Bokelskere.no

Jeg lot meg inspirere jeg også! Av din gode omtale og min korte, men likevel praktfulle reise med Hurtigruten tidligere i vinter. Boken er bestilt. Takk og takk.

Document forlag 1995, oversatt av Erik Egeberg "etter den fullstendige russiske originalutgaven fra 1973.

Fullførte Michelets En sjøens helt, Skogsmatrosen i kveld og er klar til start!

Eg er einig med deg - og kom på noko i kap. XXXII: Nå er jo «a man of property» eit svært vanleg uttrykk på engelsk som ikkje er skapt av George Eliot, men måten Eliot broker det på i Middlemarch, kan gi assosiasjonar til Soames i John Galswortys The Forsyte Saga, som nettopp ser seg sjølv som «a man of property». «Even the invisible powers, he [i.e. Solomon] thought, were likely to be soothed by a bland parenthesis here and there – coming from a man of property, who migt have been as impious as others.» skriv Eliot (s. 307 i utgåva mi).

Takk. Ja, dette med begin og commence må vi nok seie at omsettaren hadde klart fint!

Jeg har nettopp lest en del av opptakten til Anne av Djirstin. Introduksjonen er utmerket". (Det var aldri noe som begynte for Mr. Borthorp Trumbull; alt var enten opptakten til noe eller en introduksjon, det gjaldt både i privatlivet og på plakatene og løpesedlene han delte ut).

Den norske bokklubben 1996, oversettelse Mona Lyche Ramberg

Det kunne ha vore interessant å få vite kva dette er sett om med i den norske utgåva. Uttrykket står i kap. XXXII, på s. 312 i utgåva mi.

I London Particular, nyheitsbrev frå The Dickens Fellowship, les eg dette:

Dickens The Comforter – Gillian Reynolds, radio critic for the Daily Telegraph, recently praised a programme in the “The Book That Changed Me” series, which featured former Labour Home Secretary, Alan Johnson, talking about David Copperfield. Johnson lived with his mother and elder sister in a Paddington slum, his father having run off years earlier. When he was 13 his mother died suddenly in hospital. He’d been sent to stay with the Coxes, family friends. The day his mother died, Mr Cox unlocked the book cabinet and allowed him to choose a book. He chose DC and the novel became his constant companion for a year. Tears fell for nurse Peggotty, he said, that didn’t for his mother. When re-housed with his sister in a council flat in Battersea, far from home, DC saw him through.

Du er i så fall hjertelig velkommen :-)

Skulle eg ha sett opp epokane, ville eg ha tenkt som Strindin. Om eit verk etter 1990 har motiv frå samtida eller ikkje, synest eg ikkje speler noka rolle, sidan alle forfattarar likevel skriv om samtida si (jf. Georg Johannesens utsagn om at Kristin Lavransdatter handlar om problem med "pikeoppdragelsen" i Homannsbyen i 1880-åra). men nå har kjell k sett opp grenser, og da lèt vi dei vere som dei er.

Eg reagerte med éin gong på at Mesteren og Margarita kom som framlegg til litteratur frå tida etter 1945, men eg har ikkje fått skrive om det får nå. Eg ser at andre heldigvis har gripe fatt i dette - forholda i Sovjetunionen var i trettiåra slik at Bulgakov ikkje fekk gitt ut romanen. uansett om kjell k seier at det er vanleg å sjå på utgivingsåret, er det nok vel så vanleg å rekne *Mesteren og margarita" som mellomkrigslitteratur, Viktigare enn når ei bok er skriven og når ho er gitt ut, er det vel om ho er interessant å lese og diskutere!

Utan at eg vil bruke tid på formelle sider ved lesesirkelen: Det er da gitt ut så mange gode skodespel, diktsamlingar, novellesamlingar og sakprosatekster at vi sjølvsagt må lese andre bøker enn romanar!

Som forslagsstiller føler jeg meg litt "skyldig", men dette var jeg ikke klar over. Hadde det kommet frem før vi stemte, kunne vi ha vurdert om Mesteren og Margarita var kvalifisert. En lærdom til neste gang vi skal velge bok ...

Jeg mener likevel at når vi nærmer oss slutten på én bok, bør vi foreslå og velge neste bok til felleslesing. Når den boka er valgt, kan vi vente f.eks. to uker med å lage diskusjonstråder for den.

Bra! Ivaretar både behovet for kontinuitet og sololesing (hurra for dagens nyord). To uker virker fint. Kom gjerne med flere synspunkter.

Siden vi driver og prøver oss frem med lesesirkelen, kunne jeg tenke meg å høre synspunkter på følgende: Hva med å legge inn enda litt mer tid mellom hver bok. Da tenker jeg f.eks. en ekstra uke (ev. mer?) i tillegg til de dagene vi allerede har til å skaffe boken.

Mange av oss leser flere bøker enn lesesirkelens, og lesesirkelen i seg selv stimulerer til nye titler. Selv fikk jeg etter Himmelrike og helvete lyst til å lese flere islendinger, som Laxness. Siden jeg allerede var i gang med Jon Michelets mastodont Skogsmatrosen, er det ikke rom for annet enn å prøve å få den i havn (ha, ha), før Mesteren og Margarita.

Kan lengre tid mellom hver lesesirkelbok bidra til at flere kan delta i lesesirkelen? Det vil i så fall gi oss mer rom for å lese/fullføre andre bøker ved siden av, og kanskje løse noe av de vanskene annelingua og wolfcat peker på.

Hva syns dere? Og hvor langt tid bør det ev. gå mellom lesesirkelens bøker?