Bokelskere.no

Jeg bør nevne at dette var en av favorittbøkene mine da jeg var rundt 18-19 år. Når jeg setter den inn i sjangeren ungdomslitteratur, er ikke dette nødvendigvis noe som diskrediterer den. som ung var jeg helt i Minos vold, dvs Nygårdshaugs. Da jeg nylig leste den på nytt ble jeg mer skuffet. Det er ikke bare slik at forskjellige mennesker kan opfatte en bok forskjellig. Samme bok kan oppleves forskjellig av samme person, over tid. Som fortelling har den masser av driv, spenningskurver osv. Men jeg står ved at den som politisk ytring er en anakronisme. Som noen nevnte er forfatteren godt plassert på venstresiden, i likhet med meg selv, men jeg er ikke av den grunn enig med han. Jeg tror en grunn er at jeg ikke lenger er så kynisk på vegne av verden som jeg var da jeg var yngre. Virkeligheten er ille nok, men trenger man egentlig å gjøre den verre? Jeg føler at det er litt det denne boken gjør.

Boka setter deg i nærkontakt med Nygårdshaugs tanke og meningsunivers. På nesten umerkelig vis, doserer han sitt politiske standpunkt gjennom aktørene i boka, noe som gjør at man til slutt bifaller forfatterens holdninger. Dette fordi man har glemt at aktørene i handlingen tross alt er oppdiktede.

"Ein manns helt kan vere ein annans terrorist," siterer du. Jeg er helt med på å se det spørsmålet boka reiser med dette sitatet. Er Nygårdshaug en helt eller en terrorist, er kanskje spørsmålet man burde stille seg?

Uansett hvor berettiget Milo er i sitt sinne mot den vestlige verden, kommer man ikke utenom en viktig ting. Selv om aksjonene deres er aldri så spektukulære er de like vel de enkle løsningers vei. Milo dreper alle skyldige som kommer i hans vei. Han filosoferer aldri over deres motiver eller rolle i bokas tematikk. Skurkene i boken er som håndlangere i amerikanske actionfilmer, de er der for å dø, for å bygge spenningskurver, for å mette leseren. Det er mulig jeg har blitt kjeldelig med årene, men jeg synes det ville vært mer spennende å se hvordan Milo ville klart seg som en aksjonist i et politisk spill om regnskogene. Det ville i såfall ligget nærmere realitetene. Samtidig som man kan lese terroristen som et bilde på at nok er nok. Det er vanskelig å vite hva Nygårdshaug egentlig vil, oppfordre til terrorisme eller at han bare setter ting litt på spissen?

Er enig i at boka har mange irriterende momenter, men er uenig i at den er så velskrevet som mange her vil ha det til. Det språklige i boka er ganske endimensjonalt og lite utviklet, dialogene, gir meg assisasjoner til suppe på spiker metaforen. Forfatteren utstyrer en hel mengde aktører med de samme språklige vendingene som at alt for mange telefonsamtaler, inneholder ordet "Shoot", når mottakeren vil vite hva den andre skal fortelle. Et eksempel av mange. Persongalleriet består av en mengde tegneserieaktige figurer, enten så onde at satan sjøl ville blitt imponert, eller så moralsk uklanderlige på bunnen at alt de gjør på et vis kan rettferdiggjøres. Dette er på ingen måte av de bedre krimbøkene jeg har lest. Når han absolutt skal gjøre et politisk korrekt prosjekt ut av bøkene kunne han kanskje ha valgt en mer realistisk vri. For meg blir det et feil grep. Den hadde vært perfekt som ren spenningsroman. Den litt naive politiske vinklingen blir bare irriterende. Når det hele toppes med et middelmådig språk blir det enda verre.

Leste denne boka nylig. Ville gjerne gjennom denne og En tid for alt, før jeg forsøkte meg på Min kamp bøkene. Det første som slår meg er hva han kan si i Min Kamp som han ikke allerede har berørt i ute av verden og forsåvidt i En tid for alt? Karl O. Knausgård har uten tvil et problemtisk forhold til sin egen identitet, sin historie. Det kanskje nettopp dette han forsøker å bøte på ved å psykoanalysere seg selv gjennom sin egen skrivning? Sjelden har jeg følt et større ubehag enn når jeg leste denne boka. Dette skyldes jo at Knausgårds historie er så allmenngyldig. Oppveksten han beskriver er faretruende ordinær, og det er nettopp derfor så mange kan kjenne seg igjen i hans selvransakelse. Han berører mange ting i ungdomstiden som man som voksen ønsker å legge i en sekk og glemme for resten av livet. Jeg ser på denne boka nettopp som en forberedelse til Min kamp serien, han aktualiserer sin egen historie først ved å gi den form av fiksjonalisert person, Henrik Vankel, deretter tar han skrittet ut og setter seg selv under den samme lupen. etter alle artiklene om Min Kamp i media føler jeg nesten at jeg har lest bøkene allerede.

Jeg skal si noe som kanskje kommer til å avvike litt fra de tidligere innleggene. Jeg synes Mengele Zoo hverken er spesielt dyptgripende eller dypsindig. som bok er den helt midt på treet, språket retter seg hovedsaklig mot ungdom. Dersom jeg skal gi forfatteren honnør, så er det fordi han ved hjelp av relativt enkle virkemidler får de aller fleste til å lese seg gjennom på 1-2 dager. Hovedepersonene er så moralsk uklanderlige og skurkene så til de grader ondskapsfulle at meningene om dem ledes i den retningen forfatteren ønsker. Selv om han har rett i at det begås mye grusomhet i liberalismens navn, er det ingen tankeprosess bak hvordan meningene og innholdet formidles. Gert Nygårdshaug viser indirekte støtte til bevegelser som RAF/Bader-Meinhof etc, uten å problematisere metodene disse bevegelsene brukte. Jeg hadde likt denne boka dersom den ikke var blitt så nedsyltet i klisjeer og amerikanske action referanser. At Nygårdshaug et sted i boka lar hovedpersonene hylle Gadafi gjør den ikke mer overbevisende. Som sagt er den en grei bok for å vekke opp ungdom om verdens regnskoger, men intellektuelt er den nettopp begrenset til ungdomssinnet.