Bokelskere.no

En av Star Trek bøkene mine handler om hvordan dinosaurene utviklet seg til den dominerede rasen fordi meteornedslaget ved Yucatan aldri hente, First Frontier (Star Trek, Book 75).

From the Publisher
While testing a new shielding device, the U.S.S. EnterpriseTM is caught in the middle of a Klingon/Romulan battle. The Enterprise crew rescues a lifepod, and they are confronted by a Klingon who claims to know nothing of human existence. Convinced the Klingon is telling the truth, Captain Kirk hurries to Starfleet Headquarters in search of answers. But upon arriving on Earth, the Starship Enterprise crew finds that Earth is a vast jungle-like paradise where large, reptillian animals rule, with no signs of human life anywhere. Kirk must travel to the past in search of the key to the mystery, or face the destruction of the human race.

Mye en kan lære om storpolitikk ved å lese hva folk snakker om, ja. Dette leste jeg første gang ganske fort, så jeg undersøkte ikke noe om bomben. Morsomt at du fikk meg til å se nærmere på det.
La Sagrada Familia så jeg forresten i sommer, men la ikke merke til djevelen med Orsini-bomben. Må kanskje se etter den neste gang ;D

Bøkene i hylla mi What If? handler alle om kontrafaktisk historieskriving, ble interesset etter noen artikler i Illustrert Vitenskap Historie som hadde bøkene til Robert Cowley som grunnlag.

Jeg må nok si meg enig med Elin Ørjasæter og jeg setter stor pris på demokratiet og ytringsfriheten.
Her i landet var det vel ca halvparten som ikke gadd å stemme ved forrige valg fordi vi simpelthen har det for godt, i en islamsk stat har ingen stemmerett og de færreste har det godt. Ett eller annet sted der imellom ligger sannheten og den er nok vanskelig å se for de aller fleste av oss.
Det at vi humanistiske demokrater bruker en masse ORD er vel ikke et problem og neppe farlige våpen. Og vi har tross alt tatt med minst 5 mennesker fra romfolket hjem i løpet av de siste 2-3 årene (hvis VG skriver om det) og vi tar imot syriske flyktninger så lenge myndighetene ordner det (vi betaler jo skatt). Akkurat så humanistiske er vi.
Kanskje like greit å bruke små ord da, og invitere Fugelli på stekt torskerogn i rekkehuset.

Jeg koser meg for tiden med Buddenbrooks og krydrer med noen diktsamlinger. På iPoden hører jeg Paradisets fångar av Arto Paasillina, så det var litt rart å se overskriften "Passasjerfly savnet i Indonesia" i dag. Det er jo nettopp det denne boken handler om.
Her blir det ikke så mye oppmerksomhet rundt de rosa sløyfene, men desto mer til høstens kulinariske gleder. Her står får-i-kål, ertersuppe, fersk suppe og lignende i kø og mye av energien blir brukt på kjøkkenet. Jeg har i den forbindelse tenkt å finne fram noen eldgamle kokebøker og bla litt i dem.

REKKEHUS

Han bodde i rekkehus
og rakk ikke mer.

Den støyende stillheten
av mangeslags familier.

Duften av torskerogn
og sprøstekte sjampinjonger.

Blå mokasiner,
og åpne sandaler.

Gangbare forgåelser,
og småberget frihet.

De bodde i rekkehus
og rakk ikke mer.

Dette diktet fra Ernst Orvils Forventning fikk meg til å tenke på Per Fugellis kjærlighetserklæring til det vanlige mennesket.

Ser ut som om jeg kan ha punktert tråden din, jeg har vel en evne til det. Men jeg får bare erklære for verden: min snerpethet betyr altså ikke at jeg innehar sannheten. Det fins mange her som har langt bedre kjennskap til Woolf enn meg, og sikkert også mindre idiosynkratiske tips. (det her for tjene til en bump)

Har lest ferdig sjette del. Det er ikke så rart at Tony, til tross for betenkeligheter, inngår et nytt ekteskap. Som fraskilt har hun uansett ikke så lyse utsikter. Dessverre blir det ikke som hun håper. Her blir det en skikkelig kulturkollisjon da hun flytter til München. Herr Permaneder framstår nærmest som en karikatur på den bondske, bayerske jovialitet og bedagelighet som blir stilt opp mot den Buddenbrokske mer protestantiske overklasse- og kjøpmannstradisjonen. Selv om en del virker noe karikert, synes jeg måten vi får følge Tonys endring i oppfatning av sin mann er veldig godt framstilt. Og da hun ikke passer inn i miljøet ellers heller, blir det etter hvert uutholdelig for henne (... alle har funnet at jeg er latterlig hovmodig.)

