Bokelskere.no

Er det mulig å komme seg etter en tragedie?

Fred har gjennomgått noe traumatisk, og den hendelsen har tæret på og forandret ham. Han husker ikke selve tragedien, men han vet at ting ikke lenger er det samme. Han er oftest for seg selv og har ukentlig kontakt med søsteren, Lisbeth. Han er ofte ved sjøen, og til daglig oversetter han tekniske bruksanvisninger. Det er ikke helt det store som skjer i livet hans med andre ord. Det er stille og rolig. Noe forandrer på nettopp det. Han får lapper med kryptiske meldinger når han minst venter det, og en dag møter han en kvinne og hennes datter, som gjør stor inntrykk på ham. Hvem sender ham disse lappene, og vil han huske på hva som traumatiserte ham?

Noe skal skje er en liten roman på bare 186 sider. Vi blir kjent med denne unge og sårbare mannen, som har sine utfordringer i livet, men lar livet gå sin gang. Vi får et innblikk til hans forhold til søsteren som er et stødig og tillitsfullt forhold. De støtter hverandre på godt og vondt. Dette er snakk om en mann som ikke har mange i livet sitt, men det virker heller ikke som han er preget av akkurat det. Han klarer seg fint selv. Han er en stille og rolig fyr. Han virker som en skygge av seg selv. Man får litt sympati for ham.

Morsomme tilfeldigheter
Hva er det med bøker om hukommelsestap egentlig? Dette er den andre boka på under en måned jeg leser om en hovedperson som mister hukommelsen. Det skjedde også i We Were Liars av E. Lockhart. Et morsomt og rart sammentreff, egentlig. Selv om begge bøkene handler om hukommelsestap er We Were Liars og Noe skal skje helt forskjellige bøker. Det med disse mystiske lappene minner meg litt om Velocity av Dean Koontz, men Noe skal skje er ikke like drastisk som Velocity.

Til tross for at dette er en kort bok, er det ikke mye som skjer. Dette er en rolig roman som er lavmælt og mystisk på samme tid, likevel blir det aldri noen høydepunkt eller noe som etterlater seg sterke inntrykk. Man blir litt kjent med Fred, og man får et slags inntrykk av folkene som har vært og er i hans liv, men kunne ha tenkt meg mer bakgrunnshistorie av alle sammen fordi man får ikke noen forhold til dem. Til og med Fred blir noe blass på en måte. Mer bakgrunnshistorie og dybde i karakterene hadde vært noe, og det ville ha gitt større innblikk i både hans og de andres tilværelse. Det hadde gjort nytte for å påvirke denne leseren i større grad.

Noe skal skje er en sårbar og liten bok om å finne seg selv, se helheten i ting og finne et sted hvor man føler seg hjemme. Den handler rett og slett om å finne roen i seg selv, hvis det er mulig. Det er en god bok med et godt utgangspunkt, men jeg kunne ha tenkt meg mer personlighet i alle karakterene og noe mer opprivende, for boka kan bli vel stillegående.

Fra min blogg: I Bokhylla

E. Lockhart (eller Emily Jenkins, som hun egentlig heter) har skrevet en bok det har blitt mange delte meninger om. We Were Liars er både høyt elsket, og hatet, slike bøker trigger alltid min nysgjerrighet.

Derfor måtte jeg bare lese denne. Ikke bare på grunn av alle de delte meningene, men også fordi plottet er en roman blandet med et mysterie, og jeg er jo svak for mysterier. Til tross for at jeg var noe skeptisk da jeg kjøpte denne, trodde jeg kanskje det ville være en bok for meg. Det skader jo ikke å prøve.

Er det mulig å stole på andre enn seg selv?
I We Were Liars møter vi en noe uvanlig familie som gjør alt for å holde på fasaden. Storfamilien heter Sinclair. De er rike, har fine vaner og hver sommer møtes de på familiens private øy. For et par somre siden, skjedde det en ulykke som gjorde at hovedpersonen Cadence fikk kraftig hukommelsestap, og store hodeplager. Ofte må hun lide seg gjennom endeløse hodepiner. Hun vet ikke hva som skjedde henne på familiens øy for litt tilbake. Når hun spør får hun ikke vite noe. De trøster henne med at hun kanskje vil huske med tiden. Vil hun noen gang få hukommelsen tilbake?

Dette er en type bok hvor man får mulighet til å se for seg mange teorier mens man leser, og kan bli noe småspent underveis om man har rett eller ikke. We Were Liars er også en sånn bok som kan leses om igjen senere hvis det er ønskelig, og se etter hint og detaljer som kanskje ble oversett etter at den ble lest for første gang.

