Det høres ut som denne boka kan være noe for meg også. Derfor har jeg nå lagt den til ønskelista mi :)

Det er et helt fantastisk avsnitt av boka!!!!! ;-)

Some years ago there was in the city of York a society of magicians.
They met upon the third Wednesday of every month and read each other
long, dull papers upon the history of English magic.

Susanna Clarke - Jonathan Strange & Mr Norrell

Må nok si meg litt uenig med deg her gretemor. Så lenge man ikke støter andre synes jeg ikke det skal være lov for noen som helst å gå inn å slette noe her på siden som ikke passer dem selv. Husk vi er et stort mangfold av bokelskere her inne og mange forskjellige aldersgrupper. For noen kan et kort "Blæææh" si like mye om hva de synes om boka som en lang negativ "omtale". Men sånn rent teknisk hvor de skal plasseres på siden får det være opp til admin. her inne å bestemme synes jeg. Det en ikke gidder å lese, eller som en synes irriterer en går det fint an å ta med et smil eller kort og godt ikke lese i det hele tatt. Å begynne å irriterere seg er bare bortkastet energi etter min mening.

Denne boka har jeg hatt ulest lenge. Takk Gretemor for en fin anmeldelse, den gjorde susen. Herved rykker boka fram i lesekøen.

Takk for god omtale av denne boka gretemor! Fikk veldig lyst til å lese den!

Jeg tror ikke du finner noe som heter en objektiv bokanmelder, proff eller ikke, like lite som det finnes objektive lesere., Vi vil alle være preget av det livet vi har levd, hendelser vi har opplevd, følelser vi har hatt og bøker vi har lest. Og det igjen vil prege hvordan vi opplever og mottar en spesiell bok. Det finnes ikke noe som heter en objektiv leser i mine øyne, like lite som det finnes objektive anmeldere uansett hvor proffe de måtte være. Det er absolutt et fint mål å strebe etter, for da tenker man litt mer over hva man driver med, men ren objektivitet tror jeg ikke finnes.

Marie-Sabine Rogers Lyse utsikter var forrige måneds bok i boksirkelen vår. Jeg kom ikke så langt som til å få tak i den før rett før møtet, og hadde uansett ikke anledning til å være med, men fant ut at jeg ville lese den uansett. Og det er jeg glad for at jeg gjorde.

Alex er en dame på 30 som er hardt rammet av wanderlust. Hun tar midlertidige jobber – hva som helst hun kan få som ufaglært – og når vikariatet er over flytter hun til et nytt sted. For å kunne leve slik er det selvsagt viktig å ikke knytte seg for nært til hverken personer eller steder, derfor er det en strek i regningen for Alex når hun blir kjent med og sjarmert av multihandikappede Roswell som bor hos ekteparet hun leier rom hos.

Cédric er 28 og er født og oppvokst i byen Alex for tiden befinner seg i – ikke virker det som om han noensinne har vært noe annet sted heller. Han driver stort sett dank, delvis sammen med kameraten Abboren, som har som sitt hovedprosjekt i livet å lage en demning i kanalen av tomme ølbokser.

Etterhvert blir de fire kjent med hverandre, og livene deres tar en overraskende vending.

Boka fortelles vekselsvis av Alex og Cédric, noe som fungerer fint på mange måter. Fortellingene overlapper noe, slik at enkelte hendelser blir presentert fra begge synspunkter. Jeg synes kanskje ikke fortellerstemmene var forskjellige nok til at det fikk optimal effekt, men det er ikke noe stort problem å holde dem fra hverandre heller.

