Kan det være en bok av Fred Vargas?

I starten synes ikke denne boka var noe særlig å skrive om. Jeg tenkte at terningkast tre eller fire ville bli resultatet. Men boka har sjarmert meg i senk og jeg gir den en femmer uten å nøle. Her får man både humor og alvor, og lærer også litt om hvordan de hadde på kanaløyene under siste verdenskrig.

Takk for tipset! Dette skal jeg følge opp!

Om dommedagsprofetier, konspirasjonsteorier, Antikrist ... og aspartam ...

Torgrim Eggen (f. 1958) har i årenes løp utgitt 13 bøker, og "Jern" er hans siste roman. Selv har jeg med skam å melde kun lest "Hilal" (1995) og "Hermanas" (2006), og det på tross av at jeg så langt har likt hans bøker svært godt og har opptil flere av hans bøker stående (ulest) i bokhyllene mine.

Hva er det som gjør at flere mennesker søker sammen på den tidligere folkehøyskolen Folkvang i indre Østfold for å forberede seg på dommedag? Nærmere bestemt at verden skal gå under i desember 2012 - på tidspunktet for Maya-kalenderens opphør ...

Biv Boeser er en karismatisk leder av en bevegelse som kalles Perennial Spirituality Center, og gjennom foredrag som tar for seg innholdet i de forskjellige verdensreligionene, gamle myter, genmanipulert mat, konspirasjonsteorier av ymse slag etc., etc., samler han noen høyst forskjellige mennesker på Folkvang. Bl.a. frisøren Gro alias Yasmina som blogger om det å ha mistet et barn, og som gjennom en i beste fall rørende naivitet utleverer seg selv og sitt indre liv fullstendig på nettet. Ove er rusmisbruker og har den litauiske mafiaen i hælene. Tilfeldigheter fører ham til Folkvang - rett og slett fordi han er blakk og ikke har noen andre steder å dra. Og Ina som holder på med en doktoravhandling om nyreligiøse bevegelser som holder sammen pga. frykten for dommedag. Ved å samle disse og flere andre på Folkvang, forbereder Biv Boeser dem på at de skal overleve dommedag - som de eneste på jorda. I motsetning til hva omverdenen tror, blir medlemmene verken hjernevasket eller driver med sexorgier. På Folkvang er det nemlig trosfrihet og i den grad det er fokus på sex, så handler det i det alt vesentlige om avholdenhet - med unntak av når den såkalte omega-generasjonen skal skapes ...

Underveis presenteres vi for kjente konspirasjonsteorier pluss noen nye. Som at det egentlig er CIA og Israel som står bak 11. september - teorier som kun ligger tre-fire tastetrykk unna på nettet, nær sagt uansett hvor man måtte befinne seg - og at verdens elite i all hemmelighet har samlet opp lagre av frø, DNA-prøver, mat etc. på ulike steder i verden (bl.a. på Svalbard) for å være beredt når planeten Marduk (også kalt Malurt) forventes å kollidere med jorda i desember 2012 - teorier som har inspirert både forfattere og filmregissører de siste årene (bl.a. Åge Grønning i romanen "Og stjernens navn er Malurt"). Jeg undres imidlertid over hvorfor mennesker som er opphengt i konspirasjonsteorier også er opptatt av det kunstige søtningsstoffet aspartam - som en del av hele greia ... Jeg tror i alle fall at Eggen i "Jern" har fått med seg det meste av det som verserer på nettet av alternative teorier om hva som egentlig foregår i den store, store verden. Skjønt det med at Obama skulle være Antikrist selv - det var nytt for meg. Ekstra fornøyelig skildrer han dessuten paranoiaen som rammet verden i forbindelse med svineinfluensa-epidemien.

Torgrim Eggen skriver godt, og han benytter mange ulike fortellergrep i denne romanen, som er nokså fragmentarisk bygget opp gjennom presentasjon bl.a. av Gros blogg, diverse mail-utvekslinger, Biv Boesers foredrag og helt mot slutten av boka et NRK-innslag. Han tar pulsen på fellesnevneren for de fleste dommedags-"sekter" som forberedte seg på at verden skulle gå under i desember 2012, og det eneste som skiller "vår sekt" fra de fleste andre, er det materielle innholdet i dogmene deres, mens de fleste nyreligiøse sekter først og fremst er opptatt av ikke-materielle verdier (dvs. onde og gode krefter i verden, og at det onde skal bekjempes med det gode). Men etter å ha bygget opp en masse spenning rundt hvordan det skulle gå med dem som oppholdt seg på Folkvang, sluttet boka skuffende tamt. Det er mulig at slutten faktisk er mer realistisk på den måten, men vi befinner oss tross alt i fiksjonens verden og jeg hadde derfor forventet noe mer - ikke bare et tamt poff ut i ingenting. Det jeg uansett liker ved Torgrim Eggens fortellerstil, er hans sarkasme, ironi og humoristiske harsellering med alle konspirasjonsteoriene som blir endevendt i boka, og mellom linjene en smule latterliggjort, slik jeg opplevde dette. Den tamme slutten trekker likevel ned helhetsinntrykket, og dermed blir det bare terningkast fire denne gangen. Og så kan det faktisk tenkes at jeg leser boka drøyt to år for sent, og at den ville ha gjort et større inntrykk med 2012 foran meg, og ikke bak meg ...

