Bokelskere.no

Philip Roth sin Everyman er en liten og sørgmodig overskuddsroman fra en kommende nobelprisvinner!

Herta Müller sin Mennesket er en stor fasan i verden er vakker, sår, vakker.

Diktsyklusen I hundevaktene av Nils Chr. Moe-Repstad er virkelig god lyrikk, den får meg til å tenke på Bjørn Aamodt sin Anchorage i tema og kvalitet. Med andre ord det nærmeste man kommer reiselitteratur i poesiform på norsk.

Tommy Skoglund sin tekstsamling Våkne som en del av naturen er en god debut, den har noen sterke setninger og bra bilder og er absolutt noe jeg vil lese mer av senere.

Jeg gir de fleste bøkene 40-50 sider. Noen trenger jeg kun 10-20 sider for å se at de ikke er gode nok.

Jeg har lest Bjørn Ousland: Sydover - Kappløpet mot Sydpolen med min sønn (11. mnd) Jens sovnet fra boken, men jeg leste ferdig uten ham. Han er nok litt for liten, men er ikke for stor! Nerd som jeg er, leste jeg videre med Jens fra der han gikk lei sist gang. Denne gangen ville han ikke sove, og vi begynte dermed fra begynnelsen igjen. Anbefaler boka på det sterkeste, og gleder meg til å leste Nordover også!

Hentet fra Cappelen Damm Les, Barn og ungdom oktober 2009. Bokhandleren anbefaler, Fred Uno Ljosland Huvenes, Norli Bogstadveien, Oslo.

Hvis du likte Amundsen sin bok om sitt forsøk på å finne rett vei til gjennom nordvestpassasjen så anbefaler jeg deg Thorkild Hansen sin reiseskildringsbiografibok om sjøkapteinen Jens Munk som forsøkte seg med dette i 1619 på befaling av Christian IV. Han har bokstavelig talt satt Danmark/Norge på det Canadiske kartet.

helt enig, det var en veldig fin lytteopplevelse med å høre forfatteren selv lese på dialekten. bra bonus med låtene. Beatles for de som var ungdom på åttitallet.

ja, den ble omtalt som lun, men jeg er ikke helt glad i det ordet. fin, varm, morsom og litt sår er bedre.

Leste den første delen på norsk, men så hørte jeg forfatteren lese fra boken og skjønte fort at det var to ulike tekster. Dialogene satt ikke som i den engelske og originale teksten. Når lysten kommer så fortsetter jeg på den engelske.

gode noveller, lover meg selv å avslutte lesningen av denne.

som bokhandler har jeg sett hvor stor makt f.eks aftenposten har for oslo vest.

Ellers er det riktig det med Mannen som elsket Yngve. Før den boka så var det for det meste de svært litteraturkresne leserne som leste noe av Tore Renberg. Yngveboka ble en snakkis men det over en tid. Den ble på en måte nittallsungdommens svar på Beatles. Det var rett og slett en bok vi fra søttitallet trengte for å ha noe se tilbake på nittitallet på. Yngveboka tror jeg har hjulpet Renberg med salget av de tidligere bøkene. Selv mener jeg at Renselse burde filmes, så var det sagt.

Men tenk på en annen storselger: Saman er ein mindre aleine. På Frogner sleit vi med å selge den fordi den var på nynorsk selv om den hadde fått knallgod omtale i media. Med det tok det veldig lang tid i bokbransjeverdenen før den ble en snakkis og som alle kvinner og noen menn måtte lese på tross av det "rare" språket.

Bok i P2 og Bokprogrammet er to nye medier som hjelper på boksalget, men de er samtidig opplysende.

Er det en bokklubb i dag som er spiselig, så er det bokkubben Epp. Der kan man bli opplyst uten å føle seg prakket på av bokselgere.

skråninga er god, den holder nerven lenger enn de to andre hans, de faller litt på slutten.

mine debutfavoritter er:

Sigmund Løvåsen med sin Nyryddinga; med sitt enkle og fine språk.

Eit vintereventyr av Jan Roar Leikvoll er perle når det gjelder språk og historie. burde fått tarjeiprisen.

Jeg har også sansen Mette Karlsvik sin Vindauga i matsalen vender mot fjorden. Sårt og veldig billedlig språk.

Karl Ove Knausgård er det bare å ta av seg hatten for, han blir bare bedre og bedre, En tid for alt er større en Ute av verden. Og dermed har han levert med sin andrevanskeligebok.

Av lyrikk så slår jeg et slag for: Og du dør så langsomt at du tror du lever av Bertrand Besygie. Herlige lange setninger som mange steder sitter som et skudd. Thomas Marco Blatt med sin Slik vil jeg måle opp verden er moden tekst av en ung forfatter. Jan Erik Vold sin Mellom speil og speil er vel heller ikke dårlig.

