Bokelskere.no

Ja, og Andvake minner også om en lignelse, og man kan vel ikke unngå å få assosiasjoner til juleevangeliet. Det er veldig fascinerende, og som du nevner - ganske dramatisk.

Det finnes ikke sterke nok ord for å beskrive angrepene som nå skjer i Gaza.
Som foreldre står dere i i en ufattelig vanskelig situasjon. Dere skal både beskytte datteren deres for grusomheter og samtidig formidle at kjære slektninger er døde.
Det er beundringsverdig at dere makter å stå i denne situasjonen.

Takk til dere begge. Ja, jeg har lest disse sidene, flere ganger, men fant flere passasjer som skapte forvirring. Litt for omstendelig å gå inn på her. Men spennende tanke om dette skulle være forleggeren.

Lista viser de siste bøkene i spalta «Klok på bok» i ukeavisa «Dag og tid». Ansvarlig «Medikus Libri» sier dette i utgaven for 26. januar: «For boklækjaren er livet enkelt, eg er her for å få folk til å lese bøker. Gode bøker. Gjerne bøker du ikkje ville lese, om det ikkje var for Klok på bok.»

Da har eg lest første del (Andvake) - det gikk raskt (god flyt) og for et språk - jeg er helt betatt.
Det er vakkert og komplekst. Gjentakelsene fungerer helt perfekt, jeg blir dradd inn i historien om Asle og Alida. Gleder meg til å lese videre.

Jo dypere vi graver, jo flere ubesvarte spørsmål!

Ja absolutt, Hufsamor, dine tanker om den hemmelighetsfulle forleggeren i London kan ha noe for seg. Det du skriver virker logisk. Vil du være snill å oppgi på hvilken side det står om kvinnen som Wolf forlot til fordel for Jelena. Boken er så tettpakket at jeg finner det ikke igjen.

Og Wolf – sannelig et mysterium. Mens forleggeren er dypt skuffet over at Wolf ikke ble drept på den russiske steppen, priser hans venn Voznesenskij seg lykkelig over at han overlevde. Under det første, tilfeldige (?) møtet med jeg-personen, ytrer han «Takk min venn for at du bommet en smule; på grunn av det er vi i live, alle sammen – både Marina (Jelena, Lenotsjka), Sasja (Alexander Wolf), kanskje jeg selv, også.» (side 41.)

Jeg begynner å forstå hvorfor romanen lanseres som en triller. Men «en eksistensiell triller»?

Morsom, tankevekkende og lettlest, til tross for de mange sidene

En flott krimdebut

Boka til Danby Choi har jeg lest en del om. Den virker veldig interessant! Selv leser jeg da vi var yngre, av Oliver Lovrenski, akkurat nå. Ung debut med mye omtale, vinner av bokhandlerprisen i fjor. Den er annerledes alt annet man har lest, og med det veldig interessant. VG skriver "Lovrenski skriver frem en mangefassetert historie med komplekse karakterer ved hjelp av bemerkelsesverdig få ord. Flere av tekstene er apropos så rike i underklang at de fremstår mer som lyrikk enn som kapitler i en roman.". Anbefales!

I Fredrikstad i disse dager er det knapt mulig å bevege seg ute, det er så glatt. Desto mer tid til bok.

God helg til alle :)

Skjebne, tilfeldigheter, ting som er forutbestemt – ja det kan virke slik. Men er det et mønster bak alle de tilsynelatende løse trådene som vikler seg i hverandre? Noen som trekker i trådene?