Ikke helt det store
Det jeg likte aller minst med boka er "løsningen", selve twisten som egentlig ikke var noen twist. Det kom ikke som noen sjokk, så jeg ble ikke sittende med hakeslep etter at boka ble ferdiglest. Løsningen, eller denne twisten ble noe simpelt og er en slags løsning som jeg ikke helt liker. Jeg hadde heller ingen forventninger til denne boka eller forestilt meg hvordan den ville være, men var mer nysgjerrig på hvorfor den fikk så mange delte meninger. Også fordi den inneholdt et mysterie. En annen ting jeg ikke likte helt med boka var karakterene. De var ikke helt håndfaste og vanskelig å relatere seg til. Skjønner godt hvorfor noen falte pladask for denne boka og også hvorfor noen misliker den så sterkt. Det ble bare ikke min type bok i det hele tatt. Ikke fordi jeg er "for gammel" til å lese boka. Jeg liker å lese ungdomsbøker for å se hva dagens ungdommer liker å lese. Det skader ikke å holde seg litt oppdatert. Men må si at jeg har lest mange flere ungdomsbøker som er bedre enn We Were Liars. Jeg respekterer selvfølgelig også de som liker denne og andre bøker jeg ikke har likt. Lesing er jo en personlig opplevelse, så det gjør ikke meg noe at andre liker We Were Liars.

Ellers er det ikke så mye mer å si om We Were Liars. Som nevnt tidligere er dette en bok det er best å lese uten å vite så mye om på forhånd, for det skal ikke mye til før noe avsløres, og det vil jeg helst unngå. Ingen vil jo ødelegge moroa for andre. Les og døm selv.

Fra min blogg: I Bokhylla

Saturday er kanskje den underligste boka jeg har lest så langt i år, og jeg ville svært gjerne like den, men fikk det ikke til.

Grunnene er mange, men det tar jeg litt senere. Først litt om hva boka handler om. I denne boka foregår handlingen i London 2003, lørdag den 15. februar. Det er stor protest mot krigen i Irak, og vi får innta et døgn i Henry Perownes liv. Henry Perowne er en veldig privilegert mann som lever et godt liv, får god lønn (han er en dyktig nevrokirurg) og har kanskje alt det man ønsker seg. Han bor i en veldig fin leilighet, er gift og har to voksne barn som også gjør det veldig bra. Han kunne egentlig ikke ha hatt det bedre. Lørdagsmorgenen 15. februar ser han ut av soveromsvinduet. Han ser et fly og det virker som det er i ferd med å styrte. Senere samme dag er han på vei for å spille squash. Det er ikke lett med tanke på at det er mange som er ute og demonstrerer mot krigen. Han blir involvert i en trafikkulykke. Ikke i en alvorlig ulykke, men i den anledning møter han Baxter. Baxter er det motsatte av Henry. Baxter er en hissigpropp. Av en eller annen grunn føler Baxter seg fornærmet av Henry, og det foran kompisene hans. Det fører til at Baxter ønsker hevn, og han dukker opp uventet hjemme hos Henry ...

Ikke den boka jeg så for meg
Jeg liker bøker om hevn og råskap, det er både fascinerende og spennende, så trodde dette var en bok for meg, men slik ble det ikke. Dette er en bok hvor alt skjer i slow motion. Det går i sitt eget tempo. Man blir godt kjent med karakterene og man får et godt innblikk i livsstilen deres, men samtidig er det vanskelig å sette seg inn i alt, for det meste i boka er for godt til å være sant. Henry og hans familie er som sagt ganske vellykede; de gjør det bra og det er ingen sorte får i den familien, virker det som. Dermed blir det noe vanskelig å gi denne familien sympati. Det blir for mye barbieverden der alt er perfekt. Et glansbilde. Det blir ikke spesielt realistisk for meg. Man blir ikke kjent med dem på en menneskelig måte eller hvordan jeg skal forklare det. Det er nesten som å lese om en blanding av barbier og roboter istedet for mennesker. Hvor er den mennekelige siden? Det er også søtt at Henry setter sin kone så høyt og at de fremdeles etter mange år har dype følelser for hverandre, men til tider blir det litt vel amerikansk, til tross for at boka ikke er amerikanisert på noen måte, da alt foregår i London, men dere skjønner sikkert hva jeg mener? Uansett, man klarer ikke å ta det helt alvorlig. Baxter er kanskje den mest levende karakteren i boka. Ikke spesielt godt likt, men han er levende og dermed blir man bedre kjent med ham, enten man som leser vil det eller ikke. Han blåser liv i denne stillegående romanen.

Når man ikke liker noen i persongalleriet ...
Persongalleri og handling er omtrent like viktige faktorer for meg i bøker, men hvis det er en bok der jeg ikke liker noen av karakterene på noen måte, er det vanskelig å sette pris på andre aspekter i en bok også. Slik er det i hvert fall for meg. Det er også rart at jeg synes denne boka er for detaljrik da jeg liker forfattere som Stephen King og Karl Ove Knausgård, som er meget detaljrike. Mange detaljer har ikke plaget meg tidligere, ikke langsomme handlinger heller, men dette ble vel langsomt, nesten som å se på sneglevandring.

Dette er kanskje den korteste anmeldelsen jeg har skrevet på en god stund, men slik blir det denne gang. Saturday er en kort bok hvor det er både mye og lite som skjer, alt ettersom hvordan man ser på det. Det er ikke så mye mer å si, egentlig. Er bare lettet over å være ferdig med den. Til tross for at dette var en bok på bare 279 sider. Det ble på en måte en annen bok enn det jeg trodde og håpet den var. Boka er i det minste relevant og gir et eksempel på hvor voldelig og skjør verden er. Forfatteren beskriver det på en realistisk måte.

