Bokelskere.no

Et cruiseskip i britiske farvann er scenen for denne romanen, Anthony Powells siste. Handlingen omfatter mange av passasjerene, men to skiller seg ut: Saul Henchman er en respektert, men vansiret fotograf med en usedvanlig vakker kjæreste; Valentine Beals er en nesten like kjent forfatter av kiosklitteratur. Beals har fått den fikse idéen å trekke en analogi mellom én av kong Arthurs riddere av det runde bord, den uheldige, forviste «fiskerkongen,» som i likhet med Henchman er blitt invalidisert i krig. Men noen pålitelig forteller er han ikke. Ved avgjørende begivenheter underveis er Beals enten fraværende eller distrahert av medreisende.

Forfatteren bruker hele 80 sider for å introdusere karakterene før dramaet ombord kommer i siget. Vi får etterhvert alle tenkelige perspektiver på hva som leder Henchman til å miste samboeren sin. Alt i alt en nedtur i forhold til Powells briljante hovedverk A Dance to The Music of Time, en romanserie på 12 bind utgitt 1951-75.

En nølende ambassadør.

Lamberth Strether, hovedpersonen i denne lange romanen, er ikke redd for utsettelser. Sant å si bruker han månedsvis på et tilsynelatende enkelt oppdrag. Hans forlovede, enkefru Newsome har sendt Strether fra USA til Paris for å overtale sønnen Chad fra første ekteskap til å komme hjem og overta ledelsen i farens gamle firma.

Romanen – først utgitt 1903 – er en psykologisk studie av en innadvendt personlighet som strever i sosiale situasjoner. Disse preges gjerne av indirekte talemåter og konfliktvegring. En lettelse for leseren er Strethers møter med ugifte Maria Gostrey som ikke skvetter unna konfronterende spørsmål og dermed fører handlingen framover. Men tilslutt sier også hun til vår antihelt at enten er han «storartet kynisk» eller «storartet uklar.» Egentlig trives han best med selv. Noe ekteskap med den velstående enkefruen blir det neppe.

Den elegante grevinne Marie de Vionnet, Chads venninne, er både kultivert og sjarmerende. For vår hovedperson utgjør hun en personifisering av det beste ved europeisk kultur og levemåte. Boka passer derfor gått inn i serien av romaner om ulikheter mellom europeere og amerikanere.

Her er jo hele litteraturhistorien! Overveldende, men også nyttig.

Virker som en god videreføring etter ti år med vår egen lesesirkel på Bokelskere.no.

Jeg har kastet meg over en tungvekter denne helgen, The Ambassadors av Henry James. Den omstendelige språkføringen oppveies heldigvis av flust med vittige uttrykk og observasjoner, men også fysisk hører min utgave med sine 1,1 kg blant de tyngre.

Hand to mouth.
Den norske oversettelsen omfatter tydeligvis andre selvbiografiske innslag enn den amerikanske originalen. Også på engelsk finnes det ulike versjoner med og uten tillegg til den korte selvbiografien som utgjør kjernen i verket.

Mye motbør for å lykkes som forfatter.

Uvanlig stahet må ligge bak Austers ambisjon om å bli forfatter på fulltid. Trangen til å unngå 9-4 jobber fører i stedet til mangeårige pengeproblemer. I denne korte selvbiografien blir derfor penger og mangelen på dem et gjennomgående tema som hemmer forfatterskapet. Særlig trist er tiden etter han gifter seg og får en sønn. Ekteskapet rakner. Likevel er dette en svært velskrevet, underholdende erindringsbok. Min utgave inneholder dessuten i tillegg noen tidlige arbeider: tre filmmanus, en krimroman og et kortspill (!).

Min amerikanske utgave er på 449 sider. Den norske utgaven er atskillig kortere.

Ja, dette er ille, håper Nesse ordner opp.

Hvordan fornye malerkunsten ved å se bakover.

Malerne som er tema for denne boka valgte å gå tilbake til italiensk og flamsk middelalder i sitt oppgjør med engelsk kunst på 1800-tallet. Teksten er skrevet av broren til Gabriel Dante Rossetti, en av de mest berømte av de opprinnelige «prerafaelittene.» Forfatteren forteller godt hvordan retningen oppsto og utviklet seg fra 1840-tallet ikke minst gjennom samspillet med andre kunstnere, kunsthåndverkere og lyrikere.

