Bokelskere.no

Hos pinsevennene derimot var lukta av tro mye mer sanselig. Eimen av svette nylonskjorter og stram ånde. Tre timer uten vått og tørt, med stadig tungetale og hallelujarop, stilte store krav til både deodorant og munnvann. Det siste faren pleide å gjøre før han dro på møtene var derfor å henge av dressjakka på en stol og så sprute små skvetter fra Aqua Velva-flaska utover tweedstoffet både foran og bak. Minst to ganger i uka fikk møtejakkene denne behandlingen, og etter et par vintersesonger pleide de å lukte så merkelig at moren skar dem opp til vaskekluter.

For en gammel jomfru jeg blir, jeg har ikke engang mot nok til å elske døden.

En roman er bare noe folk driver med når de ikke har tid til å skrive kort. En roman er bare en novelle med ekstra mye soving og eting.

• Det var Buck Owens. Han drev sin egen restaurant og konsertscene i Bakersfield i California. Han pleide å spille hver helg i konsertsalen sin, men en kveld følte han seg ikke bra, og etter å ha spist middag, gikk han fra restauranten mot bilen sin for å dra hjem og legge seg. På parkeringsplassen møtte han et ektepar som spurte om han ikke var Buck Owens? Buck måtte innrømme at det stemte. "Vi har nesten alle platene dine," sa ekteparet. "Vi har kjørt helt fra Ohio og gleder oss til konserten Vi har aldri sett deg live før." Buck Owens tenkte at han ikke vil skuffe ekteparet, og gikk tilbake på scenen og spilte konserten. Så dro han hjem, la seg i senga og døde.

På dette tidspunktet er jeg like rørt som når mamma pleide å fortelle meg om "Vesleblakken" for at jeg skulle sitte stille når hun skulle klippe meg. Sønnen min stryker meg over armen som om han skulle vært faren min.

• Det var en fin historie, sier han. Jeg nikker, så kjører vi videre i taushet, og jeg håper vi begge vil huske denne kjøreturen. Han på full fart inn i livet sitt. Jeg godt over halvveis i mitt.

Det er betre å vera to enn éin,
dei får god løn for sitt strev.
For om dei fell,kan den eine hjelpa den andre opp.
Men stakkars den som er åleine!
Når han fell, er det ingen
som kan reisa han opp.
Når to ligg saman, blir dei varme,
men korleis kan den som ligg åleine,
halda seg varm?
Om éin blir overvunnen,
kan to halda stand.
Ein tretvinna tråd
slitnar ikkje så fort.

Betre ei handfull ro
enn begge hender fulle av strev.

[...] Edmund Morshead, teacher at Winchester in the late nineteenth century: nicknamed ‘Mush’, he had his own private idiolect (‘Mushri’) that he shared with his pupils and he taught in a classroom known predictably enough as the ‘Mushroom’.

Alt har si tid,
det er ei tid for alt
som hender under himmelen:
ei tid for å fødast, ei tid for å døy,
ei tid for å planta, ei tid for å riva opp,
ei tid for å drepa, ei tid for å lækja,
ei tid for å riva ned, ei tid for å byggja,
ei tid for å gråta, ei tid for å le,
ei tid for å sørgja, ei tid for å dansa,
ei tid for å kasta stein, ei tid for å samla steinar,
ei tid for å ta i famn, ei tid for å la famntak vera,
ei tid for å leita, ei tid for å mista,
ei tid for å gøyma, ei tid for å kasta,
ei tid for å riva sund, ei tid for å sy i hop,
ei tid for å teia, ei tid for å tala,
ei tid for å elska, ei tid for å hata,
ei tid for krig og ei tid for fred.

Ingen ting er betre for eit menneske
enn å eta og drikka
og unna seg gode dagar
midt i alt sitt strev.

I hate America, Louis. I hate this country. It’s just big ideas, and stories, and people dying, and people like you. The white cracker who wrote the national anthem knew what he was doing. He set the word 'free' to a note so high nobody can reach it. That was deliberate. Nothing on Earth sounds less like freedom to me. You come to room 1013 over at the hospital, I'll show you America. Terminal, crazy and mean. I live in America, Louis, that’s hard enough, I don’t have to love it. You do that. Everybody’s got to love something.

Ei dugande kone, kven finn vel henne?
Langt meir enn perler er ho verd.

Now, the old lady was exceedingly proud of her bright eyes being so clear that she could read writing without spectacles. Her son was also so proud of the circumstance, and so dutifully bent on her deriving the utmost possible gratification from it, that he had invented the pretence that he himself could NOT read writing without spectacles. Therefore he now assumed a pair, of grave and prodigious proportions, which not only seriously inconvenienced his nose and his breakfast, but seriously impeded his perusal of the letter. For, he had the eyes of a microscope and a telescope combined, when they were unassisted.

Thalatta! Thalatta!

Harper: I'm a Mormon.
Prior: I'm a homosexual.
Harper: Oh. In my church we don't believe in homosexuals.
Prior: In my church we don't believe in Mormons.

My wrath is as fearsome as my countenance is splendid!