Bokelskere.no

Movember er en artig sak, og det er viktig at det settes fokus på menns helse. Men jeg må allikevel si at jeg håper samboeren min står over bartesparingen :)

Jeg synes Halloween er en fin happening for barna, så jeg har kjøpt inn litt godteri som kan deles ut dersom det kommer noen på døra. Hvis det ikke kommer noen blir det mer godteri på meg :)

Vi overtar ny leilighet på mandag, så her går vel det meste av tiden med til pakking. Men jeg håper jo at jeg skal få litt tid til lesing også. Planen er på begynne på Fasadefall av Liza Marklund. Jeg likte de første bøkene hennes veldig godt, men etter hvert synes jeg at de har blitt litt kjedelige. Jeg har litt delte forventninger til denne boka, men håper på det beste.

Er du kravstor når det gjelder spøkelseshistorier?

Susan Hill er mest kjent for å ha skrevet boka: The Woman in Black (som også er filmatisert; to ganger). Selv har jeg boka ulest i hylla, men tro meg den skal leses, jeg vet bare ikke når. Susan Hill har også skrevet flere grøsserbøker, men i denne samlingen har hun ikke skrevet en eneste historie selv, men plukket ut spøkelseshistorier av andre forfattere som hun selv synes er gode og som hun vil hedre på et vis.

Boka består av ti historier og for meg var alle de andre forfatterne ukjente. I begynnelsen av boka skriver Susan Hill litt om spøkelseshistoriesjangeren generelt, og avslutter boka med noen skrivetips, og kilder til bøker som hun mener er gode grøss.

De fleste av historiene er korte. De er ikke voldelige, dramatiske eller nifse. Jeg hadde håpet på det sistnevnte; at de skulle være mer nifse og atmosfæriske, men det var det ikke mye av dessverre. Savner å lese spøkelseshistorier som skremmer litt og som går inn under huden på meg. Historier man ikke glemmer så lett. Selv om disse historiene stort sett var korte, opplevde jeg dem som litt langdryge og småkjedelige. Og historiene besto stort sett av det samme. Hadde det samme poenget; om mennesker som rammes av triste skjebner. Spøkelseshistoriene er mer tankevekkende enn skremmende. De fleste er symbolske og fortid møter nåtid. Noen av historiene handler om å gjøre opp for seg for noen, noen er ikke klar over at de er døde, noen er ikke klar over at de snakker med de døde, steder som er hjemsøkt, men av hva, noen blir aldri glemt, osv ... Det er den type historier. Som sagt, mer tankefulle spøkelseshistorier enn skremmende.

Hadde håpet på at dette ville bli en samling av noen skikkelige gyse grøss, men av og til blir spøkelseshistorier mer fortellende og forklarende istede for intense. Det er skuffende. Jeg savner å bli overrasket. Jeg savner å bli skremt. Jeg savner å lese om noe som gir meg frysninger.

Siden boka består bare av 165 sider blir derme dette en kort anmeldelse. Jeg er vel kravstor når det kommer til spøkelseshistorier og grøss. Jeg har lest så mye fra den sjangeren og sett så mange grøss at jeg på en måte føler meg kurert. Det skal mye til før noe overrasker og skremmer meg, men gjett om jeg savner den følelsen. Ghost Stories: A Collection of Chilling Tales var en tynn og lettlest bok, men dessverre ingen favoritt.

Er du kravstor når det gjelder spøkelseshistorier eller er du lettskremt?

Lite fengende ...

Hvem elsker vel ikke å bli skremt en gang i blant? Det gjør jeg, men dessverre skjer det altfor sjeldent. Jeg har sett på skrekkfilmer og lest grøsserbøker helt siden jeg var lita. Ulempen med å se mange skrekkfilmer og lese mye skrekk er at da er det jaggu ikke mye som skremmer lenger. I hvert fall ikke meg. Føler meg "kurert". Men å bli skremt er et stort savn. Det er gøyalt og frydefullt på samme tid. Det er bare synd at ingenting skremmer meg lenger. Men likevel er skrekk/grøss min favorittsjanger både på film og i bokformat. Det er underholdende selv om ingenting skremmer meg lenger. Og jeg hadde som vanlig litt forventinger til Campfire Ghost Stories: The Haunting Tales av Geordie Telfer. Jeg elsker spøkelseshistorier/skrekkfilmer. Og nå som Halloween nærmer seg er det jo fint med litt skremmerier.