Det er likevel trist å lese at kvinnene i kretsen i liten grad fikk utfolde sine talenter på linje med mennene. Så godt som alle kunstverkene som omtales, er gjengitt i farger. Selv om dette var en særskilt britisk kunstretning, synes jeg det er riktig å knytte den til mye av nasjonalromantikken her hjemme og ikke minst jugendstilen omkring 1890~1910.

Willa Cather.
Takk for omtalen din! Du har rett i at The Professor’s House kom seint i forfatterskapet. Hennes mest kjente roman, My Àntonia, kom alt i 1918. Min absolutte favoritt er den seinere Death Comes to the Archbishop fra 1927. Den handler om en katolsk prest som først og fremst skal arbeide blant indianerbefolkningen i et område USA erobret fra Mexico i 1848. Nydelig fortalt om splittede lojaliteter.

Ingen vanlig historiebok.

Olstad viser et stort engasjement ikke bare for faget sitt, men også i synet på samfunnsutviklingen i Norge i moderne tid. Han er i høy grad en historiker med meninger, særlig i siste del av denne fengende boka.

De to første delene gir et solid, konsist oversyn over hovedtrekkene i nasjonsbyggingen og styrkingen av demokratiet til fordel for folk flest siden 1884. Men det er først og fremst gjennomslaget for arbeiderbevegelsen med Arbeiderpartiet i spissen som interesserer ham: Partiets glansperiode under Gerhardsen med den gradvise tilbakegangen i nyere tid.

Så tar Olstad for seg tre revolusjoner:
— velferdsstaten blir virkelig
— individets triumf og kvinnefrigjøringen
— innvandringen.

Her bygger Olstad i stor grad på egen og andres forskning og historieskriving. Samlet har disse endringene påvirket landet vårt på avgjørende vis. Det gjelder også de politiske retningene – særlig sosialdemokratiet på venstresiden.

Tredje del derimot virker klart polemisk der han langer ut mot moderne tendenser som han mener er forfeilet. Han har lite til overs for en vektlegging av menneskeretter i utenrikspolitikken når den fører til krig, en miljøvernpolitikk med urealistiske mål, og en innvandringspolitikk som fører til kulturelle konflikter. Men også her kan Olstad bygge på offentlige rapporter og kunnskapsrike kolleger blant historikere og samfunnsvitere.

Uenighet gir bedre beslutninger.

I mange sammenhenger – ikke minst på jobben – legges det vekt på enighet og samhold. Forfatteren gir en rekke eksempler på at det kan det føre til alvorlige feil, til og med ulykker. Det skyldes, mener hun, at enigheten fører til et for snevert perspektiv på bredden av tilgjengelig kunnskap og muligheten for alternative løsninger.

Nemeth bygger først og fremst på sin egen forskning på samstemthet og uenighet i grupper. Alene ville det ha virket svært teknisk og av begrenset interesse, men heldigvis supplerer hun teksten med en rekke praktiske eksempler. De er hentet fra politikk, flyging, medisin, forretningsliv og ikke minst filmen «Tolv edsvorne menn» fra 1957 med Henry Fonda som den standhaftige dissidenten som står imot flertallet. Mest overraskende er likevel at hun bruker Edward Snowden, som i 2013 lekket amerikanske hemmeligstemplede dokumenter, som et gjennomgående eksempel på nytten av uenighet og motstand.

Lettlest med mange oppsummeringer og presiseringer underveis.

Krigsroman med mer natur enn strid.

Gammel kjærlighet vekket til nytt liv under okkupasjonen utgjør den røde tråden, men fine naturskildringer fra kystlandskapet sør for Oslo setter preg på store deler av boka. Et viktig, modig sidetema er dessuten rollen til dem som i likhet med hovedpersonen ikke tok aktiv del i motstandskampen mot okkupantene. De var vel litt suspekte?

Med andre ord ei springende bok om forhold som allerede i 1948 lå i fortiden — som snø som falt i fjor. Men også i sin siste roman viser Gunnar Larsen sitt språklige mesterskap.