Dette er noe av det teiteste jeg har gitt meg i kast med. Kjøpte den på et audible-salg, men den er ikke verdt 30 kr en gang. Etter omtalen skulle det være en kvantefysikk-tidsreise-sak, og det er jo for så vidt det. Men det er også tung kristen misjonering. De ikke-kristne er så teite at det kvarte kunne være nok. Og Jesus var sikkert en skikkelig tøffing, men du store. Nei, jeg orka ikke fullføre.

Enig i det med actiongreia, men ikke i troverdigheten til hovedpersonen. Hvorfor skal det at en blir mobba føre til at en nærmest tilegner seg ferdigheter som en superagent? Nei, denne var helt grei, men jeg klarer ikke pushe den så voldsomt, kjenner jeg.

Om å vokse opp sammen med en bipolar mor

Patrick Gale (f. 1962) er en britisk forfatter fra Cornwall i England. I dag bor han i nærheten av Land´s End. På bokas smussomslag kan jeg lese at han frem til nå har utgitt 17 bøker og i Storbritannia omtales som "A National Treasure" på grunn av sin stille, intelligente og humoristiske stil. Hans store kjærlighet til Cornwall preger romanene hans. "Notater fra en utstilling", som utkom i England i 2007, er hans første bok på norsk. Dette var for øvrig den boka han fikk sitt virkelige gjennomslag med i England.

Jeg hadde aldri hørt om Patrick Gale da jeg tilfeldigvis snublet over denne boka for noen måneder siden. Et lekkert bokomslag og en triggende boktittel fikk meg til å se nærmere på den. Kombinasjonen av at bokas handling er lagt til Cornwall, nærmere bestemt Penzance, men også med reiser til både St. Ives og Land´s End, steder hvor jeg ferierte i fjor sommer, samt det forhold at den som på mange måter utgjør bokas hovedperson (selv om hun er død) er en kunstnermor med en bipolar lidelse, avgjorde at boka ble med meg hjem. Dessuten er bokomslaget blurbet med et sitat fra Stephen Fry, også han en bipolar kunstnersjel, med ordene "Fullstendig perfekt". Ja, noen blurber betyr mer enn andre, og sånn er det bare!

Kunstneren Rachel Kelly dør i sitt atelier, og dette utløser mange minner - både for ektemannen Anthony og deres fire barn Garfield, Morwenna, Hedley og Petroc. Hvert kapittel introduseres gjennom notater fra en minneutstilling etter morens død, og slik bindes alle minnene sammen, alle fragmentene som til sammen forsøksvis skal tegne et bilde av hvem moren egentlig var. Det som nokså tidlig blir svært tydelig er at ingen av dem, heller ikke Anthony, har visst hvem Rachel faktisk var. Ikke bare har familien måttet forholde seg til at Rachel var en kunstner som strengt tatt ikke hadde tid til å ha familie for å kunne fullbyrde sitt kunstnerkall, men i tillegg hadde hun en bipolar lidelse som gjorde henne meget ustabil rent psykisk.

"Garfield syntes hun var gal. Mange mennesker syntes det. For det meste var det fordi deres oppfatning av tilregnelighet var så sammenvevd med eiendom, økonomi og sosial stabilitet med sitt mentale motstykke. Hun var bipolar. Hun var intelligent og godt utdannet og hadde diagnostisert seg selv og lest bredt om emnet lenge før noen lege ga henne diagnosen. Det var en slags forbannelse, den opplagte arven fra moren pakket oppå den dystre genetiske pakken fra faren, hvis mor hadde vært suicidal, men kanskje også hadde vært litt løs i hengslene. Hun hadde prøvd medisin og avvist det. Av personlige grunner. Noe de kuleste, mest rasjonelle øyeblikkene viste henne å være berettiget, hadde hun valgt å overgi seg til sykdommen slik hun overga seg til stillheten i ringen av menn og kvinner. Det førte henne hit og dit, og slet henne vedvarende ut. Hun var som en plante som var satt ned et sted hvor det blåste for mye. Det kom til å drepe henne, heller før enn siden, men døden skremte henne ikke og antydet bare den blanke saligheten av å sove. Hadde hun ikke vært kveker så ville hun ha tatt livet sitt for flere år siden. I den grad hun fortjente å dø, var det å leve en passende straff for henne." (side 246-247)

Opp gjennom oppveksten til barna, ender moren gang på gang inn på psykiatrisk sykehus grunnet nervøse sammenbrudd fordi hun ikke har tatt medisinene sine. Verst var det rundt barnefødslene, som alltid endte med et opphold der. Rachel nektet nemlig å innta litium og antidepressiva mens hun gikk gravid. Dessuten gjorde hun etter hvert den erfaringen at det var i de maniske fasene av sykdommene hun var best som kunstner.

