Han er favoritt hos meg også! Den eneste krimforfatteren jeg må lese sakte. Takk for tipset, kanskje jeg laster den ned, jeg har heller ikke lest noe av ham på svensk tidligere.

Åh, nå er det lenge siden jeg leste Nesser kjenner jeg! Håper jeg får tid til denne etter Haugtussa.

Som dei andre her ser eg opningsdiktet som prolog (det er vel derfor det står fyrst!), men det kunne jo ha hatt ein tittel likevel. Pussig - diktet har vel alltid vorte kalla "Til deg, du hei" - slik òg i innhaldslista i utgåva mi, men altså utan tittel. Men for eit anslag! Diktet rommar jo alt i syklusen - så sterkt og mjukt på same tid, og med optimistisk slutt:

Og um me kjenner gråt og gru
og saknad sår,
so må me lerkesongen tru,
som lovar vår.

Passar så godt nå i mai!

Her ble det også lite lesing i helgen. Mannen min og jeg bestemte oss for å delta på 17. mai sammen for første gang på 22 år. Det var jubileum, meldt fint vær og etter en veldig lang og kjedelig Melodi Grand Prix kveld var det på tide å komme seg ut. Jeg tok sjansen på å klare meg uten medbrakt luft og medisiner og benket meg i solveggen på den lokale favorittpuben og ble der i 10 timer. Det var supert med mange kjente fjes, visesang, blues, bunader, blide mennesker og russen min som var innom etter toget. Noen ganger er det absolutt verdt å kare seg ut, selvom helsa ikke er på topp! Det var også ubeskrivelig deilig å komme hjem og få av seg høyhælte sko og klær som klemte :)
Søndag ble også tilbragt i solen, men jeg rakk allikevel å høre slutten av Wilbur Smiths Hapi elvedronningen. Det har vært godt å være på eventyr i Egypt i fortiden med Mai-The Duc som oppleser. Det har også blitt noen få sider i Salka Valka av Halldor Laxness og han skriver drivende godt. I tillegg har jeg såvidt begynt på Haugtussa og det lover bra, men jeg må slå opp noen nynorske ord og savner en god ordbok i papirformat.

Jeg forstår også diktet som et åpningsvers, han takker naturen og motgangen for at han har blitt så forståelsesfull og seig og når han til slutt dør og slipper ånden fri, så vil en ny vår komme og slektenes gang kan fortsette.

Det lurte jeg også på. De andre diktene er jo også gruppert (Heime, Veslemøy synsk osv.) Kan "Til deg, du heid" være en slags prolog?

Med en russ i huset, har det ikke blitt så veldig mye lesing, men jeg har fått lest ut Amalie Skrams selvbiografiske roman Professor Hieronimus. Det er en rystende fortelling om hvordan psykiatrien kunne fungere, og hvor rettsløs man ble som pasient. Fortsettelsen "På St. Jørgen", ligger allerede på vent. Jeg har også fått lest litt i Øystein Rottems bok Hurtigruta - en litterær reise. Her forteller han på en morsom og informativ måte om forfattere knyttet til stedene hurtigruta passerer på strekningen Bergen-Kirkenes. Passende bok å lese småstykker i når man har tid bare til korte leseøkter.

Ellers har jeg plukket ut "Haugtussa" og lest litt i den, og satser på å være med på felleslesingen her inne etter hvert.

Fortsatt god helg :))

Seier som fru Alving (om eg hugsar rett): "En går seg selv så lett av minne."

Denne her er jo eldgammel, og jeg vet ikke hvorfor den plutselig dukket opp der den nå har gjort. Du kommenterte på den for tre år siden!

Du nemner "lyrikeren 'hjemløs'". Eg meinte det vart reist spørsmål om dette pseudonymet kunne vere eit bilde på korleis innbyggarane av Sovjetunionen hadde det under stalinismen. Eg tenkte det kunne vere interessant å sjå på ordet for "heimlaus", бездомный, som eg fann i den russiske utgåva, men det inneheld ikkje, slik eg ser det, nokon nykel til dette spørsmålet. Likevel, nå som eg har lese heile boka, synest eg at tanken kan ha ein del for seg: Fornamnet, Ivan, er jo, som det vart nemnt, det vanlegaste russiske fornamnet, og det er jo tydeleg i boka at at han ikkje finn seg til rette i samfunnet slik det har vorte - han er ein бездомный, med stor Б ...

