Bokelskere.no

Den kloke velger et liv i ensformighet, for da bærer hver minste hendelse underets merke. For løvejegeren er eventyret slutt etter den tredje løven. For min ensformige kokk vil en krangel ute på gaten alltid ha et anstrøk av apokalypse i det små. Den som aldri har forlatt Lisboa, reiser lenger enn langt i bussen til Benfica, og hvis han en dag drar til Sintra, føler han at han reiser til Mars. Den som reiser verden rundt, finner ikke noe nytt etter fem tusen mil, for han finner bare nye ting; igjen og igjen noe nytt, den evige nyhets avfeldighet, men nyhetens abstrakte idé ble igjen på havet da det nye viste seg for annen gang. [...] Å gjøre livet ensformig for at det ikke skal være ensformig. Å gjøre det hjemlige søvndyssende for at selv den minste ting skal gi adspredelse.

Hvis det finnes en Skaper, er en av de beste ideene hans at barndommen kommer først, sånn at man har noe å leve på resten av livet.

It is the nature of a man as he grows older, a small bridge in time, to protest against change, particularly change for the better.

The land is rich with grass and color, and the mountains are the kind I would create if mountains were ever put on my agenda.

I wonder why progress looks so much like destruction

Mest av alt kunne jeg tenke meg å dra inn i dypet av en skog et sted, bygge meg en koie og bare sitte der langt utenfor folkeskikken og kikke inn i et bål. Mennesker, hvem trengte mennesker?

• Jeg savner deg, sa hun.
• Jeg er jo her, sa jeg. - Hva er det, vil du ha hele meg, eller?
• Ja, just det, sa hun, tok tak i hendene mine, trakk meg ned i sofaen.

Døden gjør livet meningsløst fordi alt vi noensinne har strevd for, opphører med den, og den gjør livet meningsfylt fordi dens nærvær gjør det lille vi har av det, umistelige, hvert øyeblikk kostbart.

Jeg kan ikke komme nærmere henne enn dette, og likevel; det hjelper ikke. Jeg savner henne fremdeles, prøver å komme nesten inn under henne, enda nærmere, men fortsetter å savne henne, sånn er det hele natten gjennom, morgenen også, jeg er en sjøstjerne rundt et blåskjell som bare venter på at hun skal åpne seg, en sprekk er nok, jeg slipper aldri.

Hvis internett var et land, så ville nasjonalsangen vært "There is a light that never goes out".

Jeg lurer på om han ville like meg sånn. Om han ville få lyst til å ta på meg, sånn. Han tar aldri på meg uten at jeg ber ham.

Den følelsen av at han egentlig ville hatt en annen. Som en svak skuffelse når han ser meg, som om han ser bak meg, for å se om det kommer en til, en annen, der bak.