Bokelskere.no

I følge Stephen King sitt etterord skrev han om historien fire ganger. Men var det verdt det? La oss finne ut av det.

Dette er da bok nummer ...7? i Mr. Mercedes-serien, som etterhvert har blitt serien om den noe introverte Holly Gibney. Eller, tidligere introvert, nå detektiv med færre og færre karaktertrekk.

Det går en seriemorder løs et sted, som dreper folk. Og ikke langt unna, går en annen type løs, som ikke bare er henfallen til vold, men også veldig mot abort. Et eller annet sted oppi dette er plutselig Holly Gibney.

Tidligere detektiv, nå livvakt Holly Gibney har en stor oppgave foran seg. For arbeidsgiver og abort- og kvinnesaksforkjemper synes ikke det er veldig viktig å høre etter på livvaktens råd. Hvertfall så lenge uforsiktigheten ikke går utover henne selv.

Her kunne Stephen King åpnet døra for noe jeg tror han bruker lite av, nemlig satire og slapstick. Men nei, historien humper humørløst videre til neste hms-brudd.

Humørløst tror jeg egentlig er et godt ord for denne historien. Da tanker jeg ikke på humor, men hele boka bærer preg av at Stephen King tydeligvis måtte skrive den om fire ganger. Han må jo ha blitt veldig lei.

Forrige bok var et lite høydepunkt i Hodges/Gibney-serien, men utover det er serien, godt representert også med denne boka, ganske langt unna King på sitt beste. For Never Flinch triller jeg én av to svovelpredikanter ut i skjærsilden.

Med jevne mellomrom våkner interessen for stjerner blant bokelskere - jeg henter derfor frem denne gamle tråden. Håper den er til hjelp.

EN TANKE
Symbolistisk gruk

En natlig bøgekrone
står kuplet som en hjærne
hvor alt er sort og stivnet
og liv og lyst forbi.
Et hvæiv af dødens mørke. -
Og midt i det: en stjærne,
én ubesejret tanke,
som lyset lever i.

Piet Hein
Gruk bindII
Grøndahl Dreyer

Kulturpersonlighed
Sådan laves det.

Han er altid parat
som privat-litterat
med livsfilosofisk bestik
rettet an delikat
i sympatisk salat
som han blander med feltherreblik
i en helautomat-
isk kultursurrogat-
og citatmarmelade-fabrik.

Piet Hein. (1905-1996)

GRUK bind Ii
Grøndahl Dreyer

Endelig er Their Eyes Were Watching God lest - etter inspirasjon fra deg. Jeg avbrøt Their Eyes for ca tredve år siden, mest sannsynlig fordi store deler av boken er skrevet på dialekt fra Sør-Statene.

Min utgave av boken har to forord, ved Edwidge Danticat og Mary Helen Washington (afroamerikansk litteraturviter). Uten forkleinelse for førstnevnte, valgte jeg å legge vekt på forordet til Mary Helen Washington.

I følge Washington har Their Eyes hatt en turbulent tilværelse. Boken ble først utgitt i 1937 og fikk en blandet mottakelse. En (hvit) amerikansk kritiker beskrev boken som: …rich and racy love story, if somewhat awkard, but had difficulty believing that such a town as Eatonville , inhabited and governed entirely by Negroes could be real.

Helt fra starten av sitt forfatterskap ble Hurston kritisert for ikke å skrive litteratur i protest-tradisjonen til Harlem Renessansen. Hun ble beskyldt for å utelate det virkelige harde livet til afro-amerikanerne i Sør-Statene. Mannlige afro-amerikanske kritikere var brutale i sine omtaler av boken. Den hardeste kritikken kom fra Richard Wright: …carries no theme, no message, no thought, but exploited those quaint aspects of Negro life that satisfied the taste of white audience.
På slutten av førtitallet, i et tiår som ble dominert av Richard Wright og forfattere som nesten utelukkende hadde sosialrealisme som uttrykksform var det lite rom for en kvinne som skrev om selvrealisering.

Washington forteller hun ble oppmerksom på Their Eyes i 1968 - og ble umiddelbart begeistret for boken: What I loved about this novel besides its high poetry and its female hero was the investment in black folk traditions. Here, finaly, was a woman on quest for her own identity and, unlike so many other questing figures in black literature, her would take her, not away from, but deeper and deeper into blackness, the descent into Everglades with its rich black soil, wild cane, and communal life representing immersion into black traditions.

Med ordene til Washington i tankene og innbilt Sør-Statsdialekt i ørene gjøv jeg løs på The Eyes. Som hvit kvinne med en bakgrunn flere solsystemer unna Janes liv, var dette en lærerik og interessant øvelse. Jeg skal ikke påberope meg å ha nådd kjernen i Everglades og Janes liv, men takket være forordet til Washington forsto jeg boken bedre. Uten Washingtons innsiktsfulle ord ville The Eyes ikke blitt hevet til å være noe mer enn en en svært god bok fra Sør-Statene.

