille boka skal få plass i min bokhylle! Det sier mye om mitt forhold til den!
Her kan du lese resten av min bokomtale:
http://rosemariechr.blogspot.no/2017/06/max-porter-sorg-er-den-greia-med-fjr.html
Det er ikke mange dagene siden jeg skrev om Orhan Pamuks siste roman - "Kvinnen med rødt hår" - og hans besøk på Litteraturhuset 24. mai 2017. I alle fall - mens jeg googlet ham opp, kom jeg over denne lille sakprosaboka som gikk fullstendig under min radar da den kom ut på norsk i 2013. Pamuk utga essaysamlingen på engelsk i 2010, med tittelen "The naive and the sentimental novelist". Jeg var ikke sen om å bestille boka fra Bokklubben, og den var så vidt kommet i hus før jeg kastet meg over den.
"Romaner er våre andre liv. ... Akkurat som i drømme blir vi noen ganger når vi leser romaner så mektig grepet av det ekstraordinære ved det som møter oss, at vi glemmer hvor vi er og forestiller oss at vi selv er midt iblant de oppdiktede hendelsene og menneskene vi støter på. I slike stunder føler vi at den fiktive verdenen vi opplever og finner glede i, er mer virkelig enn selve den virkelige verden. Det at disse andre livene kan forekomme oss virkeligere enn virkeligheten, innebærer ofte at vi erstatter virkeligheten med romaner, eller i det minste at vi blander romanene sammen med det virkelige liv. Men vi klager aldri over denne illusjonen, denne naiviteten. ... Til tross for det vi vet om fiksjon, blir vi irritert og forstyrret dersom en roman ikke opprettholder illusjonen om at den faktisk er på ordentlig." (side 11-12)
Boka inneholder seks essays, som hver tar for seg ulike sider ved romankunsten. Hva skjer egentlig i våre sinn når vi leser romaner, og hvordan forholder det seg med romaner som i tillegg til fiksjon også inneholder elementer fra det virkelige liv, det vil si forfatterens liv? Hva er det som skaper en roman? Persongalleriet, stemningen eller plottet? Og hva vil det si å finne senteret i en roman? Hvor viktig er det at en roman har et senter? Essayene ble skapt som en forelesningsserie på Harvard-universitetet i USA i 2009.
Årsaken til at vi til syvende og sist elsker visse romaner er fordi vi har lagt ned et så stort fantasiarbeid i dem, påpeker Pamuk. "Det er derfor vi holder fast ved de romanene, med sider fulle av eselører og bretter." (side 128) Akkurat dette opplevde jeg som så fint å lese! For det er helt OK å legge inn egne preferanser i en bok, selv om skillelinjene mellom hva forfatteren har antydet i romanen (oftest betegnet som "undertekst", uten at Pamuk bruker dette begrepet) og leserens fantasi kan bli vanskelig å trekke helt tydelig. En roman som får ulike lesere til å tolke den i forskjellige retninger, har jeg snarere tenkt på som en styrke og en kvalitet, enn at dette representerer feil ved lesningen og underforstått at romanen har mangler. Og hva er den store forskjellen på lese f.eks. en roman av Roy Jacobsen om øyfolket på Helgelandskysten med bestemte øyne fordi man tilfeldigvis har en bestemor fra Helgelandskysten, kontra å lese en roman om mislykket kjærlighet med høy gjenkjennelsesfaktor? Alle vi lesere leser romanene vi får i hendene med de preferansene vi tilfeldigvis måtte ha fått så langt i livet - verken mer eller mindre. Gjenkjennelse er en stor del av årsaken til at noen romaner går rett hjem, mens andre ikke gjør det.