Noe av det nydeligste i hele boka er beskrivelsen av ritualene som moren iverksetter hver gang et av barna har bursdag. Da får nemlig bursdagsbarnet regissere sin egen bursdag, og Rachel må være med på alt - uansett hva! Som regel tilbringer de slike dager i St. Ives, det mest spennende stedet i hele Cornwall siden dette er et sted mange velger å reise på ferie til. Rachel har også malt helt spesielle bursdagskort til dem - kort som grunnet hennes berømmelse som kunstner også representerer ikke rent lite av økonomisk verdi, i tillegg til selve affeksjonsverdien.

Samtidig som Anthony, mannen som valgte å gifte seg med Rachel etter kort tids bekjenskap, selv om hun var gravid med en annen, beskrives som en stoisk karakter som står sin kvinne last og brast uansett hva som skjer, kveker som han er, skjønner vi at Rachels bipolare sykdom har hatt sin pris. Kanskje spesielt for barna. Men selv om det ofte er slik at det er den av foreldrene som man får minst kjærlighet fra som tillegges størst betydning når barndommens regnskap skal gjøres opp, er det ikke til å komme forbi at faren har utgjort stabiliteten, den som holdt alt sammen når det raste som verst rundt moren. Uten ham er det ikke godt å si hvordan det hadde gått ...

Den som antakelig likevel kommer best ut, er Garfield, sønnen som ikke er Anthonys. Hva slags genmateriale han har å slektes på, får vi vite mer om utover i boka. Er dette bedre eller verre enn de andres genmateriale? Vi aner at Morwenna antakelig har arvet morens sykdom, fordi hun sliter med en udefinerbar, destruktiv rastløshet. Hedley er homofil og hans vei ut av skapet, en god stund etter at alle i grunnen for lengst har skjønt at han er det, beskrives rørende. Også hvordan han opplever å bli fanget i rollen som "kvinnen" i sitt homofile forhold.

"Notater fra en utstilling" er en nydelig bok med mange lag! Uten på noen måte å romantisere hvordan det er å være en kunstner med en tung psykiatrisk diagnose, beskriver Patrick Gale også hvordan en psykisk lidelse som bipolar kan ha sine positive sider. Man er ikke enten gal eller 100 % frisk. Det finnes mange grensetilfeller og nyanser - både hos dem med en diagnose som bipolar og hos de såkalt friske. Samtidig er vi aldri i tvil om at den settingen som beskrives for denne familien ikke er ideell - særlig ikke for barna. Nå er heller ikke Rachel en gjennomsnittspasient med en bipolar diagnose, men i tillegg en kunstner som har oppnådd både anerkjennelse og berømmelse. Dette løfter hennes skjebne opp fra de mange som ikke kan skilte med tilsvarende talenter - talenter som kanskje gjør det vel verdt for omgivelsene å holde ut? Fordi det er så åpenbart at nettopp hun er så mye, mye mer enn sin diagnose?

Denne boka berørte meg virkelig! I tillegg skriver Patrick Gale nydelig, og selv om jeg ikke har hatt den engelske utgaven foran meg, sitter jeg med et inntrykk av at oversetteren til fulle har ivaretatt det originale uttrykket i Gales fortelling. Miljøbeskrivelsen brakte meg umiddelbart tilbake til England - gjennom beskrivelsen av det typisk engelske. Gale er nokså beskrivende i sin fortellerstil, uten at dette på noen måte ødela min leseopplevelse, f.eks. gjennom å få for mye servert og for lite overlatt til fantasien. Virkelig en bok som flere bør få øynene opp for!

Jeg håper at flere av Patrick Gales bøker blir oversatt til norsk i tiden som kommer!

Jeg ser at Kjell k nevner John Steinbeck, enig i at flere av hans bøker passer inn. Jeg har nettopp lest Det ukuelige sinn og det er ei sterk bok om fattige epleplukkere som blir trukket inn i streik pga nedsatt lønn og dårlig behandling av eiere.

Så bra da at du fant den. Boka er god og spesiell, er snart ferdig med den.