Men hvis jeg må velge en så velger jeg meg: Nyryddinga av Sigmund Løvåsen, han får vi høre mer av. Stødig i språket og har en god fortellerstemme.

Lars Saabye Christensen debuterte vel med Historien om Gly.

Hyggelig side dette og veldig hyggelig tilbakemelding. Først og fremst er det noen år siden jeg skrev den teksten nå. Oversetteren av Ett öga rött skal ha all ære for det forsøket han gjorde. Men når det er sagt så er jeg enig at en oversettelse faktisk er en åpner for en bok her i Norge. Jeg var nesten på nippet til å sende en sinna mail til aftenposten pga en slapp anmeldelse på Montecore sin norske utgave der den kun fikk ordene sånn cirka slik: "ettersom vi anmeldte den svenske versjonen da den kom ut så trenger vi ikke anmelde denne versjonen". Det synes jeg var en melding som ikke burde stå i en av de viktigste kulturmediene i Norge. Som bokhandler på Frogner/Langbrecke fram til 2002 og nå Majorstua/Norli så vet jeg hvor viktig en anmeldelse i aftenposten er for at kunder skal etterspørre en bok. Som fryktet så var det få som spurte etter denne boken. Men vi fikk allikevel fart på Khemiri.

En oversettelse blir en gjendiktning og en fortolkning og en tilnærming til den originale teksten. På den måten er det interessant å se hvordan oversetteren tenker. Jeg vet at du har oversatt blant annet Stig Larsson sin Autisterna. Nå har jeg kun lest den svenske versjonen, men jeg vet at det å nevne oversetteren kan prege en anbefaling hvis man vil anbefale denne boka til en kunde som vil ha noe annet enn Stieg Larsson, selv om Stieg ikke er det verste jeg har lest av krim. Jeg vet også med meg selv at ettersom jeg er hyggelig skadet av blindern kommer jeg til å lese din oversettelse også. Det samme gjelder Stig Sæterbakken sin versjon av Eldreomsorg i Øvre Kågedalen, men den svenske versjonen var såpass drøy den gangen jeg leste den på midten av 1990-tallet at jeg tviler på at den lillehammerske versjonen kan måle seg med den. Men det vil tiden vise.

Når det gjelder The Road så har jeg ennå tilgode å lese den, men jeg har den på ventelista mi. Og etter at jeg startet min noen måneder lange pappaperm så ser jeg fram til å ta en pause fra salg og kun fordype meg i litteraturen igjen.

Det gror godt i litteraturen fra Hedmark!

I 2003 debuterte Sigmund Løvåsen med romanen Nyryddinga. Boken høstet gode kritikker og han ble tildelt Tarjei Vesaas debutantpris og P2 lytternes romanpris. I 2004 skrev han teaterstykket Daga som turnerte hovedsakelig i Hedmark, men som også gjestet hovedstaden. Teaterstykket har senere kommet ut i bokform på forlaget Det norske Samlaget.

I år har Løvåsen kommet med sin tredje bok. Den har fått tittelen Brakk og er en uavhengig oppfølger til Nyryddinga. I Nyryddinga traff vi den ti år gamle Geir, som med sine barneøyne så på verden rundt seg. Han bor på en gård sammen med sine foreldre og en lillebror. Familien driver med saueavl og Geir drømmer om å selv lage en nyrydding. Men ikke alle drømmer går i oppfyllelse. Det sørgelige som skygger for det ellers varme og humoristiske i Nyryddinga omkring farens sykdom blir rammen for Brakk. Faren er død og gårdsbruket er solgt. Moren og broren har flyttet ned til sentrum av bygda. Geir har selv et værelse i leiligheten, men velger i sitt siste år på snekkerlinja å starte med saueavl på leid jord ved barndomshjemmet sitt.

Livet er på tverke

Romanen starter med en dramatisk lamming. Lammet får navnet Tverken etter å ha kommet ut litt på tverke. Livet er også på tverke for Geir som har mistet både sin far og sitt kjære barndomshjem. Han forsøker så godt han kan å gå i farens fotspor som sauebonde. Det er ingen lett oppgave han har tatt på seg og han føler seg mange ganger et nummer for liten. Slitet blir en form for sorgarbeid for Geir. Sigmund Løvåsen tar seg god tid til å beskrive de utfordringene som Geir står ovenfor. Alt er så godt beskrevet at det ikke hersker noen tvil om at han kan det han skriver om. Vi blir kjent med lamming, beite, klipping og slakt. Et år, fire årstider og livets fire faser. Livets opp og nedturer vises gjennom sauens vei opp i fjellet for sommerbeite for å gjøre seg feite. Høsten kommer og de blir geleidet ned til fjøset for klipping av ull før slaktebilen henter dem. Samtidig som sauene sover ufrivillig sammen med bjørn i løpet av sommeren, så går gårdsarbeidet sin gang. Geir står i blant annet med pløying, såing, harving, tromling, steinplukking, inngjerding og snekring, Vi kan nærmest føle med Geir i hans venting på at gresset skal gro seg til og bli til fór for sine dyr. De nære beskrivelsene gjør at vi nesten kan kjenne lukten av både fjøs og av svette etter hardt gårdsarbeid.