Jeg har lest en bok av Ian McEwan tidligere og det er Barneloven. Må si at jeg likte den bedre. Har også boka Ved Chesil Beach av samme forfatter stående ulest i en av mine mange bokhyller. Den har stått der ulest i mange år, og til tross for at jeg ikke likte Saturday, får jeg på en merkelig måte litt lyst til å lese Ved Chesil Beach også.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det var ment som litt ironi og for å starte en åpen diskusjon, så vet godt hva som er "galt" med boka :) Heldigvis skriver John Hart bedre, som f.eks når det gjelder Ved elven og Brødrene fra Iron House :)

Herlig dystert og sterk oppfølger som virkelig gjør inntrykk.

En sjelden gang blir man helt stum
Jeg har lenge prøvd å skrive denne anmeldelsen, men ordene sitter fast. Jeg finner bare ikke de rette ordene og det er sjeldent det skjer når jeg skal skrive noe. Jeg kan begynne med å si at The Gunslinger, den første boka i serien, og denne er en av mine favoritter fra The Dark Tower så langt. Jeg liker vanligvis ikke oppfølgere noe særlig da de ofte blir mye av det samme og det er ofte lite utvikling, men her er det det motsatte. Jeg sier det ikke bare fordi denne serien er skrevet av min forfatterhelt, Stephen King. Selv om han er min favorittforfatter så har jeg ikke likt alt det han har skrevet. Grunnen til at jeg har likt disse oppfølgerne så godt i motsetning til mange andre serier jeg har lest, er at her er ting alltid i utvikling, nye hendelser oppstår, nye karakterer dukker opp, og man mister ikke interessen; den fornyes. Ofte i oppfølgere dør interessen som regel bort, men i denne serien blir den stadig vekket, noe som er sjeldent i serier generelt. Istedet for å gå lei, vil man ha mer. Det er en sjeldenhet når det gjelder trilogier og serier.

I Wolves of the Calla ankommer Roland og hans trofaste venner landsbyen Calla Bryn Sturgis. Denne byen er terrorisert av innpåslitne ulver som stjeler deres småbarn. De trenger all den hjelpen de kan få for å beskytte innbyggerne, og det er da Roland og hans gjeng ankommer landsbyen. De ankommer på rett tidspunkt. I dette samfunnet fødes det uvanlig ofte tvillinger. "Ulvene" som ikke er helt vanlige ulver i Kings verden, kommer og kidnapper alltid den ene tvillingen, og lar den andre være igjen. Denne byen er lei av disse "ulvene". Klarer de å bekjempe dem denne gang? Og en ny karakter dukker opp i serien, nemlig Callahan som gir et friskt pust i serien og for oss King nerds er han også kjent fra Salem's Lot som ble utgitt i 1975. Det er en enkeltstående bok som ikke tilhører denne serien, og King er kjent for at forskjellige karakterer dukker opp igjen i forfatterskapet hans. Salem's Lot er en av mine favoritter og Pet Sematary er storfavoritten for meg av King og min all time favorittbok, men nok om det. Callahan gir serien et nytt løft og det var veldig spennende å lese om ham.

Lettlest og fengslende serie
Jeg har ikke lest all verdens fantasy. I de siste fem eller seks årene har jeg lest litt fantasy og da helst urban fantasy. Jeg har ikke lest så mye "avansert" fantasy. Jeg var en smule skeptisk i begynnelsen om at denne serien kanskje var en avansert og forvirrende bokserie, men det er den ikke på noen måte. Det er mye detaljer (Stephen King er en spesialst på det og det er en av grunnene til at jeg liker ham så godt), og det er mye rart som skjer underveis, men man mister ikke tråden underveis, og bøkene er veldig lettleste til tross for at de er noe store. Det virker ikke så slitsomt som man først får inntrykk av.

Er det noe King aldri slutter med er at han aldri slutter å overraske meg. Jeg har lest mye av ham fra jeg var veldig ung og fremdeles klarer han å overraske meg med å ta nye vendinger, og samtidig være nyskapende. For meg virker det som om han aldri går ut på dato. Dette er en veldig rå og sterk oppfølger som gjør at jeg bare gleder meg enda mer på fortsettelsen. Jeg kunne ha skrevet så mye mer om Wolves of the Calla, men velger å skrive litt diffus siden dette er en oppfølger. Dette er som sagt tidligere, en bokserie som bør leses og oppleves istedet for å lese om. Det er en av de råeste seriene jeg har lest på lenge og det er heldigvis flere bøker igjen av serien og Rolands jakt etter det mørke tårn. Neste bok heter Song of Susannah.

Fra min blogg: I Bokhylla

Noen ting forandrer seg aldri, og godt er det.

Folkekjær tegneseriehelt
Pondus har i mange år vært å se i tegneseriehyllene her til lands, noe jeg skjønner godt. Selv om jeg ikke er blodfan, så er han en folkekjær tegneseriefigur som gjenspeiler situasjoner som kan være lett å kjenne seg igjen i. Han er festlig og kommer ofte med gode poeng, som å fikse alle vinduskarmene i stedet for å se på vintersport. Der har vi i hvert fall noe til felles. Pondus og jeg hater vintersport.

