Nytt dansk gratis litteraturtidsskrift, Texas Longhorn , utgis kamuflert som "Se og hør". Et forsøk på å nå ut til nye lesegrupper.

Jeg liker den også veldig godt, så når jeg trenger en pause fra sanatoriet gleder jeg meg til å fortsette på den.

Jeg er også godt i gang med leseutfordringen, jeg har slått sammen 2 lister og kommer da opp i 64 bøker (har 6 stk Roald Dahl på lista) og har laget en liste over dem. Jeg har lest ferdig 2 stk så langt og er igang med den 3dje fra liste 2, 'Read a book that has been translated to your language' Verdens største katastrofer - naturkatastrofer, epidemier, teknikkens forbannelse, krig og terror som er oversatt fra tysk, og når jeg er ferdig med den starter jeg på bok 4 'en bok fra biblioteket' Historien om det som ikke skjedde - kontrafaktisk historie. I tillegg til de 2 leser jeg litt på Sällsamheter i Uppsala også.

"Du spør vel om noe annet enn det du lurer på..." Nei, jeg gjør ikke det. Ser jeg har fått et langt svar, men jeg har vanskelig for å tyde meningen i det som står. Det er kanskje like greit.

Jeg er endelig i gang med å lese Trolldomsfjellet av Thomas Mann og storkoser meg. Dette var midt i blinken for en lungesyk, en annerledes thriller med mye attåt. Språket er strålende og særlig Manns nådeløse beskrivelser av personene som dukker opp får meg til å dra på smilebåndet og humre fornøyd.
Fuglane av Tarjei Vesaas er jeg også i gang med. Flott bok det og, men Trolldomsfjellet blir foretrukket så langt. På iPoden lytter jeg til Sanger til Willow Frost av Jamie Ford, som til tider er engasjerende og tidvis også litt "dameroman-aktig", men helt grei bakgrunnsstøy til husarbeidet.

Jeg slo sammen begge de 2 leseutfordringene og får da tilsammen 64 bøker, har laget en liste med linker til de bøkene jeg har tenkt å lese, og har ideer på noen punkter til. Har så langt 6 Roald Dahl bøker der til 5 punkter.

Har så lang lest ferdig 2 bøker, Atlantis av Charles Berlitz for 'en bok på under 150 sider' og Forgotten Hollywood Forgotten History - Starring the Great Character Actors of Hollywood's Golden Age for 'A Book with Under 200 Pages' fra den andre lista og er godt over halvveis på Verdens største katastrofer - naturkatastrofer, epidemier, teknikkens forbannelse, krig og terror for 'Read a Book that has been Translated to your Language' fra den andre lista (oversatt fra tysk) og den neste bok jeg skal lese blir 'en bok fra biblioteket' Historien om det som ikke skjedde - kontrafaktisk historie.

Eeeh..., selv om dette er postet under "Litt av hvert" har jeg vansker med å se hva det har inne på et bokforum å gjøre?

Har bestemt meg for å lese BFG siden jeg skal lese Roald Dahl for 2 andre punkter også, 'Boy' og 'Going Solo' for en selvbiografi og 'Danny og den store fasanjakten' for Re-read a children/teenage book you used to love. Har funnet fram nesten alle Roald Dahl bøkene mine for å lese i år (på engelsk da).

Jeg så Alligiant, men siden jeg regnet med at den var en del av en serie tok jeg den ikke med under filmer. Siden jeg kun har lest den første Harry Potter boka, regner med å lese HP COS for YA.

Jeg har også den i hylla!

Var nettopp inne for å se hvilke bøker som blir film i år og her er 9 stk - Jungelboken - Tarzan - Roald Dahls BFG - Alice though the looking glass - Dan Brown Inferno - HP Fantastic Beasts... - Hank Williams bio - Ben Hur & Pride, Prdjudice and Zombies.

Tror mitt valg står mellom Hank Williams bio, BFG & PPZ

Helt enig, bare perfekt skrevet fra start til slutt, boka holder spenningen hele vegen og det er imponerende over drøye 500 sider. Tar av meg hatten for Bjørk, den beste vi har for tia, gjett om bok nummer 3 skal leses! Anbefales virkelig...

