Sannheten er at en del av meg innehar enhver alder. Jeg er tre år gammel, jeg er fem år gammel, jeg er trettisju år gammel, jeg er femti år gammel. Jeg har vært gjennom alle sammen, og jeg vet hvordan det er. Jeg fryder meg over å være barn når det passer seg å være barn. Jeg fryder meg over å være en klok, gammel mann når det passer seg å være en klok, gammel mann. Tenk på alt jeg kan være! Jeg er enhver alder, helt opp til min egen.
Hvis man alltid slåss mot å bli eldre, kommer man alltid til å være ulykkelig, for det kommer til å skje uansett.
"Sannheten er den, Mitch," sa han, "at når man lærer å dø, lærer man hvordan man skal leve."
"Alle vet at de kommer til å dø," sa han igjen, "men ingen tror på det. Gjorde vi det, ville vi handle annerledes."
Jeg tror du har helt rett, TanteMamie; bare la deg flyte med i teksten.
Jeg har nok hengt meg litt for mye opp i tidsperspektivene, de nesten umerkelige sprangene i tid, og hvem som hører sammen med hvem. Dette er en bok som er båret oppe av stemningene. Takk for påminnelsen og for din morsomme sammenligning mellom din reise i Mecklenburg og opplevelse av boken. En fin formulering: «en bok jeg har opplevd».
Jeg leser en bibliotekbok, og har som deg tenkt at denne vil jeg prøve å få tak i. Jeg prøver å begrense vår altfor store boksamling, men «Sommerstykke» hører hjemme der.
Takk til deg også, Pippokatta for din tilbakemelding.
En tilleggsopplysning: Slutt å tolk, la det flyte! :)
Jeg har faktisk vært i det landskapet sommeren etter gjenforeningen ( vi måtte ta en provisorisk pram over Elben, ingen broer var bygget opp) Mellom Ludwigslust og Rostock tok vi en shortcut. Ikke et skilt, ingen stedsnavn, fullstendig fremmed: heldigvis hadde vi et kompass liggende i hanskerommet som vi navigerte etter. Ytterst sjeldent et håndskrevet pappskilt.
Slik oppleves denne boken også! En bok jeg har opplevd, en bok jeg vil eie…
Det var i spontan morgenhumor jeg skrev det med guff, syntes å mene Ntothea henviste til drama av en eller annen sort mellom mennesker som denne boken ikke er selvom det er menneskelige relasjoner her og.
Glad du liker den!
Jeg leser nå på din anbefaling Sommerstykke av Christina Wolf (har kommet til side 55, her må man gå langsomt frem.) Uten helt å vite hva du (og Ntothea) legger i uttrykket «hverdagsroman uten guff» stiller jeg meg tvilende 😊 I romanen fanger jeg opp en ubestemmelig undertone – av lengsel, ubehag, undertrykte følelser, noe uforløst. Denne tonen setter seg i kroppen og gir meg fysiske reaksjoner. Kan den karakteriseres som «guff»?
Uansett, bøker som setter seg i kroppen på denne måten, er for meg svært gode bøker. Er enig med deg i at den hverken er tung eller omstendelig, men krever konsentrasjon.
Tusen takk igjen for at du trakk frem denne, TanteMamie.
Hvis man noen gang skal få andre mennesker til å stole på seg, må man føle at man kan stole på dem også - selv når man befinner seg i mørket. Selv når man faller.
Livet er en rekke fremstøt og tilbaketrekk. Man ønsker å gjøre en ting, men er tvunget til å gjøre noe annet. Noe sårer en selv om man vet at det ikke burde gjøre det. Man tar visse ting for gitt, selv om man vet at man aldri bør ta noe for gitt. Motsetningenes spenningsforhold, som en strikk som trekkes ut og faller sammen. Og de fleste av oss lever et eller annet sted på midten.
For det første får ikke vår kultur folk til å bli glad i seg selv. Vi lærer dem feil ting. Og man må være sterk nok til å si at dersom kulturen ikke fungerer, så ikke godta den. Skap din egen.
...folk betrakter meg som en bro. Jeg er ikke så evende som jeg engang var, men jeg er ikke død ennå. Jeg er liksom noe ... midt i mellom.
Trenger klart en ny liste i år. Er nesten ferdig med bok #72 på liste 2, som er full (100 bøker) og skal hente 6 bøker på biblioteket denne uka.
Jeg sank ned til plantestadiet og kjente vinden suse i kronbladene.
Så gikk de andre hver til sitt, særlig Jørgens far
Jeg er også ferdig og følte meg kvalt hele veien. Som deg stusset jeg over disse jødene i kjelleren som stadig fikk mat.
Glad jeg er ferdig, kommer ikke til å lese noen av denne forfatteren igjen. Dette ble for klamt.
Jeg får assosiasjoner til Maren Uthaugs Der det finst fuglar, som vi leste sammen i 2020.
Oppvekst i et utrygt hjem. Isolasjon. Kulde. Mørke.
Har lest ferdig romanen- som nesten slo pusten ut av meg…av fleire grunnar.
Skal skrive litt meir seinare om mitt inntrykk - om eg greier det.
No er eg også oppteken av at forfattaren nyttar symbolikk på fleire plan, og det er ikkje alt eg greier å tyde. Til dømes skriv hen fleire gonger om jødane som oppheld seg i kjellaren og som til tider kan gi gode råd….Har nokon gjort seg tankar om kvifor dei skal vere der?
«Jeg håper jødene rakk å gjemme seg bak veggen av eplemoskrukker» s 160
Det er like vondt å prøve å bli klok som det er å trekke en tann eller amputere en finger.