I denne utgaven sliter Pondus blant annet litt med midtlivskrise. Han får beskjed om å bytte deres gamle bil med en ny familiemobil, men ender opp med å kjøpe en Batmobil. Noe som ikke faller i god jord hos hans kjære. Denne utgaven gir oss også et godt skrekkeksempel på hvorfor man ikke skal eksperimentere med botox og den type ting. Mange andre rare, frekke og gøyale situasjoner oppstår med og rundt Pondus i 15 Tenner i En Pose.

Vulgære tegninger
Tegningene til Frode Øverli gir de crazy situasjonene en ekstra fin vri og snert. Figurene hans blir bare mer og mer groteske, og det fins ingen hemninger hos noen av dem. Dette er ingen tegneserie for de sjenerte. Jeg har sansen for at de har på kanten humor og kødder med det hverdagslige. Dette er ikke karakterer som tar seg selv så veldig høytidelig. De gjør narr av seg selv rett som det er og har svar på det meste.

Det er mye som kan sies om Pondus og gjengen hans, men de må oppleves for å skjønne hva slags karakterer de er. Personlighetene deres er ikke A4, akkurat og de byr på mye humor, galskap og utfordringer. Man blir glad i dem uansett. Må se jeg likte 15 Tenner i En Pose hakket bedre enn Fjorten av samme sorten. Denne utgaven hadde mer snert og enda mer humor. En humor som treffer. Spesielt morsomt er det å lese om forholdet til Pondus og Beate. Hennes tålmodighet settes ofte på prøve. Så her er det mye å glede seg til.

Fra min blogg: I Bokhylla

En av de bedre skrekksamlingene på en god stund.

Mørke skrekkhistorier fra hele verden
Er det noe jeg aldri går lei av så er det horror. Horror har alltid vært en del av meg både i bokformat og filmformat. Mye i horrorsjangeren er bare tull, men det er også noen godbiter som er med å løfte sjangeren. Det er ikke alt i horrorsjangeren jeg liker, men har sansen for det overnaturlige, hjemsøkte hus/steder, vandrehistorier og skrekkhistorier. Det er min type horror. Dette er en bok som undertittelen sier, en samling av skrekkhistorier fra hele verden og forfatterne har utnyttet verdenen veldig godt. Ofte når jeg leser skrekksamlinger som er fra forskjellige land er det ofte bare fra et kontinent eller utvalgte land i nærheten av forfatterne, men her har de virkelig utnyttet store deler av verden, og det er godt å se. Norge er ikke nevnt i denne samlingen, men det er Island og Tyskland. Andre land som disse skrekkhistoriene stammer fra er; Usbekistan, USA, Spania, Japan, Irak, England, Russland, Kina og Mexico. Alt i alt består denne skrekksamlingen av tjueto historier og noen av historiene er fra samme land.

Ask the Bones består som sagt av tjueto skrekkhistorier og mine topp tre historier er: The Bloody Fangs som er fra Japan, Beginning with the Ears fra Irak, og Fiddling with Fire fra USA.

The Bloody Fangs er om en gutt som er opptatt av å tegne katter. Han tegner katter overalt med det han kan finne, og en dag finner han et tempel som er øde. Han bestemmer seg for å vente på de som jobber der (han er en liten gutt som ikke har skjønt at det stedet er øde). Mens han venter, tegner han katter på veggene. Mørket faller på og han føler seg truet av et eller annet og gjemmer seg. Han hører noen komme inn, det høres ut som et dyr, og det virker som det er slagsmål mot andre dyr. Det viser seg for at kattene på veggene har blitt skremmende levende.

Beginning with the Ears handler om en familie som nesten ikke eier noe og må finne et sted å være og jobbe for å få mat. Mannen i familien drar ut på leting etter jobb og han støter på noen som hevder å være en slektning av dem. Hun tilbyr dem å bo hos henne og der kan de spise så mye de vil. De takker ja til tilbudet. En dag overhører kvinnen i familien noe deres slektning sier til hennes kyr mens hun melker, at hun skal spise denne familien. Kvinnen advarer mannen sin om det hun har hørt og forlanger at de drar, men han nekter, noe han kommer til å angre på ...

Fiddling with Fire er om en gutt som øver med fiolinen sin på en kirkegård midt på natta og føler seg aldri bra nok. Selveste djevelen dukker opp, og gutten får høre hvor vakkert han spiller, og skulle ønske han hadde det samme talentet. Djevelen lover gutten dette spilletalentet så lenge han selger sin sjel, men er han villig til det?

Dette er altså mine favoritthistorier fra boka, men boka inneholdt mange andre gode historier også. Jeg likte ikke alle, men de fleste var gode. Jeg likte omtrent 18 av de 22 historiene. Til tross for at dette er en kort bok på bare 145 sider, er det med mange realistiske og gode illustrasjoner av David Linn. Det er med på å skape det lille ekstra og gjør boka mer stemningsfull.

