Bokelskere.no

En opplysning til - i dag er det er 135 år siden Johan Falkberget ble født, på gården Falkberget ved Ruglsjøen i Røros kommune.

Litt tilfeldig vet jeg at det i anledning dagen blir avduket en byste av forfatteren på Grorud i Oslo.

Det var i Grorudalen Falkberget skrev Bør Børson, der han nå har en aktiv venneforening.

I dag, 30. september 2014, fyller Kjell Askildsen 85 år.
Mine varmeste gratulasjoner og takk til en forfatter som har gitt meg så mye -- til ettertanke, undring og glede!

Jeg har faktisk også vært i landsbyen der Sand og Chopin overvintret. Hjelpe meg for en turistfelle – og det hjalp ikke akkurat at regnet bøttet ned. Snakk om å gjøre maksimalt ut av å ha hatt to «kjendiser» boende en vinter.

Det tok likevel ikke fra meg lysten til å lese boken (selv om jeg enda ikke har fått tak i den.) Ble litt mer betenkt etter dine betraktninger, Marit. Men terningkast henholdsvis 3 og 6 fra to bokelskere jeg har stor tiltro til – det legger i hvert fall ingen demper på nysgjerrigheten!

Franskmennene er tydeligvis stolte av sin Balzac! Stilig opplevelse, Karin og en fin beskrivelse av boken, selv om vi vurderer den noe ulikt. Jeg er absolutt enig i at boken er høyst relevant i vår tid, de er ikke der min kritikk ligger.

Etter hvert som innleggene nå kommer, måtte jeg lese slutten, som flere av dere er inne på, en gang til. En ørliten spoiler her, for de som ikke har fullført. Beskrivelsen av tiden etter far Goriots død, synes jeg er gripende. Min kritikk har vært av Balzacs personskildringer, godt formulert av Turdus: «Balzac har en tydelig fortellerstemme og han bruker den, men jeg synes han viser skuffende lite vilje (eller kanskje evne, hva vet vel jeg) til å bevege seg utenfor begrensningene som han gir sine skikkelser. Dermed lurer jeg på om han egentlig har nådd så langt i sin forståelse av mennesker og det som driver oss.»

I romanens siste sider synes jeg Balzac gjør nettopp det jeg (og Turdus) har kritisert han for ikke å gjøre. Plutselig merker jeg en økende interesse for far Goriot døtre og arrogante svigersønner. De er ikke lenger bare bortskjemte og grådige skikkelser; jeg øyner at det ligger mer under. Gjennom sitt fravær blir de med ett mer levende.

Også Rastignac har åpenbart flere sider og står foran et vendepunkt i livet. "Den ubetydelige hendelsen" da han må be gårdsgutten, lavest på rangstigen, om å få låne en franc, har avgjørende betydning.Vanskelig å slippe han her.

Balzac lar heller ikke anledningen gå fra seg til å gi et spark til den rike og mektige kirken: «De to prestene, korguttene og kirketjeneren kom og ydet alt som er å få for sytti francs i en tid ha kirken ikke er rik nok til å be gratis.» Strålende!

En stor takk til dere alle. Nok en bok jeg har fått økt utbytte av gjennom å lese den sammen med dere!

Så synd for deg. Håper i hvert fall du hadde en fin tur til Budapest.
Jeg har heller ikke fått sett forestillingen. Vet ikke om den går enda, men dagene mine er travle.

Du har sikkert mye rett, Jostein.

Alsace er et landskap som i dag ligger i Frankrike mot grensen til Tyskland. Som du sier, har området vært tysk og fransk om hverandre opp gjennom i historien. Da Balzac skrev boken, var Alsace en del av Frankrike, men mesteparten av befolkningen var tyskspråklig. Rivaliseringen mellom de to stormaktene sier kanskje litt om bakgrunnen for at Goriot bruker alsaceren som et skjellsord.

