Bokelskere.no

Formen er mye bedre enn sist helg. Influensa unner jeg ikke noen og håper jeg ikke får det igjen før i neste år, eller aller helst, aldri:) Tåler ikke å være syk.

Heldig du som får sove. Samtidig som tiden går fryktelig tregt for meg, sover jeg svært lite om natta og nesten ingenting. Så hver dag føles det ut som jeg opplever to dager i en:) Jaja, vi får bare kose oss med bøkene våre til tross for at livssituasjonen kan være litt kjip nå. Er i hvert fall lei av disse hjemmedagene og kommer aldri til å bli vant til det. Har vært hjemme siden juli nå og er temmelig lei av å være sykemeldt. Bøkene er det eneste positive i livet mitt nå så jeg klamrer meg fast til dem så godt jeg kan:)

Ble ikke med forrige helg for da var jeg slått ut av influensa og håper det blir lenge til neste gang.

Har akkurat blitt ferdig med boka Hva skjedde meg Amy? av R.S. Pateman. Og skal konsentrere meg om disse bøkene i helga: Rom 33 av I.M.H. Gilbert. (Grøsserbok for ungdom). Min kamp 6 av K.O. Knausgård. Jeg bruker litt tid på den, siden den er på over tusen sider og temmelig tykk å holde i så blir sliten i armene, så den boka får ta den tiden den tar, og jeg skal lese videre i De forvillede av De forvillede av Amin Maalouf.

Så jeg går ikke tom for lesestoff denne helga heller ...

Skulle ønske at tiden her gikk like fort som tiden for deg. Syns fremdeles at dagene er lange og det tar en evighet mellom hver helg. Blir aldri vant til denne hjemmesituasjonen, men, men, jeg får bare holde ut.

God helg til deg også:)

Tror du at du har funnet/vil finne din livs kjærlighet?

Eleanor er ny på skolen. Hun kommer fra en "dysfunksjonell" familie. Stefaren hennes er helt psyko. Eleanor hater ham og han hater henne. Moren hennes tør ikke annet enn å lystre ham, og Eleanor føler at hun er den som må passe på småsøsknene sine. På toppen av alt dette får hun heller ikke fred på skolen. Der blir hun mobbet for å gå i "rare" klær (hun kommer fra en fattig familie) og hun er ikke akkurat den slankeste heller. Hun får gjennomgå det ene, og det andre. Første dag som ny på skolen tar hun skolebussen. Ingen vil ha henne sittende ved siden av seg, alle har funnet "sine" plasser, men hun finner til slutt et ledig sete ved siden av Park. Han er heller ikke en av skolens mest populære. Han er en stille fyr som liker røff musikk, tegneserier og vil helst være for seg selv, og han gjør seg så usynlig som mulig da han ber Eleanor om å sette seg ned. Han vil ikke ha mer oppmerksomhet enn nødvendig, og han ser heller ingen annen utvei.

Det blir en vane at hun setter seg ved siden av ham på bussen, men i begynnelsen kommuniserer de ikke med hverandre i det hele tatt, eller ser på hverandre. Men gradvis begynner de så smått å venne seg til hverandre: å være outsidere er ikke alltid like lett. Kanskje tør de så smått å åpne seg for herandre med tiden?

Sammen gjennomgår de mye. Er dette kjærlighet, eller ble de først sammen fordi de havnet i en ufrivillig situasjon?

Romansesjangeren er vel en sjanger jeg har lest aller minst av, og det har vel sine grunner. Det er ikke min greie. Jeg tror ikke på den store kjærligheten, og romanse er ingen sjanger som fascinerer meg, dessverre, men som leser er det viktig for meg å utvide horsionten og de siste årene har jeg vært flinkere til å lese fra forskjellige sjangere istedet for bare grøssere og thrillere som før i tiden (selv om det fortsatt er min favoritt).

Og jeg hadde hørt så mye om denne boka av en del "bokanmeldere" på youtube (eller booktubers som de kaller seg) som jeg følger, og siden mange av disse nevnte denne boka nesten hele tiden en periode, er det jo typisk meg at jeg ble nysgjerrig, til tross for at jeg er meget skeptisk til bøker som blir rost opp i skyene. Det er ikke bestandig jeg liker de bøkene som blir mest omtalt i media bare på grunn av at "alle" liker den. Men jeg blir nysgjerrig og vil lese den og se om det er noe for meg likevel.

Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor så mange lesere lar seg sjarmere av denne boka. Den er godvond på en merkelig måte. Vi blir kjent med disse hovedpersonenes sårbarhet, usikkerheten på andre, og det å tørre å slippe noen andre inn i livet sitt. Si ting som det er, og bare la ting skje naturlig. Hvordan de støtter på hverandre når det oppstår vonde episoder og vi får et innblikk til hvor forskjellige familiene deres er. En annen sjarmerende side av boka er at handlingen er satt i midten av åtti-tallet,da folk brukte walkman (istedet for discman, mp3-spillere, og ipods ...), og ikke alle hadde mobiltelefon. Jeg likte også at vi fikk se ting fra Eleanor og Parks perspektiv annen hver gang. I annen hver avsnitt, og kapittel. Vi får vite hva som beveger seg på innsiden av dem begge.

Men på en annen side syns jeg at boka blir for kort (324 sider) til å opprette dette spesielle forholdet mellom Eleanor og Park, som forandrer seg gradvis fra kulde til varme. Jeg tror ikke helt på kjemien deres og følelsene. Boka skulle ha vært tykkere til å gjøre det mer troverdig og realistisk for denne leseren. Bli bedre kjent med dem hver for seg før de møtes, og så gi boka mer dybde. Det var et savn. Dermed blir skrivemåten litt vel lettlest og fluffy. Boka blir litt for luftig for meg og jeg savnet mer tyngde.

Eleanor og Park er som sagt en sjarmerende bok, men sjarm er ikke alt.

Jeg likte konseptet, men syns det ble for tamt gjennomført og litt for forutsigbart. Men, men, delte meninger er jo spennende det også:)

Eksisterer det uvanlige ting/skikkelser i skogen eller er det bare i fantasien vår?

På slutten av 70 - tallet låner en enslig mor seg en hytte i Sverige, og tar med seg sønnen. Det blir deres lille sommerferie. Det er ingen moderne hytte de låner, men en god gammeldags en uten strøm og innlagt vann. Og de trives med omgivelsene selv om de ikke hver dag er helt heldige med været. Og sønnen hennes forsvinner en kveld den sommeren kort tid etter at moren hans observerer noe i skogen som hun vil beskytte sønnen sin mot. Og sønnen hennes er og blir forsvunnet. Hva er det hun har sett, og har det noe med forsvinningen til sønnen hennes å gjøre?

En annen ung gutt forsvinner tjuefem år senere. Det er barnebarnet til en dame som føler skyld og har dårlig samvittighet. Hun kontakter Susso Myrén og hun er datter av en kjent, avdød fotograf. Hun er hovedpersonen i den moderne historien. Hun setter opp et kamera i nærheten der barnebarnet til den den fortvilte farmoren, forsvant, og der fanger de opp et bilde av en skikkelse. En skikkelse som de har hørt om, men som kun er kjent fra eventyr. Er dette en spøk som setter hjernen deres på spill, eller har denne forsvinningssaken noen sammenheng med forsvinningen som skjedde for tjuefem år siden? Susso og hennes medarbeidere i dette surrealistiske eventyret blir satt på en real prøve.

Da jeg først la merke til denne boka, ble jeg veldig nysgjerrig og hadde meget lyst til å lese den. Jeg liker spenningsbøker/thrillere med mørke temaer, og gjerne en dose med noe overnaturlig, og denne boka hadde alle disse ingrediensene, men det er synd jeg ikke likte den så godt som jeg hadde håpet på. (Det er det som er så "farlig" med å ha for høye forventninger ...).

Det er ikke sånn at jeg ikke likte noe med boka. Jeg likte den jo delvis, så jeg gir den tross alt ikke fullstendig slakt heller. Det jeg likte aller best med boka var konseptet (litt annerledes og småoriginalt), den første delen av boka, og de siste hundre sidene. Det jeg ikke fikk helt sansen for var midtdelen av boka. Der var det lite som skjedde. Mange ord, men lite med spenning. Og jeg savnet en del uhygge/suspense for enkelte deler i boka ble for forutsigbart for meg og da forsvinner uhyggen for min del temmelig fort. Da sliter jeg litt med å holde på interessen. Jeg savnet at det var mer gåtefullt, og flere undertoner.

Alt i alt virket det som en lovende bok, men som dere har skjønt allerede, savnet jeg mer av den uhyggen som jeg hadde forventet meg og det gåtefulle. Mye ble avslørt og forutsigbart altfor tidlig. Denne historien ville ha passet mer som en novelle istedet for i bokformat.

