Bokelskere.no

Godt observert, det med boka. Eg har nok sekundærlitteratur ein stad, men tenkte å lese og nyte utan andre kommentarar enn dei som kjem frå bokelskarane. For nokre rim, forresten, her òg - "fyrste ykti" rimar på "bygt i"! Haugtussa står ikkje tilbake for Peer Gynt! Men møtet med Jon representerer òg møtet med ein som tek henne som ho er, ein som ikkje kjenner "Haugtussa-namnet". Og Jon blir knytt til Dokka, som han kjæler før han går: "Men Dokka fekk frå same stund ho kjær."

På fjellveg: Stikk imot Ibsenfigurar, dette - å kjenne seg innestengd på fjellvegen og i fjellet! Ord som "innestengd", "stengjer" (to gonger) og "som gravi ned" viser at fjell ikkje er fridom og liv, som hos Ibsen.

Okkon – absolutt, ordet vår gir verset gir mening og du har sikkert rett.

"Garborg regnes som en nynorsk dikter, men ingen samkjører vel dialektuttrykk parallelt som ham."

Her kommer jeg i tanker om Johan Falkberget, av flere grunner. Falkberget lar sine karakterer tale på rørosdialekt og skriver en blanding av nynorsk og bokmål, samt tysk, dansk og latin - alt etter karakterenes uttrykksmåte. Stemmer ikke det?

Fra et eller annet sted har jeg det at de som liker Falkberget, ikke liker Hamsun, et vise versa. Jeg har lest lite Hamsun. Markens grøde leste jeg på gymnasiet, og så også oppsetningen på Nasjonalteateret (med Sven Nordin) for ikke så lenge siden. Jeg tror du har rett med hensyn til slutten.

Ivar Lo Johansen har jeg – ulest - i hyllene. En forfatter jeg gjerne skulle ha lest. God natt, jord er en nydelig tittel.

For å prøve å slutte sirkelen, jeg har lest for lite Hamsun til å kunne ha noen bastant oppfatning om ham. Falkberget er en av mine absolutt favoritter. Sånn sett er jeg prototypen på hva jeg har hørt om disse forfatterens tilhengere.

Om du skaffer deg Haugtussa som lydbok, la meg få høre hva du synes.

Dette ble et vel sprikende svar, men det får stå sin prøve 

Jeg har så langt bare fått bladd litt i Hurtigruta – en litterær reise, men har merket meg bildene av Peder Balke. Da jeg var liten, tok pappa meg med i Nasjonalgalleriet, der noen få av hans bilder henger – bilder som gjorde et sterkt inntrykk på meg.

Nå skal Balke til National Gallery i London! Og regnes som like stor som Munch.
Se her.

Før det henger utstillingen i Nordnorsk kunstmuseum i Tromsø fra 14. juni til 12. oktober. Jeg bare nevner det … og ser ikke bort fra at jeg tar meg en tur selv, til Tromsø eller London.

Jeg er absolutt fornøyd med utviklingen av lesesirkelen! Tusen takk til deg, Kjell for initiativet og organiseringen av det hele. Tusen takk til alle lesesirkelens deltakere som bidrar med tanker, kunnskaper og synspunkter på en konstruktiv og givende måte. Dette åpner for mange nye og fine leseropplevelser.

Jeg har i mange år ønsket meg en lesesirkel, at jeg skulle få en på internett, var vel aldri i tankene mine. Så svaret er et rungende: Ja, opplegget høres greit.

En liten ting – på den tiden jeg ble med i bokelskere.no, holdt noen av dere på en felleslesing av Ibsens samlete verker. Jeg følte meg litt usikker på om dette var et «lukket selskap» eller hvordan jeg kunne forholde meg til opplegget. Kanskje vi skal være ekstra tydelige på at her er det bare å slenge seg med – gamle og nye deltakere i lesesirkelen er hjertelig velkomne!

God sommer alle sammen!

Laget: På meg gjer "Laget" så sterkt inntrykk: Alt ho ser, Veslemøy, og slik rytmen bygger opp under dansemotivet! I utgåva som eg les, har ingen annan enn Olav Mosebekk illustrert mange av dikta - også dette, om kva Veslemøy "ser". Og så brått det sluttar; også her bygger rytme og rim opp under handlinga:

"Å Jesus!" - Ho bed
um frelse og fred
og sig i uvit av benken ned.

