Bokelskere.no

Har lenge vært nysgjerrig på denne, men usikker på om det er noe for meg? Hm...

Klarer ikke å se det positive i ting. Er født pessimistisk haha:) Men skal bli godt med kalkun da. Det er ikke noe man spiser hver dag og ribbe er godt! Men bortsett fra det er jula det samme. Tror jeg har mistet evnen til å glede meg til ting:/ Jaja ....

Hei og takk for at du er enig:) Har ikke lest noe av Fjell tidligere, men syns det var lett å bli kjent med Anton Brekke & Co likevel, men syns saken deres ar utrolig kjedelig og oppbrukt i så mange krimbøker tidligere. Det fenget ikke og alt ble for forutsigbart. Har litt lyst til å lese Fjells tidligere bøker, men usikker på om det er noe for meg ....

Boka Den siste pilgrimen har jeg hørt en del om. Så den skal jeg ta en titt på, men om jeg skal lese den og hvis når kan jeg ikke love fordi har så mange bøker som venter allerede. Men alt til sin tid. Takker for tips:)

Bra at noen kan å hygge seg, tror jeg har mistet den evnen og jeg ser foreldrene mine og mine nærmeste så ofte (pga hjelpeløshet av helsetilstanden jeg er i) at jeg rekker nesten ikke å savne dem haha. Får trøste meg med at det blir kalkun og ribbe.

Da er du heldig som fortsatt har barnet i deg, det har jeg ikke jeg. Jeg ble som sagt fort gammel og kjedelig. Jeg må jo ikke feire jul, men alle mine nærmeste kommer jo til å feire jul og vi møtes jo i jula også, så jula er ikke til å komme seg unna. Og ser det på min plikt å holde tradisjonen i gang i leiligheten også. Det er vel mest av tradisjon jeg velger å ha jul også her i leiligheten selv om jeg hater jula og går fort lei av den. Men jeg er et tradisjonsmenneske og er vokst opp med tradisjoner, så det er vanskelig å komme seg unna. Jeg feirer ikke fordi det er hyggelig, at jeg liker det osv ... Syns at jula er som resten av året. Ikke noe spesielt:/

Kan man noen gang oppleve frihet etter å ha vanket i "feil" miljø og blitt stemplet som morder?

Narkomiljøet er aldri noe å kødde med. Der er det blodig alvor og havner man med feil folk, blir det bråk. Det har Oscar Fiva lært som har sonet mange år i fengsel. Han har sittet i fengsel i åtte år for drapet på en nær venn, da noe skjer som kanskje kan bevise hans uskyld, som han har hevdet så lenge. Vil han noen gang bli renvasket eller vil han alltid bli sett på som kriminell? Og vil livet hans være i trygge hender hvis han kommer ut av fengsel?

Dette er fjerde bok med Anton Brekke i hovedrollen, men min første bok med ham for min del. Selv om jeg ikke har lest de tidligere bøkene i denne krimserien, følte jeg at jeg hang med fordi hver bøker består jo av en ny sak og man får hele tiden vite hva som har skjedd med Anton Brekke tidligere. I krimbokserier, er det alltid en rød tråd som følges slik at det er lett å komme seg inn i handlingen. Så selv om jeg ikke har lest de tidligere bøkene med Anton Brekke i hovedrollen, så hang jeg med på det som foregikk og følte ikke at noe var uklart eller at noe manglet. Men så har jeg lest så mange krimbøker og krimserier at jeg har lett for å få med meg alt uansett selv når jeg ikke har lest fra begynnelsen. Så det var ingen problem for meg. Følte jeg ble godt kjent med Anton Brekke og miljøet likevel.

