Jeg fant forresten et par sitater til om Hedstrøm:
En morgen i solrenningen kom endelig Kammertjenerens kølfogd. Han red en gebrekkelig maget og halt og blind skottgamp. En vindtørr og ulenkelig skikkelse i skitten og fillet vadmelskofte. Ansiktet var rynket og fullt av småpukkarr. Knærne stakk skitne ut gjennom strømpene. Og sadlen hang såvidt ihop. Han liknet et eldgammelt og halvglemt sagn. (s. 78)

I sine levedager uten tall hadde han sett og hørt et og annet. Især under beleiringen av Kalmar befestning og slott. Var han livjeger der? Ja livjeger og stafett. Ilbud til hest og til fots. Likbærer og kulestøper. Her øvet han seg opp i å sitte baklengs i sadlen for å villede gefreiterne. I dag - for fire og femti år siden - la de ham i kiste og satte ham ned i slottskjelleren. Herfra rømte han og to andre døde til Falu. (s. 100)

Tror jeg aldri før har hatt så mange blyantmerker i margen i noen bok! Det er iallefall ingen tvil om at den er blitt lest, og det er jo så mye å gripe tak i. Gode sitater, karakteristikker og personbeskrivelser. Et språk som ofte er veldig poetisk og/eller treffende, og som noen ganger holder på å drive meg til vanvidd når konsonantene står i kø eller det blir for mye latin, tysk og vanskelig dialekt på en gang. Og plutselig kan det så dukke opp setninger som: Ned fra de falleferdige gesimser og sprukne gavler hang kunstferdige snødraperier flettet og foldet ut av den lille flittige tårnvind. Snakk om å leke seg med språket! Og likegyldig går det iallefall ikke an å være til denne boka :)

Er det flere enn meg som ikke lenger får åpnet lenken hvor det står at innlegget kan røpe innholdet i ei bok? Når man har lest boka og diskuterer innholdet, vil man jo gjerne lese disse innleggene også.

Jeg vet ikke hvorfor han rir på Helhesten, men så vidt jeg kan se i farten, er det i kapitlet Guds leilendinger at navnet på hesten dukker opp første gang (s. 234 i min utgave, DnB 1974). Det er i det kapitlet at tre kølkjørere fryser ihjel, og An-Magritt holder på å lide samme skjebne:
Da kom Helhesten til syne over dammuren. Den nemntes enda i reglen og sagnet - men dunklere og mindre påtrengende enn i gamle dager. Nedgangsskoleprestene skulle under pesten ha jordfestet gampen levendes på en kirkegård i Kjøbenhavn før de satte ned det første lik. Hesten kom trefotet opp igjen. Den fjerde - offerfoten - hørte pestilenzen til. Viste Helhesten seg for et menneske ville kirkeklokkene ringe over det før nådesåret rant - det var iallefall sikkert og visst.

Ellers skaper Falkberget ganske mye mystikk rundt Hedstrøm og om han er levende eller død. Noen påstår at de har vært i hans gravøl (s. 236). Han kan tilsynelatende komme og gå gjennom vegger og ingen ser hvor han kommer fra eller hvor han drar.

An-Magritt minner ham om en annen: I Hedstrøms lønnkammer hadde det sittet en nitten år gammel kvinne innesperret i over sytti år. Hun satt i lenker. I gullenker. (s. 106).

Det beskrives en scene fra kirkegulvet Alle helgens søndag:
Hedstrøm la den svarte neven faderlig over An-Magritts aksel. Han sa ingenting.
Hr. Jens stusset: Han så inn i et dødningeansikt. Hvem var egentlig denne gestalt? Hvilken talende allegori! Her sto døden og livet side om side! Høsten og foråret! Den første og siste time!
Da gikk Kammertjenerens ulenkelige kølfogd - som om noen hadde ropt på ham - resolutt opp i koret og forbi de to likesæle medhjelpere --- de spilte nettopp et slag styrvolt om en pel kornbrennevin.
Au, sa den ene. - Det gufse kalt tå 'n der mannen!
Kven vet om 'n høre heme under hel' oppå jorden - mumlet den andre og tapte et kortblad i golvet. - Kerr vart det tå'n? Gikk han tvers gjennom veggen! Medhjelperen så seg rundt. Døren til sakristiet åpnedes nemlig ikke - men utenfor våpenhuset humret det gamle oppsadlede øik.

Tror jeg er enig med dem som kaller dette magisk realisme ;-)

Jeg vil prøve å nyte hver bok og ikke stresse med å få lest ferdig fordi det ligger så mange uleste og venter. Så tror jeg at jeg bør bli flinkere til å avbryte de bøkene som ikke fenger helt...

