Bokelskere.no

Interessant spørsmål, men den fyrste reaksjonen min er at dette er å trekke namnebruken litt i lengste laget. Du har på den andre sida rett ibat russisk historie har ein del eksempel på denne typen namn, mest som pseudonym (Lenin, Gorkij, Stalin), og ikkje alle betyr noko (Lenin trur eg ikkje betyr noko, men Stalin har jo med stål å gjere og Gorkij er den bitre). Eg har ikkje romanen i original, så eg får ikkje sett kva ord forfattaren har brukt, men omsettaren har heilt sikkert sitt på det tørre). Vi får sjå kva som utviklar seg.

Oi, nå som debatten ser ut til å ta av, må jeg bare meddele at jeg dessverre(?) vil være frakoblet i en liten uke. Gleder meg til å lese alle innleggene og ta fatt på del 2 når jeg er tilbake.
Masse lykke til - med lesing og debatt - til dere alle!

Sjå her

Artig å lese boka (i Bokklubbens "Århundrets bibliotek") att; det er ein del år sidan sist, og i mellomtida har eg sett filmatiseringa i fjernsynet. Her er det i kap.1 satire over forfattarforeininga og sensuren, og ikkje minst over den antireligiøse politikken til Stalin, som ikkje vil gå over i historia som den luraste forma for ideologisk kamp. Og vi møter alt her katta, i folketrua tradisjonelt - og uforståeleg nok - oppfatta som djevelens dyr. Dette skal bli spennande!

«… lurer på hva det er i boka som er så ømfintlig for staten og ikke minst for Stalin og hans menn.»

Ja, jeg tror det finnes kritikk av den unge Sovjetstaten, midt oppi all galskapen:

• Den mest åpenbare er alle innleggelsene i «den psykiatriske klinikken som nylig var blitt oppført ved bredden av Moskva-elven like utenfor byen». Hit havner først vår poet Ivan Nikolajevitsj Ponyrjov, Hjemløs, så følger konferansier Georgs Bengalskij ved Varieteteateret, og deretter formannen i boligkollektivet Nikanor Ivanovitsj Bosoj. Og flere skal det bli. Alle synes de temmelig sprø etter sine møter med trekløveret magikeren Wolan, Fagot og kjempekatten Behemot. Jeg forbinder likevel dette med Sovjetstatens internering av opposisjonelle i psykiatriske sykehus. Selv om det er uklart, i hvert fall for meg, hvilke «forbrytelser» bokens «psykiatriske pasienter» har begått, og om de i de hele tatt kan betegnes som opposisjonelle. Eller er jeg helt på villspor??

• Den litterære(?) klubben Massolit (kapittel 5 Det hendte i Gribojedov») følger vel ikke helt rådende Sovjetideologi. Medlemmene med «det brune medlemskortet med bred gullrand som dufter av kostbart skinnomslag» nyter uhemmet sine privilegier, «hvor deilig disse heldiggrisene måtte ha det», og byråkratiet råder.

• Det tredje i denne omgang, er boligmangelen. Kampen om avdøde Berlioz’ leilighet, bestikkelser mm er stikkord her.

Ellers bet jeg meg merke i en boktittel, fiktiv går jeg ut fra. En berømt forfatter skal ha lest utdrag fra boken for sin tante i huset Gribojedov. Tittelen lyder «Forstand avler sorg», tankevekkende, og kanskje også en indirekte samfunnskritikk…

Og plutselig dukket Darwin P. Erlandsen (Fredrik Stabel) opp i hodet mitt: «Fornuften er en ensom ting …

Gratulerer med utgivelsen! Boken ser lekker og interessevekkende ut. Gi oss en smakebit, da :-)

Jeg har nå lest Erik Egebergs artikkel «Michail Bulgakov – mesterromanens mester». Er enig med deg Kjell, dette er interessant bakgrunnsstoff. Ikke nødvendigvis for å forstå «Mesteren og Margarita», for det finnes, som Egeberg skriver, flere svar på hvordan boken kan forstås. Artikkelen gir oss innblikk i Bulgakovs liv, de forholdene han arbeidet under, og hvilke problemstillinger som opptok han. Alt dette åpner for nye perspektiv i lesingen.