Narkomiljø i krimbøker er intet noe nytt - det er hardbarket krim med mye vold og trusler, og det bare for pengens skyld, som vanlig. Og med en tittel som Rovdyret så forventet jeg meg så mye mer. Jeg hadde forventet meg en mye mer hardbarket krim enn dette for dette var bare en versjon av lignende bøker jeg har lest så mange av fra før så denne bød dessverre ikke på originalitet heller, dessverre. Men det jeg savnet aller mest angående boka var atmosfære og overraskelser. Jeg savnet å bli dratt inn i handlingen, ta på redselen og bli sjokkert. Men alt dette var stort sett fraværende og visste hvordan dette ville ende lenge før endene møttes. Det ble for forutsigbart og da blir jeg skuffet. Savnet mer fart og hardkokt krim. Krim som sjokkerer og nesten mørbanker meg mens jeg leser, men opplevde ikke noen av delene.

Er det jeg som har lest for mye krim, eller er det bare jeg som forventer altfor mye? Det er ikke godt å si. Men følte jeg var litt småkskuffa etter å ha lest boka for den ga meg ikke så mye tilbake, og det forventer man når den er på over 400 sider, men for meg ble dette middelmådig krim.

Det er ingen tvil om at Jan - Erik Fjell kan å skrive og at han eier skriveglød, men dette var nok ikke krim for meg. Det føles ut som det er krim som prøver for hardt. Jeg savnet mer flyt i både handling og dialog. Rovdyret var lettbeint krimunderholdning for noen dager, men ikke noe mer enn det. Savner å lese krim man virkelig vil anbefale og som har litt dybde. Kontekst!

Og ja. Som jeg nevnte i overskriften må forfatteren være rimelig opptatt av været for det nevnes i hvert kapittel. Skulle tro han var fascinert av snø:)

Det er en meget bra krimbok, vil også anbefale Ved elven av John Hart.

Min favorittsang i julen er: White Christmas med Bing Crosby, men den har jeg ikke spilt på mange år fordi jeg syns ikke jula er like magisk lenger. Ikke bare på grunn av mangelen på snø, men har ikke vært i julestemning på mange år så jeg har sluttet å spille julesanger frivillig på mange år. Tro jeg har vokst jula av meg på en måte. Men husker at jeg spilte den sangen veldig ofte hver jul da jeg var yngre. Nå feirer jeg jula bare fordi jeg "må". Magien og alt som hører med er fullstendig borte. Jaja, sikkert meg det er noe galt med.

Litt sent ute med mitt bidrag denne lesehelgen, men bedre sent enn aldri:)

I går ble jeg ferdig med Rovdyret av Jan Erik Fjell og natt til i dag ble jeg ferdig med Søt jente 13 av Liz Coley. I dag blir min nye stuelektyre: Jellicoe Road av Melina Marchetta (ungdomsroman) og den nye nattlektyren i natt blir: Lykkeravnene av Paul Durham. Viktig å lese litt variert.

Ved siden av leser jeg fremdeles i: Too good to be true: The colossal book of urban legends av Jan Harold Brunvand. Den tar litt tid for det er en stor bok med små bokstaver. Så den leser jeg litt av og på.

Har satt opp julestjerne i vinduet og stake, men mangler å sette adventslys på bordet og noe annet nips som skal settes rundt i leiligheten, men det skal gjøres i kveld før Farmen-finalen starter. Så det blir vel advent og jul i år også selv om jeg ikke er i stemning til det. Har vel blitt gammel og kjedelig. Sliter med dagsformen også av mange årsaker så det er ikke så greit, men man kan ikke falle helt ut av alt heller,

God helg til deg også.

Første advent på søndag og her er lysfatet allerede pyntet med fire lilla. Utebelysningen ble også hengt opp i dag. Adventstakene som skal stå i vinduene venter vi med til søndag, og julepynten får vente noen uker til. Nå leser jeg Borderline av Liza Marklund. Boken har tilfeldigvis lilla forside, og det passer jo bra nå i adventstiden.

Likte denne trilogien veldig godt jeg også, men syns at avslutningen ble atlfor forutsgibar selv om jeg vet at den kunne ikke ha vært avsluttet på en annen måte heller. Verdig avslutning absolutt, men syns de to andre bøkene i trilogien var hakket bedre enn den tredje. Syns det var et kjærlighetsforhold som tok altfor mye plass i denne tredje og siste boka som ødela litt. Den delen tok for mye plass.

