Når den minste må være størst

Nok en gang har jeg visst ikke fulgt med i timen ... Marit Kaldhold (f. 1955) var for meg en fullstendig ukjent forfatter inntil jeg i høst ble oppmerksom på hennes siste roman "Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz", som skulle være bare helt fantastisk i følge flere lesere. Og når flere av dem jeg kjenner og fester lit til, har uttalt seg så tydelig og klart - ja, da klarer i alle fall ikke jeg å styre min nysgjerrighet, engstelig som jeg er for å gå glipp av noe stort.

Når jeg leser om forfatteren på Wikipedia, ser jeg at hun debuterte med diktsamlingen "Lattermilde laken" i 1983. Hele 25 bøker har hun i årenes løp utgitt, mest innenfor poesi og barnebok-genren, men også noen romaner (fem i alt, så vidt jeg kan se) og en novellesamling. Dessuten har hun laget drama for barn og ungdom. Det er med andre ord en allsidig forfatter vi står overfor.

Jeg vet ikke helt hva jeg ventet meg da jeg begynte å lese "Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz", men ja ... kanskje en reise til Lódz for eksempel ... Og så var det noe helt, helt annet. Noe sårt, vakkert, poetisk og uendelig trist ...

"Fuglane er komne heim.
På veg til bilen høyrer eg for første gong denne våren at
fuglane syng.
Eg prøver å få auge på dei der oppe mellom greinene på trea.
Kor har dei vore? Kva har dei opplevd?

Lufta òg er annleis denne morgonen, no kjenner eg det.
Enno skarp, men med eit mildare drag. Noko nytt.
Vinteren er snart over, Solrun.
Den første vinteren etter at vi mista mamma.

Kjære Søster Sol, du skulle ha vore her.
Eg veit at ikkje alle fuglar kjem tilbake.
At ikkje alle er sterk nok til å klare reisa.
Eller ikkje har vilje nok.
Likevel trur eg dei lengtar heim.

Eg set meg inn, starter motoren. Svingar ut frå tunet,
opp bakken til hovudvegen.
Eg kjem, eg skal finne deg.
Blinkar, køyrer inn på asfalten." (side 3)

Dermed er rammen for denne såre, poetiske romanen satt. For det handler om en lillesøster som passer på storesøsteren sin etter at moren er død. Kun et tun skiller boligen til søstrene fra bestefaren Olvars. Bestefaren som er i ferd med å bli fullstendig blind. Også han en som trengs å passes på. Søstrenes far fotlot familien da de var små. Han var polsk musiker, og reiste hjem til Lódz sammen med alle gitarene sine - dit søstrene altså ønsker å reise en gang ...

Etter hvert skjønner vi at storesøsteren Solrun er rusmisbruker, med alt det som følger med av påkjenninger for de pårørende. Dvs. lillesøsteren, som prøver å gå på skole samtidig som hun passer på Solrun og bestefaren ... Det er ingen andre. De andre er enten døde eller har reist til Lódz. Og alle som har et minimum av kjennskap til hva det innebærer å leve med rusmisbrukere, skjønner at det dreier seg om penger til dop, løgner, tyverier, bedrageri, desperasjon og ødeleggelse. Jenny får oppleve alt - søsteren Solrun sparer henne ikke for noe. Men uansett hvor ille det er, blir kjærligheten aldri borte.

Forholdet mellom Olvar og bokas jeg-person Jenny beskrives nydelig. Selv om han er i ferd med å bli blind, er han der. Det er også minnene om en annen tid, en trygg tid - selv om faren var fraværende. Likevel - byrden som hviler på Jenny er stor, uhyggelig stor. Det var ikke slik det var ment å skulle bli ...

"Vi gjekk arm i arm. Stien var fin gjennom skogen. Olvar
felte furer her før i tida, før synet svikta.
- Tenker du mykje på mor di?
- Ja. Og på Solrun.
Vi gjekk et stykke til. Sto i utkanten av ei mark, ho
strekte seg heilt ned til fjøra. Olvar løfta brystkassa, drog
inn luktene frå sjøen.
Eg kom på noko eg las ein stad, om fuglar som frys i hel
under flukta og fell ned frå himmelen. Fell som steinar.
Vi heldt fast i kverandre sine armar." (side 52)

Fuglene blir et symbol på søsteren Solrun, som kommer og går. Jenny vet aldri om hun kommer tilbake og/eller i hvilken tilstand. De korte avsnittene eller kapitlene i boka gjør at man som leser må tenke det meste selv, for det er så mye usagt som i første rekke ligger mellom linjene og ikke i dem, samt i symbolikken med fuglene. Ved at budskapet ikke blir overtydelig, blir det på et vis også enda sterkere og sårere. For sorgen over det som er og lengselen etter det umulige, er hudløs og uten noen ende. Jennys skjebne som den som skal ordne opp i alt blir sånn sett også et bilde på at man klarer det man må. Alltid ... Noen ganger innebærer det å overta regien, ikke overlate alt til den som kommer og går.

Handlingen springer frem og tilbake i tid, uten at det gjorde det aller minste for kontinuiteten i fortellingen. Jeg oppfattet tilbakeblikkene til fortiden, som for det meste var nokså gode, men med glimt at noe som ikke burde ha vært, som et slags anker som Jenny klamrer seg til når alt ser som mest dystert ut. Det rammer også inn fortellingen, setter det som hender i et større perspektiv. Og at slutten blir stående helt åpen - uten verken trist eller happy ending - ja, det samsvarer i all hovedsak med hvordan livet er for de fleste. Man vet ikke hvor alt ender, men i mellomtiden gjør man så godt man kan.

Språket i Marit Kaldhols roman er nydelig, der det veksler mellom poesi og prosa. I denne konteksten passer nynorsk godt, fordi det som språk er mye mer poetisk enn bokmål. Dette er virkelig en roman jeg kan anbefale varmt - også til lesere som kanskje ikke umiddelbart tenker at dette er en roman for dem. Selv om jeg vegrer meg for å kalle boka "lettlest", må jeg i alle fall kunne si at den ikke er tungt tilgjengelig.

Et rystende stykke Norges-historie!

Marte Michelet (f. 1975) er journalist, kommentator og nå også forfatter etter at hun i høst debuterte med sakprosaboka "Den største forbrytelsen - Ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust".

Boka har fått mange velfortjente lesere etter at Michelet mottok Brageprisen for den i høst. Under min lesing av boka har jeg både hatt lydbokutgaven og papirutgaven tilgjengelig. Etter å ha begynt å høre den som lydbok, skjønte jeg fort at det ville være en fordel også å ha papirutgaven, så den kjøpte jeg sporenstreks. Mitt eksemplar er 4. opplag! Det sier en hel del om hvor godt forfatteren har truffet med denne boka.

I bokas forord skriver Michelet følgende:

"I mange tiår hadde vi glemt dem. Jødene som ble deportert fra Norge og drept i nazistenes utryddelsesleirer, ble ikke en del av norgeshistorien. Deres skjebne ble en fortelling om et fremmed folk, tyskerne, som kom hit og forsøkte å utslette et annet fremmed folk, jødene. Det ble en forbrytelse som ikke angikk oss, som vi kunne skyve fra oss og legge på én gal mann: Hitler." (side 7)

Men var det virkelig så enkelt? En utfordring for dem som ønsker å grave i historien for å finne ut hva som egentlig skjedde, er at verken historikere, forfattere, filmskapere, journalister eller andre har viet temaet særlig interesse i årenes løp. Noen enkeltskjebner kjenner vi riktignok til - ikke minst Herman Sachnowitz historie (fortalt av Arnold Jacoby) "Det angår også deg", Jan Erik Volds "Ruth Maiers dagbok" og Trygve Brattelis "Fange i natt og tåke" - bare for å nevne noen. Men få - om noen? - har satt Norges befatning med "jødeproblemet" under andre verdenskrig i en større sammenheng. Marte Michelet påpeker at det først er de siste tiårene vi kan snakke om en reell Holocaust-forskning i Norge, men understreker samtidig at denne er sparsom. "Det finnes heller ingen oppdatert, grundig og helhetlig framstilling av det norske Holocaust, og utgangspunktet for denne boka er å bøte på det." (side 8) Så kan selvsagt enkelte mene at heller ikke denne boka er fullstendig, og kanskje ikke i tilstrekkelig grad nevner dem som faktisk hjalp jødene, men så får andre ta opp den tråden og fortsette det arbeidet Marte Michelet har satt i gang, tenker nå jeg. Disse kritikerne etterlyser en helt annen bok, mens Michelets bok handler om ofrene og gjerningsmennene.

Da nazistene inntok Norge, bodde det nesten 2000 jøder i Norge. Antallet var lavt fordi Norge ikke akkurat hadde noen forhistorie som ønsket dem velkommen. Av disse klarte 1100 jøder å flykte fra Norge, mens noen svært få klarte å holde seg i skjul til krigen var slutt. Dette var ikke enkelt all den tid mer enn 10 % av befolkningen i Norge var Wehrmacht-soldater under den andre verdenskrig. Tyske soldater var overalt - i hver minste lille krok av landet. For akkurat så viktig var Norge og dets kyst i krigen mot de allierte med engelskmennene i spissen - nøkkelen til suksess, slik tyskerne så det den gangen.

772 jøder ble deportert til Tyskland med Donau, og blant disse endte 767 i Auschwitz. Bare 34 av de deporterte overlevde. (se side 273) Når man regner med dem som ble henrettet på norsk jord, ble tilsammen 765 jøder i Norge ofre for Holocaust.

Marte Michelet har valgt å skrive om Braude-familien, fordi det aldri har blitt skrevet noe om dem tidligere. Og grunnen er at hun ønsket å skrive om helt vanlige mennesker - ikke om de eksepsjonelt begavede eller de mest uskyldsrene. Hun har også valgt å følge to gjerningsmenn - den tyske Gestapo-offiseren Wilhelm Wagner og den norske statspolitimannen Stian Bech jr. Noe av det mest slående mens Michelet jobbet med boka, var at det ikke finnes noen bilder av aksjonene mot jødene i Norge. Hun har dessuten vist til den tyske historikeren Peter Longerich, som har uttalt at jødeutryddelsen ikke kan forstås som et "skrivebordsdrap" diktert fra Tyskland. Faktum er at det finnes betydelige forskjeller mellom de ulike landene og regionene der folkemordet fant sted. Uten alle de hundretusenvis av lokale hjelperne i de ulike landene, ville det aldri ha vært mulig å utrydde så mange jøder ...

Jeg visste på forhånd at Norge var særdeles ivrig etter å bli kvitt jødene under andre verdenskrig. Når så mange som 1100 jøder klarte å komme seg unna før deportasjonen, skyldes det hjelp fra det vi må kunne kalle helter, og Michelet skriver om et lite knippe av disse også. Dee burde imidlertid ha vært mulig å redde de resterende nesten 800 jødene, dersom bare viljen hadde vært til stede. Andre land med hundretusenvis av jøder hadde større utfordringer enn oss, men i land som Danmark og Nederland sto folket sammen på en helt annen måte og mange flere ble reddet, slik jeg har forstått det.

Underveis i lesingen ble jeg rystet helt inni margen. Det har jo alltid vært mange spekulasjoner rundt hvor mye myndighetspersoner, soldater og andre visste om det som foregikk i de tyske konsentrasjonsleirene. Det har vært en hel del fokus rundt Auschwitz-Birkenau, men lite rundt tre andre regelrett rene utryddelsleire som ble utradert før tyskerne trakk seg tilbake, etterfulgt av russiske tropper. Marte Michelet dokumenterer at den norske eksilregjeringen som satt i London, fikk vite om uhyrlighetene. Likevel ble det aldri sendt ut noen advarsel til de norske jødene. Ingenting - absolutt ingenting - ble gjort.