"Å lese en roman er å utføre den samme operasjonen baklengs. Det eneste forfatteren og leseren plasserer imellom seg, er romanteksten, som om den var en underholdende form for sjakkbrett. Enhver leser ser for seg teksten på sin egen måte og leter etter senteret hvor enn det passer ham." (side 157)
Det har vært en fornøyelse å lese essayene i "Den naive og sentimentale romanforfatteren", der Orhan Pamuk tar for seg de fleste sider ved romankunsten - både fra forfatterens og leserens ståsted. Underveis har han hentet frem bøker fra verdenslitteraturen, som han har analysert for å få frem poengene sine. Det være seg "Anna Karenina", "Moby-Dick", "Don Quijote", "De besatte" ... Han kommer også inn på sine egne bøker, som "Svart bok", "Mitt navn er Karmosin", "Snø" og "Uskyldighetens museum". Jeg opplevde for øvrig essaysamlingen som rimelig greit tilgjengelig, og som interessant for alle som ønsker å dypdykke inn i hvilke bestanddeler en roman har, hvilke virkemidler forfattere spiller på, ulike fortellerståsteder (noen historier fortelles "innenfra" og andre "utenfra" og dette påvirker perspektivene i romanen) og hva som gjør at vi blir følelsesmessig berørt av en roman. Han går langt i å gi leseren kredit for opplevelsen av bøkene, der vi selvsagt tar med oss eget tankegods, egne opplevelser og livserfaring inn i lesningen. Ingenting er mindre verdt eller feil. Så prøver selvsagt de fleste forfattere i intervjuer å lede leserne i en spesiell retning, men dette kan uansett ikke konkurrere med leserens egne leseropplevelser. Det viktigste en forfatter kan få til er å skape en stemning, og dette mener han går foran selve plottet. Jeg kjente at dette ga god klangbunn i meg selv.
Jeg anbefaler essaysamlingen varmt!
Har du noen gang stått i innsjekkingen på en flyplass og lurt på hva som er hemmeligheten bak å reise kun med håndbagasje - selv på turer som strekker seg over litt tid? Jeg ville lyve dersom jeg selv sa nei. Det som forundrer meg enda mer er når jeg treffer folk med minimalt med bagasje under selve utenlandsoppholdet - alltid velkledd fra topp til tå, med matchende vesker, sko og sjal til en hver anledning.
Selv har jeg blitt vesentlig bedre til å pakke lettere, noe ikke minst ukentlig pendling mellom to storbyer i Norge har fremtvunget for mitt vedkommende. Det ser ikke lenger ut som jeg er på flyttefot, for å si det sånn.
Man sparer uendelig mye tid ved å reise uten annet enn håndbagasje. En halvtime her og en halvtime der ... Det blir mye livskvalitet av slikt. For ikke å glemme mindre stress!
Nå står jeg imidlertid foran en ferietur av ca. tre ukers varighet, hvor jeg kun unntaksvis skal være på samme sted mer enn høyst to overnattinger i slengen. Hva da? Jeg tilstår med det samme at jeg ikke har noen som helst planer om å reise kun med håndbagasje. Mine ambisjoner går mer på å få koffertvekten ned i 10-12 kg - inklusive vekten av kofferten selv.
Da jeg her om dagen fikk en forespørsel fra forfatteren av "Den lille pakkeboken" - Dagmar Goovaerts Bern - om jeg var interessert i å få tilsendt hennes bok, tok jeg det nærmest som et tegn fra oven. Boka kunne ikke kommet mer beleilig! Og siden boka lanseres den 7. juni - altså om to dager - fikk jeg oversendt pdf-filen av den.
"Den lille pakkeboken" inneholder de fleste tips - også dem du garantert aldri har hørt om tidligere. Noe handler om stoffkvaliteten på klærne du planlegger å ha med deg - "unngå stoff som krøller eller ta konsekvensen av det!". Andre tips handler om hvordan du pakker. Skal du brette, rulle eller bunte klærne i kofferten? Her finnes det ingen fasit, og enhver må finne frem til den metoden som passer best. De viktigste tipsene går imidlertid først og fremst på hva du velger å ta med deg - altså mengden klær og ting du stapper ned i kofferten. "Må" du ha med fire skopar og ditto vesker? Eller fire selskapskjoler - sånn for sikkerhets skyld? Du vil vel gjerne ha plass til litt shopping under reisen?
Å pakke den perfekte koffert krever noen dagers planlegging. Forfatteren foreslår en metode hun selv åpenbart har hatt stort hell med. Hun legger topper og underdeler utover, sammen med sko, sjal, belter og annet. Ved å velge en fargeparlør kan behovet for sko og annet tilbehør slankes ned til to - et par til hverdags og et par til pent. Deretter matcher hun antrekk og finner frem til plagg med flerbruksverdi. Én penjakke kan pynte opp et ellers nokså ordinært antrekk.