Det går rykter om at boka skal bli til film. Det er ikke noe overraskende for nesten alle bøker blir filmatisert nå for tiden.

Det har vært vår her helt frem til det begynte å snø i natt og det snør fremdeles. Jeg som hadde håpet på et snøfri år, men nå er det altså hvitt. Jaja ...

Jeg har kommet godt i gang med boka Stallo av Stefan Spjut. En litt annerledes bok. Jeg holder fremdeles på med Min kamp 6, blir ikke ferdig med den i denne helga heller for den er tung å holde i siden det er en murstein og jeg skal lese videre i De forvillede av Amin Maalouf . Så her er det litt overnaturlig krim og romaner.

God helg til deg også:)

Er du villig til å ofre ditt liv for noen andre?

Politiet i Southampton blir virkelig satt på prøve da folk forsvinner, to og to, og bare en av de to klarer å "rømme". To og to blir kidnappet i forskjellige perioder og innesperret på steder det ikke går an å rømme fra og de har kun et valg. På stedet sammen med ofrene ligger det et våpen og de får et spørsmål/utfordring gjennom en tekstmelding på en mobiltelefon i nærheten av våpenet om; hvem av dem er villig til å ofre seg selv og hvem er villig til å gjøre alt for å leve, og muligens leve med dårlig samvittighet resten av livet? Men hva er det seriemorderen prøver å si gjennom denne syke leken? Helen Grace og kollegene hennes får virkelig noe å bryne seg på.

Jeg har lest mye krim oppgjennom årene, mange versjoner av de, og sadistisk krim som denne boka, er heller ikke noe nytt for meg. Jeg liker å lese bøker fra mørke sjangre. Og tenkte at denne boka var helt sikkert noe for meg, men dessverre falt den ikke helt i smak og det av mange grunner: Helt ærlig så er ikke lev eller dø opplegget spesielt originalt. Hvor mye man er villig til å leve når man virkelig får kjenne om man har mental styrke eller ikke. Dette er nesten samme filosofi som "Jigsaw" hadde i Saw - filmene, og håpløsheten disse ofrene føler er nesten det samme som i Saw- filmene, bortsett fra at Saw - filmene er noen hakk mer makabert gjennomført enn denne boka. Så dette ble nesten barnemat i forhold.

Men bortsett fra at dette var nesten en blåkopi, savnet jeg å bli bedre kjent med persongalleriet. Vi får en del innblikk i bakgrunnen til noen av hovedpersonene, men følte ikke at det var nok, og jeg savnet at karakterene ble mer levende istedet for overflatiske. Boka er for tynn til å skrive om en så stor sak og stor persongalleri. Det blir på en måte for tynt og hastverkaktig gjennomført. Jeg savnet mer grunnleggende, og detaljrik personbeskrivelse og mer av det ofrene gjennomgikk i de stressende situasjonen de befant i. Syns det ble for lite psykologisk innsikt som andre forfattere er dyktig til, som Karin Fossum, for eksempel. Hun er grundig når det gjelder hvordan mennesker tenker og føler i bøkene sine, samt levendegjøre dem. Personene hun skriver om blir ekte. Det savnet jeg i denne boka, så her har M.J. Arlidge mye å gå på. Jeg syns det blir litt for lettvint i måten han beskriver enkelte ting og situasjoner på. Kapitlene blir for korte og lettvinte til å skape seg ordentlig bilde av persongalleriet og få tid til å sette meg inn i tankene og følelsene deres. Virkelig føle med dem.

Selv om jeg liker mannlige etterforskere mye bedre enn kvinnelige både i bøker og på tv (jeg er vel litt gammeldags), så fikk jeg av en eller annen merkelig grunn sansen for denne Helen Grace. Hun er tøff og selv om hun sliter med sitt som så mange andre, så er hun seg selv, og jobber seg oppover i karrieren. Hun er ikke den som bryr seg om hva andre syns og mener. Så selv om boka ikke falt helt i smak så er jeg litt nysgjerrig på bok to i denne serien, bare for å se hvordan det går videre med henne. For hun var den eneste karakteren i boka som det var spennende å lese om og som hadde litt guts.