Heldigvis så er den oversatt til norsk nå. Liker veldig godt Oates, så denne er på ønskelista mi til jul:-)

Om en klassereise på 1800-tallet

(Dette er en spoiler)

Arne Garborg (f. 1851 d. 1924) er kanskje mest kjent for nettopp romanen "Bondestudentar" og diktsamlingen "Haugtussa", men han skrev i tillegg en rekke romaner, skuespill, sakprosatekster, dikt og annet i løpet av sin forfatterkarriere som startet på 1870-tallet og fortsatte til århundreskiftet. Han skrev på landsmål eller nynorsk, og videreførte på mange måter det arbeidet Ivar Aasen (f. 1913 d. 1896) igangsatte atskillige år tidligere.

I "Bondestudentar" møter vi bondesønnen Daniel Braut, en gutt med et lysere hode enn sine sambygdinger. Dette legger Kapellanen i bygda merke til, og han ønsker å gi gutten en sjanse til å få seg litt skolegang. Det er imidlertid ikke noen selvfølge at en far vil gi slipp på arbeidskraften til en sønn, men ved hjelp av smiger og kløkt lykkes det Kapellanen å overtale Daniels far, Ole Johannes.

"Han vart tilslut litt leid av alle desse aandlause Motlegg og Tvilsmaal hjaa denne u-opplyste Bonden, og sagde, at han totte ikkje Ole Johannes burde setja seg imot dette, naar han so tydeleg saag, at det var Guds Vilje, og han skulde tenkja, at Vaarherre kanskje hadde større Tankar med Guten, enn han kunde fata. Daa Ole Johannes høyrde dette, gav han seg strakst. Tilbodet var no og so godt, at det i Grunnen ikkje gjekk an aa bjoda det av. So gjekk daa Ole Johannes heim baade byrg og uroleg yver det, som i Dag var avgjort; men Kapellanen var glad som ein Landvinnar. Det skulde verta eit herleg Arbeid aa faa saa og planta i slik ei naturfrisk Barnesjæl. -" (side 17)

Det verken far eller sønn vet er at Kapellanen har sine egne planer, idet han ønsker å prøve ut en spesiell metode på gutten. I begynnelsen blir Daniel forvirret. Han er forberedt på å pugge latinsk og tysk gramatikk, men blir i stedet introdusert for poesi, nordisk gudetro og annet. Etter hvert våger han ikke å fortelle foreldrene hva han og Kapellanen bruker dagene til. Det skal gå to år uten at han lærer verken latin eller tysk, og innen Kapellanen innser at hans metode i grunnen ikke holder mål.

" ...endeleg forstod han, at han kunde ikkje gjennomføra "Metoden" sin, og han tok til aa ræddast fyre, at han kanskje hadde gjort galet i aa gjera denne stakkars Guten til Prøveklut for sine uferdige Forsøk i Uppfostringskunsten." (side 38)

Kapellanen bestemmer seg for å koste på Daniel videre skolegang, og så kan han for alvor gå i gang med både latinen, tysken og det som er!

Med økte kunnskaper kommer drømmene om en bedre fremtid til Daniel. På den ene siden føler han seg ikke lenger hjemme blant sine egne, og på den annen side passer han ikke helt inn der han kommer heller. Han er flau over sin beskjedne bakgrunn og gjør etter hvert alt som står i hans makt for ikke å bli identifisert med bøndene han en gang delte skjebne med. Men at han blir for fin for sine egne, tas ikke nådig opp. Dermed begynner et nokså splittet liv, hvor Daniel forsøker å passe inn uansett hvem han er sammen med - helst ved å snakke alle etter munnen og ikke står for noe selv. Dette kommer særlig på spissen i forhold til dem som sponser ham med penger og gjør det mulig for ham å gå på skole. Og Daniel drømmer om å bli student! Og om å fri til Inga! Veien tilbake til det livet han kom fra stenges for alvor den dagen faren dør og hans avindsyke eldste bror overtar gården, og til slutt selger den for å reise til Amerika.

