Det var helt enkelt svårt att veta hur jag skulle reagera på en så kärleksfull pojkvän. När han gav mig en komplimang viftade jag bara bort den - så främmande var det att någon sa fina saker. Jag hade inget självförtroende och avskydde allt som hade med mig själv att göra eftersom jag blivit så trampad på av alla karlar under årens lopp. Om Kelly hoppades att jag skulle svara honom med samma romantiska mynt hade han en lång uppförsbacke framför sig.
Han sa at menn og kvinner ikke lenger fikk lov til å være i samme lærerværelse og at alle kvinnelige lærere måtte ha hijab, hvis ikke ville de miste jobben. Tre kvinner mistet jobben fordi de bare hadde skjerf og ikke hijab.
Samtidig husker jeg godt den siste dagen jeg syklet med min lille sykkel. Mamma sa til meg at jeg var en voksen jente nå, og at det var en skam at jeg syklet i gata. Det var første gang mamma snakket sånn. Etter dette fikk jeg ikke lov til å bruke sykkelen, men brødrene mine kunne fortsatt sykle. Jeg ble sint og kranglet med mamma. Jeg spurte henne hvorfor, men hun kunne ikke gi noen forklaring. Ikke lenge etter sa mamma til min storesøster at vi måtte ha hijab når vi skulle gå ut. Jeg husker at mamma var nervøs, for det var kvinner som ble pisket fordi de ikke fulgte regelen om hijab. Mamma var redd for at vi skulle bli hentet av en militærbil for å piskes, det ville vært en vanære.
Etter hvert som vi vokste opp, opplevde vi at de personene som tidligere hadde oppmuntret oss til å være aktive og delta i samfunnet, hadde forandret seg. Mamma, pappa, lærerne, hele samfunnet hadde forandret seg. Alle presset oss til å skjule at vi var jenter. Det ble bare fokusert på hijab og klesdrakt, og ikke lenger snakk om læring eller utvikling eller å ha det morsomt.
Hijab ble et symbol som viste at det islamske systemet ble sterkere og sterkere for hver dag.
Et viktig poeng i denne raske og brutale samfunnsomveltningen under revolusjonen var at Iran forandret seg til et stort fengsel for alle kvinner. Bruken av hijab viste, for utenverdenen, at kvinnene levde under et diktatorisk og fundamentalistisk system. De kunne heretter ikke reise uten tillatelse av pappa, mann eller bror. Utenlandske kvinner kunne heller ikke komme inn i landet uten hijab. Utenlandsk TV og video ble forbudt fordi det var synd å se på kvinner uten hijab. Musikk var heller ikke bra, og mange musikere og skuespillere flyktet.
På den tiden var det mange som ikke fikk gjennomført høyere utdanning fordi de ble giftet bort. Gjennomsnittsalderen for ekteskap sank stadig lavere. Den lovlige alderen for å inngå ekteskap sank fra atten år helt ned til fylte femten år (men mullaene tillot å gifte jenter bort fra fylte ni år). Etter at hijab ble obligatorisk, ble grensene for folks privatliv knust, også for mannen. Da jeg var nygift, ble jeg og mannen min stoppet av soldater fordi de trodde at vi ikke var gift. Vi måtte vise legitimasjon og bevis på at vi var et ektepar. Hvis man ble stoppet og ikke kunne vise at man var i følge med far, bror eller ektemann, ble man ført til en spesialkomitè som straffet med pisking.
Etter noen år ble hijab en normal del av tilværelsen, og fra 1987, da krigen mellom Iran og Irak gikk mot slutten, hadde myndighetene fullstendig makt. Det ble en del av familiens ære å tvinge kvinnene til å bære hijab. Utenfor hjemmet så alle kvinner helt like ut. Massemediene presenterte hijab som noe viktig. Dette var den viktigste strategien under fundamentalistregimet. Men selv om kvinnene skjulte seg hver dag under disse klærne, opplevde de mindre og mindre respekt fra menn. Voldtekter ble mer og mer vanlig. Det var alltid den mannen som gjorde overgrepet, som hadde rett. Etter hvert gikk vi sjeldnere ut. Og selv om vi gikk ut med hijab, følte vi oss angrepet av mennenes blikk og kommentarer og klyp i baken, men mannen hadde fortsatt rett. Aktiviteten utenfor hjemmet ble automatisk begrenset på grunn av dette.
