Bokelskere.no

Det er umulig å beherske noe utenfor seg selv før en har mestret pusterommet sitt. Det er umulig å forandre på noe før en forstår det en vil forandre på. Folk lemlester og reduserer, jo visst, men dette er forfall; å endre på noe en ikke forstår, det er ondskapens sanne vesen.

I skorommet var det mørkt og luktet vondt, det luktet bestandig vondt der, selv i begynnelsen av terminene.
«Fotlukt nytter det ikke å få vekk,» hørte jeg vaktmesteren si grettent.
Vaskekona ristet på hodet, hun hadde fjernet flere lukter i sitt liv enn hun hadde spist varme middager.
Hun hadde til og med jobbet i en dyrehage en gang, «og du vet hvordan dem dyra stinker,» men fotlukt kunne hun ikke hamle opp med. «Dette stoffet her tar lakken av gulvene,» sa hun og viftet med en rød boks, «men fotlukt tar det ikke.»

Håndarbeidslærerinnen min hadde problemer med synet. Hun så ting ut fra forventninger og omgivelser. Om en var på et bestemt sted, ventet en å få se bestemte ting. Sauer og åser, sjø og fisk. Om det var en elefant i supermarkedet, ville hun enten ikke se den i det hele tatt, eller kalle den fru Jones og snakke om fiskekaker. Men sannsynligvis ville hun gjøre som folk flest når de stilles overfor noe de ikke forstår:
Bli redd.
Et problem konstitueres verken av tingen eller av omgivelsene der tingen finnes, men av foreningen av de to; noe uventet på et vanlig sted (ens yndlingstante på ens yndlingsbule) eller noe vanlig på et uventet sted (ens yndlingssvirebror på ens yndlingstante).

Mor hadde heller ikke mange venner. Folk forsto ikke hvordan hun tenkte, og det gjorde ikke jeg heller, men jeg elsket henne fordi hun alltid visste nøyaktig hvorfor ting skjedde.

Al-Kubaisi, på sin side, har gjort Henrik Wergeland til sin samtidige. Han søker allierte i en rituelt feiret, men likevel falmet intellektuell tradisjon. På sitt litt gebrokne norsk sier han hva få intellektuelle lenger tør si, fordi det høres banalt og nasjonalistisk ut: «Jeg elsker Norge.» Men det Norge han elsker, er Wergelands Norge, det vil si de demokratiske tradisjonenes Norge, det vil si friheten.
For meg er derfor filmens nøkkelreplikk da Kubaisi kommer til Paris, arnestedet for det moderne europeiske demokratiet, og utbryter, patosfylt ja, men overhodet ikke patetisk: «Jeg får gåsehud av denne byens historie.»
Måtte det en flyktning fra Irak til for å redde Wergeland og Voltaire fra historiens vokskabinett?

Filmen viser tydelig at Det muslimske brorskap og de som er enige med dem, forkaster ideen om at menneskerettighetene er universelle. Guds lov er overordnet menneskerettighetene, og bare de ideene som er forenlig med sharia, og begrunnet i henhold til den, kan aksepteres. Menneskerettighetene som system oppfattes selvsagt som et produkt av vestens kulturelle historie, og derfor som en trussel, ja, som djevelens verk.

Enhver som forteller en historie, forteller den på sin måte, og dermed blir vi minnet om at enhver oppfatter den på sin måte. Noen sier at sannheter finnes, noen sier at alle ting kan bevises. Det tror ikke jeg. Det eneste som er sikkert, er at det er svært innviklet, som en hyssing med knuter på. Det er der alt sammen, men begynnelsen er vanskelig å finne, og slutten umulig å utrede.

Det hadde sine fordeler å vite hva en skulle tro. En bygde et imperium og holdt folk på plass i lommebokas skinnende rike...

Murer beskytter og murer begrenser. Det er murers vesen å falle. At murer faller, er en følge av at en blåser i sin egen trompet.

