Bokelskere.no

I de fleste land er fengselet en mellomstasjon, og friheten er noe der fremme det går an å se fram til. I Iran er fengselet for manges vedkommende enden på reisen, og i fengsler som Evin er det mange som bare går og venter på sin egen død, samtidig som de har et lite håp om at skjebnen skal være god mot dem, og at det likevel finnes en eller annen slags rettferdighet i form av benådning eller i det minste straffereduksjon.

Mitt liv har alltid vært som en elv. Den fører meg fram mot et mål et sted, jeg vet bare ikke helt hvor og når.

Min lykke handlet ikke om å tjene penger. Det var ikke Teherans velstående forretningsstand som trengte min hjelp. Det som ville gi livet mening var å hjelpe de svakeste, de elendige. Jeg var en av dem, en gategutt, og de trengte meg.

Et fritt menneske har tusen ønsker, men et ufritt menneske har bare ett.

For alle er det en ekstrem påkjenning å sitte i ventecelle før en henrettelse. Er du ung, er det enda verre. Er du i tillegg offer for et justismord, er belastningen ikke til å fatte.

Sharialoven, slik den tolkes i Iran, setter den nedre aldersgrense for å bli straffedømt til 15 år for gutter og ni år for jenter.

Kawsars hånd smyger seg forbi de grå hårtustene, som er blitt glisne etter et helt år med barbering, og over et glatte beskyttende hudlaget over kjønnet. Hun skrubber arrvevet og den slappe huden for å prøve å fjerne den mugne lukten hun er redd hun er omgitt av det meste av uken. Hun har ingen godhet for denne delen av kroppen sin, den har bare brakt henne smerte og skuffelse, og hvis hun kunne skure den bort, ville hun ikke savne den.

Hvem hun enn var, den bitre trollkonen som pønsket ut denne praksisen en gang i hedensk tid, må ha overbevist de andre om at dette var måten å skille de sterke fra de svake på - at jenter som ikke overlevde dette, ikke var verdt melken de trengte for å vokse.

Når det ordentlige regnet setter inn, er det ubarmhjertig og renner gjennom taket og oversvømmer gatene til det føles som om bungalowene befinner seg ute på havet. Det er manifestasjonen av et helt års bønner, en flom av nomaders ønsker. Bare slikt et voldelig land kunne fortjene slikt et voldelig regn; det viser seg ikke som flekker på de voksaktige bladene, men kverner opp jorden som artilleri og ødelegger veiene i løpet av få timer. Noen ganger blir barn tatt av strømmen og funnet milevis unna sammen med druknede kyr og sykkelvrak. Somalierne går fra desperat tørke til desperate flommer og ser ikke ut til å kunne forvente annet enn katastrofe.

Konturene av digre møll flakker gjennom rommet og slår mot myggskjermen på vinduene som om de var innsatte i fengsel; de er uhyggelige vesener som søker etter lyset bare for å ofre seg til det.

Det er hennes lodd i livet å flakke rundt, kjempe i sitt eget skinn i desperasjon etter å slippe ut i verden, panisk som en ildflue fanget i et barns glass.

Hun ser ikke ut som typen til å bli gift, ansiktet hennes er jo like livlig som en skosåle.

For slik er det med jernbaneskinner, de binder land og mennesker sammen, uavhengig av hvordan menneskene har det, hva de tror på, og hvilket livssyn de bekjenner seg til.

Et arabisk ordtak er oversatt som «På lørdag jødene, på søndag de kristne»: Når Israel var fjernet fra kartet, skulle de kristne araberne være de neste. Rekkefølgen ser nå ut til å bli motsatt. De siste årene har det vært en bred emigrasjon av kristne ut av området. De muslimske statslederne har gjort lite eller ingenting for å stoppe denne emigrasjonen. De gjemmer seg bak uttalelser som «ekstremistene representerer ikke islam». Slike luftige uttalelser hjelper dessverre ikke den kristne mannen i gaten.

Det arabiske ordet for kvinne, Horma, er avledet fra ordet haram, synd.

Stedet er fortryllende, mystisk, det beveger seg fremover og bakover i tid hver gang man skifter retning; det passer byen godt å ligge ved siden av et hav som dens sjel kan puste over, heller enn å være innestengt av fjell som en ånd i en lampe.

Om en alltid spiser ute, kan en aldri være sikker på hva en får i seg, og ferdigtygd kunnskap gir ingen mosjon.
Råtten, råtnende.
Her er et råd: Om du vil beholde dine egne tenner, så smør dine egne brødskiver...

Å søke asyl er en rettighet, men reisen til Europa er forbeholdt de med ressurser. De aller fattigste blir igjen. Det er ikke rettferdig.

Jeg kom til denne byen for å redde meg selv.
Har en demonene i seg, følger de med på lasset.
Alle synes deres egen situasjon er mest tragisk. Jeg er ikke noe unntak.

Mannen hennes var medgjørlig, men jeg visste at det gjorde ham nedslått. Han ville ha laget middag selv, om det ikke hadde vært for mors absolutte overbevisning om at hun var den eneste person i vårt hus som så forskjell på en kasserolle og et piano. Etter vår mening tok hun feil, men etter hennes mening hadde hun rett, og det var det som var avgjørende.