Stor kunst er aldri eindimensjonal. Ta vår eigen Ludvig Holberg – figurar som Jeppe på berget og Erasmus Montanus har begge både komiske og tragiske sider. I denne syntesen blir det store født. Eller også don Quijote hos Miguel de Cervantes. I år er det 400 år sidan andre bindet av Don Quijote de la Mancha kom ut. Visst er den vandrande riddaren ein fantast som prøver å gripe tak i den gamle verda, altså mellomalderen, mens den nye, råe tida er på veg inn, ein konfrontasjon vi òg møter i [King Lear] av William Shakespeare frå den same brytingstida, begge to verk som peikar ut over si tid. Men ikkje berre verkelegheitsfjern. Ikkje berre komisk. Tragisk òg, ja visst, men også realist nok til å vere ein alliert i den striden som nå går over store delar av Europa.

Og nettopp nå har han stått fram som inspirator. Den 30.januar i år samla det nye, spanske partiet Podemos store folkemassar i Madrid for å demonstrere for ein ny politikk, for endring. Podemos er ei original nyskaping. Namnet betyr «Vi kan», og o-en i partinamnet er løfta fram som ein ring, eit symbol på ubryteleg einskap og samhald. Dette grepet, som det heiter i dag, sett resten av ordet, demos i relieff –og det er jo nettopp dette som partiet står for; demos er jo det greske δῆμος, «folk», ikkje berre «folk», men «vanlege folk», «folk flest».

I talen sin på Puerta del Sol i Madrid trekte leiaren av Podemos, Pablo Iglesias, fram partiet som don Quijote. Dette er interessant: Den spanske infinitiven poder betyr «kunne» (substantivet poder betyr «makt»). Don Quijote bruker nettopp dette verbet når han seier det som i Arne Worrens omsetting er «Alt er mulig»: «Todo puede ser,» seier mannen frå La Mancha. Alt kan vere, står det. Alt er mogleg. I denne replikken samanfattar han heile renessansens credo – dette er Leonardo da Vincis perfekte menneske, dette er William Shakespeares lovprising av kva mennesket kan få til, «What a piece of work is man». Det er denne tenkinga Iglesias nå faktisk trekker fram.

Samtidig speler partinamnet heilt tydeleg på Barack Obamas «Yes, We Can»-tale. Når Iglesias opp att og opp att slår fast at «Vi drøymer» («Soñamos»), skapar han assosiasjonar til både Martin Luther Kings «I Have a Dream» og John Lennons «Imagine» – «Maybe you say I am a dreamer, but I’m not the only one. / I hope some day you’ll join us. And the world will live as one.»

Den som har lese Don Quijote, kan ikkje ha unngått å merke seg dei orda som i nøyaktig fire hundre år i år har inspirert folk i Spania og andre stader til å kjempe for ei betre verd: «Friheten, Sancho, er en av de mest dyrebare gaver himmelen har gitt menneskene; med den kan ikke skattene som jorden skjuler eller havet dekker, sammenlignes,» seier hovudpersonen i Worrens språkdrakt (del II, kap. 58 – denne boka kom altså ut i 1615).

I eit referat frå talen heiter det m.a.:

«Vi kan drøyme, vi kan vinne,» ropte Pablo Iglesias framfor ei
oppglødd folkemengde. For dei frammøtte presenterte han Podemos som
ein don Quijote. «Vi treng verdige galningar som trassar makthavarane.
Vi treng modige drøymarar som er i stand til å drøyme om ei betre verd
og som våger å kalle ein spade ein spade; vi treng drøymarar,» sa
Iglesias, «som våger å forsvare dei som er nedst og trasse dei som er
øvst.» «Vi treng quijotar,» la han til. «Vi drøymer som don Quijote,
men vi tek draumane våre svært alvorleg.»

Men også i vår eigen litteratur finst liknande tankar. I «Svar» snakkar Rudolf Nilsen om «vårt drømte, frie land», og i «Nr. 13» kan vi lese

Men ennu våker noen. Det er ganske unge menn, som bøiet over bøker
leter drømmen frem igjen, slik den engang strålte om en vismanns gylne
penn!

Denne drøm som natten avler og som dagen slår i hjel om Atlantis,
Utopia – om en bedre lodd og del enn et liv, hvor andre eier selv ens
hjerte og ens sjel.