Eg er ikkje heilt i lesemodus for tida, dessverre. Men satsar på å komme eit stykke ut i "I skyggen av banyantreet" av Vaddey Ratner. Eg veit lite om Røde Khmer og Kambodsja, så eg håpar eg kanskje lærer noko nytt undervegs i lesinga!

Hva med Torill Thorstad Hauger bok Krestiane Kristiania. Handlingen utspiller seg blant arbeidere i årene fra 1880 og fram til slutten av første verdenskrig.

Ja, det kan du være sikker på jeg skal. Han kommer på Odderøya live lørdag 12 juli, og jeg er klar :)

For tiden leser jeg litt av hvert. Nesten ferdig med Ferdaminne frå sumaren 1860 av A.O.Vinje. Den har jeg brukt god tid på og lest kun få sider av gangen. Følger også med på og leser litt i Haugtussa som jeg har lest før.
Har også begynt på to andre interessante bøker, den ene heter Mannen som ser av Alberto Moravia og boka handler om en desillusjonert professor som bor i den ene enden av leiligheten til sin sengeliggende far og som han har et vanskelig forhold til. Har også har begynt på Mike Marqusee's bok Den onde budbæreren - Bob Dylan og sekstitallet. Det er nå siste bok ut om Dylan før min "hero" kommer på besøk her i byen i juli.

Hvem vil ikke at to outsidere skal finne kjærligheten? Begynner fint og morsomt, men munner ut i en intetsigende og hvilkensomhelst kjærlighetshistorie. Det er irriterende; den har så godt utgangspunkt.
Fortellerstemmen er delt likt mellom Elenaor og Park i korte avsnitt, men Park sin historie er dessverre platt. Karakteren blir bare en protesje for Elenaor, og drømmemannen uten feil og mangler.
Kanskje hadde jeg digget denne boka da jeg var fjorten, vanskelig å si. Men hadde den vært vellykka, burde den ha funke på meg, tjueseks år, også.

En bok som er spådd å bli en klassiker i krigslitteraturen

Phil Klay er selv tidligere amerikansk marinesoldat, og har tjenestegjort i Irak i 2007-2008. Han har publisert tekster i flere tidsskrift, bl.a. Granta. (Kilde: Bokas smussomslag)

"Hjemkomst" er en novellesamling som inneholder 12 noveller/historier. Felles for samtlige er at de handler om krig. Krig mot Saddam, krig mot terror, krig mot al-Qaida, krig mot muslimer, krig "mot de onde" osv. USA har sånn sett en rikholdig historie om krig som foregår alle andre steder enn i deres eget hjemland, og det er tilstrekkelig å nevne Korea-krigen, Vietnam-krigen, Irak-krigen, Afghanistan-krigen ...

Jeg kan videre lese på bokas smussomslag at "Hjemkomst" fikk stor oppmerksomhet da den utkom tidligere i år. "Det er en brutalt ærlig og rørende bok som tar leseren med til fronten i Irak og Afghanistan og viser oss hva som skjedde her, og med soldatene som kom hjem. Karakterene i disse sterke fortellingene strever med å skape mening i et kaos og en hverdag preget av brutalitet og håp, skyld og frykt, hjelpeløshet og kampen for å overleve. I kampsonen ved fronten lengter de vekk, men den vanskeligste kampen kjemper de når de kommer hjem." Boka er allerede spådd å bli en klassiker i krigslitteraturen, fordi forfatteren har et kraftfullt, militærteknisk språk og en levende muntlighet, samtidig som språket hans klarer "å bære karakterenes smerte gjennom en foruroligende dialog og en bekmørk galgenhumor".

Hva er egentlig krig? Og er krigen f.eks. i Irak sammenlignbar med all annen mer "tradisjonell" krig? I novellen "Rapport etter kamp" forsøker jeg-personen å oppsummere dette slik (side 48-49):

"En eller annen sa at kamp er 99 prosent ren kjedsomhet og én prosent ren skrekk. Vedkommende hadde ikke vært militærpoliti i Irak. På veiene var jeg redd hele tiden. Kanskje ikke ren skrekk. Den er forbeholdt veibombene som faktisk eksploderer. Med en slags lavskalaskrekk som blander seg med kjedsomheten. Så det er 50 prosent kjedsomhet og 49 prosent vanlig skrekk, som er den generelle følelsen av at du kan dø når som helst, og at alle i landet vil drepe deg. Så følger naturligvis den ene prosenten med ren skrekk, når hjertet hamrer vilt og synet skjerpes og hendene blir hvite og kroppen dirrer. Du kan ikke tenke. Du er bare et dyr som gjør det du er opplært til. Og så vender du tilbake til den vanlige skrekken, og du blir menneske igjen, og du begynner å tenke."