Helt konkret dreide det seg om en melding fra minister Finn Koren ved den norske legasjonen i Bern, Sveits, til utenriksminister Trygve Lie i London, sendt den 17. august 1942 med følgende innhold:

"Fra Polen kommer de grusomste beretninger om den behandling de ulykkelige jøder der er utsatt for og som så vidt forstås går ut på sluttlig å "likvidere" hele dette befolkningsslag. Hva der foregår i Warszawas ghetto trosser etter sikre meddelelser enhver beskrivelse. Omtrent en tredjedel av befolkningen der anslås hittil å være omkommet." (side 230)

Og videre:

"Et større antall vites med sikkerhet å allerede være drept hvad enten dette er skjedd med gass, som visstnok er den hensiktsmessige og hurtigste framgangsmåte, eller ved stryknin. Jødene skal øyensynlig etter Hitlers mening ved ethvert middel søkes utslettet fra jordens, eller i alle fall den europeiske jordens overflate."

Tre dager etter rapporterte den svenske konsulen i Stettin om at det foregikk massemord i Polen med gassing av jødene.

Det er sjokkerende å lese at verken Trygve Lie eller London-regjeringen foretok seg noe som helst for å advare jødene slik at de kunne komme seg unna i tide.

Det andre jeg opplevde som sjokkerende og opprørende var å lese om hvordan de få norske jødene som faktisk overlevde Holocaust,slet for å komme hjem til Norge. De hadde - alle som en - mistet sine norske statsborgerskap (i den grad de hadde dette fra før av) da de forlot Norge og gikk ombord på Donau. Fordi de ikke lenger var norske, nektet Norge i begynnelsen å la dem få vende tilbake ... Grusommere går det nesten ikke an å bli, tenker jeg.

Jeg er full av beundring for Marte Michelets bokprosjekt, der hun udødeliggjør en del av våre nære historie i en bok, som burde bli pensum i historiefaget på videregående skole. Fordi hun så grundig dokumenterer alt hun påstår i et rikholdig noteverk og kildemateriale bakerst i boka, er det på en måte helt greit at hun noen ganger tråkker skikkelig til og er både sint og anklagende. Jeg opplever boka hennes som godt skrevet, og hun levendegjør menneskeskjebnene hun skriver om på en slik måte at det er helt umulig å bli sittende uberørt tilbake. Noen ganger kom rett og slett tårene, fordi jeg ble så opprørt over det jeg leste. Og nok en gang undres jeg over alt vi ikke vet om det som skjedde under andre verdenskrig, men som gradvis graves frem - i den ene boka etter den andre ... Hvor mye er ikke blitt fortidd i historiebøkene våre? Hvor mye mer er det vi fremdeles ikke vet? Når historikerne ikke har gjort denne jobben, så må vi i alle fall ta av oss hatten for dem som gjør det! Så får det - slik jeg nevnte innledningsvis - være at kanskje ikke alle perspektivene har kommet frem enda, heller ikke i Marte Michelets bok ... Jeg takker gladelig ja takk til flere bøker om emnet, jeg!

Denne boka anbefaler jeg sterkt! Lydbokutgaven med Cathrin Gram som oppleser er for øvrig kjempefin!

Krevende og interessante tekster av Sebald!

W.G. Sebald (f. 1944 d. 2001) var tysk forfatter og litteraturviter, kan jeg lese på Wikipedia. Fra 1970 og i resten av sitt liv, bodde han i England. Blant mange litteraturkritikere ble han regnet som en het kandidat til Nobel-prisen. Sånn sett føyer han seg greit inn i rekken av potensielle kandidater som skriver om eksistensielle og kontroversielle temaer, gjerne fra andre verdenskrig.

I henhold til bibliografien på Wikipedia (hvor den engelske siden er mer komplett enn den norske), er ikke antall Sebald-utgivelser overveldende. Dette skyldes nok dels at Sebald først debuterte i 1988, samt at han ikke ble veldig gammel (kun 56 år). Flere av bøkene hans er utgitt etter hans død. Dette gjelder også "Campo Santo", som inneholder en samling av tekster funnet blant Sebalds etterlatenskaper.

Jeg siterer fra bokas smussomslag (og forlagets presentasjon av boka):

"Denne siste samlingen av tekster som W.G. Sebald etterlot seg, inneholder dyptpløyende betraktninger om mange temaer som er gjennomgående i arbeidene hans - kraften i erindringer og personlig historie, forbindelsen mellom kunstens avspeilinger og det virkelige livet, og tilstedeværelsen av gjenferd i naturen, på steder og i kunsten.

Fire av tekstene er en hyllest til Korsika og snor seg elegisk mellom fortid og nåtid. Sebald utforsker også arbeider til forfattere som Franz Kafka, Vladimir Nabokov og Günter Grass, og viser både hvordan litteratur kan bøte på urettferdighet i verden og hvordan det kom seg at denne type litteratur fikk så stor innflytelse over ham.

Campo Santo er et passende minnesmerke over W.G. Sebald, som selv betraktet minnets og tidens omskiftelige natur med slik følsomhet."

Det fremgår av bokas etterord at Sebald planla å skrive en bok om Korsika, som aldri ble ferdig. "Korsika-prosjektet er det siste, aldri avsluttede verket til et tidlig endt dikterliv." (side 246) Disse er samlet i del en av "Campo Santo" (der også bokas tittel er en av kapitteloverskriftene), mens del to inneholder essays, en annen side ved Sebald - "essayisten og kritikeren".

Selv fikk jeg mest ut av del to, fordi del en hadde noe uforløst over seg, uferdig som dette prosjektet jo tross alt var. Når det er sagt må det legges til at enkelte av essayene må rubriseres under kategorien meget krevende, fordi mange av referansene til disse var på et helt annet nivå enn hva jeg føler er min banehalvdel. Som analysen av Peter Handkes skuespill Kaspar. Her bør man kjenne til skuespillet fra før av for å få særlig utbytte av teksten. Aller best likte jeg når krigen - andre verdenskrig - er tekstenes preferanse. Og dem er det en hel del av - også her. Og det er det nasjonalsosialistiske marerittet som er gjenstand for Sebalds dyptpløyende analyser. Om hvordan litteraturen kan fungere som et viktig og sentralt verktøy for bearbeidelse av alle de traumer som oppsto i forbindelse med nazismen ...

I essayet "Mellom historie og naturhistorie" - om den litterære beskrivelsen av total ødeleggelse" - stiller Sebald et meget interessant spørsmål:

"Hvorfor ødeleggelsen av de tyske byene mot slutten av annen verdenskrig verken den gang eller senere med få unntak, som bekrefter regelen, er blitt gjenstand for litterær beskrivelse, finnes det til nå ingen fullgod forklaring på, skjønt det temmelig sikkert ville kunne trekkes betydelige slutninger om litteraturens funksjon av det riktignok komplekse problemet. Man skulle jo tro at luftangrepene, som ble gjennomført med stor planmessighet over flere år og umiddelbart berørte store deler av den tyske befolkningen, samt den radikale forandringen av de samfunnsmessige livsformene som ødeleggelsen medfører, rett og slett ville ha provosert fram et behov for å skrive om en slik erfaring. Mangelen på litterære vitner som kunne ha latt oss få vite noe om omfanget og konsekvensene av ødeleggelsen, alt det som er så påfallende for senere generasjoner, mens de som ble rammet, åpenbart ikke følte noe behov for å minnes, er desto mer forunderlig som det i kommentarene til den vesttyske litteraturens utvikling jo snakkes mye om den såkalte ruinlitteraturen. Således heter det for eksempel i den bekjennelsen til sjangeren som Böll forfattet i 1952: "Vi skrev altså om krigen, om hjemkomsten, og om det vi hadde sett i krigen, og som møtte oss da vi kom hjem: ruiner. Og i Frankfurter Vorlesungen av samme forfatter finnes bemerkningen: "Hvor hadde det historiske øyeblikket i 1945 vært uten Eich og Celan, Borchert og Nossak, Kreuder, Aichinger eller Schnurre, Richter, Kolbenhoff, Schroers, Langgässer, Krolow, Lens, Schmidt, Andersch, Jens og Marie Luise von Kaschnitz. Tyskland i årene 1945-1954 ville for lengst ha vært forsvunnet, hadde det ikke kommet til uttrykk i samtidslitteraturen." (side 65-66)

I essayet "Uskikkethet til sørge. Underskudd i etterkrigslitteraturen" stiller Sebald spørsmål ved fraværet av det han kaller "sorgreaksjoner etter en nasjonal katastrofe av enormt omfang" og "den påfallende uberørtheten som det ble svart med på spørsmål om likhaugene i konsentrasjonsleirene, den tyske hæren som forsvant i fangenskap, nyheten om millioner av mord på jøder, polakker. russere, om mord på politiske fanger fra egne rekker" osv. Kanskje handlet det om biologiske overlevelsesmekanismer og ikke rent lite fortrengning?

I essayet "Det skyldbevisste hjerte" skriver Sebald følgende:

" ... tydeligere enn noe annet samtidig verk demonstrerer Peter Weiss at en abstrakt erindring om de døde kan gjøre lite mot hukommelsestapets forlokkelser, hvis den i utforskningen og rekonstruksjonen av pinselens konkrete øyeblikk ikke også legger for dagen en medlidelse som er noe mer enn bare medlidenhet ..." (side 122-123)

Sitatfaktoren i boka er stor, fordi den inneholder et vell av kloke tanker som fikk meg til å bli sittende å fundere og tenke. Derfor er dette en bok som krever at man bruker litt tid på den, legger den fra seg innimellom, før man igjen tar den frem igjen. Tekstene er sterke og levende, og det forhold at Sebald stiller en del spørsmål om forhold i alle fall jeg ikke hadde tenkt på tidligere, gjør at den tilfører noe nytt, beriker og gir ny innsikt. Boka er krevende, og som jeg nevnte innledningsvis - en del fikk jeg rett og slett ikke fullt utbytte av fordi jeg ikke kjente alle de tilgrunnliggende preferansene for tekstene. Desto morsommere da når Sebald foruten krigen også skriver om Fitzcarraldo-filmen i essayet "Moments musicaux" - en film jeg faktisk har et forhold til! Og så kan man selvsagt kose seg med essayene om Kafka på bordell og Kafka på kino ...

Helt til slutt på side 233 skriver Sebald at "Det er mange former for skriving; men bare i det litterære dreier det seg, hinsides registreringen av fakta og vitenskapen, om et forsøk på restitusjon."

Det er et dypt alvor i Sebalds tekster, og det er dessuten et høyt presisjonsnivå i alt han befatter seg med. Min personlige mening er at samlingen hadde stått sterkere dersom de uferdige tekstene om Korsika ikke hadde vært med, men det er mulig at det er å banne i kirka å si dette høyt. De øvrige tekstene ga meg imidlertid mye, og jeg satt igjen med en opplevelse av at dette er stor litteratur. Når jeg i tillegg leser om Sebald at romanen "Austerlitz" er hans hovedverk, en bok som jeg faktisk har stående ulest et eller annet sted, så blir jeg oppildnet til å lese denne. Det hadde kanskje vært lurt å lese "Austerlitz" først også ... jf. NRK-anmelder Knut Hoems anbefaling:

"Det er både forståelig og prisverdig at forlaget også utgir disse etterlatte tekstene, men den leser som ønsker å tre inn i Sebalds særegne univers gjør klokt i å begynne andre steder."

