Bokelskere.no

Det er litt flaut å innrømme det - grunnen til at jeg ikke liker krim så godt er at jeg henger meg opp i realismen i historiene, det er alltid flust av feil som jeg vil omtale som realitetsbrister, også i denne boken. Grunnen til jeg synes det er litt flaut er at jeg samtidig - paralellt - sluker historier om snakkende sverd. Rart at jeg som elsker fantasy og sc-fi er så kritisk til krim.

Hvis man bare ser bort fra at det som beskrives er dette en drivende spennende bok, en page-turner av dimensjoner. Hva skjer på neste side. Jeg leste den på orginalspråket (svensk) og setter stor pris på det, boken er lettlest og grei.

Akkurat ferdig med en lettlest og til tider, kjedelig bokserie. Nå er jeg i gang med Drømmejegerne av Stephen King, blir jeg ferdig med den, kan jeg begynne på : I all evighet av Ken Follett.
Her jeg bor er det vind og regnbyger og alt for kaldt i vannet. Koser meg inne med spennende bøker.

Sophie fortsetter vandringen. Hvert nytt sted er visuelt forskjellig fra det forrige.

Del to. Sophie får opplæring i magi fra tidligere Promethea og fra en magiker. Det er komplekse bilder, en kompleks historie og grafikken er vanvittig nydelig - helt spesiell måte å dele opp bildeflaten på som gjør hver side til et kunstverk.

"Oscars hobby er ikke å bake eplekake, de baker han til de som trenger hjelp, det er å være med Meg."
Jeg synes ikke denne setningen var helt fantastisk heller.
Beklager at jeg ikke vektlegger grammatikk når jeg skriver om bøker her. Jeg skriver mest for å huske bøkene jeg har lest. Hvis noen vil lese mine bokomtaler er det hyggelig, men jeg synes ikke det er nødvendig å kritisere utformingen av bokomtalen. Jeg husket også feil med tanke på hvilket land Meg reiste til, men jeg synes faktisk ikke det er vesentlig for handlingen om det var New Zealand eller Australia.
Oscar baker for å hjelpe andre. Jeg kunne skrevet det slik, men jeg syntes det var med i tråd med boka at jeg skrev det slik: Oscars hobby er å lage eplekake. Og de er så gode at de nesten er magiske. Det virker som de løser ett hvert problem som oppstår.

Har kjøpt denne til meg selv fordi jeg elsker tegningen til Peter Madsen. De er nydelige! Utrykksfulle, morsomme, rørende. Jeg liker også historien, ofte i barnebøker er alle karakterene genuint snille og gode - blir litt sjablongaktig med dem. Disse trollungene er skrytete, redde og erter hverandre.

Jeg oppfatter serien som en eneste lang bok, selv om hver enkelt bok innholder en del avsluttende historier. Forfatteren har også lagt inn en del tilbakeskuende kommentarer - noe som jeg synes er helt ypperlig i barne- og ungdomsbøker fordi at man kan starte "hvor man vil i serien" og ha lesegleden intakt. Som voksen og som en som leste i ett strekk, ble det nok mer irriterende enn noe annet, men setter som sagt pris på det alikevel.

Serien handler i stor grad om hvordan livet oppleves sett fra katten Ildpote sitt ståsted. De andre karakterene i boken oppleves ikke med egen stemme, kun slik hovedkarakteren ser dem. Dette gjør bøkene forholdsvis lette å lese og man identifieserer seg sterkt med Ildpote. Også jeg som voksen leser kjenner godt igjen Ildpote sin kvaler, lojalitetsstriden mellom klanen og vennen. Trangen til å adlyde lederen samtidig som han selv innser at han har mer kompetanse. Bekymringen og stoltheten som blander seg når han observerer nevøen. Veldig følelsesmessig innholdsrik bok. Blir morsomt å lese videre på serie 2.

Dette er jo egentlig en lang bok. Litt usikker på hvordan leseopplevelsen ville ha vært med å startet midt i. Det er en god del bakoverrettet informasjon i bøkene som jeg som leser sammenhengende irriterer meg over, men som jeg tenker er positiv for ungdommer som bare starter å lese. Historiene er i og for seg avsluttet, det er ingen løse tråder som blir hengende.