Når det kommer til toalettsaker er det selvsagt smart å helle shampoo og andre nødvendigheter på små flasker, og ha disse i en egen pose. Da risikerer man ikke at alt har rent ut under reisen og flekket til klærne samtidig.
Et par av de smarteste tipsene jeg leste i boka var å ha typiske reiseting oppbevart på ett sted i heimen. Hvor mange ganger har man ikke lett febrilsk dagen før avreise etter ting som MÅ være med, som ladere, adaptere, ekstra batterier til kameraet etc.? En annen ting som er lurt er å sette seg inn i flyselskapets regler for vekt i koffert og håndbagasje ... Da går man forhåpentligvis ikke på en smell - heller ikke på hjemreisen! Overvekt er nemlig dyrt!
For å lykkes med å pakke lett, må man begynne å pakke flere dager før avreise. Anse hele pakkeseansen som en prosess, der du sover på planene du har lagt. Dagen etter kommer du kanskje til at det ikke er så nødvendig å ta med akkurat den jakken eller de buksene ...
Dersom man skal på en lengre ferietur, går det for øvrig an å kjøpe T-skjorter underveis. Og det man benytter som pentøy om kvelden, kan fint brukes om igjen dagen etter. Dessuten sparer man koffertplass ved å vaske undertøy og sokker underveis på reisen.
Evaluering etter reisen er en del av prosessen med å bli en god pakker. Hva hadde du bruk for, hvor mye av klærne ble ikke brukt, hvor bommet du?
En stor utfordring jeg har og fremdeles jobber hardt med, er å redusere koffertvekt av bøker. Jeg har ikke vært så glad i digitale bøker hittil i mitt liv. Samtidig har jeg vært veldig glad i å komme hjem med et lass med bøker ... Dette er min akilleshæl, og her jeg har mest å hente på å bli bedre ... Lesningen av pdf-filen av "Den lille pakkeboken" var faktisk en fin introduksjon til e-bøker! Så kanskje er likevel løsningen å finne her?
Boka er full av tips som handler om hele reisen, ikke bare om hva som får plass i kofferten, og vil dermed kunne være til hjelp for alle som sliter litt med logistikken når man skal på ferie. Hun skriver også en del om oppbevaring av reisedokumenter og risikoen for å bli frastjålet utstyr. Det er gjerne når man stresser at oppmerksomheten synker ... Rådet hennes er: "Ta godt vare på tingene dine?"
Boka er lettfattelig, oversiktlig og praktisk! Det kan være en god investering å lese den før sommerens store ferieutflukter! Anbefales som en del av planleggingen!
Jeg synes også at Jannes innlegg er godt. For øvrig synes jeg ikke dette med fiffige titler - rim eller ikke rim - har tatt av. Vi har sett noen få eksempler på akkurat dette i det siste, og disse titlene får i alle fall meg til å smile. Og til å få lyst til å lese bøkene! Så langt har jeg faktisk ikke blitt skuffet en eneste gang, og jeg er svært kritisk til hva jeg velger å bruke tiden min på.
At det kan gå inflasjon i bruk av samme motiver på bokomslagene - til det kjedsommelige - tenker jeg er en helt annen diskusjon.
For øvrig tror jeg at det gis ut så mye bøker at det skal en del til for å skille seg ut i mengden. En masse dyktige folk legger sine kloke hoder i bløt for å finne en inngang som kan fungere i markedsføringen. Alt for å lykkes med sin ene spesielle bok! Så lenge vi lesere ikke blir lurt, tenker jeg at det absolutt må være "innafor".
Men hva har omslagene på bøkene å gjøre med den diskusjonen vi har her? Snakker vi ikke om faktabøker med titler som rimer?
Jeg er faktisk ikke enig. Det er morsomt at det er lagt litt jobb i å finne en fengende tittel. Det gjør at aktuelle bok skiller seg ut fra mengden av bøker som kommer. Jeg har nettopp lest "Hjernen er stjernen", og jeg tror kanskje ikke jeg hadde plukket opp denne boka dersom tittelen f.eks. hadde vært "Hjernens funksjoner" eller noe i den gaten. Tittelen "Hjernen er stjernen" eller "Sjarmen med tarmen" indikerer at vi snakker om en litt humoristisk vri på stoffet, og jeg føler ikke at vi lesere blir lurt på grunn av dette.
