Bokelskere.no

Bibbles
Little black dog in New Mexico,
Little black snub-nosed bitch with a shoved-out jaw
And a wrinkled reproachful look;
Little black female pup, sort of French bull, they say,
With bits of brindle coming through, like rust, to show
you're not pure;
Not pure, Bibbles,
Bubsey, bat-eared dog;
Not black enough!

First live thing I've "owned" since the lop-eared rabbits
when I was a lad,
And those over-prolific white mice, and Adolf, and Rex
whom I didn't own.
And even now, Bibbles, little Ma'am, it's you who appro-
priated me, not I you.
As Benjamin Franklin appropriated Providence to his
purposes.

Oh Bibbles, black little bitch
I'd never have let you appropriate me, had I known.
I never dreamed, till now, of the awful time the Lord must
have, "owning" humanity.
Especially democratic live-by-love humanity.

Oh Bibbles, oh Pips, oh Pipsey
You little black love-bird!

Don't you love everybody!
Just everybody.
You love 'em all.
Believe in the One Identity, don't you,
You little Walt-Whitmanesque bitch?

First time I lost you in Taos plaza,
And found you after endless chasing,
Came upon you prancing round the corner in exuberant,
bibbling affection
After the black-green skirts of a yellow-green old Mexican
woman
Who hated you, and kept looking round at you and cursing
you in a mutter,
While you pranced and bounced with love of her, you
indiscriminating animal,
All your wrinkled miserere Chinese black little face
beaming
And your black little body bouncing and wriggling
With indiscriminate love, Bibbles;
I had a moment's pure detestation of you.

As I rushed like an idiot round the corner after you
Yelling: Pips! Pips! Bibbles!

I've had moments of hatred of you since,
Loving everybody!
"To you, whoever you are, with endless embrace!"--
That's you, Pipsey,
With your imbecile bit of a tail in a love-flutter.
You omnipip.

Not that you're merely a softy, oh dear me no.
You know which side your bread is buttered.
You don't care a rap for anybody.
But you love lying warm between warm human thighs,
indiscriminate,
And you love to make somebody love you, indiscriminate,
You love to lap up affection, to wallow in it,
And then turn tail to the next comer, for a new dollop.

And start prancing and licking and cuddling again, indis-
criminate.

Oh yes, I know your little game.

Yet you're so nice,
So quick, like a little black dragon.
So fierce, when the coyotes howl, barking like a whole
little lion, and rumbling,
And starting forward in the dusk, with your little black fur
all bristling like plush
Against those coyotes, who would swallow you like an oyster.

And in the morning, when the bedroom door is opened,
Rushing in like a little black whirlwind, leaping straight as
an arrow on the bed at the pillow
And turning the day suddenly into a black tornado of
joie de vivre, Chinese dragon.

So funny
Lobbing wildly through deep snow like a rabbit,
Hurtling like a black ball through the snow,
Champing it, tossing a mouthful,
Little black spot in the landscape!

So absurd
Pelting behind on the dusty trail when the horse sets off
home at a gallop:
Left in the dust behind like a dust-ball tearing along
Coming up on fierce little legs, tearing fast to catch up, a
real little dust-pig, ears almost blown away,
And black eyes bulging bright in a dust-mask
Chinese-dragon-wrinkled, with a pink mouth grinning, under
jaw shoved out
And white teeth showing in your dragon-grin as you race,
you split-face,
Like a trundling projectile swiftly whirling up,
Cocking your eyes at me as you come alongside, to see if
I'm I on the horse,
And panting with that split grin,
All your game little body dust-smooth like a little pig,
poor Pips.

Plenty of game old spirit in you, Bibbles.
Plenty of game old spunk, little bitch.

How you hate being brushed with the boot-brush, to brush
all that dust out of your wrinkled face.
Don't you?
How you hate being made to look undignified. Ma'am;
How you hate being laughed at, Miss Superb!

Blackberry face!

Plenty of conceit in you.
Unblemished belief in your own perfection
And utter lovableness, you ugly-mug;
Chinese puzzle-face,
Wrinkled underhung physiog that looks as if it had done
with everything,
Through with everything.