I artikkelens nevnes også hans «Fatale egg», som jeg har på ønskelisten etter Karin Jensens varme anbefalinger. Jeg fikk ikke mindre lyst til å lese den etter dette!

Tusen takk for anbefalingene, Kjell og Karin. Og all honnør til biblioteket! Etter litt leting fant den velvillige bibliotekaren frem til Bokvennen litterært tidsskrift nr. 2, 2004, og etter vel ett døgn får jeg en kopi av artikkelen inn på min pc. Super service!

Jeg vil bare føye til at høsten 2012 vandret jeg og mannen i Fernando Pessoas (og Jose Saramagos) fotspor i Lisboa. Besøkte blant annet Casa Fernando Pessoa (et meget interessant besøk for øvrig). Fikk inntrykk av at i Portugal, og også en rekke andre land, har Pessoa nærmest fått en slags kultstatus. Har denne feberen nå nådd hit nord til oss.

Jeg skjønner at du har fått boken - godt!

Et sarkom er en svulst utgått fra bindevev, bein- og bruskvev, muskulatur og fettvev. Et lungesarkom er oppstått i lungene - og er en alvorlig og livstruende sykdom, i hvert fall på den tiden vår bok ble skrevet. Lungesarkom er altså en egen kreftsykdom.

hemikrani - henspiller på hemi - halvdelen, migrene er en halvsidig hodepine.

God lesing videre!

Enig, jeg tviler ikke på at Karin Bang har gjort dette med nennsom hånd og i overenstemmelse med Sigbjørn Hølmebakks intensjoner og ønsker.

Når jeg tenker etter, fikk heller Karins første mann oppleve at hans siste og mest personlige bok, Hudø, Bilder fra en barndom, vakkert og stemningsfullt illustrert av Hans Gerhard Sørensen, kom ut. En bok Karin lenge hadde «pushet» han til å skrive. Han skrev den ferdig selv, men rakk altså ikke å få den fra trykkeriet.
Sånn sett har Karin vært fødselshjelper for begge sine menns siste bøker.

Karin Bang skriver det jeg vil kalle gammeldagse romaner. Hun skriver godt, er alltid på «de små» i samfunnets side, og særlig på kvinnenes. Hun har omfattende historiske kunnskaper og setter handlingen i bøkene i et riktig og interessant historisk perspektiv. Dette er kystkultur!

Av Karins bøker har lest de to om den vesle øya Jutøy i Vestfold, lagt til hvalfangsttiden på slutten av 1800-tallet/begynnelsen av 1900-tallet – Jag etter vind og Havet ble blod, Fugl blå, som Karin selv har gitt undertittelen En gammeldags roman - virkelig sjarmerende! - og antologien Har dukkene sjel?.

I desember 2013 kom Familien på Gidske til forfatterinnens 85-årsdag. Alle disse har fått terningkast 5 av meg, og jeg vil anbefale dem som gode og interessante bøker. Karin er en forfatter som burde ha fått mer oppmerksomhet.

Jeg beklager at jeg ikke har skrevet en omtale om disse bøkene (med unntak av Har dukkene sjel?). Det burde jeg absolutt ha gjort.

Og Marit - du er ikke alene om å streve med apostrofene, virker nesten som de ikke vil være med på dette nettstedet

«Var det vanlig med kvinnelige konduktører på den tiden eller er det en protest på samfunnet sett fra forfatterens ståsted?»

En viktig del av den russiske revolusjonen i 1917 var at kvinner skulle være likestilt med menn – på alle områder. Dette var en del av den sovjetiske ideologien. Sovjetiske kvinner ble mobilisert til å delta i arbeidslivet på like fot som menn, og gjorde det – som trikkeførere, kranførere, gravemaskinkjørere. Arbeidslivet var ikke så kjønnsdelt som det vi opplever i Norge i dag.