Og det raser i de unges bitre hjerter: Våk og lær, at du klart og nært
og koldt igjennem drømmens gylne skjær ser veien til et land, hvor Nr.
13 ikke er!

Etter demonstrasjonen og folkemøtet dukka det opp ei karikaturteikning der don Quijote seier: «Eg har nettopp meldt meg inn i Podemos, for det er så mange drittsekkar som går laus, utkledde som vindmøller. Denne gongen vinn eg.»

I «Vær utålmodig, menneske» minner Inger Hagerup oss om at draumen alltid var «vår ytterste virkelighet» …

Interessant. Uttrykket "post-kolonial litteratur" kan definerast som litteratur "affected by the imperial process from the moment of colonization to the present day", altså, slik eg oppfattar det, som litteratur skriven etter at eit land vart kolonisert, ikkje etter frigjeringa frå kolonialismen (Nigeria vart sjølvstendig i 1960).

Takk! Eg kjenner litt til boka frå før,men eg har aldri lese ho. Sist eg las "The Second Coming", tenkte eg at det er jo her Achebe har tittelen *Things Fall Apaart" frå, men nå, som eg er i gang med romanen, måtte lenkja di til for å minne meg på det. Eg synest at fyrste delen veldig fint skildrar den kulturen som etter kvart skal komme til å rakne. Fyrste ordet er "Okonkwo"; både fyrste, andre og tredje kapitlet begynner med namnet på hovudpersonen. Ingen helt, men kanskje inkarnasjonen av dei verdiane som går tapt når landet hans blir kolonisert.

En forsonende roman om et mor-datter-forhold

Anne B. Ragde (f. 1957) har i årenes løp utgitt et imponerende antall bøker - ikke bare voksenromaner, men også bøker for barn. Dessuten er hun utgitt en hel del noveller. Jeg har tidligere omtalt syv av hennes bøker og en novelle her på bloggen min.

I romanen "Jeg har et teppe i tusen farger" er det moren hennes Birte som står i sentrum for begivenhetene. Slik hun også gjorde det i den kanskje beste romanen Anne B. Ragde noen gang har skrevet - "Arsenikktårnet". Der omtales moren, som opprinnelig var dansk, riktignok som Ruby.

Anne B. Ragdes mor er syk. Hun har lymfekreft og det går mot slutten av hennes liv. Nettopp dette at det går mot slutten får forfatteren til å ønske å skrive om moren sin. "Jeg har et teppe i tusen farger" har blitt en fragmentarisk historie om morens liv, sett med en datters øyne. En historie som lik et lappeteppe består av mange biter, som til slutt utgjør et hele.

Det er en sår historie som fortelles. Moren har aldri vært A4. Til det har utferdstrangen vært for stor. Alltid drømte hun om å reise, hvilket hun også gjorde hver gang anledningen bød seg. Inntil hun altså ble bundet av sine to barn og etter hvert også ble forlatt av sin mann. Dette opplevde hun så lammende og skamfullt at hun i lang tid overlot det meste av ansvaret til eldstedatteren Anne, som på den tiden var åtte år. Senere fulgte en periode hvor moren så seg nødt til å gå på sosialen. Da var nemlig alt omsettelig i heimen solgt unna. Som de fleste barn som må, laget datteren - dvs. Anne - seg strategier for å overleve. Som at det handlet om å kjøpe det billigste pålegget når det skortet på penger, og om å slå sammen brødskivene slik at ingen kunne se hvor dårlig stelt det var på matfronten. Når det er sagt, var moren en kløpper til å lage smakfull og delikat mat ut av "ingenting", men det kom senere.

Vi følger familien gjennom oppturer og nedturer, som på 1960- og 1970-tallet handlet om å få det til å gå rundt økonomisk. Etter hvert fikk moren jobb blant annet på en posefabrikk, men nøysomheten skulle prege resten av hennes liv - rett og slett fordi hun måtte. Hun var fattig. Hun tok heller ikke uten videre imot hjelp fra sin forfatterdatter, fordi hun hadde en forestilling om at det burde ha vært omvendt. Derfor gikk hun heller rundt i billig vintertøy og frøs enn å ta imot det hun opplevde som allmisser fra datteren.