Men dessverre ble jeg skuffet over boka. Jeg ble ikke skuffet over at boka ikke klarte å skremme meg, men generelt synes jeg at de fleste historiene var tvers gjennom kjedelige. Historier som vi har hørt/lest om i så mange varianter tidligere. Og det som skulle være overraskende slutt på alle historiene, var ikke overraskende i det hele tatt. Og alle historiene ble på en måte for like fordi de ble fortalt på nesten samme måte, med samme "tone" at det hele ble litt vel ensformig for min del.

Boka ble fordelt i fire deler: Om mennesker som opplever rare og merkelige ting i naturen, spøkelser som tar over i den moderne verden (hjemsøker teknologiske ting), skjebnehistorier og den aller siste delen av boka er spøkelseshistorier som er basert på de syv dødssyndene. Så her er det snakk om grøss fra forskjellige kategorier, men likevel syntes jeg ikke noen av historiene fenget noe særlig fra noen av kategoriene. Litt kjedelig for jeg hadde gledet meg litt til denne boka og få litt grøss, men disse historiene var litt i overkant kjedelige og veldig monotont skrevet. Nesten alle historiene blir først nevnt med hovedpersonenes navn og historiene avsluttes enten grusomt eller har et snev av ironi i seg.

Velger å gjøre denne anmeldelsen litt kort siden boka også er rimlig kort. Den er på bare 224 og jeg har egentlig ikke så mye mer å si om innholdet. Jeg hadde bare forventet meg noe mer. Jeg hadde forventet meg mer stemning, og intensitet, men dette ble for det meste bare platt og kjedelig. Så da blir det litt kjedelig for meg å skrive om boka også. Håper at andre bøker jeg har tenkt å lese i Halloweenlesing-prosjektet mitt er litt mer underholdende enn denne boka.

PS: I begynnelsen av boka skrives det mange tips om hvordan du kan lese spøkelseshistorier høyt for andre og skape den rette stemningen hvis du er interessert i slike ting.

Anmeldte boka tidligere i dag på bokelskere og anmeldelsen ligger også ut på bloggen min. Jeg likte ikke boka noe særlig godt. (Ga den terningkast 3). Likte heller ikke Eleanor & Park noe særlig, som jeg leste tidligere i år. Skjønner godt hvorfor bøkene hennes er populære. Hun beskriver situasjoner som er litt llett å kjenne seg igjen i og bøkene er småabsurde. Men dessverre er bøkene hennes litt for oppskrytte og ikke helt min sjanger. Det blir litt for jentete, Men hver sin smak og behag:)

Klarer du å gi slipp på noe betydningsfullt for å starte et nytt liv?

Tvillingsøstrene Cath og Wren har alltid hatt hverandre, og nå er tiden inne for å begynne på college. Wren vil ikke at de skal være romkamerater, men heller stå på "egne" ben. Prøve å leve litt adskilt. Cath blir "romvenninne" med ei som har helt motsatt personlighet enn henne. Romvennen er veldig rett på sak, er busende og vet hva hun vil, mens Cath er forsiktig, beskjeden og vil helst være for seg selv. I de siste årene har hun skrevet en fanfiction som har gitt henne tusenvis av lesere på nettet. Hun skriver fanfiction av favoritthelten hennes Simon Snow (som er en slags Harry Potter figur). Hun og tvillingsøsteren har hatt et tett forhold til Simon Snow bøkene, men tvillingsøsteren hennes har på en måte vokst fra det, og Cath vil ikke gi spill på hennes favoritthelt riktig ennå. Hun har lest alle bøkene og venter på den siste. I mellomtiden låner hun karakterene i favorittbokserien sin og skriver hennes egen versjon. Det er hennes måte å flykte fra virkeligheten på. Fordi moren deres forlot dem frivillig da de var veldig unge, hun er stadig bekymret for sin far som er dårlig til å ta vare på seg selv og det er uvant å ikke bo med tvillingsøsteren. Dessuten mistrives Cath på colleget, og hun blir aldri klok på hennes nye romvenninne, men kameraten til romvenninnen, Levi, blir Cath ufrivillig nysgjerrig på. Men er han en type for henne, og ingen vil vel fatte interesse for en nerd som Cath, eller?