Etter hvert som jeg så tilbake på min fortid, forsto jeg at hijab ikke bare var et plagg på hodet, men et middel til å begrense oss som mennesker. For i det fundamentalistiske systemet kan en som bærer hijab, ikke bestemme over seg selv.
I det iranske samfunnet var kjønn det som bestemte hvordan man skulle gå kledd, og hvordan man skulle bevege seg. I det hele tatt, hvordan en kvinne skulle leve.
Allahs budbringer kom til vårt hus. Min mor kom til meg mens jeg ble dyttet i en huske mellom to greiner. Barnepiken Jumaymah vasket fjeset mitt med vann og begynte å leie meg bortover. Da jeg var ved døren, stanset hun slik at jeg kunne hente inn pusten min. Jeg ble da brakt inn mens Allahs budbringer satt på en seng i vårt hus. Min mor fikk meg til å sitte på hans fang og sa til meg at de som satt rundt, var mine slektninger, og at Allah måtte velsigne dem med meg og jeg med dem. Deretter reiste folk seg og forlot rommet. Allahs budbringer fullbyrdet ekteskapet med meg i mitt hjem da jeg var ni år gammel. Verken noen kamel eller sau ble slaktet for min skyld.
Denne boka mener jeg er kjempeviktig å lese nå i vår tid, for å få innblikk i og kunnskap om hva som er bakgrunnen for islam.
Det tar tid å lese denne tjukke, innholdsrike boka, men det er verdt tida det tar.
Her har Halvor Tjønn gått dypt inn i stoffet, helt tilbake til de første nedskrivningene av hva som skjedde i den tida Muhammed levde: Ibn Ishaq, som ble født i Medina i 704 og døde i Bagdad i 767, al-Waqidi, født i 748 - og al-Tabari, antagelig født i 839.
Det er fra disse tre tradisjonssamlere det meste av stoffet som utgjør Muhammeds liv og historie er hentet fra.
Historievitenskapen var ikke oppfunnet på Den arabiske halvøya på den tida, så man kan ikke si at alle nedskrivningene om Muhammed og alle de som levde på den tida er fullstendig korrekte på alle måter. Men vi får et ganske klart bilde av hvordan det var å leve i den arabiske stammekulturen.
Hovedhensikten til Ibn Ishaq, al-Waqidi og al-Tabari var nok helst å skrive om religionen islam, hvordan Muhammed fikk åpenbaringene sine og ble sett på som en profet, og hvordan det muslimske fellesskapet oppsto og ble organisert.
Halvor Tjønn viser hvordan de tre tradisjonssamlerne skriver om de samme hendelsene, men ofte beskriver dem på litt forskjellige måter.
Senere har vestlige historikere hatt anledning til å studere kildematerialet og skrevet sine betraktninger om hva som antagelig er mest opprinnelig av dette materialet, og hva som antagelig er tilføyelser i materialet i ettertid.
Man har ved kildekritisk tilnærming funnet mange "selvmotsigelser, logiske og kronologiske absurditeter og ikke minst det som åpenbart må ha vært plantet informasjon for å tilfredsstille bestemte grupper og fraksjoner innen arabisk politikk utover på 700-, 800- og 900-tallet."
Det som er det mest sjokkerende inntrykket fra denne tida, er alle angrepene, massakrene og neslaktingene av andre stammer og folkegrupper, begått av Muhammed og hans voksende hær av tilhengere. Henrettelsene og halshugningene er mange, og kvinner og barn ble fanget og solgt som slaver.
Kvinner blir samlet i harem. Selv hadde Muhammed muligens opptil 12 kvinner i sitt harem - pluss slavinner, mens andre menn kunne "bare" ha opptil fire koner på en gang.
Og den berømte historien om Aisha, som bare var 6 år da Muhammed giftet seg med henne, og fullbyrdet ekteskapet da hun var 9 år - og Muhammed var ca.54 år gammel, er selvsagt også beskrevet i boka.
Aishas egne ord, fra Ibn Ishaq:
"Allahs budbringer kom til vårt hus. Min mor kom til meg mens jeg ble dyttet i en huske mellom to greiner. Barnepiken Jumaymah vasket fjeset mitt med vann og begynte å leie meg bortover. Da jeg var ved døren, stanset hun slik at jeg kunne hente inn pusten min. Jeg ble da brakt inn mens Allahs budbringer satt på en seng i vårt hus. Min mor fikk meg til å sitte på hans fang og sa til meg at de som satt rundt, var mine slektninger, og at Allah måtte velsigne dem med meg og jeg med dem. Deretter reiste folk seg og forlot rommet. Allahs budbringer fullbyrdet ekteskapet med meg i mitt hjem da jeg var ni år gammel. Verken noen kamel eller sau ble slaktet for min skyld."