Uten at forfatteren på noe vis forsøker å forsvare invasjonen verken i Irak eller Afghanistan, prøver han å tegne et bilde av en krig, der skrekkscenarioet gjør noe med menneskene på begge sider av konflikten. Han får også frem situasjonen til de svakeste i samfunnet, nemlig kvinnene og barna. Etablering av en helsestasjon for kvinner er blant de mer heroiske handlingene som beskrives. Og det antydes mer enn en gang at det er en direkte sammenheng mellom ekstremisme og kvinneundertrykkelse. I en krig med mange ofre innebærer det å bli voldtatt for en kvinne at hun nødvendigvis må møte en ublid skjebne; siden hun allerede er ødelagt og ikke kan giftes bort. Da står "valget" mellom å bli solgt til et bordell eller å bli drept ...

I novellen "Bønn i smelteovnen" møter vi en soldat med samvittighetskvaler. Hva gjør man når man blir vitne til forhold som kan karakteriseres som krigsforbrytelser? At slikt foregår i en krig mellom to steile fronter hvor begge hater hverandre intenst og vil drepe ved første og beste anledning som byr seg, burde for øvrig ikke overraske noen. Det skjer i alle kriger.

"Til slutt snakket jeg med feltpresten i regimentet, en presbyteriansk prest med et klokt hode. Han sa at om jeg virkelig ville irritere vettet av folk, burde jeg skrive om bekymringene mine i en e-post og sende den til de impliserte partene, slik at det var offisielt registrert i tilfelle noe gikk galt.

"Det er mer sannsynlig at de blir med på redd-ditt-eget-skinn-leken hvis det står i en e-post."

Jeg sendte en e-post til obsersten, til Boden, til Haupert, til og med til legene ved Combat Stress. Ingen svarte." (side 158)

I et system som ikke håndterte denne type varsling, er det kanskje ikke til å undres over all misnøyen som tøt ut overalt der det ikke burde ha vært, som på YouTube, i sosiale medier osv. i tiden etter - signaler som ødela et hvert tilløp til tro på amerikanernes edle motiver ved hele krigs-incentivet, kanskje spesielt i Irak ... Da ble det også vanskelig ikke å tro selv de som faktisk overdrev, bare for å oppleve noen øyeblikks oppmerksomhet og berømmelse.

"Den ene gangen vi snakket om Vintersoldat, omtalte han Newberry med intenst hat. "Poenget er ikke om det skjedde eller ei. Noe av faenskapet som skjedde, snakker man bare ikke om. Vi befant oss på et sted som var fullstendig annerledes enn alt disse hippiene i salen kunne forestille seg. Alle idiotene som tror de er så gode fordi de aldri har måttet gå i en gate i Ramadi og veie sitt eget liv opp mot livet til dem som skyter mot dem fra bygningene. Du kan ikke beskrive det for folk som ikke har vært der, du kan knapt huske hvordan det var selv, for det virker så meningsløst. Og å late som om noen kan leve og kjempe i den dritten i månedsvis uten å bli gal, vel, det er det som virkelig er galskap. Og så går Alex og oppfører seg som den store helten og forteller alle hvor onde vi var. Vi var ikke onde. Jeg ville skyte hver eneste iraker jeg så, hver eneste dag. Men jeg gjorde det aldri. Han kan dra til helvete." (side 174)

Dobbeltheten, det schizofrene i situasjonen, hva den konstante frykten gjør med folk - dette får Phil Klay så ettertrykkelig frem i sine noveller, uten at jeg ble sittende igjen med følelsen av at han forsvarer det som skjedde. I noen av novellene gis jeg-personene endog rollen som motstander av hele krigen, motstander av Bush og hele sentraladministrasjonen som styrte USA på den tiden kampene fant sted. Bildet er med andre ord svært sammensatt, og dette får han frem gjennom det lappeteppet novellene hans representerer, som en del av et større hele.

De siste novellene i boka handler om å komme hjem som krigsveteran. Myten om hva det vil si å være en krigsveteran tas effektivt ned i novellen "Psykologiske operasjoner".