Mer dystert enn skremmende
Det som er greia er at disse skrekkhistoriene er ikke spesielt skrekkelige, men heller dystre.Historine hadde ikke den grøssende faktoren jeg ønsket meg, men de byr på mye dysterhet og gode poeng. For min del ble det mer humoristisk enn skremmende. Ikke noe negativt med det for jeg likte boka godt. Jeg bare savner å lese noe som er ordentlig skremmende slik at man nesten ikke føler seg alene når man leser og føle seg fristet over å se over skulderen, bare for å være sikker på at man er trygg. Jeg savner å lese skrekk som får det til å gå kaldt nedover ryggen og nakkehårene til å reise seg. Det er lenge siden sist.

Ask the Bones ble ikke helt den skrekkelige leseopplevelsen jeg hadde håpet på, men dette er en underholdende samling med både humor og en stor dose vittighet. En fin bok for både ungdom og voksne som er interessert i denne sjangeren.

Fra min blogg: I Bokhylla

En fin og godvond bok om identitet og sorg.

George (eller Georgia som hun egentlig heter) har nettopp mistet sin mor og hun vet ikke helt hvordan hun skal bearbeide sorgen. Hun tenker ofte på henne og hun tenker også mye på en kunstner som hennes mor ofte nevnte. I mellomtiden prøver hun så godt hun kan å holde resten av familien samlet i denne vonde tiden.

I den andre delen av boka er om kunstneren Francesco del Cossa, som moren til George var så fascinert av. Dette er en type bok som består av to deler. I den ene delen møter vi George som bor i England (tiden hun befinner seg i er 60-tallet), og som ofte ser tilbake deres siste ferietur. Hun prøver å forstå hvorfor moren hennes var begeistret for denne Francesco del Cossa, en italiensk kunster fra 1400 - tallet. Denne kunstneren er ikke voldsomt kjent, ingen vet så mye om henne og George har lyst til å lære seg å forstå hvorfor moren hennes var så opptatt denne kunstneren. Det er som om Geroge prøver å finne helhet i noe.

Annerledes skrivemåte
Dette kan være noe komplisert og vanskelig bok å komme seg inn i med det første for forfatteren har en veldig annerledes måte å skrive på. Teksten er på en måte ukonstruert og kan oppleves som svevende, derfor kan det bli uvant å komme seg inn i teksten, men så fort man venner seg til denne fortellermåten går det som en lek. I begynnelsen var jeg ikke helt sikker på om jeg likte denne skrivemåten fordi da virket det noe rotete og man blir uengasjert underveis. Det rare var at da jeg endelig ble vant til denne skrivemåten gikk lesingen av seg selv, og skjønte ikke hvorfor jeg strevde med å få til flyten i begynnelsen. Det er ingen tvil om at Ali Smith skriver på en spesiell måte. Noen liker denne stilen og andre ikke. Jeg likte det ikke med det første, men etter at jeg kjempet meg gjennom noen sider så ble det både en underlig og fascinerende skrivemåte å lese. Den opplevdes som noe rotete i begynnelsen, men så åpnet det seg etter hvert. Det er ingen tvil om at Ali Smith er kreativ for det er ikke bare måten hun skriver på som gjør at hun skiller seg ut som forfatter, men også måten hun deler opp boka, og hvordan de etter hvert snører seg sammen til en helhet. Dette er ingen typisk fra A til B bok.

Liker at forfattere tar seg kunstneriske friheter
Personlig likte jeg del to bedre enn den første delen. Kanskje fordi jeg er kunstinteressert selv, og har vært tidligere kunstelev. Uansett, var den delen mer interessant å lese enn den første. Jeg liker George og hennes sære humor, men del to ga meg så mye mer. Man vet jo fra før hvor hardt det var å få seg utdannelse og jobb før i tden, og hvor mye likestilling har forandret seg med årene, men likevel er det litt fort å glemme at det var hardere kår før i tiden på mange måter siden vi har det så godt den dag i dag. Da er det greit med en slik påminnelse om at det har ikke alltid vært slik. At kunstneren Francesco del Cossa måtte kle seg ut som mann for å studere kunst forteller en hel del om hennes kunstlidenskap og hva hun var villig til å gjøre for det hun brenner for. At hun kledde seg ut som en mann for å få utdannelse er en kunstnerisk frihet fra forfatteren side for som nevnt er kunstneren veldig ukjent og ingen vet noe særlig om henne. Forfatteren lager en versjon av henne som er både spennende og lesverdig. Det er en karakter som gjør inntrykk og det har jeg sansen for.

Hvis du har tenkt å lese denne, så husk å ha tunga rett i munnen de første sidene da det kan være noe forvirrende og når man først kommer over kneika er det verdt det. How to Be Both ville ha fått høyere score av meg hvis den ene delen var like engasjerende som den andre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg liker å lese om vikingtiden og trodde derfor dette ville bli en bok for meg, men det er ikke alltid man går helt overens med bøkene.