Baksideteksten refererer til boka som “en moderne roadmovie fra den franske landsbygda”, og den som har skrevet den setningen kan ta seg en bolle, det er så mye galt med den at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. For det første: 90 % av handlingen foregår i en by. Ok, det er kanskje ikke noen STOR by i fransk målestokk, men det er definitivt en by, ikke en landsby. To: Kan man referere til en bok som en “roadmovie”? Men kanskje viktigst: En “road movie” er (egentlig selvforklarende) definert på Wikipedia som “a cinematic genre in which the action takes places during a road journey”. I denne boka reiser våre helter riktignok, men det er først på side 253 av 281, og de reiser fra A til B og tilbake igjen, selve reisen dit er beskrevet på side 256-260, og selv om man legger godviljen til og sier at oppholdet på B er del av “the road trip” er da vitterlig 30 av 280 sider en særdeles liten andel.

Nuvel. Reisen er viktig, for den er i grunn klimakset i historien – boka har forøvrig en bortimot ikke-eksisterende spenningskurve, men det er en del av sjarmen. Og sjarmert, det ble jeg. Som Alex ble jeg også sjarmert av Roswell, men Alex selv er et hyggelig bekjentskap og Cédric og Abboren er også verdt å bli kjent med. Det er i det hele tatt et reiseselskap jeg gjerne hadde tatt del i.

Men det jeg kanskje likte aller best var språket, og da særlig den litt undefundige måten å snu utsagn på hodet på, eksemplifisert både av Alex:

Jeg ville lage en slags nedfellbar kalesje for å beskytte Roswell i tilfelle det begynte å regne. Det er omskiftelig vær her omkring, det er oppholdsvær flere ganger om dagen.

(s. 84) og av Cédric:

De to der hadde lagt datingplaner for meg, det var åpenbart.

De vil for enhver pris at jeg skal være lykkelig, drittsekkene.

(s. 217)

Lyse utsikter er en feelgood bok, uten de helt store emosjonelle bølgene, men verdt å lese.

Liker du også George R. R. Martins A Song of Ice and Fire? Har du også abstinenser? Her er noen bøker som kanskje kan hjelpe.

Den riktige linken er http://lmgtfy.com/?q=novella :P

Life of the Mayfairwitches av Anne Rice

Sterkt historisk drama fra Siwa-oasen i Egypt

Baha Tahir (f. 1935) har totalt utgitt seks romaner, og tre av disse er oversatt til norsk ("Kjærlighet i eksil", "Tante Safiyya" og "Der solen går ned" - den første under navnet Bahaa Taher). Forfatteren er født i Kairo, og på bokas smussomslag kan jeg lese at han levde i eksil i 20 år etter å ha fått forbud mot å skrive og publisere grunnet sin radikale og oposisjonelle virksomhet. Han returnerte til Egypt i 1995.

Romanen "Der solen går ned" er basert på kjennskapen til den utsendte kommisæren Mahmud Azmis liv. Det eneste man vet om ham er at han ble sendt til Siwa-oasen på slutten av 1800-tallet, og at han begikk en handling som satte varige spor etter seg i oasen. Det er hans liv forfatteren har diktet seg inn i i denne romanen, skjønt han her er gitt navnet Mahmud al-Zahir.

Mahmud al-Zahir blir beordret til oppgaven som skatteoppkrever i den fjerntliggende og isolerte oasen Siwa, angivelig fordi han har vært illojal både mot de egyptiske myndighetene og de britiske kolonimyndighetene. Mahmud vet at alle skatteoppkreverne som har vært sendt til Siwa-oasen før ham har blitt drept, og at han mest sannsynlig kommer til å lide den samme skjebnen som sine forgjengere. Ja, selv reisen ut til denne oasen er en prøvelse i seg selv, lumsk som ørkenen med alle sine sandstormer kan være. Like fullt vet han at han ikke har noe valg.

Mahmud ønsker ikke å ta sin irske kone Catherine med seg på sitt livs farligste oppdrag, mens hun på sin side insisterer på å være med. Hun er meget glad i sin mann, som til hennes store skuffelse har fortsatt med sine kvinnehistorier etter ekteskapsinngåelsen. I ørkenen øyner hun muligheten for å få ham for seg selv.