Elle melle ble ikke helt den store spenningslektyren som jeg hadde håpet på. Konseptet ble nesten for lik Saw - filmene, og det gikk lang tid før det skjedde noe og da det skjedde noe var det mye på en gang. Det var ingen mellomting, så savnet mer jevnligere driv, og slutten var heller ikke overraskende for min del. Spørsmålene de satt med underveis i denne "kompliserte" saken hadde jeg svar på lenge før de fant svarene. Sådan var det litt kjedelig.

Huff da, å være innestengt høres ikke særlig ut hvis man er utemenneske. Men jeg gruer meg til våren/sommeren spesielt nå som jeg ikke er i jobb. Når dagene blir lysere og lyset varer lenger ut på kvelden, så føles det ut som en evighet for meg og det liker jeg ikke. Derfor liker jeg høsten og mørke kvelder. Det får følelsen av å forkorte dagene litt og jeg føler meg roligere. Tiden går så sakte nå mens jeg er lantidsssykmeldt og arbeidsledig atpåtil så jeg gruer meg til lange og lyse dager. Innbiller meg da at tiden kommer til å gå enda tregere. Ja, jeg vet det. Jeg er rar:)

Kjenner du dine nærmeste så godt som du tror?

Andy Barber er visestatsadvokat. Han er en mann som er glad i jobben og familien sin. Han er gift med Laurie og sammen har de fjortenårige Jacob. Jacob er en stille gutt som holder ting for seg selv. Han er ikke den typen som liker å fortelle om det ene og det andre. Han trives best i sitt eget selskap. Men da en gutt fra samme skole som Jacob blir funnet myrdet i en park i nærheten, og det går rykter om at Jacob har en kniv og har blitt ofte mobbet av drapsofferet, og mye annet som peker i retning mot Jacob, blir han naturligvis utpekt som den skyldige. Men alle er jo uskyldige til det motsatte er bevist. Og hva tror foreldrene hans? Er de foreldre til en morder, eller er de som alle foreldre og vil bare tro det beste om sine egne barn?

William Landay var i utgangspunktet en ukjent forfatter for meg, og i de siste årene har jeg blitt flinkere til å lese noe av forfattere som jeg ikke har lest av fra før. Denne gangen har jeg fått øynene opp for William Landay og det med god grunn. Han kan virkelig å skrive krim/psykologisk thriller på en meget troverdig måte. Det var som å se en god gammeldags episode av Law & Order der flere dukket opp som mistenkte underveis og man visste aldri helt hvem man skulle stole på for det var ikke alltid at bevisene var gode nok. Og det var meget spennende å endelig lese en krim/psykologisk thriller der mye av handlingen foregikk i en rettssal på en så grundig og troverdig måte. Det vil jeg ha mer av!

Til Jacobs forsvar er en intens krim/psykologisk thriller som setter deg på prøve. Boka er realistisk og kunne godt ha hendt i virkeligheten. Det får deg automatisk til å tenke: Hva ville du selv ha gjort? Hva ville du ha gjort hvis noen av dine nærmeste var mistenkt for å være en morder? Ville du våge å tenke og tro at den personen er uskyldig eller ville du ha mistet tilliten til den personen? Og vil en familie, som har et medlem som blir mistenkt for noe så grusomt, til å bli det samme igjen, uansett hvordan utfallet ville bli? Mange interessante spørsmål dukker opp mens man leser, gir deg noe å "tygge" på og det har jeg sansen for.

Dette er en av de bedre bøkene jeg har lest så langt i år, og jeg anbefaler den gjerne.

Litt treg med å komme med innlegg denne helga. Men bedre sent enn aldri ,,,

Nylig ble jeg ferdig med Til Jacobs forsvar. av William Landay. En spennende rettssal thriller. Anbefaler den gjerne.

Og jeg skal fortsette med Min kamp 6 av Knausgård. Den får bare ta den tiden den tar siden den er på over tusen sider og jeg har ingen hastverk. Jeg vil nyte bøker ikke rushe meg gjennom.

Og jeg skal fortsette i Elle melle av M.J. Arlidge som jeg har såvidt begynt på og i dag skal jeg begynne på Stallo av Stefan Spjut. En spenningsbok som virker veldig annerledes og som jeg er temmelig nysgjerrig på.

Og i helga har det regnet litt for første gang i år. Det har vært litt tørt i Trøndelag for tiden, så godt med litt regn. Jeg syns regn er koselig. (Og ja, jeg er høstmenneske og trenger ikke snø:)

Det ser ut som du har mye å lese du også. God helg:)

Artig at du kaller en bok med en slik tittel for koselig krim:)

Jeg syns det er mer spennende med delte meninger om en bok en det motsatte:) Ulike meninger gjør bokverden interessant, i hvert fall for min del:)

Noen mennesker lever av å gjøre onde gjerninger ...

