Skjønnlitteratur minus krim, hva vil det si? Mener du sekkebetegnelsen "literary fiction", eller inkluderer du "genre" også?

Shopaholic-bøkene er britiske, det samme gjelder Bridget Jones-bøkene, men annen chick lit vet jeg ikke noe om. Fantasy, vel det kommer an på hva slags fantasy du mener... Fantasy og sci-fi for unge voksne, såkalt YA, er ofte skrevet av amerikanere, men fantasy for voksne er jo som oftest ikke oversatt til norsk i det hele tatt.

Jeg tror ikke at amerikansk litteratur har lav status, jeg kommer faktisk på ganske mange forfattere som er høyt ansett, men nordmenn flest leser jo i all hovedsak krim og "nye dameromaner", og innenfor disse sjangrene har jeg inntrykk av at nordiske forfattere og briter dominerer. Dessuten er det vel slik at svært mange leser engelskspråklig litteratur på originalspråket, kanskje så mange at det ikke er lønnsomt for forlagene å oversette disse bøkene. Og når de blir oversatt, er ikke resultatet alltid like bra. Zadie Smith og Salman Rushdie er jo gode eksempler på nettopp det.

Men det kan selvsagt også være sånn at mange nordmenn deler Horace Engdahls syn på amerikansk litteratur.

Jeg er forkjølet, og ettersom den beste kuren mot forkjølelse er å plassere seg foran peisen med en kopp te og en fantasybok, skal jeg gjøre nettopp det i helgen. For øyeblikket veksler jeg derfor mellom Seraphina av Rachel Hartman og essaysamlingen Maps and Legends av Michael Chabon.

Jeg er snart halvveis i boka "Norwegian Wood" av Murakami, men jeg vet ikke jeg, den fenger ikke så veldig. Samtidig leser jeg "De blåeste øyne" av Toni Morrison, den fenger heller ikke noe særlig. Huff, det må være meg som er sær som ikke lar meg begeistre til nå. Ikke det at de er dårlige, men.....
Tror faktisk jeg vil begynne på Per Petterson's bok "Til Sibir" og krysser fingrene at den vil falle i smak.

Da burde du lese noen av hennes gode noveller som er som små romaner. De bøkene jeg har lest av henne har jeg i sin tid lånt på biblioteket. Men jeg har da ei tykk bok som heter "Noveller" (i utvalg) ( 24 stk) og forord ved Gordon Hølmebakk. Den har ISBN 82-525-1699-8. Det ser ut til at jeg må lese novellene igjen, som en gest til hennes velfortjente pris.
Vrient å finne de på bruktmarkedet, men biblioteket har de som er oversatt.

Gratulerer til Alice Munro, det var jammen på tide at hun fikk den.
Må nok finne fram og lese igjen hennes fine og gode fortellinger.

De usynlige heltene

I forrige uke var jeg så heldig å få være til stede på et arrangement med Roy Jacobsen og Frank A. Jenssen på Litteraturhuset. Arrangement hadde tittelen "Havet, fisken og folket". Jeg var på dette tidspunktet allerede godt i gang med boka, men altså ikke helt ferdig. Akkurat det er jeg glad for, fordi denne Litteraturhuskvelden tilførte meg noen flere perspektiver som jeg fikk god nytte av i min tilnærming til boka.

At et knippe av de profesjonelle anmelderne har trukket paralleller mellom "De usynlige" og Hamsuns "Markens grøde", overrasker på ingen måte meg. Faktisk tenkte jeg selv i de baner mens jeg leste boka, for nærmere det dypt eksistensielle er det vanskelig å komme, tenker jeg. Da Roy Jacobsen selv fikk spørsmålet om han er inspirert av Hamsun i et intervju i Klassekampen 17. august i år, svarte han følgende:

"Man kommer aldri utenom Hamsun, og jeg har lånt mye fra ham når det gjelder språk og litterære teknikker. Men Hamsun holder dommedag over skikkelsene sine, det gjør ikke jeg. Det er ikke mye stil over å være en person i en av Hamsuns romaner, det er litt kulere å være person i min. Du har litt større sjans, for å si det sånn. Man skulle tro at Hamsun aldri hadde møtt et ordentlig menneske."