Etter hvert oppdager Daniel det søte liv i Kristiania, og han tar for seg av både øl og sterke drikker, der han fester bort det lille han har av penger. Midt oppi eksamensperioden skrumper pengebeholdningen inn, og den verste eksamenslesingen foregår i sult og pinsel, noe som forverres ved at almissene fra dem som har brakt ham så langt i livet, uteblir ... Å ta seg en jobb på si´- nei, det orker han ikke tanken på, lat som han er. Underveis fremkommer det at Daniel klarer seg best i de fagene han trodde han kunne dårligst ("men det kom seg vel av, at han no som altid visste meir enn han i Grunnen visste, når han sat under Eksamensklemma" (side 148)), mens det går dårligere der han trodde han kunne mer ("han svarad burti Hytt og Ver og stod stundom fast" (side 149)). Dermed glipper den etterlengtede lauden, og han må nøye seg med haud. Eksamen artium får han, men han må skuffet erkjenne at duskelua ikke gjør ham til et annet menneske. Han er og blir en bondetamp uansett.

Å være pengelens og sulten blir et så stort problem for Daniel at han nesten holder på å gå til grunne. Og for den som trodde at Hamsun var først ute med å beskrive sult, så er det altså ikke riktig. Garborg gjorde det før ham - allerede i 1885! Daniel tigger og låner penger, lyver og snylter - alt for å overleve. Og han snakker hvem som helst etter munnen for å smigre seg inn på dem som kan hjelpe ham. Men ingen har mye penger og til slutt blir kameratene så lei av ham at de skygger unna.

"Han tilstod det ikke heilt for seg sjølv, men i Grunnen hadde han det so, at han var ikkje so rædd for aa lida litt Naud, - naar han berre kunde sleppa aa arbeide." (side 208)

Til slutt er det ingen annen råd enn å pantsette duskelua - selve studentlua. For han måtte jo ha mat!

"Draumarna um "Studenterlivet" skjemdest han yver; alt det han hadde gjort og tenkt vart Synd og Skam og ynkeleg Daarskap." (side 225)

Men heller ikke dette varer lenge, og så går han til pateren og tar i mot nye almisser, mot at han lar seg "frelse". Da skal det bli slutt på fest og drikk, og han skulle begynne et nytt og bedre liv.

"I sine syndige Dagar hadde han livt altfor mykje paa annat Folks Pengar; no vilde han fylgja Guds Ord, og det sagde, at den, som vilde eta, skulde arbeida. Han vilde altso spyrja Pater um Arbeid. Han lengtad etter aa faa tala med denne Mannen; han totte han elskad han alt paa Forhaand." (side 228)

Men selv etter å ha blitt frelst og mottatt almisser, havner Daniel atter på fylla. Og så er han igjen i en klemme fordi han skjems over at han har latt seg frelse og er livredd for at kameratene skal få vite dette - samtidig som han er redd for at pateren skal få kjennskap til hans dobbeltliv og hans løgner.

"Aldri i sine Dager hadde han havt det so vondt, ikkje eingong daa han svalt. - " (side 248)

Det plager Daniel at han ikke har selvstendige tanker.

"For Daniel hadde ikkje voret sjølvstendig. Han visste det no. Han hadde havd det med aa meina som dei, han mest var i Lag med, og naar han hadde høyrt ei Meining framsett med Fynd, so hadde han teket den god og gløymt det, han fyrr trudde. Meir enn ein Gong hadde han høyrt Folk snakke um, at ein skulde hava "sjøvstendige Meiningar"; men han hadde aldri lagt Merke til det. Han var heimangjort i den Trui, at det gjaldt aa hava rette Meiningar. Og det kunde han ikkje kome ifraa enno. Kva kunde det nytta aa tenkja sjølvstendig, naar ein tenkte galet?" (side 254)

Etter hvert som Daniel vingler i sin tro på hva som er rett og galt her i livet, velger han å holde fast ved de meningene han en gang hadde, men velger å tie om dem inntil han ble sin egen herre.

Så får Daniel fast jobb og med det tilgang til et mer verdig liv med faste innkomster hver måned, selv om det ikke er utsikter til rikdom. Med mindre han skrinlegger drømmen om Inga og i stedet gifter seg til penger ... Og med det i seg at han har respekt for embetsstanden og andre autoriteter, og i grunnen forakter dem som gjør opprør mot det bestående, staker han etter hvert ut kursen for sitt videre liv - hele tiden livredd for at fortiden skal innhente ham ...

Det har vært skrevet mye og mangt om Arne Garborgs "Bondestudentar", og i ulike sammenhenger kan man lese om klassereise, svik mot sine røtter og opprinnelige idealer, om hva fattigdom gjør med mennesker i ytterste konsekvens, klasseskille, motsetningene mellom bondestanden og embetsmannskulturen, om konsekvensene av lærdom i en tid hvor dette ikke var noen selvfølge osv. Boka er også betegnet som en selvbiografisk nøkkelroman, og det er på det rene at Garborgs samtidige Aasmund O. Vinje (Dølen), Olaus Fjørtoft (Fram) og Christopher Bruun (kandidat Meier) kan gjenkjennes under andre navn, kan jeg lese på Wikipedia.

