Du må gi dæ sjøl tid til å bearbeide sorgen. Det høres kanskje ut somen floskel, men med tia vil Sorga letne og bli til å bære, til å leve med.
Livet forme oss , og vi modnes og utvikle oss i ulike retninga, og sånn må det være.
Det hjælpe å gjøre koselige ting i lag når man har det vondt, for dæ tænke man ikke så mye på det som e leit.
[...]Kjærlighet kan ikke forstås, Gabriel. Den må oppleves.
Ei mor tilgir det mæste, og håpe alltid på at ting skal gå sæ til, uansett kor håplaust det kan virke.
[...]men enkelte ting får man bare ikke gjort nokka med, uansett kor gjerne man vil.
Svaret finnes alltid i deg, aldri rundt deg.
Øynene kunne fortelle mye om folk. Det var ikke for ingenting at de ble kalt sjelens speil.
Fortia får du likevel ikke tilbake. Se heller til framtia, det e den vi må forholde oss til.
Sorgen har mange ansikt. At du e i stand til å glæde dæ over livet igjen, betyr at du e kommet et skritt videre, ikke at du ikke sørge. Det e jo ikke bra å dyrke sorgen, men det e viktig at man gir sæ sjøl tid til å bearbeide tanka og følelsa.
Folk reagere forskjellig i gitte situasjona - du på din måte, æ på min.
[...] Men det spille ingen rolle hvor man drar, eller kor langt. Sorgen følge med. Det nøtte ikke fløkte fra sæ sjøl.
[...] det hjælp ikke åflykte fra minnan. Dæm vii alltid være der, uansett kor du befinn dæ.
Større sorg enn å miste banet sitt finnes ikke!
Fin og realistisk roman forbundet med 2.verdenskrig ....
Dette er en bok som er veldig vanskelig å forklare/beskrive, men skal gjøre mitt beste uten at det hele blir for rotete. Tre historier involveres i de sju dagene/uken boka dreier seg om. Tidsperioden er 1942 og vi møter Kristian Kolseth. Han er en student fra Oslo som reiser til Finnmark for å tegne og studere samenes byggverk. Han dokumenterer deres byggverk ved å tegne med sitt talent. Men tyskere og andre han møter på veien får en mistanke, om at han kanskje driver på med noe helt annet, og studenten må ofte gjennom strenge kontroller for ikke at andre skal tro han dokumenterer ulovlige ting. I boka møter vi også en fyr fra Narvik som har lett for å lage rot uansett hva han tar seg til. Ingen har troa på ham, ikke en gang hans egen mor fordi ingen av dem er spesielt ressurssterke og hver dag er det ofte en stor usikkerhet om de vil komme til å få nok mat og ting til å klare seg med tanke på at de nesten ikke har noe penger, og fra det tredje perspektivet følger vi et tysk flymannskap.
Jeg har aldri lest noe av Jørgen Gunnerud før selv om det er et kjent forfatternavn. Men har nå fått med meg Sju dager i september og den er vel verdt å få med seg. Det er en stillegående spenningsbok der man blir ordentlig kjent med karakterene som er involverte i de tre forskjellige perspektivene, og man vil gjerne finne ut hva som skjer videre. I det siste halvåret har jeg lest Her lå Tirpitz, og Morfar, Hitler og jeg. Selv om det ikke ble noen favoritter for min del, vekket det en lyst i meg om å lese mer om den tiden og bøker som er forbundet med 2.verdenskrig. Samme om det er fikjson eller ikke. Derfor fikk jeg veldig lyst til å få med meg Sju dager i september også.
Selv om romanen er litt stillegående, gjorde det ikke noe. Man blir som sagt godt kjent med karakterene og nysgjerrigheten vekkes. Man vil vite hva som skjer videre. Men skulle ønske at forfatteren konsentrerte seg om bare en historie istedet for å ta med tre forskjellige for det var ikke alle perspektivene som var like interessante å lese om for min del. Skulle ønske han brukte historien om studenten Kristian Kolseth som bare en historie i boka for jeg syns det var mest interessant å lese om ham enn alt det andre. De tre historiene flettes inn i hverandre, men forfatteren gjør det på en ordentlig og oversiktelig måte. Man mister ikke tråden og jeg fikk heller ikke følelsen av å rote meg bort. Men som sagt, det var bare ikke alles perspektiver som interesserte meg like mye.