Det meget spesielle forfatternavnet Rainbow Rowell er ikke et ukjent forfatternavn for meg - snarere tvert i mot. Bøkene hennes blir rost på youtbe (av booktubers), og hun får også mye ros av både utenlandske og norske bokbloggere. Jeg har lest en bok av henne tidligere, nemlig; Eleanor & Park som er like kjent som Fangirl. Jeg likte ikke Eleanor & Park likte godt som mange andre lesere, men av ren nysgjerrighet og at jeg vil ikke gi opp en forfatter før jeg har lest i hvert fall to bøker av samme forfatter, så valgte jeg å gi Rainbow Rowell en sjanse til. Og boka Fangirl har jo også fått like mye oppmerksomhet som Eleanor & Park., så jeg ville finne ut hvorfor bøkene hennes er så populære for tiden.

Jeg skjønner hvorfor så mange liker bøkene til Rowell, spesielt boka Fangirl. Personene har fargerike personligheter, situasjonene er småabsurde og noen av tingene er lett å kjenne seg igjen i. Så på en måte skjønner jeg godt hvorfor boka/bøkene til Rowell er så høyt elsket, men jeg har dessverre funnet ut at dette er ikke helt min sjanger. Det blir litt vel jentete for meg. Hvordan jeg skal forklare det på en enkel og logisk måte, vet jeg ikke, men boka blir til tider for hysterisk, og dramatisk. Det er sikkert slik vi jenter er. Men foretrekker å se slike situasjoner i tv-serieformat som Frustrerte fruer istedet for å oppleve hysteriske kvinnfolk i bokformat. Det ble bare så rart på en måte. Å lese denne boka var nesten som å lese en av disse fjortisbøkene som jeg fikk av TL-Klubben da jeg var medlem av den bokklubben for en god del år siden. Så tonen ble for meg litt for barnslig.

Fangirl var en vittig bok som beskrev en del situasjoner som var lett å kjenne seg igjen i, men dessverre ble skrivemåten/tonen litt i overkant for barnslig og jentete for min del. Boka besto dessverre ikke av min type humor, og ting ble veldig forutsigbart. Savnet mer overraskelser og mer bakgrunnshistorie på noen av karakterene. Selv om jeg ikke ble noen fan av boka, er jeg helt sikker på at den allerede har og vil få en hel fanskare uansett hva jeg mener om innholdet.

Selv om en bok ikke fenger meg velger jeg å lese den litt litt oppdelt. Det blir veldig av og på, men likevel glemmer jeg ikke handlingen. Og noen bøker trenger mer tid enn andre. Så boka for min del får bare ta den tiden den tar, jeg gir meg ikke:)

Har lest den av og på siden begynnelsen av september. Så har ikke lest den flytende. Jeg har lest en god del, lengre enn deg, men har samme oppfatning som deg. Samme problemet. Den fenger ikke og for meg er den vedig treg. Men har bestemt meg for å ikke gi opp. Avbryter ikke bøker lenger. Det har jeg ikke gjort siden jeg var lita, så har ikke tenkt å avbryte nå heller. Men jaggu den tar tid. Den er seig og det er ikke mye som skjer, og det er ikke helt min sjanger, men, men, jeg får bare holde ut:)

Er livet som vampyr fantastisk og mystisk, eller er det bare fint å leve i evig tid? Hva med dere? Kunne dere ha vært vampyr og levd i evig tid om dere fikk sjansen? Selv tror jeg ikke at jeg hadde orket det. Spennende å tenke på hvordan livet ville ha vært som vampyr, men hadde nok ikke orket å leve i evig tid. Da hadde jeg kjedet meg i hjel for lenge siden, haha!

En jente våkner opp av en blackout på fest. Hun våkner opp inne på badet, og når hun kommer ut oppdager hun døde festdeltagere rundt i hele huset. En vampyrbande har brutt seg inn og hatt det morderisk festlig. Hun finner kun to levende igjen, en ekskjæreste og en vampyr som ser ut til å være forlatt av banden. Ekskjæresten hennes er blitt bitt, og for at han skal bli en fullkommen vampyr må han drikke blod. Av mange gode årsaker drar denne trioen til et sted som heter Coldtown. Coldtown er en karantene for de som er blitt bitt og forvandles til vampyr og som allerede er vampyrer. Det finnes fem Coldtowns i USA og det er et sted for å oppbevare vampyrene og de som er i ferd med å bli det. Men for mange er ikke Coldtowns farlig, men heller ekslusivt. Fra Coldtowns skrives det blogger og det filmes hvordan det er der, og i disse karantene er det visst svært luksuriøst. Men spørsmålet er, vil det være et trygt sted for Tana og ekskkjæresten hennes å være?