Herlig oppfølger av Verdensmestrene!

Henrik H. Langeland utga i 2010 boka "Verdensmestrene", som var starten på en bokserie som i det alt vesentlige skulle handle om guttene Lars (Laurentius Michael Meltzer) og Hauk (Henrik August Eriksen) fra Oslos beste vestkant, med skimiljøet i Hemingland i fokus. I denne boka ble vi dessuten introdusert for raddis-jenta Simone, Tveita-gjengmedlemmet Amir og arbeiderklassegutten Remi fra Oppsal. "Hauk og due" er andre bok i denne triologien, og også her er det Lars og Hauk og deres forhold som står i fokus. Vi hører ikke noe mer verken om Amir eller Remi, noe som i begynnelsen skuffet meg stort, inntil jeg atter ble oppslukt av romanens handling.

Mens handlingen i "Verdensmestrene" foregikk i 1982, og startet med da Oddvar Brå brakk staven, er handlingen i "Hauk og due" lagt til 1992. Forholdet mellom Lars og Hauk ble i sin tid ødelagt, uten at Lars egentlig har skjønt hvorfor. At dette har hatt noe å gjøre med at Hauks søster Sunniva druknet syv år tidligere da guttene badet i Sognsvann, får vi imidlertid vite etter hvert. Også at Hauk ikke bare bebreider Lars for drukningsulykken, men faktisk mener at han var skyld i søsterens død.

Lars har i mellomtiden blitt en svært vellykket jusstudent som hanker inn den ene lauden etter den andre. Dessuten har han kapret den flotteste jenta i jussmiljøet: lekre Bettina. Men så opptatt har han vært av å kapre dette troféet at han glemte det viktigste av alt, nemlig kjærligheten. For Lars elsker ikke Bettina, men han får seg likevel ikke til å gjøre det slutt med henne. Stadig er det nemlig en ferie eller et selskap han nødig vil gå glipp av, og foreldrene hennes betyr forbindelser med dem som virkelig betyr noe. Nå nærmer det seg dessuten premiere på kabareten han og en del andre jusstudenter har øvd på i månedsvis, i tett samarbeid med kjendisadvokat Hestenes. Advokaten som bokstavelig talt røkte med begge hender og hvis hostekuler og skrallende latter er viden kjent, selv den dag i dag. Lars orker heller ikke all støyen som vil følge med et brudd. Samtidig er han en damenes Jens, som elsker å nedlegge det ene byttet etter det andre - inntil han avstandsforelsker seg i Simone, ei jente det ikke er helt enkelt å komme inn på ... Ja, kanskje nettopp derfor!

Hauk er fremdeles en rebell, og han er stort sett veldig sint på alt og alle. Hvorfor får vi vite litt etter litt. Det hele topper seg under en påsketur, hvor Lars, Hauk og barndomsvennene bestemmer seg for å overnatte i telt i Jotunheimen, og hvor høydepunktet er det såkalte påskehopprennet i Gjendebu. Og som i bok nr. 1 går mysteriet rundt hvor det egentlig ble av den avbrukne staven til Oddvar Brå, gjennom boka som en rød tråd.

Rent bortsett fra at jeg som sagt gjerne skulle ha truffet Amir og Remi igjen i "Hauk og due", og faktisk hører blant dem som synes at denne andre boka ble for tynn, storkoste jeg meg med den. Jeg har humret og ledd meg gjennom boka, som beskriver livet på beste vestkant med både snert og litt småondskapsfull humor. Og at det "er noe" i alle familier, uansett klassetilhørighet, beskriver Langeland både elegant og meget humoristisk. Som for eksempel på side 268:

"Under desserten i Mikkels femtiårsdag hadde grandonkel Didrik virkelig satt en ny standard i udannet konversasjonskunst ved plutselig å brøle Bla bla bla bla! til borddamen midt i hennes taleflom. ... Selv om stemningen unektelig var blitt temmelig anspent, hadde grandonkelens utbrudd i det minste vært uhyre effektivt, den stakkars damen hadde snurpet munnen igjen og ikke sagt ett ord resten av kvelden."