En vakker sang om landsbygda

Fortellerstemmen til Sigmund Løvåsen er varm og god. Med stilsikre grep leder han oss gjennom et landskap han kjenner godt. Løvåsen er fra Trysil og har valgt å skrive på nynorsk ettersom det ligger nærmere hans dialekt. Med sitt nøkterne, men dog poetisk språk, kan han sammenlignes blant annet med Tarjei Vesaas, Kristoffer Uppdal, Sigurd Hoel og Olav Dunn. Tematisk er han også beslektet med de mer moderne forfatterne Per Petterson og Jonnny Halberg. Allerhelst er Løvåsen best på være seg selv og dette kommer best fram når han veksler mellom nåtid og fortid. Han skifter mellom Geirs minner fra barndommen, mens hans far ennå lever og til det som er romanens nåtid, noen år etter farens død. Han gjør dette med glidende og glitrende overganger.

Romanen Brakk er en ode til landbruket. En moldmunter sang om bonden. En perle av en roman om livet på landsbygda, langt fra det urbane liv med eksos og bilståk. Enkelte partier er så gode at en litteraturelsker kjenner at han får gode ilinger langs skulderbladene. Man tenker at takk og lov så har vi Sigmund Løvåsen som kan fortelle oss historier som varmer i et ellers kaldt samfunn. Jeg rekker en takk til herr Løvåsen og gir ham ”Ei nos mot kjaken som takk.” (s.157).

Anmeldt av Fred Uno A. Huvenes, for HK-nytt.

Gunnar Blå Cyckelreparatörskan och ytterligare historier Noveller Vertigo Förlag

Snuskromstället - Farbror Blå forteller snuskete eventyr.

Gunnar Blå’s Cyckelreperatörskan och ytterligare historier er en blanding av ”puleskjønnhetspoesi”1 i novelleform og moderne pornoeventyr for voksne. Vi beveger oss inn i en erigert sone hvor det runkes og penetreres, incest og sadisme utføres og hvor kjønnsvæsken spruter. Novellesamlingen pangåpnes med tittelnovellen Cyckelreparatörskan, hvor en mannlig jeg- person besøker et sykkelverksted for å fikse et punktert sykkeldekk. Den kvinnelige innehaveren tilbyr mer enn å tette hull på pungterte slanger. Kvinnen på sykkelverkstedet er ikke alltid fornøyd med kundens seksuelle utførelser; - Ditt jävla kräk, ska det där likna fittslick va? Fy fan vilken odugelig liten pungsugare du är! (s. 11) Tittelnovellen er representativ for hele novellesamlingen, en samling snusknoveller for voksne. Handlingene utspiller seg med det virkelige Sverige som kulisse. Men helt virkelig blir det aldri. Det hele forgår i en blanding av drøm og fantasi. Novellene forvandles fra å beskrive en ordinær dag med skitne tanker påvirket av flere timer med videoporno og kaffe, til å skildre unntakstilstand i Stockholm i Skolflickan. Her tas avskjed med alle ubetalte regninger og ”…alla misslyckade försök på vanlig mänsklig samvaro.” (s.18) i det hovedpersonen dras ufrivillig inn i en skolepikes truser.

Hvite truser, svarte sjeler og knulledukker.