Historien om et skip og et mannskap i krig og fred

Ingrid Storholmen (f. 1976) er norsk forfatter og kritiker. Hun debuterte med diktsamlingen "Krypskyttarloven" i 2001, og har siden utgitt ytterligere fire bøker (iflg. Wikipedia), hvor "Her lå Tirpitz" er hennes siste. Hun mottok Sult-prisen i 2010, og både hennes siste bok og den foregående ("Tjernobylfortellinger") har vært og er nominert til en rekke priser. Kilde: Wikipedia)

Storholmen er født og oppvokst i Verdal. Det tyske slagskipet Tirpitz lå i Åsenfjorden fra 16. januar til 29. oktober 1942. Hver gang familien passerte dette stedet, sa de voksne "Her lå Tirpitz". Dette har inspirert henne til å skrive en bok om slagskipet. Men ikke en slik bok man kanskje skulle tro, hvor detaljer om skipet og dets "liv og levned" redegjøres for. Derimot har hun skrevet en bok om et knippe av de tyske soldatene som befant seg ombord på skipet - gjennom et slags kor av stemmer, hver av dem representant for bare én av de mange tusen soldatene som var ombord. Noen av kvinnene som ventet på sine kjærester i Tyskland har også fått slippe til, og tilsvarende gjelder et lite knippe av nordmenn som hadde kontakt med tyskerne i Norge.

Tirpitz var søsterskipet til Bismarck og var de største slagskipene i den tyske marinen. Skipet ble bygget i 1939 og var oppkalt etter marineminister og storadmiral Alfred Freiherr von Tirpitz, kan jeg lese på Wikipedia.

Etter at Norge var okkupert, ble skipet i en periode i 1942 plassert i en sidefjord til Trondheimsfjorden. Tilstedeværelsen var truende nok i seg selv, fordi tyskerne dermed kontrollerte store havstrekninger. De alliertes fremste mål var å ødelegge skipet, jf. en melding Churchill sendte til lord Ismay 25. januar 1942:

«Å ødelegge eller bare å skade dette fartøy ville på dette tidspunkt være sjøkrigens største bedrift. Ikke noe annet mål kan sammenlignes med det … Den sjøstrategiske situasjon hele verden over ville endres, og herredømmet til sjøs ville være vunnet tilbake i Stillehavet … Hele krigens strategi knytter seg i denne tid til dette fartøy, som holder fire ganger så mange britiske slagskip lammet, for ikke å snakke om de to nye amerikanske slagskip som blir holdt tilbake i Atlanterhavet. Jeg betrakter saken som av aller høyeste viktighet og betydning. Jeg kommer til å nevne den i kabinettet i morgen, og den må overveies i detalj i forsvarskomiteens møte tirsdag kveld.»

Den kritiske situasjonen preget begge sider av krigen, og det er på mange måter angsten for torpedering - sett fra de tyske soldatenes side - Ingrid Storholmen skriver om i sin bok "Her lå Tirpitz". På den ene siden var det prestisjefyllt å få være mannskap på skipet og slippe å bli sendt til Østfronten som kanonføde. På den annen side visste alle etter hvert hvilket ønskemål skipet representerte for de allierte. Skipet var derfor lite i aktiv tjeneste, og lå for det meste i ro.

Forfatteren har også vært på veterantreff i Heligenhafen ved Schleswig-Holstein, der hun traff noen av dem som overlevde bombingen av skipet og kantringen ved Håkøya i Troms i 1944. 971 mann omkom.

"Mot midnatt samler de seg i en sirkel når "Hengekøyevalsen" tradisjonen tro spilles, så dempes lyset, og de holder rundt hverandre og synger "Lili Marleen" som de gjorde hver kveld på skipet. Da er de ikke lenger gamle karer, men en gjeng unge marinegaster, de er tilbake, om bord på Tirpitz." (side 6)

Men selv om Ingrid Storholmen garantert har latt seg inspirere av de gamle veteransoldatenes historier, består "Her er Tirpitz" (først og fremst) av oppdiktede skjebner.

Om det er Otto, Fritz, Carl, Heinrich, Kaspar, Werner eller Fregatten-kapitän Bieler som forteller - eller for den saks skyld Hedwig som venter på at Fritz skal komme hjem fra krigen - alle har de sin historie å fortelle. Noen tenker tilbake på ting som har skjedd, noen drømmer om å komme hjem, andre er veldig til stede her og nå. Kaspar for sin del tenker tilbake på brenningen av bøker som Tyskland iverksatte - av forbudte bøker generelt og jødiske bøker spesielt.

"Jeg så dem flamme opp, så små sotflak med bokstaver flagre i luften og omslagene bli like bruke som skjortene til de som brente dem. Jeg håpet på regn der jeg sto og stirret på det første bokbålet, en skikkelig skur så det skulle bli vanskelig å få fyr på papiret. Jeg tenkte på Heines ord om at "der de begynner å brenne bøker, vil de før eller siden ende med å brenne mennesker". Det svarte sotet la seg over livet mitt. Som skitten snø, som søsknene Skyld og Skam." (side 17)

Lite visste de unge soldatene om hva som ventet dem. En episode hvor Hitler kom ombord, beskrives av Fregatten-kapitän Bieler på side 26-27:

"Ennå er alt plettfritt, og krig tenkte de ikke på denne dagen, alle gastene som holdt pusten da Hitler gikk forbi. Dette er en lek, kanonene, ammunisjonslagrene, drillingen, det er bare øvelser vi skal utføre. Klart det mektige Tyskland skal ha en mektig flåte, det skulle bare mangle.

Nå har det vært krig i over to år. Jeg forstår at det er risikofylt, mens mange av guttevalpene rundt meg fremdeles tror de skal møte tinnsoldatene og trebåtene de lekte med som barn."

Guttene lengter hjem til kjærestene sine. Noen er gravide og blir sittende alene med alt ansvaret og vente, andre mister det barnet de bærer. Som kjæresten til Gottfried, den kjekke soldaten som tiltrekker seg så mange flotte damer mens han er i Norge at han ikke klarer å velge, men tar dem alle - uten at noen av dem vet om hverandre. Kjæresten mister altså barnet. Det var ikke enkelt i Tyskland under krigen. Heller ikke der ...

For guttene på Tirpitz var ventingen verst.

"Hva er krig, jo, det er å unngå å få lungebetennelse. Unngå å bli skutt, og hvis skipet torpederes, hoppe over rekka i rette sekund. Krig på Tirpitz er å holde ut ventingen." (side 140-141)

De fleste kunne ikke en gang svømme, og visste at den dagen de var tvunget til å hoppe over bord, ville de dø av drukning.

Og redselen for å bli tatt til fange av fienden lå der også ... Som Kaspar uttrykker det på side 186:

"Det første landet nasjonalsosialistene okkuperte, var Tyskland. Glem ikke det, sier jeg, de andre stirrer på meg, forstår ikke, vil ikke forstå, jeg forter meg til å ta en stor klunk øl. En av de andre rundt bordet, en jeg ikke kjenner så godt, forteller at han hadde hatt en cyanidkapsel gjemt i et hulrom i en tann, at det var vanlig hos SS. Det fantes tannleger som laget hull og satte inn kapselen. Ble du fanget, var det bare å røske den ut og tygge den bitte lille pillen, før det var gått et halvt minutt, ville du være død. Han lo og sa at det ikke alltid var moro å spise kavring."

Så taper Tyskland krigen, og livet må fortsette i det utbombede Tyskland. For de overlevende som vendte hjem, blir tiden på Tirpitz som en fjern drøm. Otto sier det slik:

"Det beste med livet om bord var at ingen spurte om hva du gjorde i det sivile. Ingen visste hvem jeg var, eller hva faren min het. Anonymiteten i krigen, i uniformen, kommer jeg alltid til å savne. Hjemme er jeg den samme som gården og slekta." (side 191)

Noen tok med seg sine norske kjærester hjem til Tyskland, hvilket krevde at de giftet seg før avreise fra Norge. I samme øyeblikk mistet deres norske koner sine statsborgerskap i Norge, og det var ingen vei tilbake. Andre reiste hjem til ventende kjærester og koner i Tyskland. Og atter andre ble uansett sivilstatus internert som krigsfanger de neste ti årene før de fikk vende hjem.

Konrad inviterer senere kona med på bilferie til Norge, og idet de kommer til Fættenfjorden, utbryter han "Her lå Tirpitz!"

"Vi parkerer rett ved stranden. Så rart å se stedet igjen uten det svære slagskipet. Kroppen husker naturen her, de lave fjellene, mest åser, den trange dalen, fjorden med de små øyene, hvite og røde hus, kyr som beiter ute. Det er akkurat så idyllisk som jeg minnes det, kanskje enda vakrere, og nå behøver jeg ikke å speide etter bombefly. Jeg tør ikke ta kontakt med folket på gården som ligger like ved, fortelle at jeg har vært her før, vet ikke hva de synes om tyskere. Jeg tar med kona og går en tur utover mot kaianlegget vi bygde, prøver å fortelle henne om hvordan det var da hele den trange bukta var fylt opp med slagskipet, kryssere og destroyere. Denne fredelige pletten var en stund Tysklands største flåtehavn i nord. Så annerledes alt er nå. Nesten uvirkelig." (side 208)

I tillegg til at vi får høre historien om noen av menneskene ombord på Tirpitz, deres kjærester i Tyskland og noen nordmenn på land, er noe av det sterkeste ved hele romanen at den først og fremst handler om mennesker. Mennesker med sine respektive drømmer og tanker, uavhengig av hvilken side av konflikten de tilhørte.

Selv om vi møter mange mennesker i det koret av stemmer som har fått plass i denne helt usedvanlige romanen, opplevde jeg aldri at det var vanskelig å leve seg inn i enkeltskjebnene. Smerte, sorg, angst, lengsel, kjedsomhet, glede, skam - hele spekteret av følelser er med, og alt koker i grunnen ned til en ting: at alle er mennesker uansett hvilken side av konflikten de står på. De fleste som deltok i krigen gjorde det fordi de var nødt, ikke fordi de var overbevist om en eller annen ideologi. Soldatene ble dessuten hjernevasket - i troen på egen uovervinnelighet, i troen på sine egne hederlige hensikter, i troen på seg selv som redningsmenn for menneskene i de landene som ble invadert - redningen fra de forferdelige engelskmennene ...

Det at vi kommer så tett på enkeltskjebnene og ikke minst måten dette er gjort på, gjør denne romanen til noe helt spesielt - ja, jeg vil si mesterlig! Det er krevende å skape et såvidt stort persongalleri, og dette er gjort på en slik måte at det faktisk ikke gjør så mye om man ikke helt klarer å følge hver spesielle person til punkt og prikke. Skjebnene til hver enkelt trenger igjennom likevel, og historiene blir sittende i kroppen etter at siste side er vendt. Boka er fremfor alt meget original i sin form, og dette gjør at den skiller seg ut fra alt annet jeg har lest om andre verdenskrig. Ja, innenfor litteraturen i det hele tatt, når jeg tenker meg om. Jeg er meget imponert over forfatterens prosjekt! Og jeg må jo bare se å få lest mer av det hun har skrevet!

Helt til slutt tar jeg med et sitat fra side 214 i boka:

" - En gang leste jeg at enkelte afrikanske stammer tror at et menneske ikke er ordentlig død før alle som kan huske det, også er døde. Først når man er helt glemt, er man død. Slik vil krigen vare, vi har ennå mange vi minnes."

Når vår historie-forståelse må skrives om

Ebba D. Drolshagen (f. 1948) er tysk oversetter og forfatter. Hun ble født i Büdingen i Hessen, Tyskland, men tilbrakte sine første leveår i Ålesund. Hun har norsk mor og tysk far. Bl.a. har hun oversatt Edvard Hoems bøker til tysk, kan jeg lese på Wikipedia. Forfatteren bor i dag dels i Frankfurt og dels i Oslo, ut fra det jeg har forstått.

Drolshagen debuterte som forfatter i 1987, og hun har særlig befattet seg med andre verdenskrig som tema i sine bøker. Det er kun "De gikk ikke fri. Kvinnene som elsket okkupasjonsmaktens soldater" som tidligere er utgitt på norsk (2009). "Den vennlige fienden" kom ut i Tyskland i 2009, og den norske utgaven som kom ut i 2012, er en bearbeidelse av originalen.