Det er ikke det at jeg ikke likte den. Det ble bare ikke den boka jeg hadde forventet meg. I Kvinnen ved jordas kant som er basert på Frøydis Eiriksdatter med noen friheter fra forfatterens side. Frøydis er en veldig eventyrlysten kvinne og vil heller reise enn å være bundet til et sted. Hun vil helst være selvstendig og være sjefen over sitt eget liv, men det er ikke alltid sånn. Hun er stormforelsket i en mann hun ikke kan få og må dessverre gifte seg med en som hun ikke har valgt selv. Hun prøver å gjøre det beste ut av det til tross for at hun har helt andre drømmer. Hun drømmer om å bli som sin far og en av brødrene sine (en halvbror) som hun ser veldig opp til, som ofte har dratt ut på mange eventyr og oppdaget nye steder. Klarer hun å leve opp til egne forventninger og bli til den kvinnen og eventyreren hun drømmer om å være?

En fascinerende tid
Vikingtiden er en fascinerende tid jeg gjerne vil lese mer om. Var flinkere til å lese bøker fra den tiden da jeg gikk på ungdomsskolen. Da leste jeg en del vikingbøker ved siden av all lesingen av Stephen King, Dean Koontz og R.L. Stine. Sånn sett ble denne boka noe nostalgisk, men den bød ikke på særlig mye mer enn det. Jeg hadde forventet meg en del hardbarkede partier og få se vikingenes mørke sider, men i stedet var det en hel del om sex og følelser. Det var ikke bare det som irriterte meg. Jeg klarte ikke helt å ta Frøydis alvorlig. Hun ser på seg selv som en svært viktig person i grunn og digger seg selv litt vel mye, noe som er en smule kvalmende. Hun blir litt for mye av "det gode". Noen karakterer får man dessverre langt oppi halsen og da settes resten av lesingen på prøve. Hun viser jo heldigvis andre sider av seg selv, blant annet at hun er omsorgsfull og ser de andre rundt seg, men likevel klarer jeg ikke helt å like henne. Når man ikke liker hovedrollen i en bok, kan det bli noe traurig å komme seg gjennom boka.

Kvinnen ved jordas kant handlet dog ikke bare om sex og følelser til tross for at det var en stor grad av det, men det var noen hardbarkede partier også. Det ble bare ikke så mye av det som jeg hadde håpet på. Etter omslaget å dømme så tror man jo at dette vil bli en bok full av action. Det ble det ikke. Jeg savnet å lese mer om plyndring og vikingenes makt på sitt verste. Se deres mørkeste side som man har sett på film og i tv-serier, men her får man ikke brøkdelen av det.

Gode karakterbeskrivelser
Det boka skal ha skryt for er gode karakterbeskrivelser. Man blir godt kjent med de fleste og får vite hva slags karakter de består av. Forfatteren klarer å få oss til å like og "hate" de og de karakterene, og det er også lett å se for seg stedene karakterene befinner seg. Hun klarer å skape levende bilder, noe som er veldig viktig. Så sånn sett var det ikke "bortkastet" å lese Kvinnen ved jordas kant. Igjen så sier jeg ikke at dette er en dårlig bok. Det er den virkelig ikke og helt klart verdt å få med seg, spesielt for oss som liker lesestoff fra denne tiden.

Ønsker å lese en bok fra vikingtiden om plyndring og drap, som forteller om den aller mørkeste og brutale siden av vikingene. Det hadde vært noe.

Fra min blogg: I Bokhylla

Stødig grøsser som kunne ha trengt mer fart i begynnelsen.

Dødens øyne er bok to i serien Hjemsøkt som er nyutgivelse av serien som før i tiden het Casino Grøsser. Serien er frittstående hvor både kjente og ukjente grøsserforfattere har bidratt. Disse bøkene ble utgitt både på 80 - tallet og 90 - tallet, og var en av seriene som bidro til å virkelig gi meg leselyst, og bli enda gladere i grøssersjangeren. Jeg leste ikke alle bøkene i serien, men veldig mange av dem og nå gir det meg en ypperlig mulighet til å lese de jeg ikke leste da. Jeg krysser fingre og tær for at hele serien blir utgitt, for det hadde vært ordentlig stas.

En hovedrolle med mange utfordringer
I Dødens øyne møter vi Jennifer. Hun støter på en del vanskelige utfordringer i livet fordi mange får en guffen følelse av å være i nærheten av henne. Hun prøver så godt hun kan å passe inn i livet, men ofte føles det bortkastet da mange mennesker trekker seg vekk eller unngår henne. Det er ikke bare noe hun føler, og de forklarer henne aldri hvorfor. Det er og blir usagt, og magefølelsen stemmer alltid. Det er bare hennes mor og deres husholderske som har et sterkt bånd til henne mens hennes far holder seg litt på avstand. Hvorfor er mange så skeptiske til henne og hvorfor har det en tendens til å skje merkelige ting når hun er i nærheten? Er det noe galt med Jennifer?

I tillegg møter vi inspektør Stavitsky. Det har nettopp vært en underlig hendelse med en innbruddstyv der dødsårsaken er vanskelig å forklare, og under nærmere undersøkelser finner Stavitsky ut at det er ikke første gang Jennifer har vært involvert i et mystisk dødsfall.