Handlingen i "De usynlige" er lagt til øya Barrøy ytterst i havgapet på Helgelandskysten, og finner sted i tidsperioden 1913 til 1928. Det har ikke lyktes meg å finne øya, så jeg antar at den er fiktiv. Det som derimot ikke er fiktivt, er handlingen. Den skal nemlig være basert på forfatterens egen morsslekt.

På Barrøy bor ekteparet Hans og Maria Barrøy, og de har bare ett barn; Ingrid. På øya bor også Barbro, søsteren til Hans, og dessuten deres aldrende far. Ingrid er tre år og skal døpes, og det er henne vi følger gjennom hele boka. En sterk kvinneskikkelse som blir voksen så altfor tidlig, fordi livet - det karrige livet og tilfeldige omstendigheter - tvinger henne til det. Tanten Barbro er nokså vill av seg, ikke helt egnet for det ensformige og ensomme livet der ute i havgapet, hun vil noe mer som omstendighetene ikke kan gi henne - og en dag går det også galt. Broren Hans har da forsøkt å kvitte seg med Barbro, skaffe henne en huspost, men hun kommer til slutt hjem med et farløst barn i magen i stedet. Et barn som blir til Lars, en nevenyttig og praktisk kar de etter hvert ikke skal klare seg foruten.

Etter krigen (første verdenskrig) kommer det noen svensker ut til øya, og dermed blir svenskekaia bygget. Et solid byggverk som skal stå til evig tid fordi det er bygget i stein. Det gjør derimot ikke bryggehuset som blir forsøkt bygget tre ganger før de får det til å stå for vær og vind - en evig kamp mot naturkreftene som er ekstraordinært sterke her ute i havgapet.

Sentralt i øyboernes liv er Lofotfisket. Selv om de i tillegg har inntekter og mat fra et lite knippe med husdyr, er det ingen tvil om at det er fisket som sikrer de største inntektene. Når mennene drar avgårde på Lofotfiske, er det med livet som innsats. Man vet aldri om alle kommer levende tilbake. Tiden før avreise preges av dette alvoret.

"Så slår alvoret ned i dem.

Ikke en storms alvor, men årets og øyas langsomme og grunnleggende skole i ensomhet. Det er plutselig færre av dem, de går rundt og mangler øyas overhode. De blir lavmælte og tause, hissige og utålmodige. Lofoten er i tillegg et sted man ikke nødvendigvis vender helskinnet hjem fra, det er et lotteri med døden, der over to hundre mann går ned hver vinter, noe de ikke taler for høyt om, det holder med noen halvkvedede viser. Det finnes da heller ingen kirkegårder med flere kors uten lik enn dem Vårherre holder sin hånd over langs denne kysten.

Og slik går dagene, i januar.

Samt i enda tre måneder. Med frost og kovdam og gamleerik." (side 65)

Det er et sterkt folk som beskrives, men alle klarer likevel ikke dette livet. Ikke bare havner mor Maria i en periode på asylet, men hun kommer i det minst hjem til slutt. Den fine fruen hvis barn Ingrid blir sendt til for å passe, kommer aldri derfra etter at mannen hennes har gått konkurs og mest sannsynlig tatt sitt eget liv. Og plutselig blir Ingrid, hvis eget voksenliv egentlig ikke har tatt form enda, fylt med ansvar for to unger som har vokst opp i rikdom, og som nå må avfinne seg med det vesle hun og hennes familie har å tilby ... Det er et karrig liv, et helvetes liv ... Man snakker ikke i utrengsmål, og planer og drømmer holder man helst for seg selv.

Jeg ble fullstendig bergtatt av denne romanen! Roy Jacobsen behersker det litterære språket til fulle, og sjelden har jeg møtt på en samtidsforfatter som så til de grader behersker metaforenes kunst som nettopp ham.

"Presten kommer ilende etter og blir stående og beundre den hvitkalkede kirka som er kommet til syne som et blekt frimerke under de svarte fjellene der noen siste snøflekker ligner tenner i et råttent gap." (side 7)

Jacobsen er sikker i språkføringen, beskrivelsene er knappe og det er mye undertekst som det er overlatt til leserne å gi mening og tolke. Det er kanskje nettopp her han minner meg så veldig om Hamsun, selv om Jacobsen aldri faller for fristelsen til å sette seg til doms over sitt persongalleri. Der Hamsun harsellerer med sitt persongalleri - der behandler Jacobsen sine personer med den dypeste respekt.