Forfatteren Gunnar Blå dukker selv opp i fortellingen Kristus, idet han leser på den samme historien som vi blir servert om Jesus og hans seksuelle debut med sin mor. Han ligger i sin hammock og tenker på lærmaske og motorsag. Han dukker også opp i Äktenskapet hvor han implisitt referer til sin forrige bok, men sverger på at han forandret seg i og med at han har giftet seg. ”Det finns inget kvar av den där sexgalna ungkarlen.” (s. 67) Men han har blitt forvandlet til en sexgal ektemann og det produseres barn i tide og utide som hele tiden er i veien når han ønsker å ha sex med sin ektefelle Apa. Lite tyder på at mannen har lagt fra seg sine skitne tanker. En kvinne i trettiårsalderen er konstant kåt, men blir kurert av Gud, ”Men till vilket pris? Att bli Guds lilla knulldocka? Lilla gullegull – hemmafru – älskarinne – fitthålan? (s.82) i Midas dotter. Etter et besøk av falske medlemmer av Jehovas vitner står han igjen med avkappede lemmer med gjenstående; ”…huvud och kuk” (s.110) men hans liv blir ikke avstumpet av den grunn, tvert imot. Stemningen i novellene skifter mellom det aggressive og fiendtlige og det harmoniske og kjærlige. Det er morbid og vakkert på samme tid. Han skifter på å la fortellerstemmen være mann, kvinne, ung og gammel. Til felles for de alle er at de er konstant kåte og ser etter en hver anledning for å få stimulert sine behov. Det som skildres er til tider plumpt, men langtfra litterært dumt. Det som mest uttrykker ”puleskjønnhetspoesi” i denne novellesamlingen er novellen Askungen, Snövit, Törnrosa som gjør en kvinnes masturbering til en erotisk ballet blant hvite sengeklær. En kvinne onanerer mens hun innbiller seg at hun blir bivånet av to mennesker mens denne akten pågår og med et tar den seksuelle fantasien virkelig av. Soveværelset myldres av eventyrskikkelser og det hele ender i en stor sexorgie inntil hun når orgasme og ”våkner” igjen fra sin våte drøm.

Sterk ny kost, eller svak kopi?

Da han debuterte med Klumpigheter och andra historier i 1999, presenterte han sitt litterære program i bokkatalogen Svensk Bokhandel. Denne presentasjonen ble sensurert på grunn av sin obskønitet. Blå skriver at han føler ”Skammen över att skriva snusknoveller där avgrunder av styggelser öppnar sig. Stoltheten över att göra just detta och inte be om ursäkt.”2 Han har intet å unnskylde, for bakom de absurde og groteske skildringene av seksuelle avvikelser så skjuler det seg betraktninger omkring det moderne samfunnets mange sider med sarte skikkelser som forsøker å overleve med sine skavanker og misforhold til seg selv og andre mennesker. Med denne boken skriver han seg inn i en tradisjon spekket med erotikk, sex og mykporno. Han skriver i skyggen av erotiske folkeeventyr og litterære skikkelser som Giovanni Boccaccio, Marquis de Sade, Leopold von Sacher- Masoch og Juan Manuel de Prada. I Sverige har han en litterær halvbror i Nikanor Teratologen som debuterte med sin avskyelige roman Äldreomsorgen i Övre Kågedalen i 1992, som satte det litterære Sverige på hodet. De har til felles at de begge to utgis under pseudonym på undergrunnsforlaget Vertigo Förlag. I Norge har han en litterær fetter som skriver under pseudonymet Alexander Brenning som i 1995 lagde furore med sin debutroman Trist som en matros. Jeg synes verken den er provoserende eller frastøtende, men i dette mylder av sex og mykporno i dagens samtidslitteratur har han funnet en egen evne til å beskrive det groteske innen erotisk litteratur på en nyskapende måte. Samtidig minner den meg om de historiene som man leste i de pornobladene som man fikk et stjålet blikk på når man var yngre. Det skitne og ulovlige var både spennende og pirrende. I dag sitter jeg som en voksen mann og synes denne litteraturen ikke er like spennende, men jeg applauderer hans måte å skrive på. Vi skal ikke se bort ifra at vi har en kommende kultklassiker i denne boken. Cyckelreperatörskan och ytterligare historier syder av frekke og sarkastiske ukvemsord som spyttes i ansiktet på hovedpersonene. Det flyter over av snørr og blod og ekskrementer. Mennesker blir utsatt for fornedrelse og vold. Sett i forhold til annen samtidig litteratur skriver Blå utelukkende erotisk litteratur med et virkelig samfunn som bakteppe. Dette er ulikt annen samtidslitteratur som krydres med sex, vold og webkamera. I Norge har vi ingen forfattere som skriver på en liknende måte. Kan dette være årsaken til at den har fått mer oppmerksomhet her i Norge enn hva den fikk ved utgivelsen i Sverige i 2003? Samtidig kan man stille seg spørsmålet om Blås debut ble for sterk kost for de norske forlagene og spørsmålet er om de vil kaste seg over Blås kommende bok Fettet och andra historier som ventes utgivelse i Sverige, våren 2005? Denne anmeldelsen baserte seg på den originale utgaven fra 2003, men jeg synes det er på sin plass å ytre noen ord om den norske oversettelsen. Henning Hagerup og Elin Brodin står for den norske utgaven og jeg har ingenting utsette på oversettelsen. Likevel stiller meg undrende til hvorfor de har valgt å skifte plassering på tittelnovellen. Denne novellen åpner den svenske originalversjonen, men er omplassert til å avslutte den første delen i den norske versjonen. Jeg anbefaler å lese boken på originalspråket ettersom litt av saften blir skviset ut i den norske språkdrakten.

Fred Uno Annesen Huvenes, for Bøygen.