En av de viktigste norske bøkene som kom ut i 2015!

Heidi Linde (f. 1973) debuterte som barnebokforfatter med "Myggstikk" i 1998, og som romanforfatter i 2002 med "Under bordet". Siden har hun utgitt totalt syv barnebøker og seks voksenromaner. Selv har jeg bare lest "Agnes i senga" (2012) fra før av.

"Norsk sokkel" er utgitt som en roman, men kunne like godt ha vært plassert i sjangeren novellesamling. Men så er historiene i de seks delene av boka løslig knyttet til hverandre, og dermed oppstår det en forbindelse mellom hovedpersonene, som knytter det hele sammen. Uten at dette hadde vært nødvendig over hode ... Frode Grytten valgte til sammenligning det samme fortellergrepet i "Bikubesong".

Fem av de seks kapitlene i "Norsk Sokkel" har et kommunenavn som tittel, mens ett av dem har fått tittelen Platanias. Kommune- og stedsnavnene skal fortelle oss lesere hvor handlingen finner sted. Kapitlene innledes dessuten med politiske programerklæringer, forskrifter, utdrag fra Lovdata og Bioteknologinemnda - alt med sammenheng til det norske velferdssamfunnet. Det handler om barn med særlige hjelpebehov (f.eks. rusproblematikk), Folketrygdlovens formål, fosterhjemsplassering, verdig eldreomsorg, utviklingspolitikk og fosterdiagnostikk under svangerskapet. Dermed får vi som lesere en pekepinn om hva de ulike kapitlene handler om. Hvilket burde ha vært helt unødvendig, synes nå jeg ... Samtidig opplevde jeg nettopp dette som et forsøk på å knytte historiene opp til et slags overordnet prosjekt - den norske sokkel. Nei, vi snakker ikke om oljesektoren, men mer om det typisk norske, det som kjennetegner det norske samfunnet vårt. Sånn sett er det kanskje et paradoks at hovedpersonene i boka - alle som en - er etnisk norske. Men da er jeg kanskje vel kritisk ...

Den historien som gjorde sterkest inntrykk på meg, finner sted på Lillehammer. Ragnhild er gift med alkoholikeren Trond. I alle år har hun drømt om at han skal slutte å drikke - til ingen nytte.

"Så hadde han drukket og falt i trappa. Eller sovnet foran tv-en, så full at han verken hørte ulingen fra røykvarsleren eller ropene fra naboer og brannfolk som strømmet til litt senere ..." (side 34)

Nå har mannen hennes bestemt seg for å slutte å drikke. En psykolog har klart det hun aldri klarte: å motivere Trond til å begynne et nytt liv.

"Hun hadde ofte følt uro når hun hadde vært borte og kom tilbake. Men frykten hun kjente da hun nærmet seg huset den kvelden, var helt annerledes. Lukta slo imot henne straks hun åpnet døra, lukta av grønnsåpe. Han kom ned trappa, nybarbert, nydusjet, han smilte, og hun tenkte: Nå mister jeg ham." (side 34)

Ragnhild er redd. For hvem er hun når hun ikke lenger kan være i en offerrolle, der alle rundt henne synes synd på henne, kjører på med bekymret omsorg? Der hun kan spille førstefiolin og være den som kommer med siste nytt om det begredelige ekteskapet hun lever i ... Hvorfor er hun ikke glad og lykkelig over at mannen hennes endelig bestemt seg for å slutte og drikke?

I Skien møter vi Kristian, mannen som har alt, men som likevel ikke klarer å glede seg over dette. Han er så sliten hele tiden ... Når kona Synnøve hisser seg opp over hvordan rike nordmenn på Vestkanten har utnyttet to fillipinske au pairer, kan de i alle fall konstatere at de selv ikke har noe å skamme seg over. De bor riktignok i en bolig verdt mellom 8 og 10 millioner, men barna deres har aldri blitt hentet av au pairer i barnehagen. Det har de gjort selv. Eller når hun sammenligner dem med et foreldrepar til en gutt i klassen til sønnen, der faren har en overordnet stilling i NRK mens moren er kirurg. Det ligger noe kritisk, noe misunnelig mellom linjene.

