Bokelskere.no

Stødig krim.

I fjor leste jeg Til Jacobs forsvar av samme forfatter og jeg fikk veldig lyst til å lese flere bøker av ham. Skrivemåten hans kommer sikkert ikke til å fenge alle fordi han har en noe spesiell skrivemåte som gjør det hele mer virkelig. Noen vil like det, andre ikke. Men hans skrivemåte, til tross for at den ikke er helt som andres skrivemåte, er veldig bra og troverdig. For noen kan det nok bli litt tung lesing. Bøkene hans er ingen lettlektyrer, men det er bøker med innhold og realisme.

Ung hovedrolle i et hardt yrke
Ben Truman er kun 24 år gammel, men han har allerede rukket å bli den yngste politisjefen i hans hjemsted. Hans far var tidligere politisjef og moren hans hjemmeværende og fikk tidlig Alzheimers. En dag oppdages det et lik i en hytte i et hytte/sommerhus - område i nærheten og personen som er død var aktor. Ben som bare er vant til små og upromblematiske oppgaver å ta seg av, er innstilt på å løse denne saken. Men han gjør sine feil og Bostonpolitiet mener de bør overta saken (siden liket opprinnelig er fra Boston). Ben mener at siden drapet skjedde i hans distrikt, hevder han at han har full rett til å delta i etterforskningen til tross for at han ikke har mye erfaring. Under etterforskningen finner de ut at drapet har en sammenheng med noe som skjedde for rundt tjue år siden. Og Ben møter på mange utfordringer underveis.

Den ubehagelige sannheten er som sagt den andre boka jeg har lest av samme forfatter, men til tross for at Til Jacobs forsvar ble oversatt før Den ubehagelige sannheten så er Den ubehagelige sannheten forfatterens debutbok og Til Jacobs forsvar hans tredje bok i følge hans kronologiske utgivelsesliste. Jeg må innrømme at denne boka ikke var like nervepirrende og intenst som Til Jacobs forsvar, som hadde en helt annen tone og oppbyggning, men Den ubehagelige sannheten var heller ikke verst. Personlig mener jeg at jeg ikke kom under huden på karakterene som i hans forrige bok. Man ble ikke godt nok kjent med dem, og handlingen var heller ikke like intenst. Det positive med denne boka er at den konsentrer seg ikke bare om kun en sak, men har flere aspekter. Vi får vite om Bens indre demoner, barndommen hvor ikke alt var enkelt med foreldre som ikke alltid gikk overens, og Ben som i jobben prøver å ta seg av innbyggerne på godt og vondt. Samtidig blir han ikke respektert av andre bestandig fra samme yrke i og med at han er så ung.

William Landays varemerke
Er det noe William Landay (som sluttet som aktor for å bli forfatter) er dyktig til så er det å beskrive menneskelige relasjoner. Og i denne boka som i Til Jacobs forsvar, handler det mest om far og sønn forhold. De blir ofte satt på prøve til tross for at de stort sett går overens. De har sitt å slite med og likevel prøver de å være omgjengelige og støttende. Forfatteren er også dyktig på å omgjøre gode personer til «onde» og omvendt. Han prøver å lure lesere med hvem man skal stole på og ikke. God til å beskrive personlighetene og handlingene. Det er nesten som å være der selv. Til tross for at boka har mange kvaliteter, har den noen mangler. Den kryper ikke under huden slik som Til Jacobs forsvar gjorde, og man blir ikke like knyttet til persongalleriet og det var et savn. Og Den ubehagelige sannheten var litt for opplagt i motsetning til den forrige boka av William Landay jeg leste. Denne grep meg ikke like mye.

