Bokelskere.no

Hvordan arkiverer du smerte?

Å vokse opp i fattigdom er mer sammensatt enn det å ikke ha råd til en tur på kino eller å alltid måtte kjøpe det billigste pålegget. Det er enkelt å peke på materielle ting når man tenker på konsekvensene, at man ikke har råd til utstyret som trengs for å dyrke hobbyer eller interesser. Det er tydelig i ferier, som av andre blir brukt til reise bort, mens man selv sitter fast i sin egen bakgård, mens avstanden til den virkelige verden vokser sammen med frykten for alt det ukjente. Fattigdom slipper aldri taket, det påvirker og styrer alt i livet. Avgjørelser, planer, fremtidsutsikter, motivasjon, livslyst og erfaringer. Alt verden har å by på, kommer i en slags ufullkommen og avstumpa versjon av hva andre får fordi underbevisstheten alltid er opptatt med å løse hvordan man skal få nok penger til neste økonomiske utfordring, som alltid er rett rundt hjørnet.

Jeg kan telle de gangene jeg har spist et måltid ved bordet sammen med familien min på fire hender. Selv det å omtale et bord uten bruksmerker som bordet i bestemt form føles feil. De eneste gangene vi satte oss ned rundt bordet, var på julaften eller når barnevernet kom på besøk. Så lenge jeg kan huske kom barnevernet på rutinemessig besøk til avtalte tider gjennom hele oppveksten min. I timene før besøkene lignet leiligheten en maurtue med arbeidere som løp i alle retninger for å få det skrøpelige hjemmet til å virke presentabelt. Etter hvert besøk var det tilbake til normalen, som ikke lignet andres normal.

Det som skjer daglig, blir dagligdags uten å ta hensyn til hva ordet opprinnelig rommer. Tiden herder deg, du lærer deg å godta livet som det er, helt uavhengig av hva det består av.

jeg hata kino, for vi hadde ikke råd, dessuten hadde vi ingen kultur hjemme, så den eneste filmen jeg hadde sett, var Flåklypa, for den gikk på TV, og jeg var redd for at det fantes sosiale koder for kinobesøk, som overalt ellers, som jeg ikke forsto

Å dø er ikke lenger et hastverk

Før trodde jeg at døden var noe som kom på slutten av livet. Det finnes de som mener at livet utelukker døden, at døden utelukker livet, at de er to motstridende ideer, men livet og døden er overlappende skikkelser. Jeg tenker på døden, min egen og andres, flere ganger hver eneste dag, men jeg tenker så godt som aldri på livet. Størrelsen på tilstedeværelsen døden har i livet, er absurd sammenlignet med hvor liten plass livet har i døden. Livets plass i døden er begrenset til en blomst som vokser opp av jorden, med våre levninger som gjødsel. Døden i livet er der alltid mens tiden renner ut og dine nærmeste dør fra deg som en konstant påminner om hva som kommer

Ødelagte tenner var et tydelig symbol på forsømmelse av egen helse, som knyttet meg så sterkt til bakgrunnen min, ikke fordi tannbørsten i seg selv var for dyr for oss, eller at trygda mennesker tvang sine barn til sengs før tannpuss, men kaoset som fulgte fattigdommen, tillot aldri normalitet eller rutiner, selv når det gjaldt synelatende grunnleggende og enkle ting som hygiene

Jeg forteller fire ganger at mormor er død, morfar har drept henne, fire og en halv, for det kan da ikke være sånn at jeg må fortelle den minste jenta mi at mormor er drept, det må være nok for henne å få vite at mormor er død, hun er bare syv år, og jeg vil ikke, kan ikke, fortelle henne at mormor er drept, hun må få leve litt til uten å vite at verden er sånn, at menn dreper kvinner

Hus kan vere så robuste, som menneska som bur i dei. År ut og år inn kan dei tole alt, stå imot allslags vêr, alle slags tider og påkjenningar – og samtidig: På ein augneblink kan det vere over. Livet kan brått blåse ut, og hus kan knusast til pinneved.