Bokelskere.no

Quiet er en strålende fagbok, vel verdt å lese! Den er riktig nok noen år gammel, men omtalen min finner du her.

Men hvor kommer dette sitatet fra? Susan Cain oppgir ikke hvor Marcel Proust skrev det. Det er et flittig brukt sitat, og ved å søke på nettet fant jeg en referanse til On Reading. Det dreier seg om en tekst som Proust skrev som et omfattende forord 1905 til sin egen oversettelse av John Ruskin. Selv har jeg lest dette underholdende, selvbiografiske essayet i dansk oversettelse: Om læsning og andre artikler, København 2000. Det finnes også en norsk utgave fra 2009: Om lesning på Villanden forlag.

Alt før en har kommet midtveis i boka, opplever vi som lesere at hovedpersonen møter stor tiltro som medisinsk omsorgsperson og fødselshjelper. Arvola får fint fram den glidende overgangen mellom praktisk innsikt hentet fra folkemedisinen, overtro og religiøs overbevisning. Hun setter ikke opp noe motsetningsforhold mellom dem.

Men seinere i romanen virker det som den praktiske innsikten svinner hen og blir erstattet av egen tro på virkningen av varme hender som skal ha gått i arv i familien.

Lun eller makaber?
I denne fantastiske samlingen med over 300 tegninger i et utvalg fra The New Yorker finner vi hele spennvidden i Chas Addams' spesielle form for humor. Det store formatet bidrar til å få fram overraskende detaljer som det ellers er lett å overse. Innimellom fant jeg også referanser til «Skriket» av Edvard Munch. Figurene fra film og TV-serier med den «gotiske» Addams-familien dukker opp allerede i 1938 med en siste tegning publisert 1993, fem år etter tegnerens død.

Ikoner: Malertradisjonen fra Bysants
Forfatteren minner om at ikoner man finner i Øst-Europa i dag bygger direkte på tradisjoner fra Det bysantiske riket som gikk under på 1400-tallet. Både motivvalg og maleteknikker ble videreført i århundrene som fulgte i Romania, Serbia, Russland og selvfølgelig Hellas og de greske øyene. Trass i det lille formatet er de tjue fargeillustrasjonene klare og tydelige.

Sein start med lesingen denne gang, men for en forrykende åpning: Arvola skriver godt og medrivende. Romanen berører dessuten to nylig leste faktabøker av Reidar Hirsti og Elin Anna Labba.

Denne utgaven har et opplysende forord av Bernard Moser om hvordan boka ble til. Mens boka kan gi inntrykk av å være svært spontan, ligger det mange års arbeid bak en tekst som er kraftig forkortet i forhold til de tidligste versjonene. Nedkortingen kan ha bidratt til at det endelige resultatet virker fragmentarisk og abstrakt. Se ellers omtalen min av den norske utgaven fra 2022.

Kort, men krevende om øyeblikket.

Lispector prøver å fange øyeblikket i ord som kunstnere kan i et maleri eller komponister i et musikkstykke. Resultatet er en tekst på 93 sider uten handling eller retning, men med preg av en bevissthetsstrøm som hos Joyce eller Becket. Likevel gjør Lispector seg tanker - aforismer - om livet fra fødsel til død som det er verdt å ta for seg. Avslutningen nærmer seg en filosofisk diskusjon om hva vi skal forstå med lykksalighet. Er det et rent religiøst begrep eller kan vi også oppleve øyeblikk av lykksalighet uten å knytte det til religion?

Saabye Christensen beveger seg inn på et risikabelt terreng språklig sett. Ord og uttrykk som var helt akseptable bare for noen få år siden, oppleves nå som gammeldagse og stigmatiserende. En sykepleier på Diakonhjemmets sykehus minnet meg nylig om at en på norsk ofte har vært raskere til å endre medisinske betegnelser i dagligtalen enn i Danmark og Sverige.

En kan jo fundere på hvorfor forfatteren unngår å bruke dagens begrep «dement». Da var det annen sykepleier som nevnte for meg at en skal ikke bruke slike betegnelser med mindre det foreligger en diagnose. Så dette er vanskelig.

Skjemt og alvor.

The New Yorker er i mangt eit humoristisk blad. Likeins innheld denne boka òg mange vitseteikningar. Eg vart difor overraska når forfattaren brukar den innleiande bolken til eit krast oppgjer med den første redaktøren, Harold Ross: udugeleg som redaktør og utriveleg som medmenneske, skriv Gill. Først på side 43 kjem den fyrste gode, lattervekjande historia. Sidan kjem det heldigvis fleire, og vi får ei fengjande, om enn springande framstilling av det berømte bladet sett frå innsida, slik boktittelen lovar. Gill er god til å gi personlege skildringar av dei mange forfattarane og kunstnarane som skreiv og teikna for bladet, ofte for skral betaling, i tida frå 1925 til 1975.

The New Yorker er kjent for skrivekunsten sin. Gill gjer det klårt at det høge nivået kjem av hardt arbeid i redaksjonen. Det kan vere ein pinefull prosess, men som eg skulle ønske at òg norske utgjevarar tok seg meir tid og krefter til.

Boka har ein forunderleg slutt. Gill angrar no på mest alt det stygge han skriv om redaktør Ross i dei fyrste kapitla. No målar han eit forsonande portrett om den same mannen. Siste ordet - over fleire sider - gir han til den neste redaktøren, William Shawn, som har så godt som berre godord om forgjengaren sin. (Omtalen gjeld fyrsteutgåva frå 1975)

Det høres greit ut, Torill, særlig nå som det blir mange titler å velge mellom til neste leseperiode.