Kan ikke sammenlignes med "Til Jacobs forsvar"
Den ubehagelige sannheten er det egentlig ikke så mye mer å si om for jeg vil for all del ikke avsløre noen verdens ting. Dette er en hardbarket bok som ikke er for alle. For noen kan nok denne boka virke en smule tørr, og for andre vil den nok virke for hard og brutal. Hvis du skal prøve deg på å lese en bok av denne forfatteren, anbefaler jeg deg å lese Til Jacobs forsvar først til tross for at dette (Den ubehagelige sannheten) er hans debutbok. Og man trenger ikke å lese bøkene i kronologisk rekkefølge for det er ingen faste karakterer med. En grei krimbok som er verdt å lese, men William Landay kan bedre. Synes denne ble noe tam til tross for hardbarket innhold. Jeg er vant til hardbarkede bøker så jeg forventet noe mer, men usikker på hva. Muligens noe mer sjokkerende. Selv om denne ikke kan sammenlignes med Til Jacobs forsvar så ser jeg ikke bort i fra at jeg kommer til å lese flere bøker av William Landay.

En anmeldelse jeg skrev for NRKbok.

De som er fan av «The Walking Dead», og har sansen for apokalypser, vil sette pris på velskrevne «Menneskebarnet», selv om romanen ikke bringer noe særlig nytt til skrekksjangeren.

Bokblogger Ina Syrstad har anmeldt «Menneskebarnet» av M.R. Carey for NRKbok.

Hakket mørkere enn «Veien»
Forestill deg at du sitter i et klasserom. Du sitter fastbundet i en rullestol. Hendene dine, føttene og hodet er fastbundet til stolen slik at du nesten ikke kan røre deg. Når det ikke er undervisning, fraktes du tilbake til din egen celle, hvor du er alene hele tiden. Da slipper du rullestolen. En dag i uken blir du dusjet med desinfiserende og spiser mat. Dette er livet til Melanie.

Men ta det med ro, dette er en dystopisk thriller og heldigvis ikke en biografi. Boka til M.R. Carey kan minne om «Veien» av Cormac McCarthy, der det også skjer et apokalyptisk sammenbrudd, mennesker er på flukt og forandrer seg til det verre og ingen stoler på noen. «Menneskebarnet» er hakket mørkere og dystrere.

Apokalyptisk sammenbrudd
Melanie lever i et bunker sammen med andre barn. De holdes adskilt mesteparten av tiden. Bunkeren er i en militærbase, hvor de er separert fra omverdenen og blir passet på av de som jobber der. Hvorfor de holdes der, vet ikke barna. De vet ikke at verden utenfor har opplevd et sammenbrudd, og at nesten alle har blitt rabiate og går løs på hverandre.

Hvorfor er denne militærbasen så opptatt av å beholde disse barna, og hva er det de ansatte holder hemmelig?

Melanie er den smarteste jenta i klassen, og vet at det er noe som ikke stemmer, men de ansatte vil ikke fortelle henne hva. Hun har en følelse av at hun og klassekameratene er der på nåde. Hun vet ikke at Storbritannia, slik vi kjenner det, har gått under og at de lever under beskyttelse selv om de ansatte er redde for dem. Av og til forsvinner noen fra klassen hennes og ingen får vite hvorfor.

På flukt
En dag blir militærbasen angrepet av noen på den andre siden av det strengt bevoktede gjerdet. Melanie blir ved en tilfeldighet fraktet ut sammen med noen av de ansatte som legger på flukt. De vet ikke hvor de skal ta veien, vil de overleve eller er hele verden i ferd med å gå under?
Melanie anses som et geni og er dyrebar på mange måter og en av grunnene er at hun har evnen til å resonnere seg fram til ting.

*Men det viktigste som kommer ut av denne dagen, er kanskje at Melanie nå vet hvilken dato det er. Hun vil fortsette å vite det, så hun bestemmer seg for å holde tellingen.*
M.R. Carey / «Menneskebarnet»

Slow motion eller full speed
Man må smøte seg med tålmodighet når man begynner å lese «Menneskebarnet». Ting begynner ikke å skje før hundre sider har passert, og da skjer omtrent alt på en gang. Jeg savnet jevnere flyt i fortellingen.
M.R. Carey har et godt og beskrivende språk. Jeg ser lett for meg miljøet og stedet han beskriver, men skulle ønske at klaustrofobien var mer til å ta og føle på, det ville ha løftet spenningen i historien.

Jeg savnet å føle frykten, klaustrofobien med å leve i en liten celle og rett og slett føle mer av det karakterene føler.