Selv om vi aner at mor-datter-forholdet ikke kan ha vært enkelt, beskriver Anne B. Ragde moren med ømhet og kjærlighet. Moren hvis største gleder her i livet var å lage velkomponerte måltider og lekre smørbrød av det lille hun hadde, som elsket å reise og som slukte alt hun kom over av god litteratur. Det er ikke verst å få til dette, for mer en gang aner vi mellom linjene at moren ikke var det vi ville betegne som "en god mor". Ikke en mor som satte barna i første rekke - ikke en gang da de var små. Til det var hun for opptatt av seg selv og realisering av egne drømmer. Kanskje var hun "bare" forut for sin tid? Den gangen forventet man imidlertid noe helt annet av en mor enn hva man gjør i dag. Den oppofrende morsrollen var et ideal, som man ble målt opp mot - mens det i dag er helt andre verdier som gjelder ...

Ekstra smertelig er det å lese om det som skjer etter at moren ender på sykehjem i Oslo, nærmere bestemt på Furuset sykehjem. Moren som alltid har vært opptatt av smakfulle måltider, bys nå mat som ikke er egnet til å fremme apetitt overhode. Verre var det imidlertid at det ikke var noen forståelse for hvilken behandling lymfekreften faktisk krevde. "Vi driver ikke med massasje her!" fikk hun høre. Dessuten beskrives forholdene der verre enn hva hun og datteren opplevde en gang de reiste til Wien, og moren måtte ta til takke med et kommunalt sykehus fordi hun ikke hadde reiseforsikring ... Det handler om gardiner som ikke er hengt opp skikkelig, om et personale som ikke kan norsk, som er for fåtallig til egentlig å kunne ta seg av beboerne på en betryggende måte ... Og forfatteren som tidligere har fått med seg at forholdene på enkelte sykehjem er under pari og som har tenkt at "noe skal vel de gamle dø av til slutt uansett", opplever dette helt annerledes når det handler om hennes egen mor. Hun visste ikke at det var så ille! Så ille at hun faktisk endte med å anmelde sykehjemmet for å ha tatt livet av moren. Akkurat dette er likevel ikke det som har fått størst plass i boka, bare for å understreke dette!

Selv om Ragde er utleverende i sin bok, som forlaget har valgt å kalle roman, merket jeg underveis at hun ikke uten videre ønsket å dele alt. Hun holder en hel del igjen, hvilket må være greit, tenker jeg. Litt verre er det at leieboere som ikke holdt helt mål, navngis ... Og jeg kjente også på det på måten svigerforeldrene fra hennes første ekteskap ble utlevert. Men: det er ikke hele liv som utleveres, men enkeltepisoder.

Alt i alt fant jeg denne boka både interessant og fornøyelig, og innimellom også trist. Men altså mest av alt fornøyelig, tross alt. Moren hennes må ha vært et morsomt menneske å kjenne, selv om det sikkert har vært både på godt og vondt til tider. Samtidig skjønner vi at moren gjorde så godt hun kunne hele tiden, ut fra de ressursene hun til en hver tid hadde tilgjengelig. Ragde skriver godt og engasjerende, og underveis ville jeg bare høre mer. Sånn sett ble jeg skuffet da boka var over, for det kom så brått på. Frøydis Armand leste med god innlevelse, skjønt jeg denne gangen skulle ønske at det var en trønder som hadde lest boka. Kanskje forfatteren selv burde ha lest den?

Jeg anbefaler boka - og spesielt lydbokutgaven - varmt!

Ny japansk forteller-stemme for norske lesere

Hiromi Kawakami (f. 1958) er en av Japans mest populære forfattere. Forlaget har på sine nettsider presentert henne på følgende måte:

"Hun debuterte i 1994 og har skrevet bøker i flere sjangre. Kawakamis forfatterskap er anerkjent og hun har vunnet flere priser for bøkene sine. For Merkelig vær i Tokyo vant hun i 2001 den store Tanizaki-prisen - Japans største - og ble nominert til Man Asian Literary Prize og Independent Foreign Fiction Prize. Merkelig vær i Tokyo er oversatt til 19 språk."