Kanskje er boka først og fremst morsom, men den har også et dypere alvor i seg. Dette fremkommer særlig i beskrivelsen av forholdet mellom Lars og Hauk, som skar seg flere år tilbake, og hvor det ligger mye uforløst og ubearbeidet konfliktstoff. Jeg opplevde boka som meget godt skrevet. Bokas styrke ligger etter mitt syn først og fremst på skildringen av miljøet, og her er jeg langt på vei enig med NRKs anmelder Leif Ekle, når han i sin anmeldelse av 10.09.2012 skriver: " ... men Langeland skriver så godt og malende om borgerligheten at jeg i blant opplever det samme ubehaget ved lesingen som når jeg står overfor virkelighetens varianter. Det har nok noe med klasse å gjøre." Beskrivelsen av jussmiljøet slik dette fortonet for godt og vel 20 år siden, er også meget lett gjenkjennelig, og dette gjorde at boka for mitt vedkommende fikk en ekstra dimmensjon. Alt i alt synes jeg boka fortjener terningkast fem!

Denne koste jeg meg skikkelig med, er født i 66 og mye her jeg husker når jeg ble minnet på det, men hadde lagret det langt bak i minnet...dette med ukebladene på tirsdag...det var noe vi virkelig gledet oss til;:-) Synes Ragde gjorde en god jobb her, jeg humra og lo flere ganger , selv om det er jo en bok med mye alvor også. Etter nattønsket hadde jeg nesten gitt opp Ragde, men skal jammen gi henne en sjanse igjen.Anbefales:-)

Forlaget mitt ordnet Facebookmøter med forfatterne sine, og nå er det min tur. Velkommen innom 24 januar kl 14 - da sitter jeg ved pc'en og ønsker meg masse spørmål.
Møt forfatter Natalie Normann

Ja det var ei god bok. Litt humor, en del alvor og ei god historie.

Helt enig, dette var virkelig bra, driv og spenning hele vegen. Leste ut boka på en dag, var ikke god å legge ifra seg nei. Annbefales virkelig og venter også spent på neste bok fra denne forfatteren:.)

Jeg reagerte også på at tidspunktet for dronningens død oppgitt i Johannes, stemte dårlig. I samme bok, kapitlet En farlig herold, står det at Hedstrøm var femten år under beleiringen av Kalmar slott, og at han nå er 75 år. Altså er det 60 år siden. Beleiringen var i 1611. Det betyr at vi er kommet til 1671, og da stemmer Marits antakelse bra.

Jeg leste i går denne artikkelen på forskning.no om fastprisavtalen på bøker. Her står det at det har vært en konsentrasjon i bokhandlerbransjen med stadig færre og større bokhandlere. Dette vil antakelig ikke få noen gunstig innvirkning på bokprisene.

Det står litt om omsetjinga av Dickens: A Christmas Carolher.

Jeg har ligget litt etter dere i lesingen, men er nå ferdig med “Johannes”. Dere har skrevet fyldig og godt om den allerede, men jeg har likevel lyst til å kommentere noen av momentene du lister opp til diskusjon, Lillevi.

Først må jeg si at det er den fascinerende blandingen av beinhard realisme og det som framstår som en bibelsk lignelse som løfter og gjør “Nattens brød” så ulikt det meste annet jeg har lest. Jeg er enig med deg i at det er en lysere og lettere stemning i “Johannes” enn de to første bøkene. Humoren er vel til en viss grad der i “An-Magritt” og “Plogjernet” også, men det er kanskje mest litt besk galgenhumor? I “Johannes” synes jeg den underfundige humoren også får mer plass. (For eksempel: Hestejelkeren leste i to katekismer. I en med og en uten Det syvende bud. Om Lorentz Mortensen Angell: Vel dyrket han sin Bacchus med måte. Og om Johannes: An-Magritt klarte å dra hjulmakeren i land. Han tørket utrolig fort i solskinnet oppe på Kiempeplassen.) Og tørrpinnen Johannes lærer seg også til slutt å forstå og til og med å bruke denne humoren selv!

De mellommenneskelige forholdene synes jeg du beskriver godt når du skriver fra avhengighet til forakt er veien kort. De er heller ikke vant til å rose hverandre; tonen er tøff. Så selv om de har lyst til å si noe pent til henne da hun deler slitet og strevet med dem, blir det vanskelig. Ingen måtte få høre et godt ord – for skikk og sed forbød nå engang det. Ved å krenke den gjorde en seg latterlig. Og Å skamrose et alminnelig menneske opp i øinene gikk ikke an. Hun var ingen storingse.