"Mellom 1940 og 1945 bodde inntil 350 000 Wehrmacht-soldater i Norge i tillegg til de den gang knapt tre millioner nordmennene. Likevel er det forbausende sjelden at det i de utallige bøkene som er utgitt i Norge om krigsårene så mye som nevnes at nordmenn og tyskere var tvunget til å organisere en hverdag med hverandre, fremfor alt på landet. Enda mindre fortelles om hvordan dette gikk til.

Grunnen til dette er lett å forstå: Etter den tyske kapitulasjonen ville ingen - verken i Norge eller i noe annet av de tyskokkuperte landene - huske annet enn svart og hvitt, og det betød: samarbeid og motstand.

Men i krigsårene hadde de aller fleste levd mellom disse ytterlighetene. For dem hadde den største utfordringen bestått i å tilpasse seg okkupasjonsmakten så mye at de ikke brakte seg selv og familien i fare - men ikke så mye at de forrådte fedrelandet.

Nettopp denne hverdagsgråsonen mellom samarbeid og motstand har alltid interessert meg spesielt: Hvordan oppstår en ny normalitet i en slik ekstrem situasjon? Hvordan forandres bildet som okkupant og okkupert har til hverandre, når de må leve side om side i månedsvis, ofte årevis?" (side 7)

Drolshagen sammenligner Norge og Frankrikes forhold til tyskerne før krigsutbruddet. Mens franksmennene gjennom mange kriger med nabolandet anså tyskerne som barbarer, hadde nordmenn flest et helt annet forhold til Tyskland. Tvert i mot anså nordmenn dette landet som kulturens høyborg - i likhet med England. Det var fra disse landene de fleste nye impulser kom. Frankrike var forberedt på tysk innvasjon, mens Norge ble fullstendig tatt på senga. Millioner av franskmennene flyktet før innvasjonen, mens nordmenn - litt satt på spissen - ble stående nokså tafatt med hendene i lomma og se på, mens den noe stusslige mengden med tyske soldater marsjerte nedover Karl Johan. Dette sier mye om de kulturelle forskjellene landene imellom.

Forfatteren har intervjuet både norske og tyske tidsvitner gjennom en årrekke (de fleste er døde i dag), og har sammenlignet deres historier med hverandre. Når hun skreller vekk ulikheter i måten vi tolker f.eks. avvisning og vennlighet på, sitter hun igjen med en kjerne av den samme historien, som likevel er vidt forskjellig. De tyske soldatene er opptatt av at de selv var så vennlige. Den norske sivilbefolkningen var høflige, fordi de visste at det lille minste feiltrinn kunne få fatale konsekvenser. Det som for dem var å vise en kald skulder, ble av tyskerne oppfattet som vennligsinnethet. Det er ikke for ingenting at det i denne konteksten snakkes om en "fløyelskledd jernneve". På overflaten fredelig og rolig - rett under overflaten ingen tvil om hvem som var seierherrer og herrefolk, og hvem som hadde å underordne seg. Drolshagen er like fullt opptatt av å få frem at det bak okkupasjonsuniformen fantes en mann, et menneske. Et menneske som ofte var en plaget vernepliktig uten særlig makt eller valg. Som lengtet hjem til familien sin, kjæresten eller rett og slett livet sitt.

Norge var ikke det verste landet å komme til, siden det nesten ikke fant sted kamphandlinger her - med unntak av kampene rundt Narvik, som varte en måneds tid før engelskmennene uventet trakk seg tilbake og overlot soldatene og Norge til sin egen skjebne. Og det i et øyeblikk der tyskerne nesten var overvunnet ... I alle fall - fraværet av krigshandlinger og kamper gjorde at mange tyske soldaters historier høres ut som den reneste speiderleir-fortelling. Ikke til å undres over at mange betegnet denne tiden som den beste i deres liv.

I de fem årene okkupasjonen varte, var nordmenn og tyskere nødt til å forholde seg til hverandre. Spesielt på småsteder ble soldatene mer menneskeliggjort og mindre fiender, og dette gjorde at det ikke var så lett å se hvem som var fiende og hvem som var venn - like så vanskelig blant nordmennene som blant tyskerne, faktisk. Kollaboratører fantes overalt - også innad i en og samme familie - og man kunne ikke stole på noen. Dersom man hadde fornærmet en nabo noen år tidligere, kunne dette få store konsekvenser under krigen dersom man da plutselig befant seg på hver sin side av konflikten. Det pussige er at franskmennenes forhold til de tyske okkupantene ikke var særlig forskjellig fra nordmenns - tross forhistorien med tro på at tyskerne var barbarer.

"Det er faktisk vanskelig bare å huske det man selv har opplevd, og holde fast ved sine egne minner når man senere hører om de store hendelsene som fant sted denne dagen og hva disse kom til å bety. De fleste tidsvitner anstrenger seg for å varte opp med minner som tilsvarer det historiske øyeblikket og tilhørerens forventninger. Dette skjer ikke nødvendigvis bevisst, det ville være helt feil å si at de lyver. De vet bare intuitivt hvilke svar som duger og hvilke som ikke gjør det." (side 47)

Særlig i Frankrike opplevde de beseirede forundret at okkupantene ikke var de barbarene de hadde forventet seg. Flertallet var faktisk ikke bare helt normale, men også hyggelige og behagelige mennesker. Seierherrene på sin side hadde vanskelig for å forstå at så mange sivilister fortsatte å være tilbakeholdne, og at bare noen få var vennlige mot dem. De mente at det var tydelig at ikke alle forsto at de hadde gode hensikter og ønsket å redde dem fra engelskmennene. At de som seierherrer ikke ble elsket, forundret dem ... (side 87)

Arbeidskraft var en stor mangelvare under krigen, og fordi mange soldater kom fra bondelandet selv, hjalp de ofte til med innhøsting og den slags. Under slike forhold var det umulig ikke å komme nær hverandre, å unngå at det kunne oppstå relasjoner og vennskap. Andre ganger var det tyskerne som trengte hjelp til å bygge brakker, bruer, veier o.l., og dette ga de norske byggefirmaene nok å gjøre - i tillegg til at enkelte rett og slett tjente seg rike på tyskerne. Dette ble akseptert - i motsetning til kvinnenes befatning med fienden.

"Kjærlighetsforhold mellom fiender støtte ikke bare mot krigspåbudet om en kald skulder. Det var også anstøtelig fordi det for det meste dreide seg om forhold mellom ugifte, og dermed en krenkelse mot alle kristenmoralske påbud. Det passet ikke at en ugift kvinne moret seg sammen med menn, slett ikke for en gift kvinne heller, hvis ikke hennes mann var til stede. Dermed oppsto snart klisjeen om den lettferdige, grådige og korrupte "tyskertøsen", som holdt hånden åpen (og fikk den fylt), men andre sivilister, de sanne patriotene, ikke fikk noe. Denne fremstillingen er så feil at man kan si at den er fordreid i ondsinnet hensikt. Faktisk profiterte barn, menn og kvinner på soldatenes (tidvise) overflod minst like mye som de baktalte kvinnene, antakelig en god del mer." (side 107)

De norske guttene og unge mennene på denne tiden var stort sett nokså bondske, lutrygget og kledd i ukledelige posebukser og gjerne for korte gensre som de for lengst hadde vokst ut av. Norge var et fattig land og det var ikke flust verken med klær eller mat. Så kom de tyske soldatene, kledd i flotte uniformer. "Stoff og snitt forhindret en altfor bøyd holdning og beskytter bæreren mot hans egen dårlige smak. For når alt kom til alt, var det store flertall av de staute tyske soldatene like store heimfødinger som sine norske jevnaldrende." (side 43) Og så kan man selvsagt legge til at mange av de tyske soldatene var akkurat like staute og full av gode verdier som de norske mennene på deres egen alder. Svært få innehadde noen form for reell makt, men var å anse som vanlige vernepliktige som helst ville hjem. Den gangen som nå skilte man mellom vanlige menige og befalet, som sto nærmere det øvre makthierarkiet i nazi-Tyskland.

Men selv om noen (les: norske menn) tjente seg søkkrike på handel med tyskerne, var det kvinnene som fikk svi etter krigen. Mennene hadde jo ikke noe valg (...), mens kvinnene i aller høyeste grad var unnværlige. De måtte ikke ... Alle husker vel Hanna Kvanmos bok "Dommen", hvor hun ble straffet for å ha jobbet som sykepleier i Røde Kors. Heller ikke hun slapp unna fordømmelsen (ja, måtte hun ikke i tillegg sone fengselsstraff?). Mens mennene som tjente penger på tyskerne og la grunnlaget for senere rikdom for seg og sine familier, slapp fri. "Noen måtte jo holde Norge i gang" - selv om det var krig. Og så hadde man kvinnene som forelsket seg i fienden. Det var verre enn verst. Mange ble skamklipt i frihetsrusen, mens innsatte fanger på Grini som ikke var der pga. motstandskamp men fordi de hadde stjålet fra tyskerne, regelrette tyver (men som dermed "motarbeidet fienden"), ble feiret på lik linje med motstandskjemperne ... Kvinnelige motstandkjempere fikk for øvrig heller ingen del av æren som burde ha tilfalt dem.

"En beskyldning om upatriotisk oppførsel var en sosial dødsdom som man heller ikke ble kvitt etter krigen. Da fantes det nemlig ingen lenger som hadde vært venn med en tysker. De som i private memoarer eller i samtale med meg eller andre innrømmet å ha kjent en eller flere soldater, begynte uten unntak fortellingen med å bedyre at de ikke hadde oppsøkt denne kontakten. De hadde ikke kommet unna, den hadde vært uunngåelig: De hadde jobbet sammen, tyskeren hadde vært innlosjert i huset, han hadde kommet for å kjøpe melk (og revepelser). Kjernen i alle historiene er at man hadde avvist representanten for okkupasjonsmakten på det mest bestemte, men likevel ikke hadde kunnet motstå mennesket i uniformen fordi han - vel, fordi han var et menneske. De som var barn den gangen, brukte gjennomgående alder og uskyld som argument." (side 122-123)

Drolshagen er også innom temaet de norske jødene og behandlingen av disse, hvor det særlig er den nesten totale mangelen på interessen for deres skjebne som gjør størst inntrykk. Hun stiller også spørsmål ved hva folk egentlig visste - særlig de tyske soldatenes viten.

"Ikke noe europeisk land som var okkupert av tyskerne under annen verdenskrig, gikk før på åtti- eller nittitallet for alvor i gang med å utforske sin egen medvirkning ved utplyndingen og forvisningen av og drapene av sitt eget lands jøder." (side 147)

Kvinnene som hadde hatt tyske kjærester ble lenge ansett som kollaboratører og landsforædere. Barna deres ble stigmatisert. Akkurat dette hører til Norges mørkeste og skamfulle historie.

Noen av de tidligere tyske soldatene ønsket å reise tilbake til Norge for å se igjen stedet de hadde bodd på i en årrekke, men også for å møte det de hadde oppfattet som venner under krigen. Stor var overraskelsen over at de ble møtt med en kald skulder. De fleste nordmenn visste så altfor godt hvordan det gikk med dem som ble fordømt som forrædere etter krigen, og ønsket ikke å utsette seg for ringeakt ved å åpne dørene for tyskere på nytt. Denne holdningen satt i - tiår etter tiår. Selv den dag i dag er ikke dette helt over, noe jeg ikke minst har merket selv når jeg har fortalt om en tysk venn, som tidligere var i Norge som soldat. Dersom han fremdeles hadde levd, ville han ha vært over 90 år. Han elsket Norge og nordmenn, og kom tilbake til Norge - om og om igjen - så lenge helsen holdt. Når jeg har fortalt om ham, har det blitt stille rundt meg, særlig blant eldre mennesker som selv opplevde krigen.

Mitt ønske er at flere burde få øynene opp for Ebba D. Drolshagens bok "Den vennlige fienden"! Drolshagen tar opp en del tabuer - som at det i det hele tatt var mulig med vennskap mellom okkupant og okkupert - og som det er på høy tid å bringe frem i lyset. Kanskje er det nettopp i vår tid at denne delen av vår nære historie skal komme frem, slik den virkelig var? Alle bokutgivelsene nå for tiden tyder på det!