På slutten av 70-tallet, nærmere bestemt 1978 i Finsland utenfor Kristiansand, blir innbyggerne redde da det ene huset etter det andre brenner. Disse brannene skjer i løpet av en kort periode, og innbyggerne er redde for at det er en pyroman som herjer vilt. Men hvem er pyromanen? Er det noen utenfra eller er han/hun iblandt dem? Og vil denne personen noen gang bli avslørt?

Jeg har aldri lest en bok om pyromaner før og en gang må være den første ... Så, hvorfor ikke? Og jeg leser jo så og si alt jeg kommer over. Jeg bryr meg ikke noe om at boka vant Brageprisen i 2010. Det er ikke en god nok grunn til at jeg får lyst til å lese bøker. Det er ikke på grunn av at bøker vinner den og den prisen som gjør til at jeg får lyst til å lese en bok. Det er det minste jeg bryr meg om. Grunnen til at jeg ville lese denne boka var fordi plottet virket veldig interessant og at boka også var basert på en sann historie. Det gjorde meg bare enda mer nysgjerrig. Jeg var ikke en gang født da disse brannene i Finsland oppsto, og selv om det var en ukjent sak for min del, så tenkte jeg det ville bli interessant å lese om det. Men dessverre var ikke boka så interessant som jeg hadde håpet. Og heller ikke særlig spennende. Noen partier i boka var småspennende, men ikke nok til å holde på interessen mot siste slutt i ett jafs. Det tok lenger tid. Ikke fordi at jeg er en treg leser, men boka engasjerte meg ikke så mye og jeg tok mange avbrekk, for andre bøker fristet mer i mellomtiden.

Det jeg likte aller best med boka var de delene om pyromanen og husbrannene som oppsto. Det jeg irriterte meg over mens jeg leste var at forfatteren, som kommer fra det stedet, samtidig skrev om seg selv. Skjønner jo poenget hans at han kom derfra, det var hans barndomshjemsted og følte at det var hans plikt å skrive om denne saken. Brannene herjet da han var nyfødt. Og han nevner seg selv mens han skriver om disse brannene. Jeg forstår hans del i boka, men likevel syns jeg ikke at den delen passet inn på en måte. Delene om ham virket litt malplasserte i boka. Det ga ikke noe flyt og derfor opplevdes teksten litt "hakkete". Han får ikke til den flyten som noen andre forfattere får til når de skriver en bok hvor de inkluderer seg selv. Han får ikke til den flyten og å flette det sammen på en naturlig måte. Dessuten syntes jeg at det ble for mye om selve forfatteren.

Jeg ville lese mer om brannene og pyromanen, og det er det mye av i boka også, men jeg skulle ønske jeg fikk vite litt mer om pyromanen generelt. Vi får et lite innblikk i livet hans, men det er bare i grove trekk så skulle ønske jeg fikk litt mer innblikk i barndommen hans og generelt om livet hans. Jeg syns det ble litt for lite informasjon. Så jeg ønsket virkelig å vite mer om ham. Det vi får vite er litt lite.

Før jeg brenner ned har høstet mye skryt og jeg hadde lenge ønsket å lese noe av Heivoll. Men dessverre ble ikke Før jeg brenner ned den boka jeg hadde ventet meg. Ingen tvil om at Heivoll kan å skrive, men for meg så ble skrivemåten hans litt kjedelig og da ble også opplevelsen av boka noe langtekkelig. Alt i alt var den verdt å lese, men dessverre er det ingen bok som setter noe spesielle spor. I hvert fall ikke i denne leseren.

Ærlighet varer lengst?

Pat Peoples blir endelig skrevet ut av psykiatrisk klinikk. Betingelsene er at han må bo sammen med foreldrene, fremdeles gå til psykiater en gang i uka, og holde seg unna seg unna ekskona Nikki. Å holde seg unna ekskona velger Pat å kalle for atskillsestiden. I mellomtiden trener han, løper han og prøver sitt beste med å være snill fremfor å ha rett. Målet hans er å starte på nytt igjen med ekskona som han savner så sårt. Men det foreldrene og broren hans, Jake ikke våger å si høyt, er at Pat har vært inne i psykatrisk klinikk i fire år og ikke åtte måneder (noe de bare sier for å skåne ham), og de tør ikke å si høyt at ekskona Nikki, har giftet seg på nytt og stiftet sin egen familie. Samtidig lider Pat av hukommelsestap, og husker ikke den egentlige årsaken til at han ble lagt inn "på det fæle stedet", som han selv kaller det.

