Bokelskere.no

Ekskoner er krevende. Jeg foretrakk fordomsfulle dommere, hevngjerrige aktorer eller mistenksomme politietterforskere.

I det flerkulturelle Europa handler hoveddilemmaet om folkesuverenitet versus rettsliggjøring: på den ene siden demokratiets rett til å utøve sin suverenitet, på den andre siden minoriteters ønske om rettslig vern. Jo sterkere minoritetsvernet blir, jo mindre spillerom blir det for majoriteten til å gjøre det man gjerne tenker er demokratiets oppgave, nemlig å bestemme gjennom debatt og flertallsavgjørelse hvordan det gode liv i fellesskap skal leves. Dette er et klassisk liberalt dilemma: Demokratiet setter menneskene i stand til å forme sitt kollektive liv, og rettsstaten passer på at individer og minoriteter ikke overkjøres i denne prosessen. Dilemmaet antar nye former når samfunnet blir flerkulturelt og flerreligiøst.

Jeg har sagt det før og sier det igjen. Folk er rare.
Undringen over «de andre» begynner allerede når du åpner avisen, eller skrur på PC-en.
Nyhetene er fulle av folk som er halvparten så gamle som oss, og som uttaler seg kategorisk og bombastisk om ting vi ikke har hørt om.
Og hvorfor det?
Fordi de planlegger å finte oss ut over sidelinjen, så de kan overta verden og styre den mot den sikre avgrunn.
Gjerne for meg, men la meg være i fred den tilmålte tiden jeg har igjen her i denne jammerdalen.

Det foregår i dag et ubarmhjertig oppgjør, noen vil gå så langt som å kalle det en borgerkrig, innenfor islam. På den ene siden står de som ønsker at det globale muslimske samfunnet skal omfavne den moderne verden, både politisk, sosialt og økonomisk. På den andre siden står mørkets krefter, med et samfunn tuftet på religiøs intoleranse, der annerledes tenkende bokstavelig talt ikke har noen plass.

Samtidig som homofili er akseptert av befolkningen, er myndighetenes holdning den stikk motsatte. For dem er homofili et angrep på selve grunnmuren i den islamske samfunnsstrukturen. Hvorfor? Rett og slett fordi sharialoven ble skapt da folk ikke visste bedre.

Det finnes bare ti land i verden der det er dødsstraff for å være homofil, eller rettere sagt utføre homofil sex. Iran er ett av dem. Samtidig uttalte daværende president i Iran, Mahmoud Ahmadinejad, i 2007 at det ikke eksisterte homofili i Iran. «I motsetning til i deres land, har vi ikke homofile i Iran,» sa han på en reise til New York, og uttalelsen beskriver godt den fornektelse og selvmotsigelse som regjerer i hodet på iranske ledere. På den ene siden er det altså dødsstraff for «levat», praktisering av homofil sex, mens de som praktiserer homofil sex, ikke eksisterer.
Å være homofil i Iran er derfor en surrealistisk tilværelse i et samfunn der dobbeltmoral er satt i system.

På havet er det ingen grenser, ingenting som sperrer. Havet er ubegrenset. Oseanfølelsen må dreie seg om at man får kontakt med det ubegrensede.

Alt blir en vane her i verden. Også det å styre en norsk titusentonner over Kinahavet gjennom en supertaifun blir en vane. Det er som å kjøre berg-og-dal-bane gjennom kjempesjøene.

Mellom trærne silte sollyset ned, og mens jeg gikk fra skygge til nye dammer av blendende hete, kjente jeg sola strømme inn i meg, like raskt som den svant i skyggene.

Fravær av tvil er en intellektuell brist. Spør hvilken som helst vitenskapsmann eller hellig mann. Tvilen er agnostikerens fallskjerm. Det er derfor agnostikere lander mykere enn ateister når det guddommelige taler til dem.

Menneskeskikkelser krøket seg sammen som stykkgods, og det var jo nettopp det vi var. Smuglede mennesker smugler med seg sine drømmer, og disse drømmene hvisket til hverandre, uten at et ord kunne høres. Hviskingen var alltid lavere enn bruset fra bølgene. Ofre for krig lærer seg taushetens kunst.

Freedom is the fragile neck of a daffodil, after the longest of winters. It's the sound of your voice, without anyone drowning you out. It's having the grace to say yes, and more important, the right to say no. At the heart of freedom, hope beats: a pulse of possibility.

If I cannot do great things, I can do small things in a great way.

The piano keys are black and white but they sound like
a million colors in your mind.

• Maria Cristina Mena.

Babies are such blank slates. They don't come into this world with the assumptions their parents have made, or the promises their church will give, or the ability to sort people into groups they like and don't like. They don't come into this world with anything, really, except a need for comfort. And they will take it from anyone, without judging the giver.

In the middle of a crisis, time is viscous. You swim through it so slowly you cannot tell if you're living or reliving each awful moment. You can see your hands doing the work, ministering, as if they do not belong to you. You hear voices climbing a ladder of panic, and it all becomes one deafening, discordant note.

When you are a nurse, you know better than most anyone else that life goes on. There are good days and there are bad days. There are patients who stay with you, and those you can't wait to forget. But there is always another mother in labor, or delivering, who drives you forward. There is always a new crop of tiny humans who haven't even written the first sentence in the story of their lives. The process of birth is such an assembly line, in fact, that it always surprises me when I am forced to stop and look twice - like when a baby I helped deliver seemingly yesterday is suddenly my patient, about to have her own child.