Hvor mye tåler et menneske når livet blir hardt og brutalt?

(1879). Berly er en av de uheldige som er rammet av den sykdommen. Hun har blitt en av de spedalske og motvillig reiser hun fra gården, mannen, de to ungene deres og drar til Bergen for å bo på St. Jørgens. Bo sammen med andre som er rammet av den samme sykdommen som henne og bo der til hun blir frisk, tror hun. Men det Berly ikke vet, eller nekte å innse, er at man kan ikke bli frisk av den sykdommen og man bor der til man dør. Men Berly har bestemt seg for å bli frisk og skal hjem til sin gård og familie, men vil det noensinne gå opp for henne at hun aldri kan dra hjem og bo sammen med sin egen familie igjen?

Historiske romaner er noe jeg har lest litt lite av. Og av og til når jeg skal begynne på en historisk roman, er jeg alltid redd for om boka vil være for tørt lesestoff for meg eller ikke og om jeg vil miste interessen underveis. Men det var ingenting å frykte. Boka var lettlest til en historisk roman å være. I hvert fall for min del. Selv om temaet var dystert og vemodig, gikk lesingen fort og lett. Det var ikke vanskelig å se for seg Bergen (selv om jeg aldri har vært der), og jeg slet heller ikke med å forestille meg personene i boka. Jeg både så dem og følte med dem. Kjente hvordan de hadde det. Så for meg hvordan de ble spist opp både utenfra og innvendig av denne forferdelige sykdommen. Jeg følte fortvilelsen deres, smerten og så for meg de stygge og verkende sårene deres. Det var heller ikke vanskelig å føle skammen. Hvordan de skammet seg over hvordan sykdommen fikk dem til å se ut (spesielt hovedpersonen) og hvordan de måtte leve med det. Så det var ikke vanskelig å leve seg inn i boka i det hele tatt.

Likte også vennskapet til Berly og Kari veldig godt. Galgenhumoren deres og at de holdt sammen i tykt og tynt under de tragiske omstendighetene. Selv om de alltid fryktet det verste, pleide de andre og hverandre så godt de kunne. Prøvde å hjelpe hverandre gjennom sykdommen og disse lange dagene. De hadde hverandre og måtte holde ut med alle som slet med det samme. Høre og holde ut hverandres lidelser.

Det er sjeldent jeg bryr meg om eller får sansen for kvinnelige karakterer i bøker for av og til er jeg redd for at når en hovedperson i en bok er en kvinne, blir det ofte litt damete og jeg var livredd for at denne boka ville vippe på grensa til å være damelitteratur, men det var den heldigvis ikke. Boka baserte seg mest på historiske elementer fremfor kjærlighet og romantikk, og jeg er lettet for det. Og grunnen til at jeg fikk sansen for Berly var i grunnen hennes mørke humor og at hun ga totalt blaffen i hva andre mente. Hun gjorde som hun ville og sa det hun mente. Hun var ikke redd for konsekvenser og likte å sette folk på plass. Hun var selve krydderet i boka.

Jeg sluttet å telle dager er en varm og vemodig roman om sykdom og fortvilelse. Det å holde ut selve livet. Selv om jeg likte boka, ble den dessverre ingen favoritt. Jeg savnet mer spenning og overraskelser (noen ble dessverre altfor åpenlyse), og noen skrivefeil her og der som irriterte, men bortsett fra det var dette en fin og stødig roman fra en mørk epoke.

Jeg trodde nesten det var noe galt med meg, for jeg lo ikke jeg heller og syns ikke den var så morsom, mens andre syntes den nærmest var hysterisk. Så glad for å høre at flere ikke falt for boka:)

Syns den var skuffende. Ikke morsom i det hele tatt og syns boka var på en måte litt overanstrengt. Forfatteren prøver for hardt.