Bokelskere.no

Før bodde vi i en blokk ute i skogen. Hver vinterferie forsvant alle de norske naboene i Volvoer med matchende skibokser, og kanskje en liten tilhenger med fjellutstyr for de mest ambisiøse. Og vi satt igjen med alle innvandrerne. En hel uke var Alex, Bilal, Sohail, og Latif konger i bakken.

Av og til har man halen høyt til værs og synes det er gøy å være annerledes. men innimellom har man snarere halen mellom bena. Halen min var klistret helt inntil buken da jeg tuslet inn til Per og fortalte at jeg visstnok var bipolar. «Det vet jeg vel,» sa han. «Du er jo helt sprø. Det var derfor jeg ansatte deg.»

Enhver sosiolog, medie- eller litteraturviter vil nå ile til og fortelle meg hvordan dette henger sammen: Svarte (sosiologene sier nemlig "svarte") kan kalle seg selv negre, det er en del av deres identitetsbygging. Men hvite får ikke lov å si det, for da er det diskriminerende. Avsenderens posisjon betyr nemlig alt. Og det er jo artig stoff, og sikkert riktig, sett fra en akademisk synsvinkel. Men det er upraktisk. Det blir fort Babels tårn av slikt.

På nettet er det teksten som rendyrkes, for det er bare ordene på skjermen som er synlige. Kanskje de er skrevet av en som ingen ville snakket med på en fest, en som er direkte frastøtende, eller som i hvert fall er feil i alder i forhold til en selv. På nettet er de skjult bak forhenget. Budskapet klinger rent og klart, fordi det ikke blir forstyrret av fysisk nærvær.

Ordet neger, som har eksistert på norsk siden 1700-tallet, er blitt tabu i mange miljøer. Da Sylfest Lomheim var direktør i Språkrådet, erklærte han at ordet var nøytralt og ikkediskriminerende, men han møtte motbør. Det skal hete svart, eller «afrikansk utseende». Men nå tar svarte tenåringer neger-ordet tilbake, og attpåtil med humør.

Vi må slutte å være så redde for å si noe galt hele tiden. Det eneste vi oppnår med å forby såkalt diskriminerende ordbruk, er å skape berøringsangst. Jo reddere folk er for å si noe feil, jo mer unngår de å omgås folk som er annerledes.

Konklusjonen må bli at alt kan spøkes med. Unntatt det som sårer meg personlig, så klart!

Hvor ble det av helvete, egentlig? Helvete, som gjør ord som skyld, straff og soning meningsfylte? Det forsvant, det ble feiet ut av moderne prester, engasjerte humanetikere og radikale pedagoger. Slike som min venninne. Helvete er borte og kommer aldri tilbake. Det samme gjelder samvittigheten, skyldfølelsen og skammen. Man vet virkelig ikke hva man har før det er vekk.

I titusener av år har menneskene streifet rundt på slettene, i flokker på mellom 10 og 30 individer. Vi har jaktet, vi har samlet nøtter og bær, vi har båret ungene på ryggen og gått fra de gamle og syke når de ble til for mye bryderi. Beslutninger ble tatt, av noen, med konsekvenser for noen. Hvem er sjefen, og hvor lenge vil han være det? Hvem har stjålet nøtter fra vinterlageret, og hvem er best til å kaste med spyd? Hvem skal man hjelpe, og hvem skal man svikte? Hvor går grensen for hva man kan tillate seg?

Denne mannen så ut til å ha verifisert en av verdens mest vedvarende og minst sannsynlige konspirasjonsteorier. For meg fremsto tanken om at regjeringen i hemmelighet skulle sende bølger inn i hodet på folk med subliminale lyder og fjernstyre våre sinnsstemninger, som noe på linje med forestillingen om at de drev og holdt UFOer skjult i militære hangarer, og at de kunne omskape seg selv til fire meter lange firfisler. Denne konspirasjonsteorien har holdt seg fordi den inneholder alle de viktigste ingrediensene - regjeringens skjulte hånd som slår seg sammen med hensynsløse vitenskapsmenn for å overta bevisstheten vår akkurat som science fiction-litteraturens body snatchers.

Folkene inne i kirken var (foruroligende nok) fastlåst i èn bestemt tankegang - David Koreshs tankegang. Folkene utenfor kirken var (enda mer foruroligende) uten noen som helst sammenhengende tankegang overhodet.