"Hun hørte ikke kritikken som lå under replikken hans, og da han forklarte henne det, ble hun irritert. Vi har ingenting å skamme oss over, sa hun, vi er ressurssterke vi også! Han sa: Skamme meg er det siste som kunne falt meg inn! Han åpnet enda en pappeske med bøker. Skråninga, Tyven, Øya, Halvbroren, Brødrene Karamasov som han aldri hadde kommet seg gjennom, Kundera og Knausgård, Kristian tok en slurk av glasset med rødvin og tenkte: Hvor mange av hjemmene omkring her har akkurat disse bøkene i bokhyllene?" (side 83)

Og slik kunne jeg ha fortsatt, tatt for meg kapittel for kapittel og presentert essensen i disse. Det skal jeg ikke gjøre. Det jeg derimot ønsker å få frem er at hver av delene i boka har stoff nok i seg til å bli en roman. Det handler på mange måter om essensen av den norske folkesjela, der vi preges av å ha fått det litt for godt. Så godt at vi er grinete misfornøyd fordi ikke alt er som vi ønsker likevel ... Siden velstands-Norge ikke er så gammelt tross alt, er vi heldigvis i stand til å skamme oss over dette. Heidi Linde berører noe helt essensielt i dette romanen, og dette traff meg utrolig godt. Ikke fordi jeg selv er grinete misfornøyd med livet, men fordi jeg ser hva overflodssamfunnet gjør med samfunnet vår. (Det mest nærliggende eksemplet jeg kommer på i farten er det siste tåpelige handelsstuntet "Black Friday", som får folk som har mer enn nok fra før av, til å gå helt bananas i butikkene - som om vi levde i et fattig samfunn og endelig fikk mulighet for å skaffe oss noen livsnødvendigheter til en overkommelig pris. For ikke å snakke om at vi er blitt så selvgode at vi tror at vi sitter med fasiten på hvordan også andre helst bør leve livene sine.) Når blir det nok, liksom? Når blir vi fornøyde? Personene i boka er helt vanlig folk. Det kunne ha vært deg eller meg. Mange av situasjonene de står oppe i, valgene de har, er lett gjenkjennelige for de fleste. Og mangelen på mot til å forsøke å tre ut av de gamle mønstrene, gjøre noe helt annet, preger de fleste i boka. Slik det jo også er i virkelighetens verden. Selv når vi tror at et annen valg vil gjøre oss lykkeligere, våger vi ikke, men blir der det er trygt - selv om vi da velger enda mer av det samme som gjør oss ulykkelige eller som kjeder oss. Og når vi ikke orker å gå i oss selv, går vi løs på andre. De andres valg eller måter å leve på engasjerer oss mer enn våre egne liv, der vi faktisk har en mulighet for å gjøre noe med det.

Selvsagt kunne Heidi Linde ha borret enda mer i hovedpersonenes liv enn det hun har gjort. Men når rammen for romanen er at hver del representerer kun 1/6, sier det seg selv at dette setter noen begrensninger. Men hvem vet? Kanskje går hun videre med noen av personene i nye romaner? Det ville i så fall vært spennende!

For meg som kun har lest Lindes roman "Agnes i senga", opplevde jeg at Linde har atskillig mer å by på i "Norsk sokkel". Jeg er faktisk veldig enig med NRK-kritiker Marta Norheim i at "Norsk sokkel" er en av de viktigste bøkene som kom ut i 2015. Forfatteren viser god psykologisk innsikt i sine personportretter, hun berører noe essensielt i samfunnet vårt, og hun skriver drivende godt! Hun er ikke helt i toppsjiktet der Carl Frode Tiller befinner seg, men hun er på vei!