I følge Wikipedia foreligger en håndfull av Kawakamis bøker på engelsk. "Merkelig vær i Tokyo" er en av dem, og denne (med originaltittelen "Sensei no kaban") har fått tittelen "The Teacher´s Briefcase" på engelsk. "Merkelig vær i Tokyo" er den første av Kawakamis bøker som er oversatt til norsk.

Jeg ser at forlaget sammenligner Hiromi Kawakami med Haruki Murakami. Jeg synes at det er uheldig med slike sammenligninger, fordi det kan lede leserne til å tro at Kawakamis bok faller innenfor genren magisk realisme. Det gjør den nemlig ikke. Når det er sagt har Murakami også skrevet romaner som ikke faller inn under genren magisk realisme, men det er ikke til å komme forbi at det er nettopp magisk realisme han først og fremst forbindes med. Personlig tror jeg at lesere som liker Murakami vil elske Kawakami, men at det vil også mange lesere som ikke liker Murakami gjøre ... Selv sier jeg ta takk til begge to.

Handlingen i "Merkelig vær i Tokyo" er ganske enkel. Boka handler nemlig om Tsukiko som ofte sitter alene på en bar og drikker. En dag støter hun på en gammel lærer fra videregående. Det har gått noen år siden sist de traff hverandre, for Tsukiko har i mellomtiden blitt 38 år gammel. Læreren - en mann hun kaller Sensei, men som egentlig heter Harutsuna Matsumoto-sensei - er 30 år eldre enn henne.

Tsukiko og Sensei avtaler aldri når de skal møtes i denne baren, men i tidens løp støter de på hverandre ved jevne og ujevne mellomrom. Samtaleemnene handler om det nære, om her og nå, ofte om det de spiser eller drikker. Som regel går det i sake - store mengder sake. Og øl.

Vi satte oss på en benk og åpnet matboksene. Lukten av kimchi steg med det samme vi tok av lokket.

"Bestilte ikke du spesial, Sensei?"

"Jovisst gjorde jeg det."

"Hva er egentlig forskjellen på spesial og vanlig?"

Vi bøyde oss over boksene i kor, først over den ene, og så den andre.

"Ikke stort, later det til." sa Sensei muntert.

Jeg drakk teen langsomt. Selv om det blåste, var det tross alt midt på sommeren, så det smakte. Den kalde teen gled fuktig ned i svelget." (side 21)

Historien om møtene mellom Tsukiko og Sensei fortelles med en slags langsom varsomhet, og det handler mye om sanselige opplevelser i matveien, og heller lite om sanselig fysisk kontakt mellom de to. Og det til tross for at Tsukiko etter hvert viser seg å ha varme følelser for den tredve år eldre læreren sin ... Hvorfor holder han egentlig igjen? For det er vel ikke bare aldersforskjellen som gjør at han ikke tar imot den noe ubehjelpelige kjærligheten Tsukiko har å by ham? Det ligger hele tiden noe subtilt mellom dem, to ensomme og skibbrudne som treffes, uten egentlig å ha behov for noen andre enn seg selv, og som likevel blir trukket mot den andre, uten at de egentlig skjønner selv hva det handler om. Kanskje et slags storbyfenomen, der det kjente føles litt tryggere enn alt det andre, noe som kan få enkelte (les: Tsukiko) til å forveksle dette med kjærlighet? Hvis det da ikke nettopp er kjærlighet det hele handler om?

Selv om det av til blir altfor mye sake-drikking, er det liten tvil om at de to deler en stor og inderlig interesse utover drikkingen, nemlig interessen for kulinariske matopplevelser.

Han la en liten klatt wasabi på en abaloneskive med pinnene og dyppet den i soyasaus. Han tygget langsomt. Han hadde en gammel manns munn når han tygget. Jeg tok en skive og tygget selv. Jeg hadde fortsatt en ung kvinnes bunn. Brått ønsket jeg så sterkt at den hadde vært en gammel kvinnes.

Shabushabu av blekksprut. Sashimi av abalone. Kjempetrauskjell. Flathodefisk. Kokt sjøkneler. Friterte kongereker. Rett på rett ble satt foran oss. Et sted omkring flathodefisken begynte Senseis spisepinner å bevege seg langsommere. Han tippet sakebegere lett til munnen, drakk i små slurker. Jeg hev meg over maten etter hvert som den ble satt pp bordet, pratet lite og drakk mer.