*Hendene hans kretser rundt hverandre, leter etter en mening de ikke får tak i. Etter en stund blir han veldig stille, helt til lyden av en fugl som synger på en ledning mellom husene får ham til å sette seg brått opp og dreie på hodet, til høyre og så til venstre, for å finne kilden til lyden. Kjevene begynner å åpne og lukke seg, sultrefleksen slår inn, plutselig og sterk.
Melanie trykker på avtrekkeren.*
M.R. Carey / «Menneskebarnet»

«Menneskebarnet» av M.R. Carey tar opp mange viktige eksistensielle spørsmål. Hva gjør man når verden er i ferd med å gå under? Er det mulig å bry seg om andre i en slik situasjon eller handler det kun om å redde seg selv?

Uforutsigbar og spennende hovedperson
Boka har et stort persongalleri. Melanie skinner, hun er skremmende og man vet aldri helt hvor man har henne, derfor hun er en slik spennende karakter. Som leser ikke er jeg ikke sikker på om vi kan stole på henne. Hun har menneskelige trekk og følelser og man får sympati med henne, men vi vet at hun er farlig. Det er lett å like henne fordi hun er jordnær og menneskelig til tross for det hun er i stand til å gjøre som "sultning".

Forholdet mellom Melanie og Miss Justineau er varmt og rørende. Melanie liker den tidligere læreren fordi hun er en av de ansatte fra basen som er snill mot henne, og Miss Justineau er en type person som velger å se det gode i alle og ikke er den som gir opp noen så lett.

Det er Melanie som er historien og som bærer den framover ene og alene. Forfatteren er helt klart sterkere på miljøbeskrivelse enn karakterskildringer når det kommer til beskrive de andre som er med på flukten, de blir mer som statister.

Dystopisjangeren trenger et friskt pust
M.R. Carey skriver godt, men bringer ikke mye nytt til dystopisangeren. Noen av science fiction-elementene er forfriskende, men ikke nok til å kalle «Menneskebarnet» nyskapende.

Denne sjangeren trenger et friskt pust! Det er på tide med noe mer krevende og sjokkerende.

Altfor mange apokalyptiske bøker inneholder mye av det samme: Mennesker forandrer seg, går amok på grunn av infeksjon, sopp eller noe annet, mennesker er på flukt, men vet ikke hvor det er trygt å dra, og det evige dilemmaet om hvem man kan stole på, hvem er forandret og ikke.
For all del: «Menneskebarnet» en god bok. Den begynte lovende og hadde potensiale, men mistet litt gnist av bleke karakterer, langsom start og forutsigbarhet – mye av dette har vi lest eller sett på skrekkfilm før.

«Menneskebarnet»​ treffer kanskje ikke alle, men de som er fan av «The Walking Dead» og den apokalyptiske sjangeren vil helt sikkert sette pris på denne. Boka egner seg for både ungdom og voksne.

PS: I begynnelsen av oktober ble jeg spurt av NRKbok om å anmelde denne boka for dem. Jeg fikk bare fire-fem dager på å lese boka og anmelde den. Hvis den ble godkjent ville de legge ut anmeldelsen på forsiden til nrk.no og den 5 oktober ble anmeldelsen godkjent og anmeldelsen lagt ut. Jeg har bare glemt å legge den ut her. Beklager det.

Her finner dere anmeldelsen til nrks nettside: http://www.nrk.no/kultur/bok/anmeldelse-av-menneskebarnet-av-m.r.-carey-1.12587201

Digger den boka. Leser den hver påske og har gjort det siden ungdomsskolen:)

Dette er forfatterens første bok om journalist Magdalena Hansson. Det er også den første boka jeg leser av denne forfatteren, men det er helt klart ikke den siste. Vi følger nyskilte Magdalena som akkurat har flyttet tilbake til hjembygda Hagfors i Värmland sammen med sønnen Nils. Magdalena har fått jobb i lokalavisen og blir fort sterkt og nært knyttet til en sak som omhandler både forsvinneringer, mord og trafficking. Jeg liker Magdalena som hovedperson, og jeg liker Ninni Schulman sin skrivestil. Boken er spennende fra start til slutt. Samtidig får den også med alt det hverdagslige rundt hovedpersonene, noe som gjør det lett å leve seg inn i handlingen. Jeg vil si at dette er en ordentlige kosekrim - akkurat sånn som jeg liker det!