Det verste jeg vet er titler som lover mer enn de kan holde. Det gjør ikke disse morsomme og fengende titlene! (Jeg har nettopp kjøpt en bok med den morsomme tittelen "Trærnes hemmelige liv". Første gang jeg så denne boka tenkte jeg "hva? har trærne et hemmelig liv?" Tittelen gjorde meg avsindig nysgjerrig, så denne boka MÅ jeg jo bare lese!)
Ingen annen art har flere nerveceller i hjernebarken enn mennesket. Hjernebarken er sete for tanker, språk, personlighet og problemløsning. Hjernebarken gjør mennesker til mennesker.
Synapser, membranpotensialer og signalstoffer utgjør til sammen din personlighet. Synapser er forbindelsen mellom nervecellene. Tanker, følelser og vilje oppstår fra de kjemiske og fysiske prosessene i hjernen. Vi er biologi, men vi er ikke slaver av den. Hjernen er påvirkelig. Holdninger kan endres, vonde vaner kan vendes og temperament kan kontrollereres. Dersom en del av hjernen din sender signal til språksenteret om at den kjelen var så varm at du skal komme med ukvemsord, så kan pannelappen din komme deg til unnsetning slik at du ikke banner foran nabokona. Eller dersom du akkurat idet du skal trykke "send" på en e-post du har hamret ned i sinne, heller velger å slette den og begynne på nytt, kan du stryke deg lettet over pannen og takke barken som befinner seg bak den.
Det er hjernen som gjør at vi kan elske, men også at vi kan bli redde eller sjalu. Tankene våre er fysiske prosesser i hjernen og et resultat av at nervecellene sender signal i egne netverk. Følelsene våre likeså. Også intelligens er et resultat av hvordan hjernen vår er bygd opp og hvordan nervecellene kommuniserer med hverandre, og dette gjelder uansett om man bruker IQ som mål for intelligens, eller benytter Howard Gardners definisjon, der intelligens deles inn i ulike typer, som språklig, musikalsk, kroppslig eller sosial. Læring er også fysisk. Vi kan lære oss å søke trøst i rus eller usunn mat, men vi kan også lære oss nye språk eller finne frem på nye steder. De norske forskerne May-Britt Moser jobber videre med sin forskning på sistnevnte felt. De vet at det fortsatt er uendelig mye vi her ikke kjenner til.
Angst er naturlig frykt som har løpt løpsk. Frykt holder oss i live. Den gjør at vi holder oss unna åpne flammer eller mørke bakgater i belastede områder av byen. Det er hovedsakelig den mandelformede kjernen i tinninglappene, amygdala, som gjør at turister blir klamme i håndflatene nr de går for langt ut på kanten av Preikestolen i Lysefjorden. Hadde ikke mennesker hatt amygdala, måtte Preikestolen hatt gjerde og advarselskilt langs hele kanten. Amygdala beskytter oss.
Det er hjernen du kan skylde på når du prokrastinerer, og hjernen din du kan takke når du er effektiv og unngår prokrastinering. Det er måten signalene går mellom nervecellene i hjernen som avgjør om du klarer å holde deg til nyttårsforsettet ditt eller er en som trykker på slumreknappen om morgenen. Det betyr ikke at du er født som en slumrer. Nervecellenenettverk kan svekkes og nye dannes. Det kalles læring, og det er sånn vi endrer atferd. Det går faktisk an å tenke seg til en fysisk endring i hjernen. Det er sånn hjernen fungerer.
Helt siden denne boka om Angela Merkel kom ut på Kagge forlag i fjor sommer, har jeg sett frem til å lese den. Nå har jeg omsider fått lest boka. Jeg var begeistret for Angela Merkel fra før av, og begeistringen har ikke avtatt etter lesningen! For en bok og for ei dame!
Forfatteren bak boka, Ingrid Brekke (f. 1969), er en norsk journalist og forfatter. Hun var korrespondent for Aftenposten i Berlin i årene 2010-2012, og har tidligere utgitt boka "Da øst ble vest. Livet i Europa etter kommunismens fall" (2014).