Jeg har ikke inngående kjennskap til historien fra 1600-tallet, men en liten skumlesing i “Trondheims historie 97-1997 – Innvandrernes by 1537-1800” gir et bilde av at det rundt 1600 i Norge skjedde en profesjonalisering innenfor forvaltning/administrasjon, industri og handel som krevde fagfolk. Siden det var mangel på utdannede kandidater innenlands, ble Norge et mulighetenes land for mange innvandrere. I 1645 antar man at minst halvparten av byrådet bestod av innflyttere. Angell-familien kom til byen omkring 1650. Det var Lorentz Mortensen Angell, Morten Angell (død 1688) og en søster som døde i 1664. Det står om Lorentz: Han drev en allsidig handel, han fikk del i forsyningen av kobberverkene og i eksporten av kobber, han ble jordeier, han engasjerte seg i skipsfart og han deltok til og med i et kompani for hvalfangst i Nordland. …i Trondheim i 1680-årene var Lorentz Angell den største enkeltlångiver. Falkberget skriver: “Alle fremmede gjorde karriére. Landets dører var løftet av hengslene. Eventyrere og lykkeriddere strømmet inn. Byens gamle borgere tapte staden. Kvartal for kvartal.” Som du også skriver i din anmeldelse, Lillevi, så møter vi innvandrerens problemer med å bli akseptert. Johannes føler på det, men også Pistolen (langt om lenge kunne vel også han bli en god nordmann) og Lorentz Mortensen da stadsfysikus sier at de begge er nordmenn (Han velsignet den brutale stadsfysikus for hans Vi! Vi! For første gang sa en nordmann Vi til Angell. Vi! Vi!). Og problemstillingen er stadig like aktuell i dag. En annen morsom detalj fant jeg i kapitlet Tidens tegn, hvor Angell ønsker mer penger i omløp fordi han mener det vil øke velstanden for alle. Ikke så ulikt John M. Keynes’ økonomiske teori? :)

Jeg stusset litt da Ove Bjelke lurte på om An-Magritt var en heks, men med tanke på at Lisbeth Nypan ble dømt i Trondheim og brent på bålet for trolldom i 1670, så er det kanskje ikke så rart likevel.

Jeg synes boka inneholder en imponerende mengde sitatvennlige visdomsord, elegant billedbruk og ikke minst er full av symbolikk. An-Magritt selv er nok som Marit sier, et ønske om å framstille en redningsperson for samfunnet. Hun blir vel også redningen for Johannes på samme måte som han blir for henne. Og det er ingen tilfeldighet at han heter Johannes: Johannes! Johannes! Apostelen hette også Johannes. Pedro kalte ham kjærlighetens apostel. An-Magritt er den livsbejaende og viljesterke anføreren. Hun staket alltid ut en veg. Og I hennes sinn bodde et helt folks overvintrede vilje og trass. Loddsnora brukes på nytt som symbol også i denne boka. Hun skal arve Hedstrøms loddsnor for å skille mellom rett og urett, og hun er Johannes’ vinkel, passer og loddsnor. Og Johannes gir et bilde på betydningen av troskap og lojalitet: …lyt je vør tru mot ham så langt jeg makter det. Også i tankom. Er vi it tru innvortes hjelper det lite å vørr tru utvortes. Nei – sa An-Magritt – kjøttet hell vi alltids styr på. Verre er det å taumkjøre sjela.

Hevnen er ikke så fremtredende i denne boka. Jeg finner derimot flere steder hvor verdien av ydmykhet trekkes fram: Jeg sakner ydmykheten. og Det er farlig å spegle seg i altfor blank is, Johannes! (An-Magritt, s. 145 og 156), Når han – Johannes – måtte avstå fra den verdigheten skjedde det for han skulle ydmyke seg. (Johannes, s. 159), og Hans ødeleggelser førte til sjelens opphøielse. I det ytre til fornedrelse! (Jürgen, s. 166).

Jeg klarer heller ikke å finne mye spor av feminisme i Falkbergets framstilling, men på slutten av kapitlet “En farlig herold”, vurderer Angell å overlate An-Magritt ansvaret for en korngård, og tenker: Tiden burde nå snart være inne til at den norske kvinne tellet… Det var det nærmeste jeg kunne komme :)

Alle tre bøkene hittil har vært usedvanlig gode, og jeg ser fram til den siste også!