Jeg hadde både lydboka og papirutgaven tilgjengelig under lesningen/lyttingen. Tone Mostraum og Ola G. Furuseth leste nydelig! Så nydelig at jeg faktisk ikke ser bort fra at jeg kan finne på å høre lydboka på nytt.

Har du enda ikke lest denne romanen? Da bør du i så fall gjøre noe med dette!

Godt nyttår, Vibeke!

Jeg har strevd med å finne ei bok jeg har virkelig lyst til å lese denne helga, og har begynt på flere av de uleste i hylla uten at de fenget. Leste bl.a noen sider av Knausgårds første av Min kamp-bøkene, men la den bort. Så nå har jeg funnet fram "Den fjerde nattevakt" av Johan Falkberget, og den lover bra. Jeg ble svært begeistret for bøkene om An-Magritt som vi samleste her inne for ei god stund siden, og føler meg nå klar for mer Falkberget. Spent på om den er så bra som starten tyder på.

Jeg foretrekker å lese bøker, de lydbøkene jeg har er for det meste hørespill, Knut Gribb bl a og Jernvognen som jeg begge husker å ha hørt på radio, har ikke prøvd en skikkelig lydbok enda selv om jeg har et par stk.
Jeg foretrekker en bok i handa framfor en e-bok, men har egentlig ingen problemer med å lese på en skjerm siden jeg lese masse fanfiction på den måten.

Jeg var tidligere medlem av Bokklubben Energica og vet jeg forsatt har noen av de bøkene i 'skal lese'. Mener at mange av de bøkene deres er som " "tenk positive tanker og tiltrekk deg bare positive ting, så vil det gå deg godt i året som kommer"…".

Lurte også på om 'for Dummies' bøkene kunne gå inn i dette punktet, jeg har to danske, en om vin og en om øl , og jeg vet at jeg skal ha en DIY bok (100 Things You Don't Need a Man for) et eller annet sted i en bunke. Eller kanskje denne.

Telte gjennom begge listene og med hvilken serie jeg valgte å lese ferdig (Sagakongene, rødt cover, blått cover og en til) kommer totalen for meg opp i 63 bøker. Har lagt til 7 punkter så lagt (6 enkeltbøker og en serie). Etter hvert som jeg bestemmer meg for de som jeg skal lese denne måneden linker jeg boka til hvert kriterierne på lista.

Har så og si bestemt meg for 16 punkter til.

Har ca 30 sider igjen på den første boka, Atlantis - en bok på under 150 sider. Siden sporten idag er Tour de Ski og den tysk-østerriske hoppuka som jeg følger halvveis med på, blir neste bok Verdens største katastrofer - naturkatastrofer, epidemier, teknikkens forbannelse, krig og terror - Read a book that has been translated to your language, oversatt fra tysk.

Når forelskelse blir farlig

Helene Uri (f. 1964) er forfatter, språkforsker og professor i lingvistikk. Som forfatter har hun utgitt både fagbøker, barne- og ungdomsbøker og romaner. Det er fortrinnsvis som romanforfatter jeg kjenner henne, og av de 22 bøkene hun i årenes løp har utgitt, har jeg kun lest fem. Det både "Honningtunger", "Engel av nylon", "De beste blant oss" og "Den rettferdige" har til felles, er at de er creepy. Det du ser på overflaten, er aldri slik det kan se ut som. Aldri! Folk kan smile til deg, virke velmenende som få - men bak ryggen din er de rett og slett onde og ekle. "Fordi jeg elsker deg", som er en ungdomsroman, er intet unntak.

I bokas åpningsscene skjønner vi at noe helt forferdelig har hendt.

"Jeg kan nesten ikke tro at det er sant. At jeg har opplevd det jeg har. Og at jeg har overlevd. At jeg er her nå.