Angela Merkel (f. 1954) vokste opp i det tidligere DDR og er opprinnelig utdannet fysiker med doktorgrad. Etter murens fall i 1989 ble hun raskt pressetallskvinne i Lothar de Maizieres kristendemokratiske regjering. Hun ble innvalgt i Forbundsdagen etter Tysklands gjenforening i 1990, og var en nær medarbeider av Helmut Kohl. Allerede i 1991 ble hun medlem av regjeringen - i første omgang som familieminister og senere som miljø- og atomsikkerhetsminister. CDU/FDP gikk av etter valget i 1998, og Merkel ble da generalsekretær i partiet. Fra før av hadde hun vært nestleder i CDU helt siden 1991. I 2002 ble hun partileder, og etter valget i 2005 ble hun Tysklands første forbundskansler. Pt. har hun sittet som forbundskansler i tre fireårsperioder. Høsten 2017 er det nytt valg i Tyskland. (Kilde: Wikipedia) Det blir spennende å se om hun blir valgt for fjerde gang!
Forfatteren skriver følgende i bokas forord på side 7:
Første gang jeg ble nysgjerrig på Angela Merkel, var under en pressekonferanse i Berlin i 2010. ....
Jeg fikk raskt sans for den tyske kanslerens manglende interesse for all slags tant og fjas, enten det gjelder å omgås berømtheter eller eget utseende. Med sin bakgrunn fra DDR fridde hun også til min interesse for historien om det kommunistiske Europa. Angela Merkels første minne om en politisk hendelse er byggingen av Berlinmuren. Hennes politiske karriere startet først da Muren falt. Slik bærer hun i seg det største europeiske drama i etterkrigstiden: den kalde krigen og ettervirkningene vi fortsatt står midt oppe i.
Med sin bakgrunn fra det andre Tyskland, diktaturet bak jernteppet, er hennes karriere en rekke usannsynligheter. Hvordan kunne den klønete prestedatteren fra en småby i DDR havne på maktens tinde i det nye Europa?
Etter å ha lest denne boka er jeg ikke i tvil om hvorfor! Hennes like finnes knapt, og maken til uegennyttig, idealistisk, troverdig og ujålete politiker skal man lete lenge etter! Hun har et sterkt og positivt menneskesyn, og en aldri sviktende tro på hva mennesker kan få til bare de står sammen. Dessuten har hun en integritet som det står stor respekt av. Og sist, men ikke minst har hun en stil og en måte å fremme sine synspunkter på som gjør det enkelt å følge henne, nær sagt uansett hvilket politiske ståsted man måtte ha. Europa trenger en politiker som henne! Og for alle dem som tenker at det skulle finnes noen likheter mellom Angela Merkel og Storbritannias Margaret Thatcher, har jeg følgende å si: Dere tar feil! Der Thatcher var beinhard og overhode ikke fremmet de svakes interesser, der stiller Merkel seg på motsatt side! Her handler det om å dele godene med hardt trengende mennesker.
"Hvis vi nå skal begynne å unnskylde oss for at vi i nødsituasjoner viser et vennlig ansikt, da er det ikke mitt land," har Angela Merkel uttalt i forbindelse med flyktningekrisen. Mantraet hennes er "Vi klarer det!"
Noe av det som særpreger tyskerne, er evnen til å løfte i flokk og finne kollektive løsninger, hevder Ingrid Brekke. Dette viser ikke minst måten gjenforeningen av Øst- og Vest-Tyskland ble gjort på. Dette har kostet dyrt, men belønningen i den andre enden er en statsgjeld under kontroll, lavere arbeidsledighet enn noen sinne og en sunnere økonomi. Riktignok er statlig pensjoner og andre sosiale ytelser kuttet, men dette har det vært politisk vilje til. Det betinger dessuten at folk er villige til å betale sin skatt. (side 13)
Ingen andre land i Europa har tatt imot så mange flyktninger som Tyskland. Etter hvert har riktignok Angela Merkel uttalt at Tyskland ikke kan ta imot alle, og da andre europeiske land begynte å sette opp restriksjoner for mottak av flyktninger, var også Tyskland nødt til å gjøre det. Episoder der flyktningemottak har blitt angrepet og satt i brann av nazipartiet NPD (Nationaldemokratische Partei Deutschlands) har også vært skremmende. Uforholdsmessig mange av disse har skjedd i det som tidligere var DDR, særlig i nærheten av Dresden. Noe av forklaringen ligger i at dette området tidligere var det mest isolerte, og at idealet om et homogent samfunn fremdeles står sterkt. Manglende erfaringer med utlendinger er også en forklaring. Fremmedfiendtlighet står sterkere i øst enn i vest.