Instead of which you sit there and roll your head like a
canary
And show a tiny bunch of white teeth in your underhung
blackness,
Self-conscious little bitch,
Aiming again at being loved.

Let the merest scallywag come to the door and you leap
your very dearest-love at him,
As if now, at last, here was the one you finally loved,
Finally loved;
And even the dirtiest scallywag is taken in,
Thinking: This dog sure has taken a fancy to me.

You miserable little bitch of love-tricks,
I know your game.

Me or the Mexican who comes to chop wood
All the same,
All humanity is jam to you.

Everybody so dear, and yourself so ultra-beloved
That you have to run out at last and eat filth,
Gobble up filth, you horror, swallow utter abomination and
fresh-dropped dung.

You stinker.
You worse than a carrion-crow.
Reeking dung-mouth.
You love-bird.

"Reject nothing", sings Walt Whitman.
So you, you go out at last and eat the unmentionable,
In your appetite for affection.

And then you run in to vomit it in my house!
I get my love back.
And I have to clean up after you, filth which even blind
Nature rejects
From the pit of your stomach;
But you, you snout-face, you reject nothing, you merge so
much in love
You must eat even that.

Then when I dust you a bit with a juniper twig
You run straight away to live with somebody else,
Fawn before them, and love them as if they were the ones
you had really loved all along.
And they're taken in.
They feel quite tender over you, till you play the same trick
on them, dirty bitch.

Fidelity! Loyalty! Attachment!
Oh, these are abstractions to your nasty little belly.
You must always be a-waggle with LOVE.
Such a waggle of love you can hardly distinguish one human
from another.
You love one after another, on one condition, that each
one loves you most.
Democratic little bull-bitch, dirt-eating little swine.

But now, my lass, you've got your Nemesis on your track,
Now you've come sex-alive, and the great ranch-dogs are all
after you.
They're after what they can get, and don't you turn tail!
You loved 'em all so much before, didn't you, loved 'em
indiscriminate.
You don't love 'em now.
They want something of you, so you squeak and come
pelting indoors.

Come pelting to me, now the other folk have found you out,
and the dogs are after you.
Oh yes, you're found out. I heard them kick you out of the
ranch house.
"Get out, you little, soft fool"!!

And didn't you turn your eyes up at me then?
And didn't you cringe on the floor like any inkspot!
And crawl away like a black snail!
And doesn't everybody loathe you then!
And aren't your feelings violated, you high bred little love-
bitch!

For you're sensitive,
In many ways very finely bred.
But bred in conceit that the world is all for love
Of you, my bitch: till you get so far you eat filth.
Fool, in spite of your pretty ways, and quaint, know all,
wrinkled old aunty's face.

So now, what with great Airedale dogs,
And a kick or two,
And a few vomiting bouts,
And a juniper switch,
You look at me for discrimination, don't you?
Look up at me with misgiving in your bulging eyes,
And fear in the smoky whites of your eyes, you nigger;
And you're puzzled,
You think you'd better mind your P's and Q's for a bit.
Your sensitive love-pride being all hurt.

All right, my little bitch.
You learn loyalty rather than loving,
And I'll protect you.

Desire may be dead
and still a man can be
a meeting place for sun and rain,
wonder outwaiting pain
as in a wintry tree.

Skyld kan defineres som den følelsen som oppstår av mangelen på evne til å leve opp til de mål vi har satt oss selv, bevisst eller ubevisst. Vi føler oss skyldige når vi ikke lykkes med det vi krever av oss selv. Hvis jeg føler meg skyldig for at en annen for eksempel føler seg sint, redd, ulykkelig, misforstått eller lei seg, bunner skylden antakelig i at jeg krever av meg selv at jeg ikke er en person som gjør andre sinte, lei seg osv. Våre krav til oss selv kan være helt urimelige, og det vi krever kan være fullstendig urealistisk å tro at noen skulle kunne klare. Slavedriveren i oss tar ikke hensyn til virkeligheten, men plager oss så fort vi ikke klarer det umulige. Straffen for vår maktesløshet heter skyldfølelse.