Dødens øyne er en blanding mellom grøsser og thriller. Den har noen spennende partier som virkelig holder lesingen i gang, men samtidig er det noe med plottet som er forutsigbart, og at noe av det går som forventet. Savnet enda mer fart og flere overraskelsesmomenter for denne boka hadde et så godt utgangspunkt, spesielt når det gjelder karakterbeskrivelser og handlingen vokste etter hvert.

Morsomt med gammeldags horror
Denne boka ble utgitt for første gang i 1975 og jeg elsker gammeldags horror, både i bok og filmformat. Synes at gammeldags horror er mye mer underholdende enn mye av dagens horror da det har en tendens til å overdramatisere istedet for å fortelle en god historie. Liker horror fra 30/40 - tallet til 90 - tallet. Det er jo noe bra horror fra vår tid også, men det er sjeldne perler. Litt morsomt at boka ble utgitt samme år som en av mine favorittfilmer;The Rocky Horror Picture Show.

Selv om dette ikke ble noen favorittbok hos meg, så ga Dødens øyne meg lyst til å lese noe mer av Bari Wood og undersøke forfatterskapet hennes nærmere.

Fra min blogg: I Bokhylla

Avslappende og koselig med romanserier av og til.

Mamma abonnerer på Hjemmet og av og til sender de med i bladet en gratis bokutgave når en ny romanserie kommer ut, og de bøkene får jeg av henne for jeg leser slike bokserier også.

Spennende tid å lese om
Bente Pedersen er en forfatter som jeg ikke har lest noe av tidligere, og at hun hadde skrevet en bokserie fra 20-tallet (eller tiden som nærmer seg 20-tallet), var det som fanget oppmerksomheten min. Det er en tid jeg har lest altfor lite om, selv om jeg synes at det virker som det var en veldig spennende tid. En bok jeg har lest tidligere hvor handlingen er lagt til 20-tallet er The Diviners av Libba Bray.

Første bok i Aurora serien heter Grossererens datter hvor vi møter hovedpersonen som har samme navn som seriens tittel, nettopp Aurora. Hun er i tenårene og er ikke en typisk jente. Hun er på mange måter en guttejente som liker action, og hun går ofte bak foreldrenes rygg og lyver om ting hun har gjort. Hun henger ofte med gutter og har ingen jentevenner. Hun kan også være rappkjefta, noe faren hennes synes er morsomt, men som moren hennes skulle ønske hun kunne forandre på. En dag ser Aurora et arrangert slåsskamp mellom to gutter i byen og blir uforventet raskt betatt av den ene. Etter hvert blir hun kjent med fremmede følelser. Ting blir ikke lettere da spanskesyken treffer Tromsø og Auroras mor blir syk.

Sporty personlighet
Det som var morsomt å lese i denne boka var Auroras personlighet. Hun er ikke som de andre jentene fra den tiden da de helst skulle være meget prektige og alltid vise den beste utgaven av seg selv. Istedet virker det som om hun er seg selv i enhver situasjon og bryr seg ikke så mye om hva andre tenker. Liker spesielt godt forholdet hun har til faren hvor begge er ordentlige spøkefugler. Hun var den mest befriende delen å lese om, mens handlingen i seg selv var noe traurig og typisk for denne sjangeren. Jeg liker å lese denne sjangeren til tross for at jeg ikke er fan av damelitteratur, men dette er ikke ren damelitteratur. At denne sjangeren også kalles kiosklitteratur gjør meg heller ikke noe for det er ikke noe galt i hva man leser, bare man leser noe, og kanskje samtidig synes at det er interessant. Det er det viktigste.

Jeg synes det er koselig med slike serier for det er ikke bare småspennende og avslappende, men man får også litt historiske fakta som er fint å få med seg. Jeg har ikke lest mange romanserier, men fra 2009 - 2015 leste jeg hele Fossefall serien av Jorunn Johansen som besto av 55 bøker. Jeg skrev også om alle Fossefall bøkene, og husker jeg var veldig hekta på den serien. Så denne første boka i Aurora serien kunne dessverre ikke måle seg med den samme type avhengighetsskap, men det gjorde ikke noe.

Grossererens datter var en fin introduksjon til en ny serie, men for min del så fenget den meg ikke så mye som jeg hadde håpet. Jeg er høyst usikker på om jeg er nysgjerrig nok til å lese resten av serien.

Fra min blogg: I Bokhylla

Still going strong.

Jeg liker denne serien veldig godt, ikke bare fordi den er skrevet av min forfatterhelt, Stephen King. Det er jo noen bøker jeg ikke har likt av ham også, så jeg liker ikke alt han skriver, men det meste. Dette er den stødigste serien jeg har lest på mange år. Som regel bruker oppfølgere nummer to og tre å trekke ned en serie. Det er sjeldent at oppfølgere i det hele tatt holder seg så sterke, men det gjør de altså i The Dark Tower serien og godt er det.