"Var det godt, frøken Tsukiko?" spurte Sensei i samme tonefall som til et barnebarn med voldsom matlyst.

"Mm," svarte jeg, før jeg sa med litt større innlevelse: "Veldig godt." (side 141)

Historien om Tsukiko og Sensei kunne fort blitt sukkersøt, om det ikke var for at replikkvekslingen dem i mellom er alt annet enn klissete. Tvert i mot handler det om nøktern faktautveksling, og en gang Tsukiko tar opp at hun elsker Sensei, blir det bare kleint. Dette forhindrer imidlertid ikke at de blant annet havner på kirsebærfest, på sopptur og på en tur til en øy. Med lun humor skildres disse to som skjebnen på et vis har ført sammen.

Kawakami skriver med en letthet det er få forfattere forunt å beherske så elegant som hun gjør. Hun er både stilsikker og trygg på romanens figurer, slik at vi kjenner at de er troverdige. Det stillfarne og stemningsfullte i boka har blitt sammenlignet med Sofia Coppolas "Lost in Translation", en film jeg i sin tid fant svært oppskrytt. Men kanskje var jeg ikke i den rette stemningen den gangen, og burde gi filmen en ny sjanse?

Jeg snakker til ham, og noen ganger svarer det fra oppunder taket, frøken Tsukiko. Sensei, jeg har begynt å trekke tofuen sammen med torsk og kronkrageblader, slik du lørte meg. Jeg håper vi møtes igjen, Sensei. Når jeg sier det, svarer Sensei oppunder taket, vi møtes igjen, frøken Tskukiko, helt sikkert.

På slike kvelder åpner jeg Senseis mappe og ser ned i den. Et tomt rom brer seg, fylt av ingenting. Et tomt ingenting som brer seg, stadig innover ....

Kanskje var det de litt drømmeaktige sekvensene av boka jeg likte aller best, der bokas jeg-person, Tsukiko, snakker med seg selv og filosoferer over det hun gjør - med en sjelden innsikt i seg selv og sine beveggrunner - eller mangel på sådanne ... Og så er det alltid forbundet med smerte å lese om uforløst kjærlighet.

Jeg likte denne lille, stillferdige romanen svært godt! Det eneste jeg beklager er at den var så altfor kort.

Jeg håper det kommer flere oversettelser av Hiromi Kawakamis bøker! Og så gleder jeg meg over at det stadig dukker opp nyoversettelser av spesielt japanske bøker for tiden! Som f.eks. "Søstrene Makioka" av Jun'ichirō Tanizaki, og nå denne av Hiromi Kawakami!

Jeg må innrømme at jeg er en enkel sjel, så jeg vet ikke om jeg helt skjønner hva du mener... :))

Jeg leser på Sällsamheter i Bohuslän och Dalsland, venter på at kombinert hopprenn skal komme skikkelig igang. Hvis det blir tid til noe mere eller jeg vil ha noe annet å lese på i helgen blir det Sladder - bedre enn sitt rykte eller Død - Hvor er din brodd?.

Kjempefin bok som jeg slukte på et par dager, vanskelig å legge ifra seg. Det er trist, sterk og fin lesing på samme tid men den røde tråden i boka er å ikke hate og prøve å se saken også fra motpartens side. Sikkert ikke lett i virkeligheten men nok den eneste måten å løse denne fastlåste konflikten på, dessverre ganske så umulig som det ser ut. Vi har godt av å lese slike bøker og få forståelse av hvor vanskelig og hjerteskjærende den rammer sivile og ikke minst uskyldige barn. Denne boken kan jeg absolutt anbefales, den gikk litt i kroppen på meg denne boka, men tross det alvorlige temaet var det en positiv leseopplevelse.

De morsomste diskusjonene er ofte de som har havnet ut på viddene! Og nå har jeg lett i boka vi har i hylla med skulpturer fra Nidarosdomen, men de var bare fra Vestfronten, og det var jo ikke der Mummiene var. Må visst ta meg en bytur i helga og se. Man vet aldri hva slike bokdiskusjoner kan føre med seg ;D

Essayet mangler i boka jeg lånte på biblioteket, så hvis du kan hjelpe med det blir jeg glad.

Atticus Finch kommer veldig høyt for meg også - han gjorde stort inntrykk!