Lenge siden jeg har deltatt i denne tråden, så kanskje det er på tide igjen.

Jeg er snart ferdig med Akademimordene av Martin Olczak, og Say her name av James Dawson. (Say her name er ungdomsskrekk som er basert på vandrehistorien, Bloody Mary). Når jeg blir ferdig med en av disse skal jeg begynne på Evna, som er siste bok i trilogien, Ravneringene av Siri Pettersen.

Bare en av de nevnte er skrekk, og selv om jeg som regel leser litt skrekk året rundt har jeg planlagt å lese ekstra skrekk nå i oktober, som er min favorittmåned:)

God helg:)

En utfordrende spenningsbok.

Ruth Ardingly drar tilbake til sin hjemgård, dog ikke alene. Med seg har hun med noen vakter og på en av føttene har hun en fotlenke, med alarm. Grunnen til at hun ikke drar dit alene er at hun er tiltalt for mord på sitt eget barnebarn. Barnebarnet ble bare syv år. Hjemme er hun tilbake for å sone sin husarrest. Hun er tilbake til Kilden som "gården" hennes er kalt. Fordi selv om hele England er i tørke og har vært det i snart to år, er det på Kilden det kommer regn. Det er bare det at ingen forstår hvorfor. Det finnes ingen logisk forklaring på det. Dette fører til både positiv og negativ oppmerksomhet og reaksjoner. Hvorfor regner det på deres landområde og ikke hos andre eller resten av landet hvor alt tørkes ut? Ruth og mannen hennes opplever mye hets både på nettet og blir utfryst i samfunnet fordi folk mistenker dem for å ha en måte å "tiltrekke" seg regnet på, mens andre tilber dem. Meninger er splittet.

En velsignelse eller en forbannelse?
At regnet bare faller på Ruths område vekker både tilbedelse og avsky. De blir blant annet utfryst fra samfunnet, men ikke av alle. Blant annet tiltrekker de seg en sekt som drives av "søster" Amelia som tilber dette vannet og sammen med sekten prøver hun å overtale Ruth og hennes mann, Mark, om å bli med i gruppen deres. Kommer de til å bli med i denne sekten? En dag forandres livet til Ruth til et helvete da barnebarnet hennes som er på besøk, blir funnet død. Ruth blir syndebukken for hans død, men er det hun som står bak?

Lesere blir satt på prøve
I begynnelsen av boka får man vite at Ruth er mistenkt for et mord, på hennes eget barnebarn og hun soner straffen, men mens man leser undres man på om hun virkelig er skyldig eller ikke og imellomtiden krangler man med seg selv om hun er et godt menneske eller ikke. Fordi man blir godt kjent med henne, familielivet hennes og at hun alltid har prøvd å gjøre det riktige.Og mens man prøver å finne ut om hun er skyldig eller ikke, lurer man på om hun er i stand til å utføre et drap eller ikke. Helt ærlig så vet man ikke hva man skal tro og det er det som er så fascinerende med denne boka. Boka får deg til å gjette om hun har drept barnebarnet eller ikke eller om noen har satt opp en felle for henne eller om noe annet har skjedd. Mens man leser prøver man å gjette på om hun er skyldig eller ikke mens man blir kjent med henne som person. Hun har opplevd en splittet familie som hun var så kjær i, en lykkelig periode og hun kommer tilbake til en trist og tom gård. Hvor kjipt er det ikke, men fullt forståelig om hun er skyldig i dette drapet. Derfor er begynnelsen så spennende da vi med en gang får vite at hun er dømt for mord, og man blir mer og mer nysgjerrig på henne og få vite om hun har gjort det eller ikke. Dette er en person man ikke blir helt klok på og da må man bare vite sannheten.

