Bokelskere.no

Epilog I Planer om å redde Mitja
Så kan vi jo spørje: Korfor blir han dømd skyldig? Har det samanheng med noko vi har lese tidlegare? Da starets Sosima fekk den siste oljen og tala til dei som var samla i cella? Da sa han:

«Dere skal elske hverandre, […]. Dere skal elske Guds folk. […] hver
enkelt av oss er skyldig for alle og for alt på jorden, […] hvert
enkelt menneske er skyldig for alle mennesker og for hvert enkelt
menneske på jorden. […] Vær ikke redd for synden om dere bare
erkjenner den og føler oppriktig anger.»

For, meiner i alle fall Dostojevskij, vi er alle skyldige. Her, i det fyrste kapitlet i epilogen, møter vi Aljosja, som går til Katerina Ivanovna, som på si side er klar: Mitja må få hjelp til å flykte. «Han som sitter i fengsel», seier ho, med tanke på Mitja, «er ikke i stand til å lide, er vel han i stand til å lide? Nei, slike som han lider aldri!»

Og så er det lidinga som er heile poenget med livet hos Dostojevskij …

Denne historien har vi sett mange steder – kolonimaktens brutale og tilfeldige maktutøvelse, og dens eget menneskelige og moralske forfall. Parallellene til Mørkets hjerte er tydelige, når du først har nevnt dem, Marit.

Kanskje var koloniherrene i utgangspunktet maktmennesker. De må i hvert ha vært utstyrt med ualminnelig høye tanker om seg selv for å dra ut på denne typen oppdrag. Morten Falck kan nok synes vek, men han har et kall, et forsett han akter å gjennomføre. «Han er en kirkens mann med hele kirkens autoritet i ryggen» (s. 140). Langt hjemmefra, fjernt fra den sosiale og formelle kontrollen i hjemlandet, får kolonistenes dårlige sider fritt spillerom. De brytes ned av sitt eget forskrudde menneskesyn og sin manglende tilpasningsevne, fysisk og sosialt. De luller seg inn i sin spesielle moral; ett sett normer gjelder for «de ville», et annet for dem selv, «de siviliserte». Alkoholen flommer, som trøst og glemsel, medisin og varme.

I «vår» koloni utspiller det seg dertil en maktkamp mellom Kirken og Handelen, mellom magister Falck og kjøpmann, kolonibestyrer og kommandør Kragstedt, en av «Hans Kongelige Majestets betrodde representanter». Det gjenstår å se hvordan den ender. «Du har vunnet et slag, sier Kragstedt (til Falck) og det ønsker jeg deg lykke til med, men du taper krigen. Husk mine ord.» (s. 321)

Jeg synes Kim Leine beskriver mye av dette på en troverdig og god måte.

Absolutt!

på norsk: jeg ønsker ham av hele mitt hjerte hell og lykke.

Det er her det norske forlaget skulle ha kommet inn med en kyndig konsulent. En som hadde lest manus og luket ut kviger som gir melk, kviger på stallen og diverse danske ord. Skam til Cappelen Damm som har spart på dette.

For to år siden stilte jeg samme spørsmål her på bokelskere som du gjør nå. Jeg fikk mange gode svar. Diktet jeg valgte til "min" konfirmant, er dette:

IDAG

Du er ung idag, du er sterk idag,
og den grønne jord er din.
Fold dig ut som et knitrende silkeflagg
i den feiende, friske vind!

Du er full av sol og av gyllen vår,
og du kjenner de tusen sange.
Og du eier en verden av skjønne år.
Og av timer rike og lange.

Fold dig ut idag mens ditt hjerte slår
og ditt sinn er en blomsterhave.
Grip din skinnende lyse vår
og livets tindrende gave.

Inger Hagerup

Del 1 og del 2, første kapittel

Likegyldig er kanskje ikke presist. Problemet er at jeg ikke helt tror på Kim Leines sentrale personer; dermed blir de heller ikke så engasjerende.

Det begynte med Abelone. En tilsynelatende uskyldsren ungpike som plutselig viser seg å ha en glupsk, litt bisarr, seksuell appetitt. «Hun befaler ham å behandle henne dårlig og betale for ydmykelsene med noen usle kobberslanter» (s. 76).