I boka får vi vite mer om Merkels bakgrunn fra DDR, og hvordan man innrettet seg. Mye av dette - f.eks. at man for å få rett til å gå på universitetet måtte være medlem av visse grupper - fremstår uforståelig for oss i vesten, men var en dyd av nødvendighet for dem som vokste opp i et kommunistisk land med mye angiveri og overvåkning. Å gå mot regimet kostet mer enn det smakte. For øvrig handlet det mye om å gjøre akkurat det som måtte til, men heller ikke mer.
Vi møter en kvinne som knapt sminket seg og ikke var opptatt av sitt ytre. Etter hvert som Angela Merkel fikk mer makt, måtte hun imidlertid også tenke på sitt image. I dag fremstår hun derfor slik vi forventer at en forbundskansler skal te seg; pen på håret, sminket, fin i tøyet ... Men inni er hun fremdeles den samme. Veldig privat, og en som liker å gjøre innkjøpene sine til helgen selv. Hun lytter mer enn hun snakker, og det er vanskelig å vite hva hun tenker fordi hun ikke forteller dette til hvem som helst. Staben hun har rundt seg er meget lojal, og det forekommer ingen lekkasjer. Hun er dessuten et menneske som tenker med hodet, ikke med hjertet. Det betyr ikke at hun er hjerteløs, men at hun er opptatt av rettferdighet og likhet for loven. Hun lar seg derfor ikke vippe av pinnen av enkeltskjebner, selv om hun vet at hun som person kommer dårligere ut av det der og da, fordi hun ikke gir særfordeler til folk som er så heldige å få møte henne.
Hva motiverte Angela Merkel til å engasjere seg politisk? Hun har for eksempel sagt at hun bare holdt ut i DDR fordi hun alltid hadde noen å snakke med om hvorfor ting var som de var, ikke minst i familien. "Livet var uhørt politisk preget, men selvsagt totalt teoretisk. Vi kunne jo ikke forandre noe. Men å reflektere over det var ganske enkelt viktig, ellers ville jeg jo ha blitt syk i hodet." (side 82)
Ingrid Brekke skriver at det neppe finnes maken til Angela Merkels vei til toppen. Hun skal en gang ha sagt følgende: "For meg sto tre ting umiddelbart klart etter Murens fall. Jeg ville i Forbundsdagen. Jeg ville ha en rask tysk gjenforening, og jeg ville ha markedsøkonomi." (side 89)
For å forstå Angela Merkel i dag, må man både se hennes bakgrunn fra DDR og til det politiske miljøet som formet henne de første ti årene i politikken; det vesttyske med sin høye bevissthet om krigens konsekvenser, troen på Europa og den ydmyke holdningen til Tysklands rolle i verden. (side 99)
I en verden der USAs rolle er sterkt svekket, har Merkel hatt en samlende rolle i Europa. Krisene har bokstavelig talt stått i kø; finanskrisen, eurokrisen, Ukraina-krisen og flyktningekrisen. Tyskland har blitt den sterke nasjonen i Europa, og det er i stor grad dette landet som har bestemt hvilken politikk EU skal føre. Nå handler det ikke om militær makt, men om økonomisk makt. Det handler i dag i stor grad om hvorvidt Europa skal forenes eller gå i oppløsning ... Noe av det vi ser i dag er en manglende vilje til å ville dele med andre som lite eller ingenting har - som f.eks. tidligere østblokkland, flyktninger fra Syria og Afrika ... Brexit handlet i stor grad om folkets manglende vilje til å ta imot flere flyktninger, og en frykt for at dette ville føre til økonomisk utrygghet. Merkels håndtering av flyktningekrisen, der man har valgt å spille mer på lag med Tyrkia for å hjelpe folk der de er, er en direkte konsekvens av flere europeiske lands uvilje til å ta imot flere flyktninger.