For en sekulær person, en religionsskeptiker og ateist, blir det å se på Muhammed som et perfekt menneske, en ufeilbarlig profet, som ikke skal kunne kritiseres på noen som helst måte, temmelig ubegripelig - ja rett og slett hårreisende.
For dette utvikler seg til en svært bloddryppende historie der hevnlysten og maktbegjæret blir bare større og større, etter hvert som antallet med muslimer vokser, mer eller mindre frivillig. For det er helt klart at mange blir muslimer fordi de får kun to valg:
Konverter til islam eller bli halshugget.
Jeg har skrevet en god del sitater fra boka, som er eksempler på innholdet.
Jeg syns Halvor Tjønn har gjort en god jobb med å få fram bildet av religionsstifteren (og ørkenrøveren) Muhammed.
Alt i alt en meget interessant bok,
og ikke minst en avslørende bok - om religionsstifteren Muhammed.
Vid tretton års alder trodde jag att sex var vad killar ville ha, och att de skulle ta for sig även om man inte ville ge det till dem. Så i min lilla omogna hjärna kom jag fram till att jag måste ge Rob sex för att få mer uppmärksamhet och kärlek från honom. Nu känns det verkligen sorgligt att jag suktade så förtvivlat efter någon som älskade mig, men jag var så ung och traumatiserad att jag inte visste bättre.
Mina föreldrar hade ingen aning om att jag rökt vanliga cigaretter, än mindre något starkare. Till sist kom mamma på att jag börjat röka när hon hittade ett paket cigaretter i ett litet badrumsskåp.
"Vicky, vill du hålla saker hemliga så göm dem inte på ställen där jag brukar titta", sa hon och drämde dem i köksbordet.
Jag förstod att livet kunde bli lite mer avslappnat om jag hade tillgång till en joint, och det var början på ett långvarigt beroende.
Det kunde förbli min egen smärtsamma hemlighet. Om jag inget sa skulle ingen få veta. Men i det, precis som i så mycket annat, hade jag helt fel.
Alla möjliga tankar snurrade runt i huvudet på mig. Det var liksom enklare att hålla sig undan och låtsas att det aldrig hänt. På sätt och vis kändes det som om jag skyddade mina föräldrar - det blev lindrigare för dem om jag inget sa. Jag älskade dem så mycket, det här skulle förstöra allt och splittra familjen. Jag hade inte en enda vän utanfor familjen, ingen annan som brydde sig om mig. Fast mitt liv förstörts stod jag inte ut med tanken på att också förstöra alla andras genom att skvallra. Jag var bara tolv år och kunde helt enkelt inte ta in vad som hänt.
Sjøen smilte under sola tak og anna; så gråna han til att. Så bevra lyse i småbåra all veg utetter. I dag som ein anna dag ja.
Ja, han var lærer. - Og som lærer fikk han mye menneskekunnskap gjennom livet sitt. Olav Duun var en klok mann.
Takk for info, Dun Aenghus. :)
Jeg har tatt fram de bøkene jeg har av Olav Duun nå i de siste dagene. Frisker opp mye når jeg blar i bøkene, og har lyst til å lese dem om igjen på ordentlig.
De bøkene jeg har av Olav Duun er denne gigantboka jeg har nevnt i trådstarten, og videre har jeg en gigantbok til: Juvikfolket - seks romaner i en "veldig ættesoge om juvikingane" - "ei indre Noregshistorie gjennom 2-300 år, Menneske og maktene - ei skildring av og om naturkreftene og menneskene som lever med alle disse ramsalte kreftene, som ingen kan temme, for her lever menneskene i et lite samfunn på ei øy, på godt og vondt, Ettermæle - en skildring av en vis mann - en dikter, - som har søkt etter sannheten og sett virkeligheten, - i stort perspektiv og i alle motsetningene i menneskelivet ...
Ser ikke bort fra at jeg kommer til å lese bøkene om igjen snart, - når mørketida igjen er over oss.