Romanen føyer seg inn i rekken av naturalistiske romanverk, som fremsto som en motreaksjon til den foregående epoken romantikken. Derfor burde det ikke overraske noen at Daniel tildeles lite flatterende egenskaper som latskap, tendenser til drukkenskap, manglende lag med penger osv. - alt som en følge av sin arv og sitt miljø. Det ligger i sakens natur at Daniel derfor alltid ville forbli en plaget person, aldri riktig lykkelig uansett hva som skjedde i livet hans. Dette bekreftes gjennom at han valgte bort kjærligheten til fordel for pengene. Men i motsetning til forfatteren selv, som var i opposisjon til alt og alle, ønsket Daniel å være alle til lags. Dette ironiserer forfatteren grovt over, jf. sitatet ovenfor på side 254. Man kan saktens lure på om Garborgs prosjekt var å vise hvor galt det kunne gå dersom man lot unge gutter av bondestanden slippe til i læreanstaltene på den tiden, eller om han ønsket å vise hva som skjer med ufrie mennesker som er altfor avhengige av andre, holdt nede og gitt almisser kun dersom de "skikket seg vel". Svaret gir seg vel selv i og med at romanen har selvbiografiske trekk fra forfatterens eget liv.

Det gammelmodige språket i boka gjorde den i begynnelsen noe vanskelig tilgjengelig, men dette ga seg forbausende fort. Boka er dessuten riktig fornøyelig. Garborg strør om seg med humoristiske og lattervekkende beskrivelser av de dilemmaene Daniel etter hvert kom opp i, og selv om mye som skjer underveis er både trist og leit, er det først og fremst humoren som preger fremstillingen. Romanen er dessuten meget interessant idet den beskriver et gryende opprør mot det bestående. Dette kommer ikke minst til uttrykk idet romanen nærmer seg slutten. Jeg gir denne boka terningkast fem.

Hadde høye forventninger til denne, det hentyder på smussomslaget at forfatteren kan sammenlignes med Henning Mankell og Stieg Larsson.....nei det var etter min mening en sterk overdrivelse. Kjedet meg til tider, alt for lang, 548 sider, da må det være mer å komme med enn Ceder presterer her. Dette var for meg skuffende og veldig midt på treet, en svak treer....

Jeg tygger litt på bokas siste setning: Det oppreiste sinn står i loddsnorens tegn. Kølfogden Hedstrøm som beskrives som en av Guds utsendinger som rir på Helhesten, testamenterer sin loddsnor til An-Magritt. Hvilken betydning legger dere i den siste setningen?

Coldness in Love

And you remember, in the afternoon
The sea and the sky went grey, as if there had sunk
A flocculent dust on the floor of the world: the festoon
Of the sky sagged dusty as spider cloth,
And coldness clogged the sea, till it ceased to croon.

A dank, sickening scent came up from the grime
Of weed that blackened the shore, so that I recoiled
Feeling the raw cold dun me: and all the time
You leapt about on the slippery rocks, and threw
The words that rang with a brassy, shallow chime.

And all day long that raw and ancient cold
Deadened me through, till the grey downs darkened to sleep.
Then I longed for you with your mantle of love to fold
Me over, and drive from out of my body the deep
Cold that had sunk to my soul, and there kept hold.

But still to me all evening long you were cold,
And I was numb with a bitter, deathly ache;
Till old days drew me back into their fold,
And dim sheep crowded me warm with companionship,
And old ghosts clustered me close, and sleep was cajoled.

I slept till dawn at the window blew in like dust,
Like the linty, raw-cold dust disturbed from the floor
Of a disused room: a grey pale light like must
That settled upon my face and hands till it seemed
To flourish there, as pale mould blooms on a crust.

Then I rose in fear, needing you fearfully,
For I thought you were warm as a sudden jet of blood.
I thought I could plunge in your spurting hotness, and be
Clean of the cold and the must.--With my hand on the latch
I heard you in your sleep speak strangely to me.

And I dared not enter, feeling suddenly dismayed.
So I went and washed my deadened flesh in the sea
And came back tingling clean, but worn and frayed
With cold, like the shell of the moon: and strange it seems
That my love has dawned in rose again, like the love of a maid.

D.H. Lawrence.