Uansett hvilken leir man tilhører, viser avtalen at Merkel er en realpolitiker av rang. Teorien om at hun ble revet med av følelser og åpnet hjertet sitt for flyktninger i september, har med Tyrkia-avtalen falt til jorden. Hennes mål har vært løsninger i regi av et samlet EU, og da måtte Hellas hjelpes, grensene inne i Schengen-området holdes åpne og nasjonale særordninger hindres. På veien måte hun riktignok sluke noen kameler: For et tiår siden var hun sterk motstander av at Tyrkia skulle forespeiles et mulig medlemskap i EU, og hun fornærmet Erdogan med sin avvisende holdning. Siden har forholdet vært iskaldt, og hun har ansett machopolitikeren Erdogan som en Putin i "brystlommeformat", slik en journalist uttrykte det. Nå er det nettopp Merkel som åpner døren for Tyrkia inn i Europa, selv om det er vanskelig å forestille seg at et fullt medlemskap noen gang vil bli resultatet.
I det lange løp er det uansett neppe Tyrkia som er det største problemet i avtalen, men at mennesker fortsatt vil bli drevet på flukt - de vil finne nye ruter, og kvotene vil i aller beste fall bli vanskelige å få gjennomført. (side 187)
Helt mot slutten av boka - på side 203 - kommer Ingrid Brekke med noen tankevekkende ord:
For øvrig passer det her med en kritisk bemerkning til egen ordbruk, nemlig når det gjelder ordet "flyktningekrise". Vi mener jo ikke flyktningenes krise, men snarere vår egen krise fordi det kommer så mange reisende til oss. I virkeligheten er dette slett ingen krise, for det å ta inn en million, eller to eller tre, på et kontinent med 500 millioner, burde virkelig ikke være noe problem dersom ønsket om å hjelpe hadde vært jevnt fordelt. Svært få har fått sine liv direkte berørt av dem som er kommet. Og ville det strengt tatt vært urimelig om vi faktisk ble påvirket av krig og elendighet, av folkeforflytninger? Dette er et spørsmål om politisk og menneskelig vilje, ikke økonomisk evne, og kanskje er det her den virkelige krisen ligger: at Europa faktisk ikke har felles verdier, at verken vår historie eller vår økte velstand gjør oss vennligere innstilt til krigsflyktninger på vår egen dørterskel, at vi ikke klarer å trå til når det gjelder. Akkurat denne skuffelsen ligner på det Angela Merkel selv atskillige ganger har uttrykt: at når Jordan, Libanon og Tyrkia tar imot millioner av fortvilte flyktninger, klarer ikke store, rike Europa å yte en brøkdel.
Men - i virkeligheten er Europa fortsatt den mest tolerante, humane og liberale flekken på vår jord, understreker forfatteren. For henne er Merkels største bidrag at hun er en motkraft til alt svartsynet "med sin avslappede, nøkterne pragmatisme, sin rasjonalitet og sin forestilling om hva en politisk leders ansvar er: å være optimistisk, søke løsninger og prøve å finne veier fremover." Sosiologer og journalister kan stelle med katastrofescenarier. "Slik demonstrerer hun at de største truslene ikke kommer utenfra, men fra oss selv." (side 205) Når angsten tar overhånd, søker man enkle løsninger og blir lett offer for det autoritære. Svartsynet får alle til å tenke på seg selv. Hvor blir det av dem som er villige til å sloss for våre verdier? De verdiene vi i Vesten er så stolte av og som vi soler oss i glansen av når vi kritiserer andre regimer som vi mener ikke holder vår standard? Er det egentlig bare egoisme tilbake?
Denne boken om Angela Merkel er virkelig en bok etter min smak! Her åpner Ingrid Brekke for nye perspektiver, utdypende kunnskap og redegjørelse for et verdisyn som det er lett å slutte seg til, nær sagt uansett hvilken politisk tilhørighet man måtte ha. Den eneste bremsen måtte eventuelt være hva slags menneskesyn man selv har. Ingrid Brekke skriver godt, og jeg skulle ønske at denne boken hadde funnet veien til flere lesere! Mens noen kanskje vil tenke at forfatterens egne refleksjoner, som kommer sterkt frem i boken, er en svakhet, tenker jeg det motsatte: Jeg kjente på at det var fint at hun flagget sine synspunkter så tydelig! Dette ga fremstillingen et personlig preg, og dermed ble det mer interessant å lese den.
Denne boka anbefaler jeg sterkt!
(Og så håper jeg at Angela Merkel blir gjenvalgt i høst!)