Tidlig i boken (sidene 16-17) oppsøker jeg-personen Wolfs forlegger i London. Den navnløse forleggeren insisterer på at Wolfs novelle «Et eventyr på steppen» er ren fantasi uten rot i virkeligheten. Men tilføyer hviskende og kryptisk: «Men hvis det nå likevel skulle vise seg å være sant, kan jeg bare si at De handlet utilgivelig slurvet. De burde ha siktet bedre. Det ville ha spart både Mr. Wolf og enkelte andre for unødige komplikasjoner.» Og videre: «Jeg kan forsikre Dem om at et bekjentskap med Mr. Wolf, i fall det skulle komme dit hen, ikke vill ha brakt dem annet enn skuffelse og ikke ville ha hatt den interessen De forgjeves tilskriver det.» Hva mener forleggeren? Hvorfor ønsker han livet av Wolf? Hvilke komplikasjoner og hvilke personer sikter han til? Og hvorfor er han så sikker på at jeg-personens ev. møte med Wolf bare ville bringe han skuffelser? Gjør det det? Hva er det egentlig med Alexander Wolf?

Så har vi Jelena Nikolajevna, «den lille sigøynersken Marina» (jeg er enig i at de to er en og samme person). Hvilken rolle spiller hun? Hun har hatt alle de tre sentrale mennene i fortellingen som elskere; drukkenbolten Vladimir Petrovitsj Voznesenskij, han som reddet Wolfs liv på steppen, Alexander Wolf selv og jeg-personen. Er hun en slags femme fatale, en beregnende kvinne med et underliggende motiv, en som spiller på sin sensualitet? Eller er hun en i datiden en fri og selvstendig kvinne som lever sitt liv slik hun selv ønsker? Jeg tror i hvert fall som deg, Piippokatta at hun bevisst oppsøker «vår» mann og innleder et forhold til ham. Møtet utenfor boksestadion var neppe tilfeldig. Og alle fire er eksil-russere som ad ulike veier har havnet i Paris.

Jeg må innrømme at jeg ikke har ofret jeg-personens liv etter siste side, en tanke. Men er det ikke fullt mulig at han havner i fengsel, ev. idømmes dødsstraff, etter det siste, det virkelige, mordet? Her kan han neppe påberope seg nødverge, som ved det første skuddet, om det hadde drept Wolf? Det er det som tynger han, selv om han juridisk sett sannsynligvis ville ha blitt frikjent.

For meg handler boken først og fremst om døden, om å ta liv og om å lure den. De tre hovedpersonene er preget av disse tankene. I tillegg strever alle med å finne en ro i tilværelsen, de flakser rundt både på kartet og i sinnet og har på hver sin måte stengt av en del av seg selv.

Jeg har ikke funnet ut av dette med splittelsen. Så vidt jeg husker har han vært splittet i hele sitt liv og ikke bare etter skyteepisoden. På sett og vis føler han seg mer hel sammen med Jelena, men jeg tror ikke svaret ligger der.

For meg er Jelena og Marina samme person. Dette gjettet jeg på ganske tidlig. Ellers har jeg ikke laget meg noen historier utenom det som står i teksten. For meg er det nok! Likte boken veldig godt og har satt en annen tittel av Gazdanov på huskelisten. Jeg har også lastet ned en bok av Antal Szerb, som er en av de andre forfatterne i oversette mesterverkserien.

Jeg oppfatter døden som et grunnleggende tema i boken, om hva det å ta liv gjør med et menneske.

Skuddet jeg-personen avfyrer under den russiske borgerkrigen (men ikke i kamphandlinger) forandrer hans liv for alltid. Han kjenner seg splittet, martres av anger og tanker om skyld.
«Hva var egentlig min skyld overfor ham? Spurte jeg meg selv. For selv om enhver domstol formodentlig ville ha frifunnet meg – en militær domstol fordi drap er krigens lov og mening, en sivil fordi jeg handlet i nødverge – gjensto likevel noe uendelig tyngende.» (side 121)
Jeg-personen er ikke bare en soldat, for hvem det er høyverdig å drepe fienden, men et menneske som ikke klarer å fri seg fra det umenneskelige ved å ta liv.

I forlengelsen av dette reflekterer han: «Uansett, hvis dette ene skuddet kostet meg så dyrt, måtte følgene av det hele trolig ha påvirket Wolfs liv også.» (side 122) Også Wolf lever med en dyp og slitsom splittelse i seg, nærmest som to personligheter.