Styrken ved Drolshagens fremstilling er at hun ikke lar noe ligge, men snur og vender på alt hun kommer over, og stiller det ene retoriske spørsmålet etter det andre. Hun er ydmyk i forhold til alt hun ikke vet, og overlater til leseren å trekke en hel del av konklusjonene. Vi har vel alle hørt noen historier fra tidsvitner i egne familier, lest litt her og der, sett noen filmer, lært om krigen på skolen - og stadig, stadig tvinges vi til å revurdere tidligere vedtatte "sannheter". Og vi må erkjenne at krigsoppgjøret var forferdelig urettferdig og lite egnet til å ivareta rettssikkerheten til individet, at kvinnene ble urimelig hardt straffet i forhold til mennene (forelskelse versus egen økonomisk berikelse - hva var egentlig verst?), at vi ikke kan skryte på oss at vi tok vare på de få jødene som bodde her da tyskerne kom, at definisjonsmakten på hvem som ytte motstand og hvem som var landsforædere ikke satt der den burde (dvs. den satt faktisk ikke i rettsapparatet, men i massehysteriet og hevngjerrigheten hos folket flest, og dermed ble det tilfeldig hvem som ble dømt og hvem som ikke ble det) ... osv. I denne konteksten er Drolshagens bok svært viktig!

Jeg anbefaler denne boka på det aller sterkeste!

Årets morsomste roman!

Lotta Elstad (f. 1982) er historiker, forfatter og journalist. "Et eget rom" er hennes fjerde bok og andre roman. Aller mest kjent er hun nok for sakprosaboka "En såkalt drittjobb", der hun skriver om da hun tok seg jobb (som stuepike?) ved et Thon-hotell, en såkalt drittjobb. Den boka har jeg av en hel del grunner anskaffet (blant annet fordi jeg selv har jobbet som stuepike uten arbeidskontrakt i hin hårde dager), og ser frem til å lese! Men først altså ... "Et eget rom"!

Hovedpersonen i romanen er Anna Louisa Germaine Millisdotter. Hun bor i en herskapelig leilighet i Skovveien på Frogner, Oslos beste vestkant. Der lever hun sammen med Harold i et noe underlig bofellesskap. En gang arvet nemlig Anna Louisa sin del av leiligheten av sin far, motvillig etter å ha tilhørt den politiske ytterste venstresiden i hele sitt liv. Inntil hennes verdisyn endret seg, og hun senere - en god stund senere - i forbindelse med naboens dødsfall ble overrasket over sin egen materielle grådighet ... (Hvor kom den egentlig fra?) Hun ønsket seg nemlig resten av etasjen - ja, rett og slett å kunne slå sammen to leiligheter til en gigantisk enhet på 250 kvadratmeter.

Styret sa imidlertid nei til at Anna Louise kunne kjøpe naboens leilighet, og den eneste gjenværende muligheten hun hadde var å la Harold, vennen hennes, opptre som stråmann og kjøpe leiligheten for hennes penger. Ja, pengene i seg selv - også det en arv etter faren - var et stort problem, fordi de på dette tidspunktet befant seg utenlands og mest sannsynlig var "skitne". Okke som - Anna Louisa fikk det som hun ville til slutt - og Harold ble med på kjøpet. Samlivet deres består i å møtes på midten til måltidene, mens de ellers lever hver sine liv i hver sine fløyer av den gigantiske leiligheten. Med en haug av egne rom å boltre seg på ...

Anna Louisa, tidligere professor og nå pensjonist, bråvåkner altså den 7. desember 2013. Og for å sitere fra bokas baksidetekst:

"En kronikk i landets nest største avis minner henne om at offentligheten er full av nek. Og at verden trenger henne - tross alt."

Kronikken er skrevet av ingen ringere enn Katarina Ulv, en tidligere student og elev av Anna Louisa, som hun i sin tid kom på kant med. Nå er Ulv, erkefienden, selv professor. Skal Anna Louise svare på innlegget? Ja! Det føler hun for! Men hun nekter å forholde seg til nymotens digitale kommunikasjon, og boka skal på mange måter handle om Anna Louisas jakt på en postkasse hvor hun kan poste sitt innlegg - i et ekte brevs form! Resten av boka består av en herlig rekke av refleksjoner over det livet hun har levd, hva som har preget og fremdeles preger henne, stort og smått av skjellsettende hendelser i det offentlige Norge og tidvis også resten av verden - alt hylende morsomt fortalt, inntil den siste delen av boka bringer mer alvor på banen.

Hva har de egentlig felles, Anna Louisa og Harold? Vissheten om at det er noen tilstede når en av dem setter et kyllingbein i halsen? Lidenskap er det i alle fall ikke. To nerder av det eksentriske slaget; hun i dag professor emeritus, han en forhenværende kirurg, eller håndverker som han ynder å kalle seg. Begge gjør i begynnelsen av sitt pussige samliv store anstrengelser for å komme over på den annens banehalvdel. Som at de begge leser "På sporet av den tapte tid" - på originalspråket, må vite ... Deler de noe mer enn en sammenslått leilighet, når alt kommer til alt? I tillegg til samme sosiale bakgrunn? Selv har Anna Louisa lest et sted at par som abonnerer på samme tidsskrifter har større sannsynlighet for å holde sammen. Men hva med dem? De abonnerer på alt som det er mulig å abonnere på, uten at hun i grunnen har registrert at samlivslykken har blomstret mer av den grunn.

Hun og Harold abonnerte på alt. Derfor hadde hun en gang gått grundigere til verks, og sjekket kompatibiliteten deres ved å ta en the big five personality-test. For effektivitetens skyld hadde hun fylt ut hans svar for ham, og hun fant ut at der han skåret høyt på "kontroll", rangerte hun høyt på skalaen for "kaostoleranse". Han skåret middels på "temperament", hun høyt på "ro", han høyt på "utadvendt" og hun lavt på "varme" (hun husket ikke den siste kategorien), og hun reagerte på at de norske hobbypsykologene hadde oversatt det engelske agreeability med "varme", som om medgjørlighet og medfølelse hadde noe med hverandre å gjøre. Medgjørlighet var ikke en bærende egenskap, mente hun. Faktisk var den en upålitelig en; et menneskets ansvar er å være fritt.

Harolds frykt for Anna Louisas potensielt manglende "varme" var imidlertid det eneste som hadde gitt ham kalde føtter. (side 41)

Ja, kanskje i tillegg til at Harold var redd for om Anna Louisa i det hele tatt var snill ... Mens hun minnes mormorens ord om at "Husk. Det er bare plass til ett geni i en familie.", og bestemmer seg for at hun ikke skal vike plass for noen - ikke for noen!

Boka er full av vittige refleksjoner som fikk meg til å hyle ut i latter et utall ganger. Det er noe med den intelligente satiren, som gjelder absolutt alt Anna Louisa er i befatning med. Som når hun tenker på sin far, som var rik på gods og gull, som han ønsket at hans raddis-datter skulle arve etter ham. Mens hun mest av alt foraktet alt han sto for - inntil det snudde. Som han så prosaisk pleide å si:

"Man blir ikke rik av å jobbe. Man blir rik av at andre jobber for en."

Lærdommen bidro til hennes marxistiske gjennomfart, og senere til hennes latskap, men i begynnelsen vekket den en fascinasjon for faren. Han som hadde byttet navn til Millis i et eksentrisk øyeblikk (navnebyttet hadde selvsagt noe med nazismen å gjøre, men denne historien har ikke plass til flere tråder), og Anna Louise hadde dermed fått dette besynderlige etternavnet. Hun slapp imidlertid å ha Jambe til fornavn, som hennes venninne, poetdatteren nedi gata. Mens Jambes far skrev med aktive linjeskift, snakket Anna Louisas om å plassere verdier og la penger "jobbe". Han brukte ord som akkumulering og generering - nok til å kunne hyre revisorer som fant smutthull i systemer, og systemer ville alltids jobbe mot en, men det var bare en del av leken. Dessuten hadde han med penger sørget for at hun unnslapp småborgerlige strebere, og fikk tilhøre sjiktet der man transcenderte skikk og bruk og var stolt av det. (side 66)

Som tidligere nevnt - i slutten av boka kommer det et nytt alvor over teksten, og plutselig ser vi Anna Louisa som den hun er: en eldre kvinne som går motstrøms og ikke har fulgt helt med i tiden. Livet hennes begynte som raddis og endte som fin Frogner-frue, men uansett bakgrunn slipper man ikke unna at livet er hardt for de fleste, særlig når helsen begynner å gjøre seg mer og mer gjeldende.

Mer har jeg ikke tenkt å si om handlingen i boka, som kan tolkes i mange retninger fordi den er full av doble budskap, fortettet med morsomheter og spark både i den ene og den andre retningen. Dermed blir dette ikke bare en roman om to pussige typer som tilfeldighetene har ført sammen, men noe mer og større: en samfunnssatire. På grunn av mangetydigheten i romanen og det fortettede budskapet, er dette en bok man med fordel kan lese flere ganger, og stadig oppdage nye sider som man atter kan le av og/eller fundere videre over.

Verken Anna Louisa eller Harold er særlig troverdige som typer, men som litterært grep er begge som romanens persongalleri godt egnet til å skape de mest fantastiske situasjoner! Om ikke samlivet deres blir noe plott, så bidrar det i alle fall til å skape spenninger i teksten. I det virkelige liv ville nok en type som Anna Louisa forblitt singel og ensom, fordi hun med sitt vidd og sin skarpe og ondskapsfulle tunge ikke ville ha tiltrukket seg noen, men snarere skremt alle vekk. Uten Harold ville imidlertid ikke "Et eget rom" blitt så til de grader morsom som den har blitt. Tittelen har en klar parallell til Virginia Woolfs essay med samme navn, og nevnes da også innledningsvis. Sånn rent bortsett fra at Anna Louisa har flust med egne rom, der hun for det meste lever alene i sin egen fløy av den herskapelige Frogner-leiligheten i Skovveien, stopper i grunnen all likhet med Woolfs idéer der. For ikke dikter hun, ikke har hun barn og ikke er hun økonomisk avhengig av noen. Hun sliter heller ikke med å skape seg plass for sine egne greier.

Min påstand er at "Et eget rom" er årets morsomste roman! Og bare for å ha nevnt det: Boka er anmeldt i siste nummer av Morgenbladet - av ingen ringere enn Bernhard Ellefsen, og han likte den! Utover dette har jeg forunderlig nok ikke funnet noen flere anmeldelser på nett - verken blant de profesjonelle anmelderne eller blant bloggerne.

Min anbefaling er: gå ikke glipp av denne fantastisk morsomme romanen!

En skjønn roman om kjærlighet

Ved et slumpetreff oppdaget jeg forfatteren Odd Klippenvåg (f. 1951) for et års tid siden. Da kom jeg nemlig over romanen "Et personlig anliggende", en bok som virkelig var en flott leseopplevelse! Rett og slett en annerledes norsk roman - en slik man ikke snubler over for ofte. Og stor var min forundring over at dette er en forfatter med en formidabel produksjon av romaner og noveller, og så hadde jeg virkelig aldri hørt om ham ... " (For fullstendig bibliografi - se Wikipedia.)

"Ada" er Klippenvågs 20. bok, og da jeg hørte om den sist lørdag, var jeg ikke sen om å skaffe meg boka. Jeg hadde lest den ut før kvelden var omme. Klippenvåg vant for øvrig Riksmålsforbundets litteraturpris 2014 for nettopp denne romanen. Det sier ikke lite!