I mellomtiden går han på piller, moren hans er gluet i familien og prøver å holde en slags fasade, faren hans snakker nesten aldri med eller til han, og broren hans Jake og Pat blir sakte, men sikkert kompiser igjen. Det de har til felles og faren er at de er supportere for det amerikanske fotballaget Eagles. Og faren hans snakker og er bare litt positiv kun når laget vinner. Samtidig prøver Jakes og Pats felles venner å prøve å gjøre livet til Pat så normalt som mulig igjen. Men hva skjer når og hvis Pat får tilbake hukommelsen, finner ut at Nikki er gift på nytt og han møter en kvinne som bor i samme strøket som han selv og er nesten like forskrudd som ham? Vil det komme noe godt ut av denne suppa?

Jeg visste på en måte ikke hva denne boka ville gi meg eller om den ville gi meg noe i det hele tatt før jeg begynte å lese. Jeg visste om den på grunn av at jeg vet at den er allerede har blitt filmatisert. (Virker som om alle bøker blir filmatisert nå om dagen ...). Men det var noe med konseptet som gjorde meg nysgjerrig. Nysgjerrig nok til å lese boka selv om jeg ikke visste helt hva den gikk ut på bortsett fra at dette ville nok bli en sprø bok, og det var det også. Av mange grunner. Boka består av mildt sagt mange sprø personer, sprø handling, og sprøe situasjoner. Man vet aldri hva som er normalt og ikke i denne boka. Og familien Peoples må være den sprøeste familien jeg har lest om på lenge og på en underholdende og litt trist måte. Man vet aldri hvor man har disse personene. Og selv om handlingen var meget forutsigbart var det likevel spennende å lese om dette rare persongalleriet.

Det eneste som jeg ikke var interessert i var at det dreide seg mye om amerikansk fotball. Jeg vet at det er et viktig poeng med hele boka, men litt slitsomt å lese om det hvis man ikke er interessert i amerikans fotball selv (sier jeg som satt oppe hele natta for å se Superbowl i forrige måned. Men jeg skylder på søvnmangel. Sliter med søvn for tiden ...) Så de partiene var litt kjedelige og det jeg prøver å si når det gjelder denne boka, så likte jeg karakterene bedre enn selve handlingen. Vet ikke om at er et bra eller et dårlig tegn, men det er ganske sjeldent at når jeg leser i en bok og liker karakterene bedre enn handlingene for som regel er det omvendt.

Men selv om Kjærlighetens galskap ikke ble helt den boka jeg hadde forventet, så var det likevel ikke bortkastet tid å lese den. Boka består av temmelige sære karakterer med litt underholdende og alvorlige dialoger. Så selv om jeg ikke likte selve handlingen helt, så følte jeg at det var verdt å lese boka selv om det dessverre ikke ble en av mine favoritter.

Jeg også og jeg syns det er mer interessant å lese delte meninger om samme bok en motsatt:) Skape en slags debatt om det på en vennlig måte.

Jeg trivdes på den arbeidsplassen jeg var selv om det er en attføringsbedrift som skal hjelpe meg videre i arbeidslivet. Så selv om jeg vet at jeg ikke kan være der lenge siden det er et rulleringssted så vil jeg gjerne tilbake. Jeg vet jeg skal tilbake dit og få være der en stund når jeg har blitt frisk, men de mener det er for tidlig å sette meg på en venteliste ennå så da må jeg bare vente da. For de er de eneste bedriften som er en attføringsbedrift nærmest der jeg bor som skal hjelpe meg videre ut i ordinær jobb. Kjekt å vite at jeg skal få komme tilbake og få være der på begrenset tid, men hvis jeg fikk velge selv kunne jeg gjerne ha jobbet der for bestandig, men det er dessverre ikke slik det funker. Men jeg prøver å se det positive i det at jeg får i hvert fall komme tilbake dit når helsa er blitt bedre og selv om det er på begrenset tid å få være der selv om jeg får komme tilbake. Det er synd at det er en attføringsbedrift for jeg kunne ha gjerne ha tenkt meg en fast jobb, men det er dessverre ikke en slik arbeidssted.