Skylden utfordrer vårt behov for å være elsket og det gjør oss sårbare. Det fører til at vi til og med handler mot vårt bedre vitende. Målet for disse handlingene og anstrengelsene er å lindre skyldfølelsene. Det er ingen grenser for hva vi gjør for å kunne føle oss som litt bedre mennesker. Vi arbeider uendelig mye, vi inviterer mennesker hjem til oss, vi hilser på andre når vi egentlig ikke har tid, vi mosjonerer, vi har storrengjøring, vi stresser, vi lover ... Alt dette gjør vi ikke fordi vi innerst inne vil, men for å slippe å kjenne oss dårlige. Skylden eller trusselen om skyld blir motoren i vår atferd. Vi kan til og med miste evnen til å føle etter hva vi innerst inne vil. I stedet blir drivkraften i vårt liv behovet for å føle oss dyktige og unngå å føle oss utilstrekkelige.

Det faktum at jeg føler meg underlegen faller ikke på noen andres ansvar. Det problemet finnes inni meg selv.

En ansvarsstøvsuger kan anklage de øvrige for at de aldri tar ansvar for noe, men så lenge ansvarsstøvsugeren fortsetter å støvsuge ansvar, finnes det ingen grunn til at noen andre skulle ta ansvar. Og det samme gjelder i det omvendte forholdet. Harriet Goldhor Lerner (1985) skriver at den eneste måten å løse en slik situasjon på, er å endre seg selv. Man kan rimeligvis aldri endre på et annet menneske, selv om man gjerne skulle ønske det. Ved å endre sin egen måte å forholde seg til andre på, forandres også deres måte å forholde seg til oss på automatisk. Stadig å forsøke å endre på en annen person innebærer at man mislykkes med å gjøre bruk av den makten man har, nemlig makten til å forandre seg selv. Den som er ansvarsstøvsuger kan gjøre seg selv en tjeneste og vende munnstykket mot seg selv iallefall en gang i blant.

Ordet empati kommer fra gresk og betyr "innlevelse". Det finnes ulike oppfatninger av hva empati virkelig innebærer. En del legger vekt på den indre, følelsesmessige forståelsen av hva andre føler, mens andre løfter frem den intellektuelle oppfatningen av en annen persons følelser. Generelt kan vi si at empati handler om den kunnskapen vi synes vi har om hva et annet menneske føler i visse anledninger.

Empati handler om å ane hva som beveger seg føelsesmessig i et annet menneske. Det betyr ikke at en empatisk person har en generelt hyggelig atferd. Den empatiske prosessen inneholder en følelsesmessig del, men også en kognitiv (kunnskapsmessig) der vi på et bevisst nivå trekker slutninger om hva andre kan tenkes å føle ut fra våre egne erfaringer om hva vi selv har følt i liknende situasjoner. Prosessen bygger på en kontinuerlig vekselvirkning mellom den emosjonelle og den kognitive delen av hjernen.

For å diskutere disse forbindelsene mellom den kognitive og den følelsesmessige delen videre, har de (Salovey og Mayer - min tilføyelse) (1995) konstruert tre nivåer som letter forståelsen for hvordan våre følelser tolkes og reguleres:

1. Det bevisste nivået

Den reguleringen som finner sted på dette nivået skjer utenfor individets intellekt på et nevrologisk nivå som er utilgjengelig for bevisstheten. Reguleringen er automatisert og trykket ned til det ubevisste, eller av andre grunner utilgjengelig.

2. Lavere bevisst nivå

Her er bevisstheten flytende og den finnes bare i periferien. Der kommer bevisstheten sannsynligvis ikke til å kunne vekkes opp igjen.

3. Høyere bevisst nivå

Et nivå som inneholder selvobservasjon med en viss holdbarhet. Det forutsetter oppmerksomhet, involverer tanker og kan ofte bli aktivert.

Emosjonell intelligens markerer det som finnes mellom to fundamentale deler i personligheten. Den første av disse to delene er den kognitive delen som omfatter alle intellektuelle og fornuftsmessige evner, fri for følelser. Den andre delen er det emosjonelle systemet. Den emosjonelle intelligensen bygger på en interaksjon mellom begge disse delene av vår personlighet og ligger i grenselandet mellom dem. Den er ikke enten følelse eller intellekt, den er begge deler.