Så svaret på spørsmålet ditt blir: Ja, det var vanlig med kvinnelige trikkeførere på den tiden bokens handling utspiller seg, omkring 1920.

Takk for dine fine innspill, Mariann! Og bra observert at begge de to trikkeførerne vi har møtt, har vært kvinner. Det gikk meg hus forbi.

Du kan ha stor glede av Mesteren og Margarita uten å "forstå så mye" - bare nyte galskapen! Det var det jeg gjorde, første gang jeg leste den. Denne gangen håper jeg imidlertid å komme litt dypere i materien. Uansett tenker jeg at det er greit å ha plassert trekløveret som er omtalt lengre nede i tråden.

Takk for artige filmer! (Litt dårlig båndbredde her jeg er nå, men skal nok så sett dem.)

Der kom dere meg i forkjøpet, Monica og Ava.
Så får vi bare gni oss i hendene, vi som allerede har/har lest denne svært så spesielle boken, forut for vår tid som vi er :-))))

Takk for at du gjorde oppmerksom på denne boken Marit, som jeg nå har ført opp på min ønskeliste.

Karin Bang står oppført som medforfatter. Jeg blir nysgjerrig på om det er hun som har fått samlet Sigbjørn Hølmebakks etterlatte papirer, fullført dem og sørget for at boken ble utgitt. Det ville i så fall være likt henne, og også kunne forklare forskjellene i bokens to deler.

Sigbjørn Hølmebakk var Karins andre ektemann. Den første var forfatteren Aasmund Brynildsen. Karin ble altså enke to ganger. Karin Bang har selv en rikholdig bokproduksjon bak seg.

Nei da, katten har ikke gått deg hus forbi. Den debuterer først i kapittel 4 Jakten (beklager om jeg har uttrykt meg upresist).

Når det er sagt, er det mye det kan være nyttig å lese flere ganger her. Jeg leste også kapittel 1 på nytt - etter innspill lengre nede i tråden. Da falt mye på plass (og mange mysterier gjenstår...)

Ikke for å gni salt i såret, Jostein; Jeg bestilte Høyt henger de av Lene Lauritsen Kjølner hos Haugen bok onsdag, og hadde den i postkassen torsdag ;-)))

Foregriper begivenhetene litt siden boken er min reiselektyre neste helg. Boken er valgt fordi den skal være velskrevet og morsom - og ikke minst, jeg har et spesielt forhold til "idylliske Ankerholmen utenfor Tønsberg" der "Boplikten tydeligvis har nådd nye høyder på den vanligvis fredfulle øya, og ingen forblir urørt av det som skjer". Gleder meg til å se hvor tett opp til realitetene forfatteren går...

Håper Mester lander i postkassen din før helgen!

Gleder meg til den kommer i posten! Jeg så også artikkelen i Aftenposten om Balke, en flott maler. Skulle gjerne ha sett utstillingen.
Når vi en gang får tatt "den store" Hurtigruteturen, må denne boken være topp reiselektyre (selv om jeg ikke tenker å sitte med nesen i en bok på en så eventyrlig reise :-)

Mesteren og Margarita er en forunderlig blanding av eventyr og virkelighet. Uten å kjenne særlig til Bulgakov, går jeg ut fra at han har en mening med det han skriver – også et eventyrlige, absurde. Så mitt første spørsmål i møtet med denne boken er, hvem er de egentlig de tre underlige skikkelse vi møter i de første kapitlene (og som vi skal se mer til);

a) utlendingen/professoren/konsulenten/spesialisten i sort magi
b) "en gjennomsiktig borger av høyst besynderlig utseende", lang og tynn og med rutet jakke
c) katten, med den aparte oppførselen

Det er kanskje tidlig å reise spørsmålet, men jeg kan ikke la være å undres over hvilken/hvilke funksjoner disse tre har fortellingen (utover det mystiske de bringer inn), om de f.eks. skal symbolisere noe/noen spesielt.