Jaja, livet kan være komplisert noen ganger.

Jepp, blandet drops er kjekt noen ganger selv om mørkt litteratur er min favorittsjanger, men samtidig så liker jeg å lese mye variert. Utforske sjangre litt nærmere for man vet jo aldri hva man kan komme over:)

Har ikke kommet så langt i Til Jacobs forsvar ennå, men de få sidene jeg har lest er spennende:) Så tror kanskje du vil like den? Det tok mange år før jeg godtok Min kamp bøkene jeg også, og selv om jeg trodde at det kanskje ikke var noe for meg er jeg likevel kjempeglad for at jeg tok sjansen. Elsker hans skrivemåte, spesielt observasjonsevnene hans. Det er nesten som om han forteller historiene direkte til deg.

Før jeg brenner ned av Heivoll er jeg ikke helt overbegeistret for selv om den har fått mye ros. Det er en ok bok, men føler meg ikke direkte fascinert eller tatt av spenning. Så er spent på sluttresultatet.

Jobbkontrakten min gikk ut den andre januar og prøver å koble ut med at jeg "egentlig ikke er arbeidsledig, bare langtidssykmeldt", men det funker bare ikke. Disse to kombinasjonene er ingen real blanding og nå for tiden føles livet ut som en bitter suppe. Man vet ikke hvor man skal begynne eller hvor lang tid det tar. Det er det som er det verste. Livet føles ut som en eneste stor venteværelse og det er kvelende ...

Etter en liten nedtur med leselysten i to uker så har den i denne uka kommet så smått tilbake... Og godt er det for jeg blir så apatisk når leselysten forsvinner. Det er en av de få hobbyene jeg har. Så det er godt å lese litt igjen i stedet for å bare se på bøkene.

Så langt denne uka har jeg lest De 500 av Matthew Quirk. En skuffende thriller som var litt for tam for min smak. Og jeg er godt i gang med Kjærlighetens galskap av Matthew Quick. Den underligste boka jeg har lest på lenge og ikke minst den underligste hovedpersonen jeg noen gang har lest om. Tipper jeg blir ferdig med den i kveld.

Og jeg skal fortsette i Før jeg brenner ned av Gaute Heivoll og ennå holder meg på med Min kamp 6 av Knausgård. Grunnen til at den siste boka i den serien tar så lang tid er fordi at den er på 1120(!) sider så derfor tar det litt tid før jeg blir ferdig med den. Samtidig vil jeg at den skal vare for det blir så vemodig å avslutte Min kamp - serien. Tror ikke jeg blir ferdig med den i helga, men har ingen hastverk heller. Bøker skal nytes:)

Og hvis jeg har tid til overs i helga, noe jeg har jeg som er langtiddsykmeldt og arbeidsledig (en forferdelig kombinasjon) kommer jeg nok til å begynne på Til Jacobs forsvar av William Landay.

Så her er det litt roman og thrillere. Blandet drops. Må jo lese litt variert selv om mørk litteratur er min favoritt.

Ellers er jeg meget glad for at OL er over og at det er mer å finne å se på tv-skjermen og at februar snart er over, og det er ennå ikke slik. Håper det holder seg sånn:)

Ellers sliter jeg med humøret, men det skjer jo når man gror fast hjemme uten å ha noe fornuftig å ta seg til:)

God helg til deg også:)

Kan man i det hele tatt stole på noen?

Faren hans er i fengsel, moren er død og broren er kriminell. Selv jobber Mike Ford hardt for å ikke komme i dårlig miljø, og få livet på rett spor. Han har studert ved Harvard College med andre toppstudenter, og han vil satse stort i livet. Etter Harvard - tilværelsen, etter mange års slit med jusstudier, ser lykken til å smile for Mike. Han blir ansatt i The Davies Group i hovedstaden Washington D.C. Der jobber han som politisk lobbyist. Han jobber for en meget karismatisk sjef som vet hva han vil og som tror han "eier hele verden". Mike er til og med så heldig å få jobbe for en mann og et firma som er villig til å gi ham alt han vil ha. Alt fra hus til bil, dyre reiser og hva man enn måtte ønske seg. Men alt har sin pris. Når Mike blir satt på en spesiell sak må han velge om han må trekke frem sin tidligere kriminelle ferdigheter, da han var kriminell med sin bror og gjengen hans eller satse på den lovlige siden? Hva skal han gjøre når han finner ut at firmaet han jobber for ikke er så lovlydige av seg de heller? Skal han gå i mot dem eller late som ingenting?

