Nå forsto han at mennesket aldri vet hvem de lider og venter for. Det lider og venter og sliter for folk de aldri skal kjenne, og som i sin tur skal lide og vente og slite for andre som heller ikke skal bli lykkelige, for mennesket streber alltid etter en lykke som ligger hinsides det som er forunt. Men menneskets storhet ligger nettopp i at det ønsker å forbedre det som er. Pålegge seg oppgaver. I Himlenes rike er det ingen storhet å erobre, for der er rangstigen fastlåst, der er intet ukjent, en tilværelse uten ende, hvor intet offer, ingen hvile, ingen fryd er mulig. Det er derfor mennesket, tynget av smerter og oppgaver, vakkert i all sin ulykke, i stand til å elske i all sin nød, bare kan finne sin storhet, yte sitt ypperste i Riket av denne verden.
Øynene hennes er fulle av liv, ansiktet ivrig vendt mot meg. Jeg dukker ned i boka igjen. Det blir stille et øyeblikk.
– Og du? Hvordan har det gått her hjemme?
– Stille og rolig. Jeg har sittet her og lest. Du ser vel det. Er jo allerede halvveis inn i annet bind.
Mor vil så gjerne fortelle.
Jeg er opptatt med mitt, har ikke tid til å høre på.
Det pleier å være omvendt.
I et glimt ser jeg ansiktet hennes.
Jeg vet akkurat hvordan hun har det.
– Farmor? Tror du jeg er pen nok?
– Pen nok?
– Det er så lenge siden jeg har hatt en kjæreste. Det er liksom ingen som ser meg.
Farmor smiler.
– Du lurer ikke meg. Problemet er vel heller at det er du som ikke ser noen.
kommet til s 112 i Gyldendals pocketutgave
Jeg leser også første del av romanen som en anti-krigsroman. Krigsskildringene er alt annet enn heroisk og det er ingen mening i krigen.
Jeg var ikke klar over at Celine var antisemitt. Men jeg har tenkt litt rundt kvinnerollen i romanen (så langt), og nå når jeg har fulgt ham til Afrika så har jeg vært litt «bekymret» for det kolonistiske blikket og møte med de svarte innfødte. Jeg har ikke lest så langt at jeg har gjort meg opp en mening om det siste, men har tenkt litt rundt det første. Kvinnene vi har møtt hittil er elskerinner, prostituerte eller mamma. Men likevel er det ikke en svart-hvitt beretning om hore eller Madonna. Jeg synes skildringen av Madamme Herote som drev en butikk som i praksis også er et bordell er veldig spennende. Hun har stor suksess i forretningslivet. Hun var blitt steril og «denne kastrasjonen skaffet henne frihet og formue. Slik kan selv gonoré bli til velsignelse.» Hun var derfor fri for angsten for å få barn, og kunne håndtere både kjærlighetslivet og forretningslivet «som en mann». Hun sammenlignes ved en motsetning til Proust «som selv var en fremmed i virkeligheten», mens «Madamme Herote, derimot, sto i all sin folkelige påtagelighet med begge bena på jorden, og de mål hun hadde satt seg her i livet var enkle, tydelige og stupide.» Det er en stor beundring av denne karakteren fra fortellerens side, selv om hun har enkle og stupide mål er det en realisme og drivkraft i hennes virke, som står imot det opphøye og påtatte ved fedrelandskjærlighet og alt det virkelighetsfjerne som brukes for å begrunne krigen. Hun blir også en motsats til de to elskerinnene (eller kjærestene) han har når har er rekonvales i Paris, som begge er opptatt av det heroiske i krigen. Morsomt litterært grep å bruke Prost til en sammenligning som egentlig er det motsatte av en sammenligning.
Det var noen refleksjoner fra meg rundt kvinnerollen. Mannsrollen er ganske vid, den rommer menn som er alt annet enn heroiske. Både feighet, redsel og svakhet er egenskaper som ikke blir sett ned på.
Er kommet noen sider lenger og oppfatter teksten som parodisk, som et oppgjør med krig, et uttrykk for Célines ønske om å unngå krig, men er svært spent på fortsettelse, for nå har jeg fått med med at Célines ble anklaget for antisemittisme, og at han samarbeidet aktivt med nazistene under andre verdenskrig. Så trist da - kanskje det er som med Hamsun, en stor forfatter med et forkastelig menneskesyn, dessverre.
Spor
Fotavtrykkene
står ikke i passet.
Men i ansiktet
på dem som står deg nær
kan en lese
om du sparket
eller danset
eller bare gikk deg
gjennom livet.
-Annie Riis (1927-2020)
Diktet er hentet fra Disse dagene, dette livet - dikt i utvalg av Ruth Lillegraven og Tordis Ørjasæter. Kagge Forlag 2016
Klimaskrekk-industrien betaler milliarder verden over for å produsere skremsel for politisk vinning.
Det realistiske ved klimaendringer er å gjøre det mennesket alltid har gjort: det har tilpasset seg.