Såg ikkje spørsmålet ditt før nå - som eg såg etter noko i denne inspirerande tråden med mange tankevekkande innlegg. Det eg meinte, var at Stalins brukte administrative, harde metodar for å løyse politiske og ideologiske spørsmål. Desse harde metodane ramma også mange truande i landet, men klarte på ingen måte å utrydde religionen. Mykje av den ateistiske propagandaen var, om vi skal tru framstillinga i romanen, på eit intellektuelt ig ideologisk lågmål. Derimot finn eg ein sublim religionskritikk i den novella av Anatole France som eg nemnde, framstilt gjennom ein briljant komposisjon der poenget kjem heilt til slutt og derfor rammar så mykje hardare. I dette innlegget har eg ikkje teke stilling til ideologiske retningar og religiøse spørsmål; eg har berre sagt kva eg meiner om debattmetodar.

Takk for lista med med tips om utgåver! Har lese 37.

Et spørsmål tilbake sånn i ettertid: har du et dårlig inntrykk av litteraturvitenskap? Fra noen av bøkene i boksamlingen din kan det imidlertid se ut som du allerede har tatt et år eller planlegger det.

Originalt om å få nye sjanser i livet

Om forfatteren

Kate Atkinson (f. 1951) har en del bøker bak seg. Aller mest kjent skal hun visstnok være for krimserien (bestående av fire bøker) med Jack Brodie i hovedrollen. Jeg har så langt ikke klart å finne ut om noen av hennes øvrige bøker er oversatt til norsk. Selv ikke et søk på antikvariat.net sier noe mer enn at hennes bøker (utenom krimserien) er oversatt til dansk og svensk. Noen norske utgaver finner jeg ikke. Det er synd, for etter å ha lest en del om forfatteren, kan det se ut som om spesielt debutboka "Behind the Scenes at the Museum" (1995 - vinner av Whitbreas Prize) er vel verdt å få med seg. Det er å håpe på at Forlaget Press, som står bak utgivelsen av "Liv etter liv", sørger for dette!

Om "Liv etter liv"

Bokprosjektet "Liv etter liv" ("Life after life" på originalspråket) er meget spesielt. Her har forfatteren nemlig lekt seg med idéen om at tenk om vi fikk en ny sjanse og kunne gjøre nye valg etter å ha feilet eller havnet i en situasjon som gjør at vi dør? Hva da?

"Hva om vi fikk en mulighet til å leve livet igjen og igjen, helt til alt stemte? Ville ikke det vært fantastisk?" Edward Beresford Todd

I denne boka er det spesielt Ursula som stadig får nye sjanser, men dette gjelder også noen av personene hun har rundt seg. I bokas åpningsscene har Ursula blitt 20 år - i 1930. Hun befinner seg i Tyskland og hun tar livet av Hitler. "Mørket lukket seg" - en avslutning vi skal bli godt kjent med gjennom hele boka, og som betyr at Ursula dør ... Hvordan ville vår nyere historie ha sett ut dersom dette virkelig hadde skjedd?

Allerede ved fødselen i 1910 går det galt. Ursula blir født med navlestrengen rundt halsen, og fordi en snøstorm herjer, rekker ikke legen frem i tide. "Mørket lukket seg". I neste scene rekker legen frem i tide, barnet overlever og vokser opp. I en tredje scene er det moren som klipper over navlestrengen. Senere utsettes Ursula og broren for den ene faren etter den andre ... Som at hun ramler ut av et vindu, som at broren dør av spanskesyken osv. Men som altså får stadig nye sjanser ...

Vi introduseres for et relativt stort persongalleri; moren Sylvie Todd, faren Hugh Todd, broren Teddy, den ville tanten Izzie, kjøkkenpiken Bridget, kokken fru Glovers, Pamela - bare for å nevne de viktigste og mest sentrale personene i boka.