Mengden penger som en regjering bruker i sitt Black Budget, kan betraktes som et fristende barometer for dens tilbøyelighet til å være skummel. Black Budget brukes gjerne bare til å finansiere Black Ops - høyst sensitive og dypt lyssky prosjekter, slik som snikmordergrupper og lignende, som blir hemmeligholdt, ikke bare for å beskytte de hemmelige agentene, men også for å beskytte vanlige amerikanere som generelt ikke ønsker å vite om slike ting. Imidlertid kan også hemmelige budsjetter finansiere utredelser av intriger som er så bisarre at om de hadde blitt avslørt, kunne det ha fått velgerne til å tro at deres politiske ledelse hadde gått fullstendig fra sans og samling. George W. Bushs regjering hadde frem til januar 2004 kanalisert omkring 30 milliarder dollar til Black Budget som skulle brukes til Gud vet hva.

Det var på dette tidspunkt striden mellom de to generalene Noriega og Stubblebine - forflyttet seg over i de overnaturlige sfærer. Noriega begynte å knytte svarte bånd rundt anklene og legge små papirbiter med navn på i skoene sine for å beskytte seg mot sine fienders trolldomskunster. Han gikk trolig omkring i Panama City med ordet Stubblebine på en lapp stukket ned i skoen i hemmelighet akkurat på det tidspunkt da generalmajoren forsøkte å gå tvers gjennom veggen på kontoret sitt. Hvordan skulle Stubblebine kunne konsentrere seg om å gå gjennom ting så lenge den slags galskap foregikk omkring ham?

Det er vanskelig å si om general Stubblebine kan ha funnet en åndsfrende i sin øverste leder, president Reagan. Presidenten virket som han sto med èn fot i hver leir. Stabssjefen hans, Donald Regan, skrev i sine memoarer at «praktisk talt alle viktige tiltak og beslutninger som Reagan gjorde under min tid som stabssjef i Det hvite hus, ble først klarert med en kvinne i San Francisco som satte opp horoskoper for å forsikre seg om at planetene sto i en gunstig posisjon for forehavendet.»
Denne kvinnen, som het Joan Quigley, fastsatte det nøyaktige tidspunktet for når presidenten skulle undertegne nedrustningsavtalen Intermediate Nuclear Forces Treaty i 1987. Joan Quigley omtales nå med den formodentlig ikke godkjente tittelen «Presidential Astrologer».

General Stubblebine er forbløffet over at det aldri lykkes ham å gå tvers igjennom denne veggen. Hva er det som gjør at han ikke får det til? Kanskje han rett og slett har for mye i innboksen til at han klarer å konsentrere seg godt nok til denne oppgaven? Han er ikke et øyeblikk i tvil om at evnen til å kunne gå tvers igjennom ting en dag kommer til å bli et helt vanlig verktøy i etterretningsvesenets arsenal. Og den dagen det skjer ... vel ... er det for naivt å tro at det ville markere begynnelsen på en verden uten krig? Hvem ville ha lyst til å yppe seg mot en hær som var i stand til noe sånt? I likhet med mange andre i sin samtid er general Stubblebine sterkt preget av minner fra Vietnamkrigen.
Denne evnen er noe som er mulig å oppnå, så det eneste spørsmålet er hvem som klarer det. Hvem innenfor militæret er det som allerede har peilet seg inn på denne typen ting? Hvilken avdeling i hæren er det som er trent til å utnytte sine fysiske og mentale evner til fulle?
Og så kommer han på svaret.
Spesialstyrkene!
Derfor reiser general Stubblebine sensommeren 1983 med fly ned til Fort Bragg i Nord-Carolina.

Generalmajor Stubblebine ligner ganske mye på Lee Marvin. Faktisk ryktes det over hele den militære etterretningstjenesten at han er Lee Marvins tvillingbror. Ansiktet hans er værbitt og usedvanlig uttrykksløst, som et fotografi av et eller annet fjellendt terreng tatt fra et av spionflyene hans. Øynene danser ustanselig omkring og lyser av vennlighet, og det virker som om det er øynene som gjør alt arbeidet for hele resten av ansiktet.

Du vet ikke hvor dypt ned i jorda kaninhullet går, gjør du vel? Men du vet at det er dypt. Du vet at det er dypt.

Kvinner skal realisere seg selv når de starter egen bedrift. Menn er mer opptatt av penger og vekst.

Det är inte skamligt att bli våldtagen, det är inte vårt fel.