1) Locked-room mystery
2) Bibliosmia: A smelly book
3) More than 40 chapters
4) Lowercase letters on the spine
5) Magical Realism
6) Women in STEM
7) At least four different POV
8) Features the ocean
9) A character-driven novel
10) Told in non-chronological order
11) Title starting with the letter “K”
12) Title starting with the letter “L”
13) An academic thriller
14) A grieving character
15) Part of a duology
16) An omniscient narrator
17) Nominated for The Booker Prize
18) An apostrophe in the title
19) A buddy read
20) A revenge story
21) Written by a ghostwriter
22) A plot similar to another book
23) The other book with the similar plot
24) A cover without people on it
25) An author “everyone” has read except you
26) Hybrid genre
27) By a neurodivergent author
28) A yellow spine
29) Published in a Year of the Dragon
30) Picked without reading the blurb
31) Includes a personal phobia
32) Timeframe spans a week or less
33) An abrupt ending
34) Set in a landlocked country
35) Title matches lyrics from a song
36) Has futuristic technology
37) Palindrome on the cover
38) Published by Hachette
39) Non-fiction recommended by a friend
40) Set during a holiday you don’t celebrate
41) A sticker on the cover
42) Author debut in second half of 2024
43) About finding identity
44) Includes a wedding
45) Chapter headings have dates
46) Featuring Indigenous culture
47) Self-insert by an author
48) The word “secret” in the title
49) Set in a city starting with the letter “M”
50) A musical instrument on the cover
51) Related to the word “Wild”
52) Published in 2024
Enig i din vurdering - en god debut (Men Shakar sin "Tante Ulrikkes..." synes jeg var langt bedre. Nettopp lyttet den - morsom sosiolekt å lytte til, og fint at forfatteren leser selv. Må innrømme at det var ikke alle ordene jeg forsto, men en del skjønner man fra sammenhengen. Hele boken ble nesten som en slags rapping - interessant innhold og god debut, selv om jeg ikke velger å trille topp terning på den. (Heller mer mot 4+)
Nettopp lyttet denne - morsom sosiolekt å lytte til, og fint at forfatteren leser selv. Må innrømme at det var ikke alle ordene jeg forsto, men en del skjønner man fra sammenhengen. Hele boken ble nesten som en slags rapping - interessant innhold og god debut, selv om jeg ikke velger å trille topp terning på den.
Veldig enig i dine betraktninger. Fikk ondt av hvordande behandlet både folk og dyr, men det er jo intet nytt at krig er grusomt. Jeg liker også tinen godt og er spent på fortsettelsen.
Jeg skal gjøre et nytt forsøk på "64" denne fine lesesøndagen, og veksle mellom lesing og andre sysler. Det er is og snø ute, og denne romanen starter i Tokyo i januar så da ble det den. Den er skrevet av Hideo Yokoyama. Jeg håper ikke han er en av de opphausede unge forfatterne med mye å si, men lite innhold, for det er mange anmeldersitater her, som for eks "Kafka møter Stieg Larsson"? Forresten har jeg også en bok av årets nobelprisvinner, Jon Fosse, liggende. Jeg så et portrettprogram om han, og ble rørt av hvor begeistret skuespillerne var for stykkene hans. Så det blir senere. Denne uka har jeg også kjøpt meg bøker, det er sjelden. Jeg vil anbefale strategien om å lese boka før man kjøper den, det blir færre bøker, men alle er verdt en gjenlesing. God søndag til alle!
Hjertet er noe man bør omgås med største mistenksomhet, såpass hadde jeg iallfall lært i krigen, og den lærdommen satt.
Da er jeg i gang med lesingen, og jeg ser også at dette kan ta tid. Jeg liker tonen godt, med treffsikre og fine metaforer og en humoristisk og lett distansert beretning om egentlig ganske tragiske hendelser. I løpet av de første 20 sidene er vi vitne til flere konkrete dødsfall, til nedbrenning av landsbyer og lidelse for både dyr og mennesker.
Jeg likte det første kapittelet veldig godt, der er en blanding mellom en veldig konkret gjengivelse av en (abstrakt) samtale, og en nesten allegorisk eller drømmeaktig sekvens om hvordan han vervet seg. Det starter med pomp og prakt, musikk og marsjering, heiing og blomster, men etterhvert forsvinner disse elementene. Da er portene stengt og de «sitter i rottefellen». Tankene går til eventyret om rottefangeren som frister alle barna med fløytespillet sitt.
På hvert øyelokk bar vi vekten av en hel måneds manglende søvn, og like mye bar vi i bakhodet, i tillegg til alle de kiloene vi bar på ryggen.
Da er er jeg også i gang med "Reisen til nattens ende". Romanen som vakte sensasjon ved utgivelsen i 1932 og blir regnet som Célines hovedverk, og som har inspirert mange forfattere, har jeg forstått.
For en som meg som liker å reise, er innledingssitatet før boken starter interessant.
"Vårt liv det er en reise i vinternattens mørke...."
"Å reise er nyttig. Det utvikler fantasien. .....
Denne reisen foregår utelukkende i fantasien. Ferden går fra livet til døden.
Menneskene, dyrene og tingene, alt er oppdiktet. Dette er en roman, og en roman av rene oppspinn. ....Forresen er dette noe hvem som helst kan gjøre. Det er bare å lukke øynene. Det ligger bare noen skritt unna - på den andre siden av livet".
Fascinerende. Da er jeg klar for å følge Bardamu gjennom hans tid som soldat i første verdenskrig, og siden videre på reise. Er forberedt på at det vil ta litt tid ja. Ingen lettverkter dette med sine 443 tettskrevne sider med liten skrift :)