Tidlig på 1970-tallet var Their Eyes et undergrunnsfenomen som dukket opp hvor det var interesse for African-American studier. Alice Walker underviste i litteratur ved Wellesley da hun oppdaget at Hurston kun var en fotnote i litteraturen. Walker tok tak i Hunters forfatterskap - og er en av de som kan takkes for at Their Eyes Were Watching God i dag stadig kommer i nye opplag og ikke har vært out of print siden 1978.

Zora Neale Hurston (1891-1960) var en produktiv forfatter. Hun publiserte syv bøker - fire romaner - to bøker om folklore og en autobiografi og mer enn femti andre litterære arbeider.

Their Eyes Were Watching God
Zora Neale Hurston
Harper Collins e-books

Jeg har vært med her i snart femten år, i lange perioder av tiden har jeg hatt «hvilende medlemskap». Ofte har jeg vært nær ved å kutte ut forumet, men henger fortsatt med av gammel vane.
Forumet oppleves (av meg) tidvis som stillestående og pludrende. Enighet anerkjennes og applauderes. Saklig stilte spørsmål og kritiske kommentarer blir ofte mottatt som personlig kritikk - som igjen resulterer i at noen går i skyttergraven og kaller seg mobbet.
Enkelte har gitt uttrykk for at de er forsiktige med å ytre seg da det kan oppleves som personlig angrep av andre.

Jeg tror neppe pedagogikk for småskolen har særlig gjennomslag her. Å stille saklige kritiske spørsmål og kommentarer bør være greit i et forum for litteratur med voksne mennesker.

Jeg har fått rollen som den store stygge ulven i «dramaet» . Jeg påtar meg gjerne rollen - da slipper iallfall bestemor å bli spist denne gangen.

Velkommen tilbake/til (velg det som passer best) bokelskere.
Her er det rom til alle - og selvsagt - helst med kildeanvisninger - mener nå jeg.

Et litt (for meg) spesielt syn på kildeanvisninger du viser til her. Når det ikke kreves en kilde til et sitat - så kan man sløyfe den.
For meg tydeliggjør nettopp kildeanvisninger til sitat/tekst at opphavspersonen blir rettmessig kreditert. Selv om det ikke forlanges - så gjør man det av respekt for opphavspersonens verk, ide og arbeid.
Det florerer med sitater på nettet - med og uten kilder - lettvint og greit!
Er det sånn vi vil ha det hos bokelskere.no også?

Sannhetens og frihetens farligste fiender iblant oss, det er den kompakte majoritet. Ja, den forbannede, kompakte, liberale majoritet, - den er det! Nu vet I det.

Henrik Ibsen (1828-1906)

Sitatet er hentet fra En Folkefiende - fjerde akt

Pretensiøs, forutsigbar og kjedelig. Fikk ingen sympati med hovedpersonen. Avbrøt halvveis.

Merkelig og «nyskapende» - du oppretter altså tråder i et diskusjonsforum for privat bruk. Jeg håper at ingen følger ditt eksempel.

En varulv, en vampyr, en udødelig soldat og europas tredje beste nekromanser går inn på en bar. Eller, de gjør ikke det, men det blir tydelig tidlig at denne historien vil ha innslag av humor.

Abercrombie har skrevet om en munk som skal følge en bortkommen jentunge tilbake til tronen hun er den (mulig) rettmessige arvtager til. Som ledsagere får munken med seg tidenes persongalleri. Får håper det er nok til å ikke havne i trøbbel.

Det er det selvsagt ikke. Boka er full av trøbbel, fra første til siste side. Noe annet boka er full av er en slags syrlig sarkasme, fra første til siste side. Det fremstår som om Abercrombie virkelig prøver å rendyrke varemerket sitt, for denne syrligheten er typisk kjennetegn, men denne gang skrur han det til 11.

Oppsummert så forlater Abercrombie den grimme middelalder og kjører heller persongalleri, syrlighet og magi på absolutt maksimum. Hadde det ikke vert for at de går rundt i vår eget Europa, ville jeg tenkt at dette er nærmere Pratchett enn noe Abercrombie har skrevet før.

Det er jo ganske underholdende, men synd det er en historie som skal skrives også. Den er ikke særlig orginal, men med alt dette syrlige glitteret på topp er det likevell en sikker investering av tid. Terningkast 3 (På en D4).