Peter Salovey ved Yale University utgav sammen med John D. Mayer på begynnelsen av 1990-tallet en artikkel om EQ (1990). Salovey betrakter den føelsesmessige intelligensen ut fra et kunnskapesperspektiv og definerer den som:

• Å ha kontakt med sine følelser. Fundamentet for den emosjonelle intelligensen er å kunne oppdage en følelse mens man har den. Når vi mangler evnen er vi helt i følelsenes vold.

• Å kunne håndtere sine følelser. Denne evnen bygger på at vi er i stand til å gjenkjenne våre følelser.

• Å kunne motivere seg selv. For å nå et mål må vi kunne konsentrere oss, motivere oss og vente på at vi får våre behov tilfredsstilt.

• Å oppfatte følelser hos andre. Det vil si evnen til empati, noe Salovey regner for å være den viktigste sosiale begavelsen.

• Å skape og bevare relasjoner. Kunsten å lykkes i relasjoner handler ifølge Salovey om å kunne forstå og håndtere andre menneskers følelser.

Følelsesmessig intelligens, emosjonell intelligens - forkortet EQ - er evnen til å tolke og forstå våre egne ekte følelser og derav trekke adekvate konklusjoner.

Av dette følger evnen til å tolke og forstå andre menneskers følelser og å trekke adekvate konklusjoner av dem.

Å utvikle følelsesmessig intelligens gir oss økte muligheter til å ane og forstå våre følelser og dermed større muligheter for å bruke fornuften. Men det handler ikke om å stille følelsene opp mot fornuften. Vi er ikke enten emosjonelle eller rasjonelle. Vi er både og. Vi bestemmer ikke over følelseslivet vårt med vår forstand, men vi kan lettere ta ansvar for følelsene hvis vi vet hva de inneholder. Derfor er det å tolke og forstå egne følelser en måte å agere mer fornuftig på.

Når man setter det på spissen, handler emosjonell intelligens - EQ - om forskjellen mellom å ha en følelse som man er seg bevisst og å ha denne følelsen uten å vite om det.

"Klarsyn og engasjement oppstår i foreningen mellom fornuft og følelse. En fornuft uten følelse ville være kraftløs, en følelse uten fornuft ville være blind", sa den kjente emosjonsforskeren Silvan Tomkins.

De fem trinnene i EQ-trappen - selvinnsikt, empati, ansvar, kommunikasjon samt problem- og konflikthåndtering - synes virkelig å ha avgjørende betydning for at vi skal kunne utvikle følelsesmessig intelligens og deretter omsette denne begavelsen i handling.

Et eksempel på dimensjoner ved personligheten er de såkalte "Big Five": Samvittighetsfull; utadvendt/innadvendt; omgjengelig; emosjonell stabil og åpen i forhold til det å eksperimentere. Dette kalles strategiske elementer ved mennesket.

I 1980 stilte Bar-On noen grunnleggende spørsmål:

• Hvorfor opplever noen mennesker større følelsesmessig velvære enn andre?

• Hvorfor er noen flinkere til å oppnå suksess enn andre?

• Hvorfor mislykkes noen mennesker i livet, selv om de har meget høy intelligens?

• Hvorfor lykkes andre i livet selv om de har middels intelligens?

I 1985 mente Bar-On han hadde et svar. Dette kalte han personens EQ eller emosjonell kvotient. Betegnelsen er inspirert av den velkjente betegnelsen IQ eller intelligenskvotient. Bar-On utarbeidet også et instrument for å kunne måle EQ, best kjent som Baron EQ-i. Instrumentet måler fem hovedområder eller grunnleggende ferdigheter:

• Evne til å lede og kjenne seg selv

• Evne til å samarbeide med andre

• Tilpassingsevne

• Stressmestring

• Generell sinnsstemning

De fem områdene er igjen delt inn i tilsammen femten komponenter. Dette gir bl.a. selvinnsikt, selvhevdelse, selvbilde, empati, fleksibilitet og impulskontroll.