"I Irak lærte jeg hovedsaklig at ja, selv tøffe menn pisser på seg når situasjonen blir skremmende nok, og nei, det er ikke behagelig å bli skutt mot, ellers takk, men bortsett fra det følte jeg at det eneste fortrinnet mitt overfor disse ungdommene var vissheten om hvor ondskapsfulle og grusomme menneskene er." (side 179)

Og videre på side 215:

"Det rareste med å være veteran, i hvertfall for meg, er at du føler deg bedre enn folk flest. Du risikerte livet for noe som er større enn deg selv. Hvor mange kan si det samme? Du valgte å tjene landet. Kanskje du ikke forsto amerikansk utenrikspolitikk, eller hvorfor vi var i krig. Kanskje du aldri vil forstå det. Men det spiller ingen rolle. Du rakte armen i været og sa: Jeg er villig til å dø for disse ubetydelig sivilistene.

Men samtidig føler du deg på en måte mindre verdt. Det som skjedde, det jeg var en del av var kanskje det rette. Vi kjempet mot svært onde mennesker. Men det var stygt likevel."

Alle krigsveteraner led ikke av posttraumatisk stresslidelse, selv om en hel del av dem gjorde det. På en måte var det bare det som gjaldt - enten var man krigstraumatisert eller man kom hjem som ekte helter. Noen mellomting var ikke noe verdt, og det var heller ikke noe heroisk over å ha kjørt på en veibombe (for øvrig den vanligste dødsårsaken for dem som tjenestegjorde spesielt i Afghanistan). For noen betydde det å være krigstraumatisert sympatipoeng i omgang med damer - for andre var og ble dette et hinder for å komme i gang med et verdig og normalt liv noen gang. Alkoholmisbruk, ja, rusmisbruk i det hele tatt, ble "redningen" for mange - utenom dem som ganske enkelt tok sine egne liv fordi det ikke var mulig å finne noen mening med noe som helst lenger ...

Og helt til slutt i novellen "Så framt det ikke er et surklende hull i brystet":

"Irak," sier jeg i stedet. "Hva tror du? Vant vi?"

"Eh ... vi klarte oss greit," sier han og ser på skjermen med krigsvideoer og en tegnet blekksprut ... (side 285)

"Hjemkomst" inneholder sterke noveller om to kriger eller invasjoner som vi alle har et forhold til. Mange myter har oppstått i ettertid, og nettopp derfor synes jeg det er ekstraordinært interessant å lese det jeg kommer over av kvalitetslitteratur om emnet. Dette er definitivt en av bøkene som det er vel verdt å få med seg! Det er ikke ofte jeg plasserer bøker i forhold til lesernes kjønn, men akkurat denne boka tror jeg spesielt menn vil like å lese.

Jeg vil anbefale potensielle lesere av denne boka å starte med å lese intervjuet av forfatteren i en artikkel på NRKs nettsider datert 17.05.2014. Her uttaler forfatteren seg om hva som gjorde at han valgte å skrive denne boka, som altså inneholder 12 soldaters historier. Det er ikke et pent bilde han tegner av de amerikanske soldatene, og derfor trodde han at boka skulle få mer negativ respons. Det har den overraskende nok ikke fått. Tvert i mot er det mange veteraner som opplever mye gjenkjennelse, og som føler at Phil Klay i boka forteller noe av det de selv ikke har klart å formidle til sine nærmeste. Spesielt det å komme tilbake til USA etter å ha tjenestegjort i utlandet, var vanskelig - særlig fordi den jevne amerikaner ikke var interessert i krigen lenger, ja, knapt følte at landet i det hele tatt befant seg i krig ... Kontrasten mellom det krigsveteranene hadde opplevd og det hjemlige livet ble for stort til at de hjemme kunne fatte hva de hadde vært med på, og dessuten var det ikke alt som var mulig å formidle uten fare for å vekke alvorlig bestyrtelse hos dem som selv ikke hadde deltatt i krigen. Selv ønsker forfatteren seg en større offentlig diskusjon rundt situasjonen i Irak og Afghanistan i forhold til det som har skjedd etterpå.

Slike bøker som dette trenger vi for å bli klokere i forhold til vår nære historie og nåtid - ikke minst der Vesten velger å intervenere i konfliktfylte land når man på forhånd ikke har satt seg tilstrekkelig inn i kulturen og vilkårene folkene lever under. Akkurat dét er dessverre mer regelen enn unntaket ... Å tro at Vesten og våre verdier blir tatt i mot med åpne armer rundt omkring i verden, er ikke bare naivt - det er dumskap. Å tro at det er noe overjordisk heroisk over å delta i en krig er like så ...

Måtte denne boka bli lest av riktig mange, og måtte den bli en viktig spore til debatt om konflikter ala Irak og Afghanistan!