Ja, einig. Og sjå på enda eit nytt rimmønster:

a b c bd

e f g fd

Takk skal du ha! Ja, nå er òg Arvid G. Hansen digitalisert. I mi tid som student fekk eg ikkje tak i boka på antikvariat i nærmiljøet, så eg hugsar at eg stod langs ein hylleveg på biblioteket i Trondheim og las ho; eg "fotograferte" kvar side med minnet, hugsar eg - og så var ein del av eksamensoppgåva i nordisk arbeidardikting å vurdere nettopp Arbeideren i norsk diktning ut frå ei problemstilling eg ikkje lenger hugsar. Da var det berre å "framkalle" dei sidene eg hadde "fotografert", så eg "las" boka for mitt indre blikk ved eksamensbordet og siterte flittig. Det gjekk svært så bra, det. I dag er det lite arbeid blant unge menneske med å trene seg i slike hugseteknikkar.

Og Zola? Ja, visst er her bitande kritikk, men det Hansen ikkje ser, er at Zolas framstilling av det borgarlege samfunnet botnar i ein naturalistisk tendens og derfor er utan håp.

Du tek opp eit viktig spørsmål her - som det er vanskeleg å finne svar på som alle kan einast om. Er "arbeidarlitteratur" litteratur skriven av arbeidarar, om arbeidarar eller for arbeidarar - og kva slags kombinasjonar her kan vi "godkjenne"? Lyt diktinga ha sosialistisk tendens og peike ut over det borgarlege samfunnet (da fell i så fall Venstremannen Oskar Braaten utanfor)? Sjølv vik eg unna litt for faste definisjonar, men Hans Scerfigs Frydenholm, som du nemner, ville eg ikkje inkludere - enda dette, etter mitt syn, da, saman med VesaasFuglane og Borgens Lillelord*, er ein av dei aller beste romanane som er skrivne i Norden etter andre verdskrigen og meir enn nokon annan avslører kva potensial som borgaskapet har til å gripe til fascismen for å trygge interessene sine.

Eg drøfter (eller her bør eg vel helst bruke preteriyum: drøfte) spørsmålet litt i ein artikkel i Petter Larsen Arbeideren og diktningen. Elles er jo Arvid G. Hansens Arbeideren i norsk diktning ein klassikar når det gjeld dikting som handlar om arbeidarar.

Same kva definisjon ein legg til grunn, liker eg best, når det gjeld romanar, Kristofer Uppdals bøker. Romanserien hans, "Dansen gjennom skuggeheimen" tok eg som fordjuping til mellomfag i nordisk, og som ein emnekrets til hovudfag tok eg "Nordisk arbeidardikting", Men dette er lenge sidan, og pensumlista finn eg neppe att.

Eg ser du har fått mange svar med gode framlegg, særleg om svensk litteratur, som eg steller meg bak, men altså også om bøker som eg sjølv ikkje ville kalle "arbeidarlitteratur". Men diskusjonen er interessant!

OKKON er et artig og beskrivende eksempel på nettopp det vi snakker om! Et ord jeg overhodet ikke ante den jærske betydningen av (ikke før nå) «… og kjem til okkons gard.» leste jeg som «… å kom til noens gård». Å omtale seg selv i tredje person på denne måten, fant jeg ikke det minste rart. Og det var da heller ingen tvil om hvor Monsemann slo seg ned! 

Okkon betyr noen på trøndersk. Jeg husket det vel ikke så klart i farten, men etter mange år på de kanter av landet, satt det likevel i bakhodet. Apropos språklige grenser, min datter som har bosatt seg i fjellbygda Røros, hadde aldri hørt ordet nokkon. Men min trønderske mann kunne bekrefte at jo da, dette er trøndersk - kysttrøndersk.

Lurer på hvor mange ord i Haugtussa jeg egentlig ikke har forstått... Gretemor har lagt inn en ordliste, men har hittil vært litt tilbakeholden med å bruke den.

Jo tusen takk, en herlig dag, som har gått til utendørs aktiviteter! Håper det er like fint på dine kanter. Og nei – jeg er ikke lei av disse diskusjonene!

Den mye omtalte lydboken, kan kjøpes og lastes ned hos lydbokforlaget.no.