Spesiell handling
Det er ingen tvil om at dette er en mørk og spesiell bok som stiller mange spørsmål underveis. Man vet alltid på forhånd at en sekt alltid har en dårlig hensikt eller to, og at det er en greie man ikke skal stole på. Det gjør boka enda mer spesiell, og man skjønner på en måte at ting vil gå galt. Handlingen er spesiell, persongalleriet likeså, og man vet aldri om man vil få en god slutt eller ikke. Mystikken varer og man blir stadig mer nysgjerrig. Man vil alltid håpe på det beste, men er det bare bortkastet? Lesingen går av seg selv fordi man blir så full av spørsmål som man gjerne vil ha svar på, og samtidig er dette en spesiell bok fordi innholdet er om en kultur man ikke er helt vant til. En blandig av new age og sekt. Ikke noen vanlig daglidags hverdagsliv for å si det sånn. Så litt ekstra spesielt å lese om et persongalleri som er satt i en helt annen livsstil en det man er vant til.

Der regnet faller er en spennende og en litt annerledes spenningsbok der man bør være forberedt på å bli satt litt på prøve. Forfatteren skal ha skryt for troverdige karakterer og dialoger. Ellers savner man det lille ekstra, hva det enn måtte være. Savnet mer intensitet og flere undertoner for å bygge opp mystikken enda mer. Uansett, en god bok som tvinger leseren til å lese videre selv om boka er litt ubehagelig. Men liker bøker som er en dose mørke og som utfordrer.

En ungdomsroman om å hige etter aksept og finne seg selv.

Røtter er viktig
Fine (Josefine) bor sammen med sin mor i en leilighet og hun vet ikke særlig mye om faren. Den store hobbyen hennes er klesdesign og hun blir alltid inspirert til å lage en egen klesdesign av gamle fotografier. På skolen er hun den kreative og ikke den altfor populære. Og hun er fascinert over skolens mest populære gutt, Tinos. Ved en tilfeldighet begynner de å henge sammen på fritiden og da er han skikkelig grei, men på skolen er han en ordentlig drittsekk mot henne. Hvorfor er han sånn? Samtidig lengter Fine etter å dra til et sted hvor hun ofte var i barndommen, og skape sterkere røtter, og bli bedre kjent med seg selv.

Kjærlighet kan være så mangt, men hvorfor la seg tråkke på av den grunn?
Utgangspunktet i denne ungdomsromanen er om å finne seg selv, være tilpasningsdyktig og finne glede i kreativitet. Å stå for det man gjør, og Fine er en slik person. Hun vet hva hun vil, og står på for å oppnå det hun ønsker. Men hun er ikke like tilpasningsdyktig i sosiale settinger. Hun blir venn med denne Tinos som ofte dukker opp hjemme hos henne, men på skolen er han som forandret og er bare kjip. Til tross for at Fine er en sterk peson som vet hva hun vil, lar hun dette skje om og om igjen. Hun lar seg bli tråkket på av Tinos og sier ikke og gjør ikke noe med det. Det passer ikke til karakteren hun beskrives som ellers. Det er sterke og troverdige karakterer, men man blir ikke alltid like klok på handlingene deres. Man undres på hvorfor noen lar seg tråkke på så mange ganger, og at Fine ikke finner seg andre venner eller folk hun kan stole på og trives med istedet for å henge med folk som gjør henne enda mer usikker. Hvorfor følge strømmen når hun er god i så mye?

På tide å bryte formelen
Er det en ting jeg er lei av når det gjelder ungdomslitteratur, enten det er romaner eller fantasy, så er jeg innmari lei av å lese om jenter som har det skikkelig tøft og vanskelig i livet, som føler at de ikke passer inn, og plutselig dukker det opp en gutt som forandrer tilværelsen deres totalt og de blir forelsket hverandre i løpet av et øyeblikk. Er ikke det konseptet oppbrukt, så vet ikke jeg. Det er på tide at en eller annen forfatter bryter den formelen og gir oss noe nyttt. Det trengs.

Du er her er en fin og småsjarmerende roman. Dessverre er dette ikke en bok som setter noen spor etter seg. Den blir fort glemt og det er heller ingen bok som gir noen stor inntrykk. Har lest mange andre lignende bøker før og det er et savn å lese ungdomsbøker som skiller seg ut for nå er de så altfor like, og det blir lett kjedelig.