Meningen med livet er å forbedre ting.
Svogeren er så pregløs at de automatiske dørene knapt åpner seg for ham på ICA.
De muskuløse armene og beina er så fulle av vikingsymboler at han kunne vikariert som runestein.
Helt enig.
Filosofen, juristen, skribenten, pessimisten, humoristen og fjellklatreren Peter Wessel Zapffe (1899-1990) blir alltid presentert som nettopp dette, en mann med mange og motstridende merkelapper. Han tok for seg av dette livet som han betraktet som en straff å være født inn i, men manglet allikevel evnen til å la livet skygge for døden, det ble alltid omvendt. Allikevel var han både humorist og pessimist, som unektelig framstår som ganske uforlikelige egenskaper, men slik er det ikke. Humoren kan være et middel til å holde ut livspresset, men den kan også gå hånd i hånd med erkjennelsen av livets tunge sider; svart humor eller galgenhumor rommer noe fandenivoldsk som tar brodden av lidelsen.
Men allikevel, Zapffes dystre grunntone først: Vi er født til død, og fra det øyeblikket vi våkner fra barndommens uskyld til lyden av dødens fossedur over dalen, dreier livet seg om å finne tidsfordriv mens vi driver hjelpeløst mot fossen. Når alt selvbedrag om mål og mening er skrelt vekk, når troens trøsterike fiksjoner om frelse og evighet er tapt, da rives forhenget til side til den kosmiske verdensangst. Det finnes ikke noe sted å hente håp og trøst. For å holde ut denne nihilismens jammerdal gjelder det å trø vannet, skape illusjoner om et meningsfylt arbeid. Og er ikke det mulig, så ta til takke med bullshitjobben for å ha råd til brød og sirkus. Eller bare å holde ut, slå tiden i hjel - og viktigst av alt; makte å holde tilstrekkelig avstand til erkjennelsen av at livet, ja liv generelt, koker ned til en meningsløs gjentakelse der livets lidelse bare er et intermesso mellom fødsel og død."
Dem han fikk med seg hjem om kvelden, var ofte sylslanke og ville ikke en gang våge å være i samme rom som en marshmallow, av frykt for å ødelegge figuren.
Hvis jeg hadde vært med på leseutfordringen i år, så hadde jeg valgt Robert Ludlums Hvem var Jason Bourne. Den er spennende, jeg har lest den for mange år siden og boken er lettgjengelig. Når du er ferdig kan du se filmen med Matt Damon.
I dette tilfelle blir Helene Holst Hammerfeldt benevnt som et kollektivpseudonym for Anne B. Ragde og to forfattere til. Da er de ikke skyggeforfattere etter min mening, men forfattere som bruker et pseudonym.
William Faulkner har jeg ikke turt å begynne på ennå, jeg har den du har lest, Larmen og vreden og Absalom, Absalom!. Han er vanskelig nok å forstå på norsk, langt mindre orginalspråket, tenker jeg. Oppmuntrende å høre at slutten er vittig og overrraskende.
Helene Holst Hammerfeldt er et pseudonym., ikke en forfatter, fant jeg ut, trodde selv det kunne væe et alternativ.
En god ide, jeg gleder meg.
Beklager , det overså jeg. Mener du skrevet på norsk eller er oversatt til norsk greit?
Kanskje du finner noe her.
Hvis du legger inn ISBN nummer, så er boka søkbar på nummeret, men dessverre ikke på tittel eller forfatter.
Har du ikke høydeskrekk?
Jo. Jeg blir svimmel bare jeg ser på en globus.
alle med hjertet i boka, for et herlig uttrykk, må innrømme at jeg aldri har hørt det før, det slo meg her og nå om det kanskje er ditt?
Postkassen var full, så han. Et reklameblad hang halvveis flagrende ut av sprekken, som i et fluktforsøk.
En sterk anbefaling som jeg stiller meg bak.