Sju dager i september havnet ikke på favorittlista, men det er en bok som er kjekt å få med seg enten man er interessert i 2.verdenskrig eller ikke. I den boka er det en type spenning for alle. Selv om jeg ikke likte alle de tre perspektivene, var en av dem særdeles spennende og det var alltid et driv i boka som gjorde lesingen flytende. Selv om slutten ikke var av all forventning (det skal jo mye til i en bok) så var dette en fin og realistisk bok å få med seg. Man blir knyttet til karakterene enten man vil det eller ikke.
Virker som det er flere som liker denne boka litt bedre enn det jeg gjorde ...
Noen bøker bare hater man. Synd, men sant ...
Hovedpersonen Undis Brekke flytter til den gamle hjembygda si for sin nye jobb (hun er lektor). Det nærmer seg jul, og Undis blir invitert av sine nye kolleger på julemiddag og julemiddagen består ikke av annet enn smalahove, noe Undis aldri har spist før. Hun kjenner noen av folka fra før og noen er fremmede. Hun får vite om en mørk hendelse om hun som hadde jobben før Undis tok over, og hun selv er fascinert over en av mennene som er der til tross for at Undis er i et forhold. Hun er sammen med en kvinne og selv om de har vært sammen i en del år er hun usikker på sin egen legning. Vil Undis mestre sin nye jobb, og vil hun trives i sin gamle hjembygd eller var det en feiltagelse av henne å reise tilbake? Og vil hun noen gang "finne seg selv"?
Dette er en av de mest irriterende bøkene jeg har lest så langt i år av mange forskjellige grunner. Det var mange årsaker til at jeg ikke likte boka, nesten for mange. For det første likte jeg ikke hovedpersonen Undis i det hele tatt. Hun er sykelig opptatt av PMS, er fryktelig vinglete og man vet på en måte ikke hvor man har henne. Bipersonene rundt henne ble for vage og vanskelig å komme innpå. Jeg fikk ikke noe interesse av å vite mer om noen av dem. De ble alle for pappfiguraktige.
Jeg syntes også at boka hadde for lite handling til tross for at boka er ganske kort. Ofte føltes det ut som om handlingen ikke førte noe sted. Det sto på stedet hvil, og syntes at de samme få episodene som var ble bare gjentatt og gjentatt. Med tanke på at dette er en mørk roman med humor i, forventer man jo å få en slags medfølelse for hovedpersonen og samtidig kanskje synes dette er festlig på en sær måte, men boka ga meg ærlig talt ingenting. Den ga meg hverken spenning, jeg fikk ingen sympati for hovedpersonen og boka var langt i fra festlig. Jeg syns den ble bare masete og jeg mener at livet hennes ikke var så patetisk og håpløs som Undis Brekke skulle ha det til.
Dette blir en kortere anmeldelse enn til vanlig fra min side for jeg orker ikke å bruke mer tid på å skrive mer om boka. Boka Undis Brekke likte jeg ikke på noen måte. Det var hverken min sjanger, min type humor eller en bok å kose seg med. Jeg ble bare lettet over å bli ferdig med boka for det er kjipt å lese en bok som ikke gir noe tilbake ...
Jeg leser nå i to "biografier" (jeg overrasker meg selv stadig vekk). Bøkene er Hammerkoden av Øyvind Hammer, og Hei, jeg heter Lars (en alkoholikers dobbeltliv) av Lars Kittilsen.
Ved siden av sliter jeg fremdeles med Good omens av Terry Pratchett og Neil Gaiman. Jeg begynte på boka i flere uker før Prachett døde. Jeg begynte på boka den 16 januar og jeg er ennå ikke ferdig. Grunnen er at den fenger ikke og det går veldig trått, men som sagt tidligere så avbryter jeg ikke bøker og skal holde ut til siste side når det gjelder denne boka også. Det får bare ta den tiden det tar:) Har det ikke travelt uansett.
Når jeg blir ferdig med en av disse bøkene skal jeg begynne på Anatomy of a haunting av Lee Strong. Lenge siden jeg har lest ordentlig grøss, så håper at den vil gi meg noen gysninger selv om forventningene ikke er altfor store, som vanlig ...
God helg til dere også.
Har en følelse av at det er samme type bok som Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant... "Alle" syntes den var så morsom og underholdende, men jeg syns den boka bare var tørr og kjedelig. Så tror jeg kommer til å styre unna "En mann ved navn Ove".
En av mine få favoritter i år. Ga den samme terningkast som deg:)