Det er sjeldent at jeg bruker 20 dager eller mer på å lese ut en bok, men i noen tilfeller skjer det. Det gjorde det med denne. Grunnen er ikke at jeg leser tregt, men når ikke bøker engasjerer meg så har jeg en tendens til å utsette dem ved å lese litt mer i andre bøker i mellomtiden. Men før eller senere må jeg og jeg vil bli ferdig med bøker jeg har påbegynt, enten jeg liker dem eller ikke for jeg liker ikke å avbryte/gi opp bøker. Jeg gjorde det få ganger for mange år siden, men det ga meg bare dårlig samvittighet. Så nå fullfører jeg alle bøker jeg begynner å lese enten jeg liker dem eller ikke.

Denne falt ikke helt smak hos meg fordi den var ikke så hardbarket og medrivende som jeg hadde håpet på. Og jeg ble dessverre ikke helt fortrolig med skrivemåten heller. Istedet for å gå dypere inn i handlingen og situasjonene som oppstår, forklarer forfatteren dette med noe som ligner som oppsummering eller betraktet i ettertid istedet for å beskrive som det er der og da. Savnet at forfatteren ikke gikk dypere inn i ting og heller beveget seg rundt det. Han gikk ikke inn i følelser, eller særlig generelt i fortiden til mange av karakterene eller noe som helst. Bare forklarte ting rundt alt det som skjedde i stedet for det som hendte der og da. Dermed ble skrivemåten hans meget tam og lite troverdig med tanke på at dette er en blanding av thriller og spenningsbok. Syntes ikke at boka inneholdt noen av delene. Følte heller ikke at jeg fikk tak på noen av karakterene. Det virket som om forfatteren var mer opptatt av selve handlingen istedet for å bygge opp karakterene sine på en troverdig og menneskelig måte. Det virket ikke som om det var særlig viktig så det var vanskelig å forestille seg dem. Som personligheter var de lette å oppfatte, men hvordan de så ut var vanskelig å få tak på. Så de ble mer som skygger i handlingen for min del. Jeg klarte ikke en gang å like hovedpersonen heller noe særlig. Maken til snobbete fyr skal man lete lenge etter, Skjønner jo at det er stormannsmiljø han vanker i som sitter på makta og er noen skikkelig selvdiggere, men likevel. Det eneste jeg likte så vidt når det gjaldt hovedpersonen var at humoren hans var en smule sarkastisk. Ellers var han bare irriterende som alle andre i bøkene. De var i alle fall bare irriterende for min del.

Matthew Quirk sammenlignes med John Grisham (har aldri lest noe av ham, men vet at han skriver i samme sjanger) og om Matthew Quirk er det nye stjerneskuddet i thrillersjangeren, gjenstår å se. For meg er han nok ikke det. Dette ble dessverre ikke den hardbarkete thrilleren jeg hadde ventet meg. Istedet fikk jeg en tørr, uengasjerende og en langdryg leseopplevelse.

De 500 blir til film. Så da håper jeg at filmen blir mer spennende enn boka!

Du er ikke den eneste som er glad i historier fra virkeligheten, spesielt hvis det er noe mørkt og dystert. Da er jeg interessert og jeg er merkelig sådan. Har ikke kommet så langt i Før jeg brenner ned ennå, men jeg liker det jeg har lest så langt:)

Grunnen til at jeg sikkert ikke liker Gillian Flynns bøker er vel at jeg har lest så mye av den sjangeren at det ikke er noe som oiverrasker meg lenger, og dessuten falt jeg ikke helt for hennes skrivemåte. Hun ble for meg ikke helt det store.

Filmatiseringer blir sjeldent bra, eller vanskelig å måle seg mot bøkene i hvert fall. Bøkene er som oftest bedre og jeg liker å lese bøkene før jeg ser filmatisering. Det er den riktige rekkefølgen som meg. Men som oftest, bøkene er bedre enn filmatiseringer. Det har jeg opplevdt mange ganger:) Så dessverre ble jeg skuffet over Hypnotisøren filmen også, men boka derimot var meget spennende!:)

Jeg leste den ferdig tidligere denne uka og jeg er en kresen leser, men denne ble jeg positivt overrasket over. Kos deg:)