Du må fortelle meg alt, sa Berit til meg da jeg kom rullende inn på kontoret hennes.
- Alt? gjentok jeg.
- Jeg tror det er best.
- Men hvor skal jeg begynne? spurte jeg.
- Begynn med begynnelse, sa hun. - Alle historier har en begynnelse. Jeg kjenner bare slutten av din. Jeg vet hvordan det kunne endt." (side 5)

Elin opplever alle ungjenters store drøm: å bli sammen med den peneste, flotteste, nydeligste, kjekkeste gutten hun og alle venninnene vet om: Fredrik! Han har det nydeligste smilet man kan tenke seg. Han er flink på skolen, har en flott kropp og er oppmerksomheten i egen person. Hva mer kan hun egentlig forvente?

Etter hvert utvikler forholdet seg til å bli nokså ekskluderende i forhold til omverdenen. Det er bare de to, og Fredrik legger opp planene for alt de gjør sammen - enten det er tale om å gå ut og spise, gå en tur eller ... ligge sammen. Og fordi han er så fantastisk i ett og alt, gjør Elin som han sier, selv om noe inni henne protesterer svakt. De gangene hun faktisk gjør noe på egen hånd, opptrer Fredrik som et offer. Jaja, han skal vel alltids finne på noe, han også ... Mens Elin er borte, får hun ekle sms´er fra Fredriks venn Bjørn. Dette får henne til å søke trøst hos Fredrik, som opptrer som den tryggeste havnen man kan tenke seg.

Så er det skoleball, og dit skal selvsagt Elin. Hun skal treffe Fredrik eksakt rundt middnatt, siden ballet slutter halv tolv. Men i siste time lar rektor ungdommene feste til middnatt likevel, og dermed blir Elin forsinket. Da hun ankommer hos Fredrik, som er alene hjemme denne helgen, ender det med at han slår henne. Hun får et blått øye. Hva er dette for noe? Men Fredrik angrer og dagen etter kommer han med favnen full av de flotteste roser, og i samtalens løp skjønner jo Elin at det egentlig var hennes skyld at han slo. For han ble jo så redd da hun ikke kom til avtalt tid ... Dessuten elsker han henne så høyt ...

Mens tvilen råder i Elin, er hun vitne til hvordan moren faktisk virker forelsket i kjæresten hennes. Og det er jo ikke det minste rart, så oppmerksom som Fredrik er overfor henne. Til og med hans egen mor får ikke fullrost sønnen sin nok. Tenk at han har gitt henne en så flott rosebukett! Har Elin fått en så flott bukett noen gang? spør hun. Elin blir forvirret. Var det kanskje ikke nettopp hun som fikk denne buketten? Som Fredrik insisterte på skulle stå igjen da hun dro etter den helgen da han slo henne i ansiktet?

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen - ikke mer enn at det blir mer og mer creepy etter hvert som handlingen skrider frem. Dette førte til at jeg ikke klarte å legge boka fra meg, men leste den i ett fra begynnelse til slutt. Dersom denne boka ikke hadde hatt Helene Uri-stempelet, kunne historien som sådan ha vært relativt forutsigbar. Men ikke her! Man blir overrasket absolutt hele tiden. I tillegg er boka svært godt skrevet - tilpasset målgruppen, som er ungdom! At dette er en ungdomsroman, gjorde for øvrig absolutt ingenting for mitt vedkommende. Så spennende at den nettopp har adresse til ungdommen, som dermed får med seg ikke rent lite livsvisdom på veien, tenkte jeg. For boka har selvsagt en moral. Forelskelse kan være farlig - virkelig farlig! Og selv tenker jeg på hvor viktig det er at omverdenen ikke overkjører magefølelsen til den som lever i et usunt forhold, men faktisk lytter og tar signalene på alvor. For ting er ikke alltid slik det kan se ut, og den vet best hvordan det er, den som har skoene på ... Elin kommer med signaler på at noe ikke er som det skal være, men alle vender det døve øret til. Og hun er så ung at hun ikke klarer å finne ut av egne grenser selv ... Hvor høyt må hun rope for at hun skal bli hørt? Hvor galt må det gå?

Denne boka anbefaler jeg på det varmeste!

Har laget min egen liste og legger til bøker etter hvert som jeg begynner å lese dem, så så langt er det bare 1 bok. Så snart jeg starter på en bok, lager jeg en link fra punktet jeg velger.