Parisernes arroganse overfor folk fra provinsen spiller ganske også sikkert inn.
Omtrent som da jeg vokste opp i Oslo på 1950-tallet, da nordlending (en fra gokk) var et skjellsord. Nå er det andre som har overtatt …

Nå er jeg veldig spent! Har du sett forestillingen, Mariann, og hva synes du i så fall?

Går den fortsatt, og bør jeg få den med meg før jeg ganske snart drar til Sydens lande?

Jeg må vedgå at jeg er i omtrent samme situasjon som deg, Hilda. Det er strengt tatt ikke leseformen, men andre ting. Har inntrykk av at det gjelder flere av oss for tiden; det kan jo være tilfeldig.

Jeg er også mye enig i det du sier om Far Goriot. Mulig jeg har lest for fort og ikke gitt boken en fair sjanse, men den falt ikke helt i smak. Er likevel glad for å lest den. Balzac er en forfatter jeg "alltid" har hørt om, men aldri før har lest. Har hans Skjemtsomme historier, som Karin har rost, kanskje jeg prøver dem senere.

Vil følge med i debatten og se hva som kommer frem, både om Vautrin og boken som sådan. Spent på hva dere andre har å si.

Dette kommer av at den norske bokdatabasen har endret eksportformatet sitt (og distribusjonsmåten). De har skrudd av det gamle eksportformatet. Vi kan derfor ikke importere nye bøker med det gamle importverktøyet vårt.

Jeg er ikke ferdig med nytt importverktøy ennå, fordi det er en uhyggelig tidkrevende og omfattende jobb. Jeg har jobbet ettermiddager og helger med dette i flere uker.

Jeg kan ikke love noen dato for en fiks på problemet, men det er en fiks på vei.

Litterære retninger kan jeg lite om. Jeg ser i Store norske leksikon at realismen beskrives, som du sier Bjørg, som en retning som prøver å beskrive virkeligheten og livet så objektivt og nøkternt som mulig. Videre at realismen tok avstand fra romantikkens dyrking av fantasi og følelsesliv. Av de som nevnes som realismens fremste representanter, har jeg foruten nå Balzac, lest George Elliot, Ivan Turgenjev, Lev Tolstoj og Alexander Kielland. Etter mitt syn, gir de sistnevnte et langt mer nyansert syn på menneskesinnet enn Balzac, i hvert fall det han viser i Far Goriot.

Du skriver, Bjørg: Men jeg har vanskelig for å se at det er realisme i betydningen "å fremstille verden så objektivt og virkelighetsnært som mulig". Det er vanskelig å tro helt på personene når det knapt finnes forsonende trekk ved noen av dem…

At livet og virkeligheten kan beskrives objektivt tror jeg ikke på. Vi lever, for å sette det på spissen, alle i vår egen virkelighet. Jeg kan oppleve en situasjon diametralt motsatt av deg, uten at man kan si at min opplevelse er sannere eller riktigere enn din. Det er vel her de forsonende trekkene, som vi begge savner hos Balzac’s personer, kommer inn. Jeg synes at både Elliot, Turgenjev og Tolstoj gir meg en dypere forståelse for hvorfor deres personer handler som de gjør. Dermed kan jeg forstå dem og føle en sympati med dem, selv om deres handlinger sårer og rammer deres medmennesker. Dette som et forsøk på å utdype hva jeg savner hos Balzac.

Svaret får du i kapittel tre. Da tar historien en ny og uventet vending.
Om du ikke vil vite for mye, så ikke kikk på overskriften :-)

Ja, visst!

Ja, nå går det for seg! Jeg har faktisk lest nesten resten av boken i full fart. Kanskje for fort - for jeg synes dette spriker i alle retninger. Og ikke har jeg fått med meg hvorfor Jaques Collin alias Vautrin gjør seg berettiget til betegnelsen "profeten selv" ...

Som min svigerfar sa: "Nå ha jeg ikke råd til å spare mer."

Nå har jeg også kommet i mål med de to første kapitlene og har gjort meg noen tanker så langt.