Historien viser at umenneskeliggjøring er en forutsetning når man skal gjøre noe vondt mot andre. Da europeerne koloniserte Amerika, ble indianerne framstilt som primitive dyr som var i veien for sivilisasjonen. I den tyske propagandaen på 1930-tallet ble jødene referert til som skadedyr som måtte utryddes. Jeg tenkte på filmen om hotellverten i Rwanda som reddet flere tutsier under massakrene på begynnelsen av 1990-tallet. Hutu-militsen omtalte tutsiene konsekvent som kakerlakker. I Gaza var merkelappen «terrorist» eller «Hamas-barn».
Både Fatah og Hamas springer ut fra Det muslimske brorskap, motstandsbevegelsen mot britisk kolonialisme som ble etablert i Egypt i 1928. På 1930-tallet ble det etablert en palestinsk gren av organisasjonen, som sloss mot det engelske mandatstyret i Palestina og protesterte mot den økende sionistiske koloniseringen. Den første lederen var Izz ad-Din al-Qassam, og Hamas' væpnede gren, Qassam-brigaden, er oppkalt etter ham.
Yasir Arafat deltok i styrkene som Det muslimske brorskap i Egypt mobiliserte, og som kjempet mot den sionistiske terrororganisasjonen Haganah i Sør-Palestina. Arafat ble arrestert for første gang i 1954, sammen med medlemmer og sympatisører av Det muslimske brorskap. Det var etter at brorskapet hadde gjort et attentatforsøk mot den egyptiske presidenten, Gamal Abdel Nasser. Khalil al-Wasir, også kjent som Abu Jihad (far til Jihad), og flere av de andre grunnleggerne av Fatah, hadde en fortid i Det muslimske brorskap.
Olav Duun skrev på nynorsk med sterkt innslag av namdalsdialekt. Jeg er såpass gammel at jeg ikke har store problemer med mange av disse gammel(ny)norske ordene han brukte i bøkene sine.
Det som kjennetegner Duun i stor grad etter min mening er hans store menneskekunnskap. Han gjorde menneskene han skrev om levende.
Det er spenningen mellom hovedpersonene, via dialoger, tanker og handlinger som griper meg så sterkt. I Medmenneske er det selvsagt Ragnhild som fascinerer meg aller mest. Og det er den første delen - Medmenneske - som er den beste delen av trilogien etter min mening.
På samme måte blir tiden han skrev i levende for leseren. En brytningstid, mellom det gamle og det nye. Gårdslivet - med skildringa av ungfolket - og gammelfolket - motsetningene og dilemmaene - det vonde mot det gode - den indre og ytre kampen - kan man få vekk det vonde ved å gjøre noe ondt selv?
Kan man drepe det vonde med øks?
Ah, dette skildrer Duun på en så genial måte, etter min mening.
Han moraliserer ikke. Personene hans blir levende i hans skildringer, på godt og vondt.
Det er lenge siden jeg leste Duun nå. Denne utgaven min, som er en gigantbok fra Aschehoug fra 1991, la jeg i sin tid inn selv, og skannet inn omslagsbildet også, siden jeg ikke fant denne utgaven fra før på bokelskere.
Jeg fant på nytt fram boka igjen i dag, for det var blitt lenge siden sist, - og jeg fant blant annet et sitat på side 137 jeg hadde glemt å skrive ned her, som er et meget godt eksempel på skildringa til Duun:
"Det var no òg så makelaust til kveld: ein kom beint utor langvarige regnvèret og mørkre, utor trevekes trollvèr og ut i dette lyse, ein kunde bli ståande og seie sommarkveld med seg sjøl. Ein kunde plystre. Just dette var det som mana otten fram. Vère kan bli så vakkert at ein ottast for storm. Tale, mor hans, hadde gått og sagt med styggvère stod på: - Takk gu' for det her vère, de. Utan slikt fanns her ikkje godvèr. Evig godvèr er en umulig ting, pla ho seie, har de levd i evig lykke nokon gong?"
Jeg observerer her nå at jeg er den eneste bokelskeren som "følger" denne boka.
Antagelig har jeg lagt den inn selv, for snart 6 år siden, fordi jeg ikke fant akkurat denne utgaven blant Olav Duuns bøker på bokelskere. Og antagelig er det slik at det er bare jeg som får opp denne utgaven når jeg søker på bøker av Olav Duun.
Nå blir spørsmålet mitt, er det virkelig slik at det er bare jeg som har denne utgaven av Medmenneske, Ragnhild, Siste leveåre og Vegar og villstig, utgitt av Aschehoug i 1991 her på bokelskere?