På forlagets nettsider kan man lese følgende om forfatteren:

"Odd Klippenvåg er usynlig dekorert med tittelen forfatternes forfatter - det vil si en av de edle, som litt for få vet noe om. Romanen i år, Ada, er en vidunderlig vakker bok som setter seg solid plass i den som leser. Klippenvåg skriver korte romaner. De er som kammermusikk."

Paul er pensjonist og er gift med Bodil, som er 15 år yngre enn ham. Noen felles barn fikk de aldri, men Paul har like fullt - eller nettopp derfor - vært som en far for datteren Harriet som Bodil hadde fra før av. De har hatt et godt ekteskap, selv om forholdet nok stort sett har holdt seg på det jevne. Han introvert og mest bekvem i bøkenes verden - hun livlig og utadvendt og med "ansvar" for parets sosiale liv. Kanskje er det dette - den lille ubalansen i forholdet - som gjør at trangen til å kjenne på det som skjedde på midten av 1950-tallet, presser slik på ... Den gangen Paul var 20 år og kom til et lite kystsamfunn i Nord-Norge som lærer. En spesiell hendelse har satt sine spor i ham - kjærlighetsforholdet han innledet til den nesten dobbelt så gamle Ada, som hadde et stort skjemmende fødselsmerke i ansiktet og et hareskår som ikke var særlig pent operert. Kvinnen han elsket, men ikke kunne tillate seg å få fordi de to ikke stemte med bildet de fleste hadde (og fremdeles har?) på kjærligheten og et normalt parforhold.

"Skrivingen har vært en stor sjelelig påkjenning. For hvor mye husker man egentlig etter så mange år? Det meste husker man episodisk, har jeg kommet til, ikke de lange linjer. Man husker lyder og lukter, og synsinntrykk naturligvis. En og annen replikk. Derfor må mye på disse sidene nødvendigvis være diktning. Men oppriktig og sann diktining, vil jeg hevde. I et forsøk på å forstå ... "

"Ada" handler om forstillelse og skam, hemmelighold på grunn av stor aldersforskjell, og forholdene på et lite sted. Alt i en tid da Norge var et fattig land. I en tid hvor det relasjonelle betydde mer enn det materielle. I en tid hvor livet handlet om ikke å gjøre seg bemerket, men helst gli sømløst inn i omgivelsene uten å sette spor etter seg. I en tid hvor det handlet om å passe inn og ikke stikke seg ut. Alt i en tid hvor hemmeligheter mellom mennesker likevel oppsto, men hvor de ikke ble snakket om. Så vender Paul og kona tilbake til Nord-Norge, og til bygda som en gang var uten veiforbindelse og som kun hadde forbindelse med omverdenen via havet. Ingenting av det Paul husker er der lenger. Spor fra fortiden blir likevel påtrengende synlig ...

Paul er bokas jeg-person, og måten han minnes det som en gang preget ham så sterkt som ung mann, er både vart og rørende fortalt, uten noen gang å bli sentimentalt. Det forventes at han skal innlede et forhold med den unge, vakre og vitale Mette, men det er Ada han faller for - til tross for at hun har et ansikt som ikke akkurat kan sies å svare verken til datidens eller ettertidens skjønnhetsideal. Så er likevel ikke dette det som blir avgjørende for den unge Paul. Forholdet blomstrer i et bitte lite samfunn der alle vet det meste om alle, og hvor det eneste de i grunnen kan skjule seg bak er mørketiden, det absolutte mørke i vinterhalvåret. Men etter hvert som forholdet utvikler seg og våren og sommeren nærmer seg, opphører mørket og erstattes av et allestedsnærværende og avslørende lys ... Og er det noe forholdet ikke tåler, så er det avsløring. I periferien er Finn, som vi aner er homofil, men som ikke kan leve ut sin legning i de trange forholdene i bygda, og som derfor er beredt til å forlate hjemstedet, reise ut.

Klippenvåg er god på å tegne troverdige mennesker og tilhørende miljøer. Hans nordnorske bakgrunn gjør at han har førstehånds kjennskap til hvordan forholdene i en nordnorsk bygd var den gangen Norge var et fattig land med dårlig infrastruktur, umalte hus, bygder uten veiforbindelse og den lett schizofrene smålige rausheten som i grunnen preger et hvert bygdesamfunn, den gangen som nå. De litterære kvalitetene i boka løfter det som ellers kunne ha blitt enda en kjærlighetsroman av det mer ordinære slaget, til noe atskillig mer og annet. Er det noe denne boka ikke er, så er det ordinær. Tvert i mot finner jeg poesi mellom linjene etter hvert som kjærlighetsforholdet utvikler seg mellom de to, Paul og Ada, hvor en aldrende mann memorerer over sitt livs kjærlighetsforhold, det aller, aller første ...

Jeg anbefaler boka på det varmeste! Og så lover jeg mine lesere at jeg skal komme tilbake med flere Klippenvåg-omtaler!

Fossefall.
Tre søstre.
Villblomster.
Novemberbarn.
Thea.
Solgård.

Jeg koser meg så med denne tråden ( trådene ) Kirsten. En kveld i godstolen med alle disse flotte sitatene, av alle disse bokelskere, tusen takk.

Litt usikker, husker faktisk ikke, beklager dette.

Årets Nobelprisvinner endelig tilgjengelig på norsk!

Patrick Modiano (f. 1945) fikk som kjent Nobelprisen i litteratur tidligere i høst. Tre av bøkene hans har tidligere vært utgitt på norsk ("Gater i mørke", på norsk første gang i 1979 - "Ungdomstid", på norsk første gang i 1982 - "Søndager i august", på norsk første gang i 1988), men ikke en eneste en av dem var å oppdrive på norsk da kåringen fant sted.

Det har vært knyttet stor spenning til gjenutgivelsen av bøkene, men forlaget ønsket først å revidere sine oversettelser. Derfor har det tatt litt tid før bøkene ble tilgjengelige på nytt. Jeg har selvsagt kjøpt alle tre - nydelige, litt mer enn vanlig forseggjorte paperbacks - og har sett veldig frem til omsider å få lest disse.

Modiano har for øvrig en formidabel produksjon av bøker bak seg, jf. Wikipedia, hvor hele hans bibliografi er listet opp. Med tanke på den debatten som Jan Kjærstad nylig har reist om at de fleste forfatterskap er over etter fem bøker, er det interessant å merke seg at det var spesielt i begynnelsen av Modianos karriere han var en prisbelønt forfatter (i alle fall dersom informasjonen på Wikipedia stemmer). Modiano debuterte som forfatter i 1968 og "Gater i mørke" ("Rue des boutiques obscures" på originalspråket) var hans sjette bok.

"Jeg er ingenting. Ikke mer enn en uklar silhuett, den kvelden, på en fortauskafé. Jeg satt og ventet på at regnet skulle gi seg, en skur som hadde begynt idet Hutte gikk.

Noen timer før hadde vi møttes for siste gang i Byråets lokaler. Hutte satt som vanlig bak det massive skrivebordet, men hadde beholdt frakken på, slik at det hersket en umiskjennelig oppbruddsstemning. Jeg satt rett overfor ham, i skinnstolen som var beregnet på klientene. Det skarpe lyset fra opallampen blendet meg.

Ja, ja, Guy ... Nå er det slutt ..., sa Hutte og sukket." (side 7)

Bokas jeg-person er Guy Roland. Han har vært ansatt i Huttes privatdetektivbyrå de siste åtte årene. Byrået Hutte startet i 1947 og som hadde hatt atskillige medarbeidere før Guy ... Deres oppgave var å skaffe klientene det Hutte kalte "mondene opplysninger", og dette foregikk blant folk av "det gode selskap". Guy lider av hukommelsestap, og nå har han bestemt seg for at han skal reise til Nice og jakte på sin fortid. Det var Hutte som i sin tid hjalp ham med falske identitetspapirer, og det var også Hutte som ga ham navnet Guy Roland. Guys identitet og fortid forsvant jo med hukommelsestapet.

Så starter jakten på fortiden med kun én liten ledetråd til å begynne med. Et eneste navn, som skal lede ham til det neste navnet og som igjen skal lede ham videre ... Noen relasjoner tåler at han er åpen om sitt hukommelsestap, andre ikke. Det er heller ikke uten smerte at Guy graver i fortiden sin, ikke minst når han tror at han er på rett spor, bare for å måtte gi slipp på noe som kunne ha tydet på en mer lovende fortid enn hva som tydeligvis har blitt ham til del. Gamle bilder og brev, for ikke å snakke om rene tilfeldigheter, gjør at Guy sakte men sikkert nærmer seg sannheten om seg selv. Den vakre kvinnen Gay Orlow er det flere som kjenner til, og en hel del tyder på at hun og miljøet rundt henne kan bli nøkkelen til Guys fortid. Gay selv tok selvmord mens hun fremdeles var ganske ung.

"Underlige mennesker. Av dem som går gjennom livet uten å etterlate seg spor. Vi snakket ofte om dem, Hutte og jeg - skapninger som forsvinner som dugg for solen. De dukker plutselig opp, glitrer en stakket stund, og vekk er de. Skjønnhetsdronninger. Gigoloer. Svermere. De fleste av dem var ubestemmelige selv i levende live, lik vanndamp som aldri fortettes." (side 56)

Og da er vi kanskje ved noe av kjernen i romanen; for hva er egentlig et menneske? Når ingen husker eller forbinder noe ved en, heller ikke en selv? Hva er da igjen av et levd liv? Og hjelper det egentlig å finne sin fortid når man i grunnen ikke har satt noen spor etter seg? For Guy er jakten på egen fortid på mange måter det eneste han har å klamre seg til. Uten fortiden er han ... ingenting. Han følger billedlig sett en hel del mørke gater, hvor han må snu og gå tilbake for å finne en ny mørk gate ... Og det han etter hvert finner - ja, hva er egentlig det? Et slags levd liv?

Jo flere løse brikker Guy klarer å få tak i fra sin fortid, desto enklere skal det etter hvert bli for ham å huske noen bruddstykker.

"Et flyktig bilde fór gjennom meg, som bruddstykkene av en drøm man prøver å gripe tak i idet man våkner, for å rekonstruere hele drømmen. Jeg så meg selv komme gående i et mørkt Paris og dytte opp døren til denne bygningen i rue Cambacérès. Så ble jeg plutselig blendet, og i noen sekunder så jeg ingenting, på grunn av den brå overgangen mellom det hvite lyset i entreen og mørket ute." (side 97)

Man bør ikke forvente mye spenning på det ytre planet når man leser "Gater i mørket". Det meste foregår i Guys hode, der han strever med å finne noe som er hans. Bakenfor eller under det hele - om ikke som en slags undertekst, men kanskje mer som en refleksjon det er naturlig å gjøre seg som leser - ligger det større spørsmål av eksistensiell art: For er ikke de fleste av oss "skapninger som (en dag) forsvinner som dugg for solen"? Som ikke kommer til å etterlate oss mange spor, og som derfor kommer til å forsvinne fra jordens overflate og etter hvert bli glemt? Sånn sett er Guys hukommelsestap et slags bilde på hva de fleste av oss har i vente en dag. At vi bare blir borte, som om vi aldri har vært her ... som et ingenting i det store og det hele ... Slik som slutten antyder: "Hun har allerede rundet hjørnet, og våre liv, forsvinner de ikke i tussmørket, like raskt som denne barnesorgen?" (side 197)

"Gater i mørke" er meget godt skrevet, uten at jeg vil påstå at jeg kunne ha gjettet at Patrick Modiano ville ha fått Nobelprisen i litteratur dersom jeg hadde lest nettopp denne boka før pristildelingen. Men kanskje har jeg enda til gode å lese hans aller beste bøker?

For øvrig vil jeg fremheve at boka er lett tilgjengelig. Men selv om den er lettlest, krever den likevel årvåkenhet fra leserens side. Det ligger nemlig mye meningsinnhold i setningene og mellom linjene, og dette kan man fort gå glipp av dersom man rusher i vei.

Jeg gleder meg allerede til å lese de to øvrige nyutgitte bøkene av Patrick Modiano!