Hvis den kristne guden virkelig finnes, så vil forskningen ved et teologisk fakultet være både nyttig og nødvendig for et land. Men om guder ikke finnes vil slik forskning verken ha noen hensikt eller noen nytteverdi. Så det første et land som Norge bør finne ut er altså om guder finnes eller ikke. Men akkurat dette tror jeg ikke det forskes på ved de teologiske fakulteter i vårt land. Jeg vil påstå at det som drives ved disse fakultetene ikke er vitenskap i det hele tatt. Man stiller ikke spørsmålet om guder finnes og forsker på det, all forskning har som premiss at i alle fall den kristne guden finnes. Derfor er det mest riktig å si at det forskes på fordommer.

Snegler er underlige og beroligende.
De har ingen forestilling om noe sosialt fellesskap, og de yngler svært stille.
Men de har en sterk følelse av personlig verdighet.
Selv på trynet i et fat med eddik er det noe fornemt med en snegle.
Det er mer enn en kan si om enkelte andre.

I KRLE-faget lærer man at vi, menneskene, har en enestående status hos Gud. Han skapte universet for vår skyld og har en spesiell omsorg for oss. Han har til og med skapt en himmel hvor de som har gjort seg fortjent til det vil få opphold etter at de dør. Dette virket ikke så urimelig den gang menneskene trodde at verden ble skapt noen tusen år tidligere og at menneskene ble skapt samtidig. Men i dag, når vi vet at universet ble skapt for 13.7 milliarder år siden, at det finnes over 200 milliarder galakser i universet og at hver av disse kan ha over 100 milliarder stjerner, bør man bli mer betenkt. Man må undres over hvorfor det var nødvendig for Gud å skape så mange stjerner bare for vår skyld og at han valgte å vente 13.7 milliarder år på at vi skulle dukke opp i utkanten av en middels stor galakse i et solsystem med en middels stor sol. At Gud skapte oss og eksisterer nærmest for å ta seg av oss, virker da ikke lenger særlig sannsynlig. Det virker da mer sannsynlig at det er menneskene selv som har diktet opp denne spesielle statusen hos Gud, ja, at guden bare er et fantasivesen. Men dette er bare ett resonnement som viser at det er usannsynlig at den kristne guden eksisterer. Men ingen av disse resonnementene får man kjennskap til på norske skoler i dag. Det er alminnelig godtatt at man ikke kan bevise at guder ikke eksisterer, men det finnes nå så mange holdepunkter i alle disse resonnementene at sannsynligheten for det er nokså nær 100 %. I vitenskapen krever man ikke alltid 100 % sikkerhet for å godta en hypotese.

Vi er alle preget av våre omgivelser, det er ingen som blir født grunnleggende ond. Vi har alle våre forhistorier, men det lukker man øynene for, ellers måtte man nødvendigvis rettet blikket mot seg selv. Det fins tusenvis av ofre for overgrep vi ser på som hverdagslige, tusenvis av mishandlede mennesker, de fleste er kvinner og barn, men ikke alle - og alt dette utspiller seg i hverdagslige fengsler som private leiligheter og barnerom.

Selvfølgelig er det mulig å dele inn livet mitt i forskjellige avsnitt. Før, under fangenskapet, og etter. Men det er umulig å skille delene fra hverandre. Fordi alle ting påvirker hverandre, og for meg er det ene utenkelig uten det andre.

I enkelte faser nådde jeg grensen for min tåleevne, det hendte mer enn èn gang at jeg skvatt opp når jeg hadde dormet på sofaen og så meg panisk omkring fordi jeg trodde jeg var tilbake i kjelleren.

I Beirut og Libanon bor folk med ulik religiøs tilhørighet i hver sin bydel. Sjiamuslimer har egne områder, sunnimuslimer likeså, og det er det samme for kristne, drusere og andre minoriteter. Man eksisterer side ved side, men ikke sammen.

Ved siden av felles tro er frykten for palestinerne en av svært få saker som limer det ellers splittede kristne samfunnet i Libanon sammen. Alle de kristne gruppene krangler innbyrdes, men i 70-årene kjempet samtlige mot PLO, Palestinernes frigjøringsorganisasjon, ledet av Yasir Arafat.