Det gjøres stadige hopp frem og tilbake i tid, godt synliggjort med tidsangivelsene i kapitteloverskriftene. I begynnelsen fant jeg likevel dette svært forvirrende, fordi jeg hele tiden lette etter en rød tråd som rett og slett ikke var der. Ursula får nemlig flere nye sjanser til å leve livet sitt om igjen. Det hele handler om at hun står ved en korsvei og har flere muligheter, og hvor forfatteren ganske enkelt utforsker hver av mulighetene i flere parallelle løp ut fra filosofien om at "Hva hvis?"

I et løp gifter Ursula seg med en voldelig mann. I et annet løp blir hun elskerinnen til en gift mann, som ikke ønsker å forlate sin kone. I et tredje løp forlater den gifte mannen sin kone for å leve sammen med Ursula. Osv.

Bakteppet i romanen - og det var faktisk dette jeg likte best - er to verdenskriger. Første verdenskrig i Ursulas barneår, og andre verdenskrig i voksen alder. Her befinner vi oss i et løp i London, mens nazistene bomber byen sønder og sammen. I et annet løp befinner vi oss i Berlin, der de allierte bomber byen sønder og sammen. All bombingen gir rikelig med anledninger til å dø, og skillet mellom dem som dør og dem som overlever, er hårfin og avgjøres ved rene tilfeldigheter - flaks og uflaks.

Samtidig som "Liv etter liv" er en krevende bok å lese, er den også svært lettlest. Jeg vil dessuten understreke at Kate Atkinson skriver svært godt! I denne boka overskrider hun en del grenser for hva vi tenker oss med en roman; kronologien er så godt som fraværende, den røde tråden mangler, klimaks i historiene er død - og så er det likevel ikke over. I det virkelige livet er ikke dette mulig. Der tar man et valg og må stå ved det. Så kan man selvsagt ombestemme seg senere, men det som har skjedd, har skjedd. Sjansene man ikke tok, forsvant. Tenk om man kunne levd livet om igjen, og valgt en litt annen vri? Foretatt et helt annet valg?

Kate Atkinson tar det helt ut i "liv etter liv", og demonstrerer mellom linjene en tro på menneskets frie valg. På at vi ikke er viljeløse ofre for skjebnens makt, men har avgjørende innflytelse på våre egne liv. Noe påvirkes selvsagt av flaks og uflaks, som ikke kan forutses, men hva da før dét? Hva får oss til å ta til høyre når vi burde ha valgt å gå til venstre? Hva får oss til å snu, og dermed unngå å bli innblandet i en katastrofe som vi ikke under noen omstendighet kunne ha forutsett? Hva fikk enkelte av oss til å dra tidligere hjem fra jobben den regntunge dagen 22. juli 2011, og ikke gå over Youngstoget i halv firetiden, slik vi pleide å gjøre hver eneste dag den sommeren? Eller sykle gjennom Regjeringskvartalet en halvtime før man pleide, for så å erfare at dette reddet ens liv? Kate Atkinsons bok er virkelig tankevekkende på mange plan! Like fullt vil jeg hevde at det er når hun skildrer bombingen av hhv. London og Berlin hun er på sitt aller beste. Disse delene av boka kunne hun gjerne gjort enda mer ut av.

Dette er en bok jeg er veldig sikker på at mange kommer til å elske når de først har oppdaget den! Litterært holder den en høy standard. Historien er meget original og inneholder mange overraskelser. Dessuten er boka lettlest og den reneste pageturner!

Dersom man har godbiter om personen og forfatteren som ikke nødvendigvis har med boken å gjøre, så skriver man det i forfattertråden. Dersom det er vanskelig å skille forfatter og bok i et innlegg, så må man vel kunne få blande litt. Syns det er trist om du sletter innlegg fordi de er "på feil sted", så firkantede kan vi vel ikke være?

Hm! Kanskje jeg skal bestille den også? Biblioteket fant utgaven med Borghild Rud i dag som forventet, så hvis jeg ber om den med Bleken i tillegg, så sanker jeg nok noen nerdepoeng. He-he, de løper i alle fall ikke når de ser meg (enda).