Historien om et dysfunksjonelt etterretnings-apparat

Luke Harding (f. 1968) er en britisk journalist som jobber som utenrikskorrespondent for The Guardian. De siste årene har han skrevet flere bøker, blant annet om WikiLeaks og det forhold at han selv ikke lenger er ønsket i Russland. Den siste boka hans er "Snowden-filene", og den presenterte han bl.a. på Juristkongressen 2014. Boka utkom på engelsk tidligere i år, og Forlaget Press har sørget for å få den oversatt i ekspressfart.

"Edvard Snowdens avsløringer har berørt alle verdens land - også Norge. Etter Snowdens første lekkasje til The Guardian i juni 2013 har vi fått vite mye om målene og fremgangsmåtene til det mektige amerikanske etterretningsbyrået National Security Agency (NSA). NSA har overvåket ikke bare fiender, men også venner, deriblant Tysklands forbundskansler Angela Merkel - og europeere i sin alminnelighet.

Snowden-dokumentene tvinger nordmenn til å stille seg noen ubehagelige spørsmål. I hvilken grad er de norske styresmaktene - de nåværende så vel som tidligere - delaktige i USAs elektroniske overvåkning? Har norske myndigheter delt norske borgeres private data med den nære samarbeidspartneren i USA? Og har USA noen gang avlyttet den politiske ledelsen i Norge? Vi vet ikke hva NSA har overvåket i Norge, men vi kjenner omfanget. Tallene for Norge er oppsiktsvekkende. I løpet av én måned vinteren 2012-2013 innhentet NSA data om over 33 millioner norske telefonsamtaler - i gjennomsnitt 1,2 millioner pr. døgn. Ifølge Snowden-dokumentene overvåker byrået andre europeiske land på samme måte. Masseinnsamling foregår i Tyskland, Frankrike, Brasil og en rekke andre land. Dataene blir sendt til Fort Meade, NSAs hovedkvarter i nærheten av Washington. Nøyaktig hvor dypt samarbeidet mellom USA og Norge stikker, er svært omstridt." (sitat fra bokas forord på side 7)

Det forhold at Edvard Snowden ble en varsler, var ikke noe som skjedde over natta. Tvert i mot tok det relativt lang tid fra at han begynte å reagere på den massive overvåkningen av alminnelige amerikanske borgere i første omgang, til at han besluttet å varsle om dette og sendte en e-post med ordene "Jeg er en betrodd ansatt i etterretningstjenesten ..." til en journalist.

I USA som i Norge er lovverket rundt lagring av data og muligheten for overvåkning av enkeltborgere strengt. Overvåkning skal i prinsippet kun finne sted i tilfeller hvor det er grunn til skjellig mistanke om noe kriminelt. Og det finnes regelverk - i alle fall i Norge - for bruk av det som kalles overskuddsinformasjon, og om hvor lenge det er lov til å lagre data om folk. Regelverket er så strengt at selv ikke helsemyndighetene kan bruke helsedata uten uttrykkelig samtykke fra den det gjelder.

Avsløringene som fulgte i kjølevannet av Snowden-lekkasjene har vist at regelverket ikke følges, og at NSA (i samarbeid med britene) nærmest har full kontroll over internett og elektroniske medier. De har tvunget nettselskaper som Microsoft, Yahoo, Facebook, Google etc. til å gi kontinuerlig innsyn i alle brukeres data - angivelig i anti-terrorens tjeneste. Det eksisterer et eget regelverk om innsyn som vanlige borgere ikke kjenner til ... Avsløringene viser også at alle blir overvåket - alt som går av mailer på nettet, alle telefonsamtaler, alle elektronisk kommunikasjon som sms´er etc. - alt overvåkes. Ja, selv ikke kryptering av telefoner og mailer er 100 % sikker ...

Da Snowden kom med sine avsløringer, inngikk den engelske avisen The Guardian og den amerikanske avisen The Times et samarbeid. Dette var helt nødvendig av flere grunner. Ikke bare var det mye materiale som måtte gjennomgås, men England og USA har ulike regelverk for oppbevaring og avsløring av informasjon som kan sies å være truende for rikets sikkerhet. Det gjaldt for all del å unngå at redaksjonene skulle bli tvunget til å gi fra seg materialet de hadde fått fra Snowden, fordi dette i verste fall kunne bety avisens sikre død.

Både i USA og i Europa vekker dette med overvåkning av borgerne dårlige minner. I USA har man både McCarthy-perioden og Nixon-skandalen å se tilbake på, og særlig personer som er mislikt av myndighetene vil i et slikt system være utsatt. I Øst-Europa skal vi ikke mange år tilbake før Stasi gjorde livet utrygt for mange. Men i motsetning til østblokk-overvåkningen, der hver 6. eller 7. borger jobbet innenfor etterretningen, har ikke USA så vidt mange mennesker ansatt i etterretningstjenesten. På den annen side krever ikke overvåkning i dag såvidt store personalmessige ressurser som den gangen. Et godt søkeprogram, og det er gjort på rekordtid å hente frem det man til enhver tid tenker er relevant informasjon om enkeltpersoner.

Det kommer tydelig frem i boka at Snowden ikke ble varsler for å vekke oppmerksomhet rundt sin egen person, eller at han av andre grunner hadde personlige interesser. Selv fremstår han som en bekjeden mann som helst vil leve sitt liv i fred og ro. Da han valgte å varsle, og dermed også på mange måter ødela sitt eget liv ved å bli verdens mest ettersøkte mann, var det fordi han mente at overvåkningen er grunnlovsstridig og at han ikke ønsker å leve et liv der hver minste lille ting som skjer i hans og andres liv, ender opp i en logg hos NSA. Dette strider mot hans grunnverdier. Han har betalt en meget høy pris for å bli varsler, der han i dag sitter fast i Russland fordi ingen land er villige til å ta ham i mot. Man ønsker ikke å risikere konsekvensene ved dette mot en stormakt som USA. Selv risikerer han livsvarig fengsel dersom han blir tatt og ført til USA.

"Det har vært nok ulovligheter fra myndighetenes side nå. Det er hykleri å rette slike anklager mot meg. Allmennheten har fått mindre makt på grunn av det de har gjort." Han innså at det antakleig kom til å gå ham "ille". Men han sa at han ikke angret på det han hadde bestemt seg for, at han ikke ønsket å leve i en verden der "alt jeg gjør og sier, blir registrert". Som han forklarte: "NSA har skapt en infrastruktur som setter dem i stand til å avlytte nær sagt hva som helst. Og dermed blir det aller meste som foregår av mellommenneskelig kommunikasjon, sanket inn." De føderale styresmaktene hadde kapret internett, sa han. De hadde gjort det til en maskin som spionerte på hele befolkningen." (side 98)

Snowden har omtalt sine egne handlinger som fedrelandskjærlighet, og han så ikke på lekkasjene som et svik, men som et nødvendig korrektiv til et etterretningssystem som var blitt dysfunksjonelt.

"USA er i bunn og grunn et godt land," fastholdt han. "Vi har gode mennesker med gode verdier. Men maktstrukturene jobber for å pleie seg selv, for å øke sin makt på bekostning av allmennhetens frihet." (side 99)

Noe av det som har fremkommet av de avslørende Snowden-filene er bl.a. en hemmelig kjennelse av 25. april 2013, hvor etterretningen tvang USAs største teleselskaper til å utlevere telefonlogger over milloner av amerikanske kunder til NSA. Man måtte være høyt klarert for i det hele tatt å få se kjennelsen, men for teleselskapene betydde dette at de ikke hadde noe valg. Man snakker om en masseovervåkning som er uten hensyn til om folk har begått lovbrudd eller vært delaktig i terrorisme ...

Et samarbeid mellom det amerikanske NSA og det britiske GCHQ avsløres i boka, og gir grunnlag for å hevde at dersom USA er ille på dette området, så er Storbritannia enda verre. En stadig større bruk av kryptering byr på etterretningsmessige problemer, men ikke verre enn at også dette kan løses, slik jeg forstår det. Så lenge mailtrafikk og annet krysser britisk eller amerikansk jord, er overvåkningen et faktum.

De fleste som har vært på kurs i nett-sikkerhet, vet at en mail som sendes fra en mailbox til en annen, er innom mange lands servere på veien. Her er det mulighet for å lagre absolutt alt som er innom, selv om det er tale om tiendedels sekunder. Derfor får vi høre at det å sende e-post må likestilles med å sende et postkort ... Det er en grunn til at man får tilsendt passord med gyldighet i maksimalt noen minutter på e-post, før man selv må gå inn og endre disse i systemene. Teknologisk er det altså en enkel sak å overvåke internett-brukere, men det krever atskillig flere ressurser å lagre slike mengder data som amerikanerne og britene opererer med. I alle fall over tid. Og USA har i følge Snowden i løpet av det siste tiåret, eskalert etter 11. september 2001, i hemmelighet jobbet med å samle så og si alt av kommunikasjon som kommer inn i eller går ut av landet. (se side 171)

Men hva nå? Luke Harding skriver i sin bok at alt rabalderet i kjølevannet av avsløringene har ført til mer debatt rundt temaet overvåkning. Det skjer faktisk en del spennende ting rundt forbi, og kanskje i særdeleshet i USA. Det må vel likevel anses som en slags skjebnens ironi at det eneste landet som har vært villig til å gi Snowden asyl, er Russland. For om tilsynsmekanismene i USA var skakk-kjørte, så var de ikke-eksisterende i Russland ... Men kanskje blir amerikansk lovgivning en gang endret, slik at Snowden kan vende tilbake til det hjemlandet han tross alt elsker.

Noe av det som skuffet meg mest underveis i lesningen, var president Obamas holdninger til overvåkningen generelt og Snowden spesielt. Mannen som fikk Nobels fredspris ved kanskje først og fremst ikke å være Bush jf., slik Luke Harding så lakonisk fremstiller det hele. Frihetens land og demokratiets høyborg - og så en skandale som dette, som kun er egnet til å skade landet og bli en utenrikspolitisk katastrofe ...

"Europaparlamentet stemte for nye, strenge lover om datasikkerhet. Målet var å hindre at EU-data innhentet av selskaper som Google, Yahoo og Microsoft havnet på NSAs servere. Lovforslaget var et eksplisitt motangrep mot PRISM og hadde til formål å begrense delingen av EUs informasjon med land utenfor EU. Det inneholdt også et forslag o at EU-borgere skulle ha rett til å slette alle sine digitale opplysninger fra nettet, og at selskaper som brøt med disse reglene, skulle ilegges store bøter.

Dette punktet var blitt strøket fra Europakommisjonens opprinnelige forslag i 2012 etter lobbyvirksomhet fra USA. USA mente at disse nye reguleringene ville skade næringslivet, noe Silicon Valley sa seg enig i. Men beskyldningene om at NSA spionerte på dem, gjorde mange i Europa hardere til sinns, og de som ønsket reformer, fikk større gjennomslagskraft. (Til slutt kom Storbritannia USA til unnsetning, da David Cameron overtalte de allierte i EU til å utsette eventuelle nye regler til 2015.) (side 232)

I dag snakker alle om nettsuverenitet, for derigjennom å gjøre det vanskeligere for NSA å få tak i nasjonale data. Dette har imidlertid en del andre uheldige sider - som at det blir enklere for totalitære land å overvåke egne innbyggere ...

For øvrig har den gode gammeldagse skrivemaskinen enkelte steder fått en renesanse etter avsløringene i kjølevannet av Snowden-saken. I India lagres ikke lenger topphemmelige dokumenter elektronisk - bare for å nevne ett eksempel.