Det er en rå og brutal skildring vi serveres, men ikke en eneste gang bruker Jacobsen klisjeer eller billige triks for å apellere til leserens primitive følelsesregister. Man er heller aldri i tvil om at akkurat slik han beskriver det karrige livet - nettopp slik må det ha vært for dem som bodde så langt fra folk, så nær det ytterste havgapet det var mulig å leve. Et landskap som i dag er avfolket, men hvor øyriket innenfor ble reddet av gongongen gjennom en iherdig distriktspolitisk innsats som i det minste sikret broforbindelse mellom de største øyene, og som har gjort at det i dag bor tusenvis av mennesker der ute. Skjønt mange av helårsboligene gradvis og umerkelig gjøres om til fritidshus, selv om dette neppe er i tråd med kommunenes intensjoner ... sånn egentlig ...

Det lukter Nordisk Råds Litteraturpris lang vei av denne romanen! Den har nemlig alle de klassikerpreg jeg kan komme på; en udødelig og tidløs historie, en historie med mange bunner og som kan leses om og om igjen, en språkføring som er av høy litterær kvalitet - i tillegg til at det er herlig at forfatteren løfter frem en viktig del av Norges historie. En historie godt egnet til å skape stolthet for alle dem som faktisk kommer fra denne landsdelen, men som kanskje ikke har snakket høyest om det tidligere i sitt liv ... En historie om et kystproletariat, som har bidratt til å bygge Norge, men som tidligere har vært utelatt fra historiebøkene. Og alt er krydret med autentiske dialektord, godt gjenkjennelig for alle oss med familiære bånd til Helgelandskysten. I det hele tatt en fantastisk roman som fortjener terningkast seks! I likhet med hans roman "Seierherrene" som utkom i 1991, og hvor handlingen er lagt i samme område!

Noen bøker biter seg fast i deg og nekter å gi slipp. Dette er en sånn bok.
Noen bøker har så bra språk at det nesten er til å miste pusten av. Dette er en sånn bok.
Noen bøker har noe magisk ved seg, noe uforklarlig som får deg til å forelske deg i teksten og tilgi alle slags feil og mangler. Dette er en sånn bok.

Jeg leste den for noen dager siden, og siden da har jeg tenkt på den hele tiden. Det er nesten så jeg kan ane aske i lufta og ulvehyl et eller annet sted langt borte. Jeg vet ikke hvorfor den virker så sterkt på meg, jeg vet ikke hvorfor den har bitt seg fast, jeg vet bare at dette er noe av det vakreste jeg har lest på lenge.

Sakprosa kommer i ulike former, og jeg vil anta at den sakprosaen forskerne brukte i studien er en ganske annen sakprosa enn den du mener at du har fått utbytte av. Memoarer o.l. er det man kaller for litterær sakprosa, og denne sakprosaen bruker gjerne de samme virkemidlene som skjønnlitteratur. De har en slags skjønnlitterært form, selv om det er snakk om sakprosa. Forskerne brukte neppe denne typen sakprosa. Det virker mer sannsynlig at de brukte en eller annen slags funksjonell sakprosa, det vil si sakprosa som kun tar for seg sak, uten å bruke virkemidler man typisk finner i skjønnlitteratur.

Huff, jeg var nok noe rask på labben ang boka til Skeie, den hører til noe seinere i tid, men en god er det i allefall :)
Da prøver jeg på nytt med disse:
Sagar i utvalg av Johannes Larsen.
og den flotte praktboka Landet under leidarstjernen av Helge Ingstad. Den hadde jeg stor glede av å lese.

Du har fått mange gode tips. Jeg har lest det meste av Vera Henriksen for mange år siden, de anbefales.
Har ei bok til du kan se litt på og som jeg syntes er veldig bra. Den fikk god omtale når den kom ut.
Alv Erlingsson av Tore Skeie

Michael Cunningham om avgjørelsen om å ikke dele ut noen Pulitzerpris i skjønnlitteratur i 2012. Del 1 og del 2.