Etter en farlig ferd gjennom ørkenen ankommer ekteparet og deres følge oasen Siwa, hvor deres tilværelse etter hvert skal handle om å redde ekteskapet, samtidig som de havner mellom to krigerske parter som er bestemt på å motarbeide Mahmuds skatteinnkreving fra første dag. Mahmud, Catherine, Sjeik Sabir og Sjeik Yahya veksler mellom å være bokas jeg-personer - ja, til og med Aleksander den store slipper til med sin stemme. Det er først og fremst mysteriet rundt hvor han er gravlagt som hva ham angår er tema i boka - sett gjennom Catherines vestlige blikk på det egyptiske samfunnet, interessert som hun er i de døde språk og arkeologi generelt. Hennes undersøkelser i forhold til noen arkeologiske utgravninger vekker sterk mistenksomhet blant menneskene i oasen, som er sterkt tradisjonsbundne og ikke rent lite overtroiske. Prøver hun å finne skatten i de arkeologiske ruinene, og stikke av med den rett foran øynene på dem kanskje? Catherine tillegges derfor hensikter og motiver som hun ikke har, og møtes med sterk skepsis. Ikke kan hun ha kontakt med mennene i oasen, og slett ikke med kvinnene som kan forderves av hennes nærvær. Og da det etter hvert skjer noe meget dramatisk rundt en ung enke som bryter tradisjonen for hvordan det forventes at enker skal leve, kastes ekteparet ut i en krise de knapt finner veien ut av. Samtidig bygger det opp til strid i oasen, hvor ekteparet blir stående i skuddlinjen.

"Da kom denne forbannede kommisæren, sammen med kona si som tramper inn i hjemmene våre og leter etter skatten vår", svarte Mabruk trassig.

"Ser du hvor ulykkelig det er?", sa sjeik Sabir. "Drapet på den forrige kommisæren var altså til ingen nytte. Og hva med dem som døde da de ble angrepet av soldatene til Mahir bey? Hva med dem som ble tatt med og hengt i Kairo, for ikke å snakke om dem av våre landsbybarn som fortsatt sitter fanget der?"

Alle ble stille, men sjeik Idris hevet igjen stemmen. "Så vi skal altså bøye oss for denne kommisæren og kona hans, sjeik Sabir, og godta å bli vanæret?", sa han irritert. (side 74)

Baha Tahir har i romanen "Der solen går ned" tegnet et meget interessant historisk bilde av et samfunn, hvis tradisjoner for lengst er glemt. I bokas etterord forteller forfatteren om arbeidet med romanen, og i den forbindelse trekker han frem Siwa-oasens spesielle skjønnhet. Dette fikk meg til å google på Siwa oasis, og dermed ble jeg oppmerksom på at stedet er en stor turistattraksjon i dag. Siwa er for øvrig fremdeles betegnet som Aleksander den stores land, skjønt man aldri har klart å finne ut hvor hans grav befinner seg.

Baha Tahir skriver svært godt, og jeg går uten videre ut fra at Unn Gyda Næss, som har oversatt boka fra arabisk, må ha gjort en fremragende oversetterjobb. Dette er nemlig en bok med sterke litterære kvaliteter, og som av den grunn har vunnet den arabiske Booker-prisen (The International Prize for Arabic Fiction). Tahir skriver lett og elegant, og de ulike perspektivene han fikk frem ved å la de sentrale hovedpersonene i boka veksle på forteller-rollen, tilførte historien mange lag gjennom sine ulike perspektiver. Jeg er sånn sett forundret over at boka ikke synes å være omtalt av noen profesjonell anmelder. I alle fall har ikke jeg klart å finne noen omtale av romanen på nettet. Denne boka hadde virkelig fortjent mer oppmerksomhet enn hva som åpenbart har blitt den til del. Ut fra en helhetsvurdering mener jeg at "Der solen går ned" fortjener terningkast fem, Det som trekker opp er det språklige samt historien, mens det som trekker ned i forhold til en eventuell sekser på terningen er et noe stillestående parti midt i boka.