La ikke hesten
spise opp fiolinen
skrek Chagalls mor

Men han
bare fortsatte
å male

Og ble berømt

Og fortsatte å male
Hest med fiolin i munnen

Og da han endelig var ferdig
svingte han seg opp på hesten
og red bort
mens han viftet med fiolinen

Og med et dypt bukk gav han den
til den første nakne damen han traff

Og ingen strenger
bandt dem

• Lawrence Ferlinghetti (1919-2021)
  Gjendiktet av Kate Næss (1938-1987)

Beat - dikt, tekster og fotografier fra en amerikansk generasjon
Den norske Lyrikklubben - 1994

DER ER EEN SANDHED

Der er en lille blomst
som kalles fred.
De dybe skillevande
gror den ved.
Og den har rødder
på den anden bred.

Og har du fældet dom
om godt og slet
og tvingende bevist,
at du har ret,
så har du taget sagen
lidt for let.

Thi større er
det virkelige spil
end selv din sandhed,
eller om du vil:
der er een sandhed -
og en sandhed til.

PietHein (1905-1996)

GRUK fra alle årene - bind IV
Grøndahl Dreyer

Ok, jeg skjønner, men finner det betenkelig.
Det blir mange gode dikt forbudt i tråden din! Hagerup, Øverland, Nordal Grieg, Jens Bjørneboe må skygge banen med sine mest uttrykksfulle dikt!

I dag åpnet du en ny tråd for norske dikt & sitater. Jeg la inn et sitat av Kåre Willoch. En stund etter at sitatet var lagt inn tilføyde du - (ikke politisk) i overskriften. For så å slette hele tråden litt senere. Hvorfor slettet du tråden? Jeg opplever det som sensur.
For ordens skyld - her er sitatet.

De som forsvarer den israelske politikken overfor palestinerne, støtter en politikk som kan føre til hat og katastrofe for Israel.
- Kåre Willoch (1928-2021)
- Aftenposten 14.01.2009

De som forsvarer den israelske politikken overfor palestinerne, støtter en politikk som kan føre til hat og katastrofe for Israel.
-Kåre Willoch (1928-2021)
Aftenposten 14.01.2009

Wool er første del av Silo-trilogien, også kjent for de som ser på TV. Noe ulikt andre Sci-fi forfattere skriver Howey deler av historiene som noveller og limer det sammen i etterkant. Det forklarer kanskje litt av hvert.

Uansett, igjen har verden gått til helvete, og du bør helst ikke stikke nesa di ut vinduet. Da faller den av. Heldigvis er det ikke vinduer i siloen siste rest av menneskeheten har slått seg til ro i. Det vi derimot kan finne er litt av et hierarki hvor it-avdelingen har tatt eierskap over domstolen, og alle andre klarer seg så best de kan.

Så har likevel hverdagen falt til ro over siloen og innbyggerene har funnet en slags harmoni, helt til noen snubler over en gammel minnebrikke. Den inneholder ikke Windows ME men noe mye mye skumlere. For er ikke verden helt slik it-avdelingen forteller?

Friske ideer fra Howey og på et vis bygger han en komprimert verden det er lett å bli nysgjerrig på. Gode karakterer skorter det heller ikke på. Derimot sliter Howey med historieforløpet. Noe går tregt, noe går fort, noe er forutsigbart og noe er hoppet over.

Jeg er ikke sikker på om jeg hopper på flere Silo-bøker, hvertfall ikke med det første. Men Howey skal få en fin G+ for innsatsen.

I den tiden hvor Jessheim ikke var særlig annet enn en lysning i skogen, finner vi Aslak og foreldrene hans. De har det godt om ikke romslig i det lille tømmerhuset sitt, men en kan ane at det ikke har vert like greit der tidligere.

Noe særlig annet enn kongledyr har heller ikke Aslak i nettverket sitt, så når det Ullensakerske Skarkskytter- kompani kommer på døra for å kreve at gården avleverer et mannstykke til fedrelandets beskyttelse ser Aslak mulighet til å utforske verden.

Eller hvertfall kommer han seg helt til Kongsvinger, lengre unna enn han noen sinne har vert. Her gjøres han klar for å møte svenske kuler sammen med andre unge menn fra Romerike.

Under denne korte krigen med Sverige i 1814, men virkelig nok for de som deltok i den, sitter de to foreldrene igjen alene i tømmerhuset sitt og tenker på ukristelige valg de måtte ta for at sønnen skulle vokse opp, en sønn de kanskje ikke ser igjen.

Et jentebarn er da altså en betydelig mer brutal bok enn hva tittelen skulle tilsi, og betydelig mer velskrevet enn hva en skulle forvente av en debutant. Jeg våger meg nesten til å rulle yatzi for denne nybegynnerboka, men nøyer meg med fullt hus.