Hilsen din venn Lillevi

"Det syng": For ein variasjon i både form og innhald i denne syklusen! "Det syng" har tre avdelingarm der dei to fyrste har strofer med to verselinjer, som, bortsett frå i eitt tilfelle, er skilde med punktum. Tung, konsis og fast kostatering av ein situasjon - landskapet ute og Veslemøy inne, alt med mannlege utgangar. Så kjem strofene med det kjente "Å hildrande du!", og med veksling mellom mannleg og kvinneleg utgang: "Å veit du den draum og veit du den somg, / so vil du tonane gøyma; / og gilja det for deg so mang ein gong, / rett aldri so kan du det gløyma." Og rima berre trillar fram: ababccc! At det går an!

"Sporven": Så fint - å lese ein klassikar på ny, etter synging på barneskolen og seinare, med eigne ungar, og sjå korleis diktet fungerer på ulike plan. Fyrst og fremst bli gripen av ordkunsten, bruken av ein- og tostavingsord; typisk nok har berre hovudpersonen ("Små-sporven"), "Monsemann" og "Veslemøy" tre stavingar. Så fortetta alt blir med ord på få stavingar, så mykje Garborg får sagt med alle desse orda som følgjer på ein annan nettopp slik som sporven bruker nebbet når han "tippar konn og ribbar strå". Få stader i norsk lyrikk trillar orda så lett som her. Så er det da òg det lystige livet utan ansvar og konsekvensanalyse Garborg skildrar i "Småsporven" (slik Øverland tek opp tråden seinare i "Spurven". Form og innhald bygger opp under einannan, i ein sterk komtrast til dei tung tankane som Veslemøy strir med.

Oi – jeg iler til og sier at jeg selvfølgelig ikke forstår alle Garborgs ord! Det er helt sikkert mange som går meg hus forbi – og utbyttet hadde blitt enda bedre om jeg hadde forstått dem. Men det er noe med måten han skriver på … hvordan bildene, stemningene og fortellingen kommer til meg, selv om ikke alle ordene er helt klare. Det er her jeg mener kvalitetsstempelet kommer inn. Og som nevnt i en annen tråd – alt ble enda tydeligere i Tellefsens og Tellefsens og Lydovs glimrende tolkning.

Tusen takk for dine hyggelige ord og artige historier!
God kveld fra Lillevi

"Intet er så rommelig som havet ..." :-)

I Klassekampen 16. mai hadde Mari Skurdal eit interessant innlegg ("Arven fra Eidsvoll") om Camilla Collett, George Eliot og romanfigurane deira, der ho m.a. seier at Dorothea kan minne om den unge Camilla Wergeland.

Eit lite utdrag:

Collett og Eliot var da også omtrent jevngamle, og skildrer begge begrensningene som tilfaller en ung kvinne med fornuft, vidd og et genuint ønske om å forstå sammenhengene hun er satt inn i. Beskrivelsene av hvordan den unge Dorothea legger beslag på gjester som kan noe om felt hun er opptatt av, minner meg om beskrivelsene av Collett som en som var litt for glad i fest og moro. [...] Både Camilla Collett, George Eliot og deres romankarakterer var i ytterste konsekvens politiske mennesker. De opplever en dragning mot å forbedre verden omkring seg - Dorothea begynner jo til og med å tegne arbeiderboliger! De forsøker å virkeliggjøre sine idealer, men også sitt eget potensial. De har tankekraft og engasjement. Og den iveren Dorothea legger i sine religiøse studier, ville ikke den gitt seg uttrykk i filosofi eller ideologi i en annen tid?

Dette var nok eit tema i tida. Same diskusjonen er oppe i Elizabeth Gaskells herlege Cranford. Merkeleg - så godt som det er å lese på toget!

En ren tilfeldighet, Rolf! Jeg lyttet til den nydelige lydboken med Rut Tellefsen, Pia Tellefsen og Hallvard Lydvo, da jeg plutselig hørte dette. (Lydboken er anbefalt av Kjell i Haugtussas hovedtråd, en anbefaling jeg trygt bringer videre.)

Jærendialekten er så ukjent for meg - jeg tar det som et kvalitetstegn at jeg faktisk forstår Garborgs språk så godt som jeg gjør.

Ha det godt, du også!