Ikke noe galt med det og sikkert reelt nok. Men det er noe utvendig i skildringen av denne unge 1700-tallskvinnen. Jeg får ikke taket på henne. Hennes handlinger fremstår, i hvert fall for meg, som plutselige og umotiverte.

I del 2, første kapittel, som forfatteren forunderlig nok kaller «Svermere» (etter Hamsun?), er den en scene der bosetningens «ville» kvinner, går brutalt til verks mot en inntrenger, en ung kvinne fra en annen bosetning. Jeg har lest skildringer av grupper som kommer ut av kontroll, og gruppen, som gruppe, utfører handlinger som dens medlemmer neppe ville ha utført som enkeltmennesker. I for eksempel «Fluenes herre» (Golding) bygger dette spillet seg opp med en gruvekkende lovmessighet og subtil brutalitet. Hos Leine savner jeg dette. Han fyrer løs med adjektiver og sterke ord. Kvinnene «flirer hoverende», «ler ondskapsfullt», «skriker oppmuntrende», de «brøler», «gråter hysterisk» og «bryter ut i skingrende salmesang» (alt fra side 186). Jeg synes ikke dette er godt, snarere pålesset og utvendig. Jeg savner noe om av hva som skjer på det menneskelige planet, denne lovmessigheten som bringer spenning inn i handlingen – hvordan tingene blir som de blir, og ikke annerledes.

«Maria svinger mellom medfølelse og hat». Jeg kjenner dessverre hverken hennes medfølelse eller hat.

Del 1

Morten Pedersen/Falck er ikke en mann det er lett å få sympati for. Med det har kanskje heller ikke vært forfatterens intensjon.

Verre er det, synes jeg, at det er vanskelig å få forståelse for mannen -- hvem er han, hva har gjort han til den han er, hva driver han. Morten Falck er ambivalent til sin prestegjerning allerede som student, han strever med sin seksualitet, han er selvhøytidelig og unnvikende. Slik jeg leser dette, blir vi fortalt om Falck, snarere enn å komme under huden på han. Det burde være mulig å mobilisere medfølelse med denne plagete mannen, hans usympatiske sider til tross. Jeg kjenner at han forblir relativt likegyldig for meg.

Kim Leine har en historie å fortelle, og han gjør det til tider godt. Han kan åpenbart sitt stoff. Jeg slutter meg uten videre til lovordene som er sagt om miljøskildringene, i Danmark, under overfarten og på Grønland. Interessant, tankevekkende og godt skrevet, selv om det noen steder blir for mye av det gode. Jeg kan heller ikke la vær i henge meg opp i at forfatteren to ganger, før en tredjedel er lest, bruker klisjeen «å synge så taket løfter seg». Vi snakker tross alt om en vinner av Nordisk råds litteraturpris!

VI.12.XIV Bøndene holdt stand
Dette er siste kapitlet før epilogen. Forsvararen har gjort inntrykk på forsamlinga, og statsadvokaten lyt ta til motmæle for å forsvare tradisjonelle verdiar:

Men hvis et fadermord bare skal være en fordom, og hvis hvert barn
skal spørre sin far: 'Far, hvorfor er det min plikt å elske deg?' –
hvordan skal det da gå med oss, hvordan skal det da gå med samfunnets
grunnvoller, hvor skal da familien da ta veien? […].'

Det er som å høyre pastor Manders i Ibsens Gengangere. Så dømmer da òg juryen Dmitrij skyldig – men forteljaren hugsar ikkje klart kva som vart sagt. Den dømde hulkar; «Det var nesten som om han hadde fått en ny, fremmed stemme, – Gud vet hvor han hadde fått en fra.» Ja, kanskje nettopp Gud ...

Arteria carotis er den store halsarterien som forsyner hodet med frisk, oksygenrikt blod.
Kan den neste være nervus olfactorius, luktenerven.
Musculus mastoideus er den skrå halsmuskelen, den som ofte kan verke :-)
Rejectus har jeg ikke hørt om.