Jeg-personens kjæreste Jelena forteller om en samtale med en tidligere elsker (Er det Alexander Wolf?), der de snakker om døden. (…) «For mange år siden, sa han, - møtte jeg min død (…) men som resultatet av en eksepsjonell tilfeldighet lot den meg gå. (…) Jeg var veldig ung, jeg fløy mot døden hals over hode, men denne tilfeldigheten som jeg snakket om, reddet meg. Nå vandrer jeg langsomt i retning av døden - » (side 105).

Du spør, Piippokatta, hva vi tror er årsaken til at Wolf vil ta livet av Jelena Nikolajevna. Det er mulig han vil ta livet av denne gåtefulle kvinnen. Hvem er hun egentlig? Men jeg ser også en annen mulighet. Wolf ønsker at bokens jeg-person skal fullføre handlingen fra steppen. Ta hans liv. Når han går løs på kvinnen, er det i forvissning om at kjæresten vil dukke opp og forsvare henne. Og mange tilfeldigheter gjør at nettopp dette skjer. For mange til at det sannsynlig?

For meg var boken en skuffelse fra en forfatter jeg har vært svært begeistret for. Jeg var på ferie, uten pc, da jeg leste den, gjorde noen notater, men fikk aldri fullført en omtale. Så takk for at du har satt ord på noen av mine tanker, Ellen. Jeg må ta et lite forbehold om at jeg husker rett, men er enig i at boken er for lang og uttværende. Jeg stusset også over de voksne barnas reaksjoner på farens død. Jeg fant dem til dels urealistiske og umodne. Riktignok kom farens død brått, som et sjokk, men jeg ble sittende med et inntrykk av at disse voksne menneskene aldri hadde reflektert over døden som en realitet, noe uunngåelig. Speiler dette den øvre amerikanske middelklassen? Som deg, følte jeg meg litt som i en amerikanske TV-serie. Enkens og barnas reaksjoner er det bærende i boken. Men for meg skapte de (spesielt barnas) mer irritasjon enn medfølelse og gjenkjennelse.

Jeg ser jeg har gitt boken en 4-er. Og har ikke lest noe av Oates senere.

For å si det kort: denne er for lang, - 784 sider! Egentlig er den fin og interessant, men etter min mening blir den alt for lang ved at den gjentar seg selv for ofte!

Boken kan på mange måter minne om en amerikansk TV-serie, med skildring av en familie fra typisk høyere hvit middelklasse og konsekvensene for hver enkelt av dem når faren, «pater familias», dør. Det gjelder først og fremst enken, men også de fem barna. Skildringen av barnas innbyrdes forhold og utvikling er interessant og godt beskrevet, og det er også morens strev med å finne seg selv etter å ha blitt enke. Vi kommer dypt inn i personenes tanker, faktisk for dypt, for de gjentar seg selv til det kjedsommelige, - slik det vel egentlig er i virkeligheten - , men det blir altså for mye av det!

Det som blir stående som mest interessant, er hvordan den viser at endring er mulig, - selv for enken som, bokstavelig talt, slår ut håret! For hun treffer naturligvis en ny mann, - som imidlertid er litt for fantastisk til at jeg tror på ham!

Jeg opplever skrivestilen hans er som en tankestrøm, som en bare skal la seg flyte med i. I Septologien er det enda mer tydelig.

Spennende tankegods om det å være en liten familie, med to mammaer

Det eneste jeg har lest av Fosse er en diktsamling, og den var så vanskelig at jeg var i tvil om jeg orket å lese noe annet av ham. At den ble valgt i lesesirkelen ga meg et spark bak og jeg hoppet i det, og det er jeg takknemlig for. For dette er godt. Det er (noe) mer lettlest enn fryktet. Skrivestilen hans er spennende, og det er noe nesten musikalsk over det. Rytmisk.

For meg er dette 2.gangs lesing, og det gleder jeg meg til - å lese boken uten at den litt voldsomme handlingen overskygger opplevelsen. For et lystspill er dette ikke.