Dette er en litt annerledes vampyrbok fra moderne vampyrlitteratur. Her er det heldigvis ikke snakk om glitrende vampyrer. (Puster lettet ut). Her er det snakk om farlige og blodtørstige vampyrer, og selv om boka hadde en meget lovende og spennende start, klarte dessverre ikke Holly Black å bevare denne mystiske og herlige atmosfæren. Det blir fort kjedelig underveis og hun havner også under kategorien som mange vampyrforfattere har gjort før henne. Jeg er så lei av at hovedpersonen må forelske seg i en vampyr. Det er så oppbrukt og ødelegger så mye. Vet jo at vampyrer skal være temmelig lidenskapelige og eventyrlystne og samtidig farlige, men det er kjedelig at nesten alle vampyrbøker skal være sånn. Jeg hadde håpet at denne vampyrboka ville ta en dystrere vending, som i begynnelsen av boka, og gjøre det hele litt mer mystisk, men det blir dessverre lite nytt. Og da blir det kjedelig, i alle fall for meg. Boka ble ikke så spesiell likevel til tross for at plottet virket både forfriskende og noe nytt. Men så ble oppskriften som moderne vampyrlitteratur ellers. Det føltes litt kjipt.

Skulle ønske at persongalleriet hadde mer styrke i seg også, at de kunne få mer særegnetrekk og styrker og svakheter. I lengden ble de litt for monotone og sterotypiske. Tana skal være den sterke. Ekskjæresten tror han er så morsom og søt. Og vampyren Tana har møtt er mørk og lun på samme tid. Disse type karakterer i vampyrbøker er så oppbrukte og så typiske at det gjør nesten vondt, bare nesten.

The Coldest Girl in Coldtown hadde mange gode utgangspunkt, men så roter det seg til underveis. Istedet for å følge den lovende og originale begynnelsen velger Holly Black å skrive en standard vampyrbok som vi har lest så mange ganger før. Hadde så stor tro på boka da jeg begynte på den, og ble så skuffa da jeg fortsatte. Skikkelige vampyrelskere vil nok falle for denne boka, men for meg ble innholdet litt for typisk. Jeg savner vampyrbøker med en annen vri. Noe som overrasker og sjokkerer. Det er på tide at noen bryter oppskriften!

Jeg også leser Barfotdronningen, og er godt i gang med den, men den er dessverre temmelig seig:( Veldig treg handling, syns jeg. Spent på hva du synes etter hvert.

Er totalt allergisk mot sport, men det hender seg at jeg ser superbow (finalen i amerikansk fotball). Litt rart med alt oppstusset når den tiden kommer. Det er nesten jul og bursdag samtidig for amerikanerne. Skjønner ikke alle reglene, men liker at spillerne blir litt hissige:) Så ser vel på sport en gang i året. Ellers er jeg så og si allergisk mot sport, spesielt fotball grøss

Denne uka leste jeg ferdig The Coldest Girl in Coldtown av Holly Black, den var så som så.
Og jeg har nå nettopp begynt på boka Fangirl av Rainbow Rowell og ved siden av leser jeg fortsatt i The Jungelbooks av Rudyard Kipling og Barfotdronningen av Ildefonso Falcones.
Jeg har to bind i en bok i The Jungelbooks, og har tenkt å lese bare den første boka i den serien og utsette den andre til en annen gang.

Ellers har det blitt kaldere og høsten ligner mer på høst enn sommer og det er på tide. På tide med mer regn og vind. Heldigvis blir det fortere mørkt om kveldene. Høsten er og blir den beste årstiden. Det passer så innmari godt til det mørke humøret mitt mohahaha.

Og Halloween nærmer seg med stormskritt. Er for gammel til å gå rundene, dessverre, men har kjøpt noen Halloween stæsj for å pynte bokhyllene med og snop som jeg skal ha selv.

God helg til deg og dere andre også.

Jeg fortsetter med samme bok som forrige helg, Hundre år av Herbjørg Wassmo. Jeg kom godt i gang forrige helg, men i løpet av uka har det blitt liten tid til lesing. Jeg har tidligere lest et par andre bøker av denne forfatteren, og de ble blant favorittene, så jeg hadde store forventinger til denne boka. Foreløpig synes jeg boka er grei, men kanskje til tider litt kjedelig.