Jeg får ikke helt tak i hva Balzac vil fortelle oss. Han avkler og sosieteten og refser tidens moral, og er heller ikke nådig mot mennesker lenger nede på den sosiale rangstigen. Kynikeren (eller realisten?) Vautrin lar pariserne få gjennomgå: «Prøv å gå to skritt i Paris uten å oppdage slik djevelsk snusk!» (s. 133). Han har utvilsomt rett når han i sin lange enetale angriper ulikhetene for loven.

Studenten Eugène Rastignac vil tjene raske penger og bli en del av denne sosieteten. Det er mulig jeg har lest for fort, men hans motivasjon er uklar for meg. Vil han innynde seg hos her Goriots døtre for å bidra til en forsoning mellom dem og faren? Eller tar hans egen grådighet overhånd? På et tidlig trinn i sin utvikling har Rastignac selv noen refleksjoner omkring dette: «Det som moralfilosofene kaller menneskehjertets avgrunner, er egentlig lite annet enn egeninteressenes ufrivillige impulser som er emne for så mange svulstige erklæringer, alle disse følelsenes dramatiske vendinger, er egentlig bare kald beregning med nytelsen som formål» (s. 144). Men Rastignacs utvikling går likevel én vei. Han er ennå ikke blitt «en så durkdreven taktiker at han kunne vurdere og beregne utfallet av enhver situasjon. Hans tanker svevde omkring på horisonten som lette skyer, og selv om de ikke var like bitre og skarpe som Vautrins, ville de antakelig ha avgitt en nokså stram odør om de ble underlagt en samvittighetens ildprøve.»

Et litt pussig sammentreff; Ellen skriver en kommentar til min omtale av Tove Janssons Den ærlige bedrageren, der følgende setning finnes: «Hvis man prøver av alle krefter, til det ytterste, må det da ikke være hensikten som teller mest, mer enn hvordan det gikk til slutt?» I Far Goriot sier kynikeren og fristeren Vautrin: «Jeg betrakter enhver handling som et middel, og har ikke øye for annet enn målet». (s. 197). Begge rører ved den kjente problemstillingen om hensikten helliger middelet.

Herr Goriot er et slags knutepunkt i fortellingen, selv om så langt spiller en perifer rolle. Han lever med sitt selvbedrag og sin livsløgn. Jeg er enig med den av dere som skriver at «jeg vet om jeg skal synes synd på han eller bli irritert over han» (fritt etter hukommelsen). Far Goriot sier til Rastignac: "En gang vil De forstå at man blir lykkeligere av sine barns lykke, enn av sin egen» (s. 162). Det kan jeg være med på. Men far Goriots døtre er da på ingen måte lykkelige… all farens oppofrelse til tross. Tidlig i boken er Goriot omtalt som en syndebukk. Jeg er spent på hvordan Balzac vil bruke denne ulykkelige og hjelpeløse mannen videre i fortellingen.

Balzac har mange skarpe observasjoner og gode formuleringer og metaforer. Min største innvendig er at personene ikke griper meg, jeg får ikke helt tak i deres beveggrunner og motiver. Jeg er enig med Turdus: «Jeg gleder meg over stilen til Balzac, men sammenlignet med Dostojevskij synes jeg ikke han når særlig dypt, og hva drivkraft angår så tror jeg mye mer på skikkelsene jeg møter hos Dostojevskij.» Jeg savner for eksempel Hugos og Elliots forståelse for og varme i beskrivelse av personene. De forsonende trekkene, selv når handlingene deres ikke er gode og «riktige».

Jeg greier ikke helt å få oversikt over denne diskusjonen. Hvilken oversettelse mener du er riktig, krira? Hva er ordlyden, og hvem er oversetteren?

Uttrykket "s'arrêter aux bagatelles de la porte" var nytt for meg. Eg finn det på nettet, men ikkje i utgåva mi av Le petit Robert. Men å stoppe ved detaljer på døra før ein går inn, gir meining for meg, så eg synest at omsettinga di er god og presis. Takk for uttrykket!

"Sant nok! Jeg ville heller vært en sorgløs liten fugl enn en konge,"

Fra Far Goriot av Honore de Balzac

Et godt poeng!