Bokelskere.no

Veldig mange av fortellingene i denne boka understreker hvordan sorg oppleves som noe ingen andre kan forstå. Men forståelse er ikke bare noe andre kan gi, det er også noe som må mottas...

I sorg stiller alle like fattige.

Sorga går ikkje over. Den går over i sorg og minner, og kjem tilbake gong på gong. Kanskje nokre gonger like sterkt som i starten.

Det kjentes som om brystet var et åpent sår inn til hjertet, og at et støvfnugg var alt som skulle til for å drepe meg.

Den som har mistet en kjær person, vil alltid ha et tomt spor ved siden av seg resten av livet.

Den som har mistet en kjær person, vil ofte oppleve en dyp ensomhet. Den dype ensomheten og sårheten finner ingen ord.

Jeg tror at i innerste kjerne er ingen virkelig ond - at det onde bare er et produkt av vår frykt

Hvis vi slutter å kritisere oss selv, vil vi automatisk føle mindre og mindre behov for å kritisere andre.

Alt som tilsynelatende skjer i det ytre, skjer for å sette i gang noe inni oss, for å utvikle oss og føre oss tilbake til den vi virkelig er.

Jeg vet nå at alt jeg trenger, allerede finnes inni meg og er ubegrenset tilgjengelig hvis jeg åpner meg for det jeg føler er sant for meg

Når jeg slutter å være min egen verste fiende og begynner å elske meg selv mer, opplever jeg automatisk stadig færre friksjoner med verden rundt meg. Jeg blir mer tolerant og aksepterende.
Når hver av oss er klar over vår egen storhet, føler vi ikke noe behov for å kontrollere andre, og selv lar vi oss ikke kontrollere.

Selviskhet kommer av mangel på kjærlighet til en selv.

Jeg er på mitt sterkeste nåår jeg lar meg selv være den livet planla at jeg skulle være

Når jeg må handle ut fra konkrete overbevisninger, begrenser dette erfaringene mine siden jeg bare må holde meg til det jeg vet - og kunnskapen er begrenset. Og hvis jeg avgrenser meg selv bare til det jeg kan fatte, setter jeg også grenser for mitt potensial og for hva jeg vil slippe inn i livet mitt. Men hvis jeg kan akseptere at min forståelse er ufullstendig, og hvis jeg klarer å trives med uvisshet, åpner dette meg for de uendelige mulighetenes rike.

Jeg visste at når tiden var inne - og når jeg følte inni meg at jeg var klar - ville veien til større oppmerksomhet og blottlegging åpenbare seg like lett som jeg hadde følt det under nær-døden-opplevelsen.

Gå ut og lev ditt liv uten frykt!

Når jeg tidligere følte meg opprådd, var noe av det første jeg gjorde, å lete etter svar på utsiden. (.......)
Men det endte bare med at jeg følte meg enda mer bortkommen fordi jeg gav fra meg min egen makt om og om igjen.

Jeg forsto at ekte glede og lykke bare kunne oppnås hvis jeg elsket meg selv, vendte meg innover, fulgte hjertet mitt og gjorde det som gav meg glede. Jeg oppdaget at når livet mitt virker retningsløst, og jeg føler meg rådvill betyr det egentlig at jeg har mistet min fornemmelse av meg selv. Jeg er ikke forbundet med den jeg virkelig er og har kommet hit for å være. Dette har en tendens til å skje når jeg slutter å lytte til min indre stemme og overgir makten min til ytre kilder.

Hvorfor tror jeg dette? Spurte jeg meg selv. Er det utelukkende en kulturell og sosial tilvenning? Det har kanskje hatt gyldighet for meg på et tidspunkt, men er det fortsatt sant? Er jeg tjent med å fortsette og tro mye av det jeg ble oppdratt og opplært til å tenke?
I noen situasjoner, kanskje, men i mange tilfeller var svaret et avgjort nei.

Selv forbrytere er ofre for sitt eget selvhat og sin egen smerte.