Også i USA har det vært heftig debatt etter avsløringene. Kongressen er splittet i synet på om Snowden er en varsler eller en forræder, i spørsmålet om privatliv versus sikkerhet, om saken er viktig eller uviktig osv. Obama har gått i spissen for at reformer skal innføres, men de sterkeste skeptikerne er ikke overbevist. Er det tale om reformer eller "reformer"? Er endringsviljen og prosessen reell, eller er det tale om en skinnprosess? De store selskapene som Apple, Google, Facebook, Microsoft, Twitter og AOL har forlangt at myndighetene må slutte med overvåkning uten mistanke, og i stedet konsentrere seg om enkeltpersoner det er grunn til å mistenke. Det gjenstår å se hva som kommer ut av dette.

Luke Hardings bok "Snowden-filene" er uhyggelig aktuell og interessant, og etter å ha lest den sitter jeg igjen med en følelse av uro. Tenk på alle elektroniske spor et moderne menneske tross alt legger etter seg i løpet av et liv, og så sitter det noen og samler sammen alt dette i databaser rundt omkring i verden. En ting er det man velger å legge ut i full offentlighet selv, men det er mye annen korrespondanse som ikke er ment for andre enn de impliserte parter, og hvor formuleringene garantert ville ha vært annerledes dersom man hadde visst at andre enn dem dette var ment for også skulle lese alt. Et land kan ha all verdens gode eller mindre gode intensjoner, men hva da dersom et i og for seg vennligsinnet land blir okkupert av et annet ikke fullt så vennligsinnet land, som med på kjøpet får med seg alle de lagrede opplysningene om landets borgere? Aller, aller verst blir det når et land som oppfatter seg som et demokrati, masseovervåker alle landets innbyggere uten deres vitende og vilje - på tvers av de offisielle lovene.

Jeg savnet at det hadde funnet sted direkte samtaler mellom forfatteren og Edvard Snowden, men dette har vært en umulighet siden Snowden ikke kan forlate Russland, og fordi Harding ikke er velkommen i Russland. Jeg sitter igjen med et sterkt sympatisk bilde av en varsler som har betalt en høy pris for privatlivet til oss alle. Dessuten fremstår forfatteren som meget kunnskapsrik og troverdig. Den delen av boka som handler om hvordan myndighetene i USA og Storbritannia forsøkte å forhindre offentliggjøring av skandalen, er nærmest thriller-aktig, og uhyggelig spennende.

Ellers vil jeg fremheve boka som godt skrevet og er meget detaljert rundt absolutt alt som har skjedd i Snowden-saken fra lekkasjene var et faktum, og frem til helt nylig før boka gikk i trykken. Boka er dessuten meget tankevekkende for alle oss som elsker internett og sosiale medier ...

Denne boka anbefaler jeg sterkt alle til å lese!

Bemerkelsesverdig bok fra ungarsk forfatter!

Péter Esterházy (f. 1950) er, ved siden av Péter Nádas, Ungarns største forfatter og en av den europeiske samtidslitteraturens aller største, kan jeg lese på forlagets nettsider. "Hans bøker kjennetegnes av språklig virtuositet og stor oppfinnsomhet, enten han skildrer sin egen samtid eller sitt lands historie."

Agora Publishing står bak to norske utgivelser av Péter Esterházys bøker; "Ingen kunst" (2013) og "Hjertets hjelpeverb - innføring i skjønnlitteraturen". Begge handler om et mor-sønn-forhold - den ene mens moren lever i beste velgående, den andre mens moren er døende. Begge bøker er utsøkt vakre og forseggjorte, slik Agora Publishing har lagt vekt på. Et vakkert innhold krever en vakker innbinding!

Péter Esterházy har imidlertid skrevet langt flere bøker enn dette, og en fullstendig bibliografi finnes på Wikipedia. Her fremgår det at Esterházy debuterte som forfatter i 1979, og at hans hovedverk er "Himmelsk harmoni" ("Harmonia Caelestis) som utkom på ungarsk i 2001 og på norsk i 2004 (på Gyldendal forlag). Dessverre er denne boka ikke lenger tilgjengelig. Akkurat dét håper jeg at Gyldendal gjør noe med!

Ellers ser jeg på nettet at utgivelsen av "Ingen kunst" fikk en del oppmerksomhet i media; VG skrev om denne boka 28. oktober 2013 og NRK gjorde det 15. mai 2013. Om "Hjertets hjelpeverb", som utkom tidligere i år, finner jeg ingenting. Akkurat det synes jeg er rart - særlig tatt i betraktning viktigheten av Esterházys forfatterskap.

Noe som for øvrig kan være verdt å få med seg før man setter i gang med Péter Esterházys forfatterskap, er hans familiehistorie. Dette fordi denne familiehistorien kan bidra til å øke forståelsen for tekstene han har produsert i årenes løp. Jeg siterer fra NRKs artikkel om forfatteren:

"Esterhazy-familien var inntil 2. verdenskrig en av Ungarns aller rikeste. Kommuniststyret fratok familien all eiendom i 1948 og forviste dem fra Budapest. I sin nye bok "Ingen kunst" skriver Esterhazy en fiktiv historie om sin mor. Den er eksperimentell og lekende, med en mor som hele tiden blander seg inn i sin sønns skriving:

Min mor var alt annet enn en tøff kvinne. Hele sitt liv var hun stengt inne i en typisk østeuropeisk tjener-rolle som hustru og mor. Men i glimt så jeg den sterke kvinnen hun kunne være, hun som kunne levd med letthet. Derfor har jeg diktet frem denne tøffe damen som elsker fotball og som på 1950-tallet redder familien unna deportasjon på grunn av sitt vennskap med Ungarns største fotballspiller Ferenc Puskas, forteller Esterhazy."

Sånn sett er det nok ikke tilfeldig at Gabi Gleichmann og hans kone Anette Gleichmann, personene bak forlaget Agora Publishing, har satset på en forfatter som Péter Esterházy. Gabi Gleichmann er selv av jødisk opprinnelse og med røtter fra Ungarn.

"Hjertets hjelpeverb" er en kortroman på 89 sider, som handler om en mors død. Den består av tre deler. I den første delen (frem til side 42) er fortellerstemmen den døende morens eldste sønn. I den andre delen (fra side 44-80) er det moren selv som forteller, mens den siste delen (fra side 81) igjen er en sønn som fører ordet.

Det er en høyst bemerkelsesverdig roman, denne "Hjertets hjelpeverb". Totalt annerledes alt annet jeg har lest tidligere ... Teksten er eksperimentell, den er meget litterær og den er både lett og leken. Dersom man ikke har et minimum av kunnskap om strukturen i boka på forhånd, og kjenner til noe av forfatterens bakgrunn, kan teksten fort føles noe utilgjengelig. Med denne viten faller imidlertid det meste på plass. Og for dem som våger å gå i gang med Esterházy, så er det jo en trøst å vite at bøkene hans ikke er blant de tykkeste - hvis man da ser bort fra hovedverket hans, som jeg nevnte innledningsvis. Denne romanen er nemlig på grensen til murstein-preget.

Forfatteren skriver følgende i sitt forord på side 7:

"De fortellingene som blir skrevet nå for tiden er alle meget vakre, betydningsfulle, dype og nyttige, temperamentsfulle eller besindige. De mangler bare innledning. Derfor bestemte jeg meg for å skrive fortellingen slik at den skulle kreve en innledning.

Det er nesten to uker siden min mor døde, jeg må gi meg i kast med arbeidet før den voldsomt heftige tvangen ved begravelsen, det å skrive-om-det, forandrer seg til den sløve ordløsheten jeg reagerte med da jeg fikk vite om dødsfallet.

Ja, til verket!, for trangen til å skrive om min mor, dukker riktignok svært uventet opp iblant, men den er også svært usikker, det vil si, skal jeg ta meg sammen for at jeg ikke ganske enkelt og ut fra øyeblikkets lyst skal hamre papiret fullt med én eneste bokstav, m m m m m mmm m mmmmmmmm m mmm m m m"

"Hjertets hjelpeverb" handler kort og godt om en mors død, og om alt som skjer rundt henne i hennes siste tid. Det hele starter med at faren ringer til sine fire barn, som strømmer til fra hver sine verdenshjørner. At moren har følt seg "temmelig pyton" hadde de visst i årevis, men at det nå snart var ute med henne - det overrasket barna.

Vekselsvis med små og store bokstaver - som om det som står i stor skrift er noe som bør påkalle ekstraordinær årvåkenhet fra leseren der ordene roper opp fra sidene - føres vi inn i denne familiens skjellsettende hendelser, hvor moren ligger for døden. Så skal vi etter hvert forstå at hvem som lever og hvem som dør, levende i døden eller død i livet, er høyst relative begrep. Dette kommer særlig på spissen idet moren overtar fortellerstemmen og snakker som om det er sønnen som er død, og ikke hun ... Underveis dukker det opp littærer preferanser, antydninger som trekker oss tilbake til dikaturtidens Ungarn, vonde skygger fra fortiden ... alt egnet til å gi teksten all den smerten som jeg mener skiller stor litteratur fra høyst middelmådig litteratur. Dette skjer i en slags synergi mellom innhold, form og setninger som tidvis er så brutale at de stakk i meg.

"Legen som behandlet mor betraktet oss fra døren. Det var ikke mulig å lese noe av ansiktet hans. Han var en venn av min bror. "Døden bor i sin mors innvoller, gamle ørn." Slik sa han det. Jeg likte ikke denne tonen, en mann skulle ikke stille seg ved dødens side, som om han var likestilt med den. Selv om han var lege og dermed kjente til et og annet knep, selv om han visste at keiseren iblant var uten klær. "Vet du hva, din mor kunne godt skynde seg å dø," sa han nikkende, og da jeg stirret som forstenet på ham, tilføyde han, lik en skuespiller: "Ingen grunn til forskrekkelse, jeg er en kynisk voltaireianer." "Jeg skjønner," nikket jeg krenket. "Hverken døden eller dens herre, Gud, tar oss alvorlig. Dette har vi ett eneste svar på, et som er mennesket verdig. Ikke å ta dem alvorlig." Jeg var redd ham; når jeg så på ham, noe jeg hemmet forsøkte å unngå, følte jeg det som om jeg hadde kjent ham i tusen år, og jeg fikk en ubehagelig følelse. "Også døden må man ville."

På vei ut stakk en klam, blek hånd opp fra en av sengene, et fientlig vesen, en ondartet vekst, og klamret seg til vår søster. Jeg så skremt og frastøtt på den bleke armen. Den gamle kvinnen satte seg opp i sengen og skrek til vår søster, som om hun visste hvem hun var. "Du!" Vår søster prøvde irritert å rykke løs hånden, men kvinnen holdt den i et jerngrep. Hånden hennes spente seg krampaktig: redselsfullt: alle mødre har like hender! "Du, det var du som drepte meg, du skygge, det var du som drepte meg i 56!". La henne få det som hun vil," hvisket noen fort. "Ja, det var jeg som drepte deg." "Skygge," fortsatte hun, "skygge, det var bare halvparten! Innrøm også at du ikke var glad i meg! At du bare trengte meg til ...!" "Nei, nå får det være nok!" ropte jeg som en streng lærer og styrtet ut. Så: "Hvorfor innrømmet du det?" spurte jeg. "Er du idiot, eller?!" sa vår søster og så på meg som en vilt fremmed kvinne.

"VI TRODDE AT LIVET VAR EN FEST OG AT VI HADDE NOE I VENTE." (side 18)

Dersom du ønsker å lese en bemerkelsesverdig tekst litt utenom det vanlige, er dette boka for deg! Underlig nok har ingen foreløpig anmeldt denne boka, og jeg er kanskje aller mest overrasket over at Morgenbladet ikke har plukket den opp.

Jeg for min del har lyst til å lese mer av Péter Esterházy, og venter dessuten på at forfatterens hovedverk "Himmelsk harmoni" skal bli utgitt på nytt. Jeg synes alltid det er spennende å bli kjent med "nye" ungarske stemmer innenfor litteraturen! Ikke minst fordi Ungarn, som er et land jeg har reist på kryss og tvers av, står meg spesielt nær.