Det slår meg at det må ha vært et ulidelig kjedelig liv for kvinnene. De eneste gangene det skjer noe, er ved giftermål, fødsler, skilsmisser og død. Det virker som Tony blomstrer opp når hun får bruke sin virketrang til noe, som da hun levende engasjerer seg i juridiske formuleringer under skilsmisseprosessen. Hvis det hadde vært sosialt skseptabelt, kunne hun sikkert vært en mye bedre støtte for sin storebror enn hva Christian er. Hun ser ut til å ha mer av både pågangsmot, energi og pliktfølelse enn ham.

Og så synes jeg litt synd på Thomas. Han har hatt sine egne skuffelser som han holder for seg selv, og må stadig rydde opp for sine søsken. Er spent på om vi får vite litt mer om ham i fortsettelsen.

Skal du på arrangementet? Det blir sikkert interessant å høre Sidsel Wold intervjue henne.

Tilbake til spørsmålet ditt om forskjellige opplevelser av faglitteratur og skjønnlitteratur. I gårsdagens Adresseavis er det et intervju med den svenske forfatteren Steve Sem-Sandberg, og han blir spurt hvorfor han velger romanformen for å fortelle om grusomheter under nazismen. Han svarer:
Romanen kan trengja innanfor huda på mennesket på ein måte som vitskapen ikkje kan. Fakta aukar kunnskapen vår, men innanfor visse rammer. Romanen set mennesket i sentrum. Historie blir nåværande på ein annan måte. Det beste som i mine auge kan henda, er at lesarane sluttar å tenkje på fakta, men i staden tenkjer på seg sjølv, på sine barn, sin familie. Det gir ein annan innsikt om kva som er rett og feil.

Både han og jeg er antakelig enige om å si "ja takk" til både fakta og fiksjon.

Her ser du noen tilbakemeldinger fra lesere av Morgen i Jenin. De andre bøkene du nevner er ukjente for meg, men generelt så vil faktabøker gi en annen opplevelse av en konflikt enn en skjønnlitterær bok. Den siste vil som regel gjøre at jeg identifiserer meg mer med enketpersoner og på den måten kanskje får en annen type forståelse for konflikten. Men både for faktabøker og skjønnlitterære bøker gjelder at hvis de får for stor slagside, så kan de bli lite troverdige. Og begge bør være godt skrevet. Derfor varierer opplevelsene for min del like mye med kvaliteten på boka, uansett sjanger.

Men om hun hadde valgt kjærligheten, hadde det også kostet.

Ser at dette ikke gjelder bare kvinnene. Det er mange fornuftsekteskap som er blitt inngått, og onkel Gotthold brøt sin plikt da han giftet seg - noe han fikk svi for etterpå. Selv om mennene nok hadde noe større frihet og handlingsrom enn kvinnene, så var det tydeligvis forventet også av dem at de tenkte på hele familiens og bedriftens beste når de valgte ektefelle. (Og slik har det vel vært i de fleste land, i alle fall blant de "bemidlede"...)

Hun skriver vanskelig, jeg kan forstå det, men mener likevel betegnelsen er teit. Slapp av når du leser. Det funker for meg, og det er måten jeg leser alt på. Jeg prøver ikke absolutt å forstå, da får man nemlig problemer. Det synes å være problemet mange har med klassikere: man tror det er en så jævlig til prestasjon og forventer både mye av seg selv og boka, når det egentlig bare er en (veldig) godt skrevet bok. Når jeg leser Woolf driver jeg på en bølge, jeg drømmer meg bort, tripper litt på språket, på samme måte som når jeg skynder meg gjennom poesisamlinger. Jeg hadde ikke fått til det hvis jeg hadde sittet med forstørrelsesglass hele tiden. Jeg slapper av, smaker litt, har det gøy. Praktisk tips: Mrs. Dalloway er kanskje mer tilgjengelig enn To the Lighthouse.

Hvis noen av dere har bøker av eller om Hannah Arendt på norsk til salgs eller filmen fra 2012 med norsk tekst har jeg nettopp fått en bestilling. Send meg i så fall en melding.