Best på originalspråket
Likevel var det ikke meningen å bruke så lang tid på bok fire, Wizard and Glass. Det var 845 sider som jeg brukte nesten to måneder på å lese ut. Grunnen er at jeg leser litt tregere på engelsk. Jeg får ikke den samme flyten, men foretrekker å lese horror, og spesielt foretrekker jeg å lese King på engelsk fordi ingen klarer å kopierer hans særegne fortellermåte. Å lese oversettelser av ham blir nesten som å lese en bok skrevet av en helt annen forfatter. Fortellerstemmen blir ikke den samme for han har en helt særegen måte å formidle en historie på, og er samtidig veldig detaljrik. Når det blir oversatt føles det både fremmed og svært forenklet. Det blir bare ikke helt det samme. Han blekner i oversettelser, synes jeg.

Et fint avbrekk i serien
Men over til selve boka, Wizard and Glass. I Wizard and Glass følger man videre med Roland the Last Gunslinger og hans følgesvenner på denne uendelige og underlige reisen. Han er fremdeles på søken etter det mørke tårn. I denne boka, som også er den tykkeste boka i serien så langt, blir man noe bedre kjent med Roland. Han er en meget fåmælt person og veldig mystisk. Jeg liker at han er mystisk og at han holder seg i bakgrunnen, til tross for at han er hovedperson. Jeg liker at han ikke er en typisk "se på meg" hovedperson. Han er en rolig og fast karakter. Det er det jeg liker med ham. Denne gang åpner han seg litt mer enn det han har gjort tidligere om seg selv. Han forteller de andre noe om sin fortid, og han forteller da om en forelskelse og forbudt kjærlighet. Selv er jeg ikke så veldig glad i kjærlighetshistorier eller å lese romantikk generelt, men leser det av og til hvis jeg vil ha noe lett å lese. I og med at det ikke er mitt favorittema, så var det nesten litt befriende å få en slik historie i The Dark Tower serien likevel fordi man får et lite pusterom fra alt det surrealistiske som skjedde i bok to og tre. Jeg føler at Wizard and Glass er den første normale boka i serien siden første bok, The Gunslinger. Jeg likte at bok to; The Drawing of the Three og bok tre; The Waste Lands var surrealistiske og fullpakket av action, men det var også fint med et lite pusterom i Wizard and Glass. I bok fire får man også vite litt mer om hvorfor Roland er på søken ettter det mørke tårn. King skriver ofte om frykt og spenning som ikke er til å holde ut i hovedpersonenes liv, og han har også så vidt skrevet om kjærlighetsbånd via traumer, så det var morsomt at han skrev om en annen type kjærlighet denne gang enn det man er vant til i hans bøker.

Det eneste jeg vil trekke ned angående Wizard and Glass er at King kunne godt ha kuttet omtrent 300 sider for ikke alt var nødvendig å ha med, og som var bare med på å hale ut boka og ikke noe mer enn det. Det skaper noe dødpunkt. Han kunne godt ha kuttet ut 300 sider slik at noen episoder i handlingen ble mer effektivt istedet for å drøye ut noen hundre sider på "ingenting". Det er ikke alt i boka som er like viktig å ha med.

Denne anmeldelsen kan kanskje virke noe gåtefull, men det er også meningen. Dette er en bokserie man ikke bør lese om, men heller leses! For å lese om denne bokserien istedet for å lese den er absolutt ikke det samme og man går da virkelig glipp av noe. Så, hva venter du på?

Fra min blogg: I Bokhylla

Fint at du likte den så godt: Jeg liker den også svært godt og jeg leser De dødes tjern av samme forfatter hver påske, og har gjort det helt siden jeg gikk på ungdomsskolen:)

En bok med åtte spøkelseshistorier, men ikke en eneste av dem skremmer eller engasjerer.

Hva som er så fascinerende med horror har jeg ikke svaret på, men noe er det. Selv om det er min favorittsjanger både innen litteratur og film, så betyr det ikke at jeg liker alt fra den sjangeren. Jeg liker historier fra hjemsøkte hus og steder, og jeg er også svak for spøkelseshistorier/skrekkhistorier og vandrehistorier.

Omslaget er bedre enn selve innholdet
Med dette omslaget håpet jeg at boka ville inneholde historier som ville skremme meg og få meg til å gå til sengs med lysene på, men jeg er hverken mørkredd eller husredd, så det skal dessverre mye til for å skremme meg. Å bli skremt av og til er skikkelig gøy, en barnslig fryd når man føler at man kanskje må se en gang over skuldra. Men nå er det flere år siden jeg har blitt skremt av noe som helst, og det er et savn. Så jeg ble dessverre ikke skremt av denne boka heller. Jeg snarere kjedet jeg meg nesten i hjel av å lese den. Kanskje stygt å si. Det er uansett den nærmeste beskrivelsen jeg kan komme med. Boka var dørgende kjedelig, rett og slett.

Interessant konsept, men kjipt utført
Forfatteren av denne boka, Lecy McKenzie Pritchett er datter av en sigøyner. Hennes mor har reist mye og fått høre mye rart i sene kvelder rundt leirbålet. Noen av disse historiene har hun med årene delt med datteren, Lecy og som Lecy vil dele med oss lesere. Ingen dum idé i grunn, men dessverre er ikke alle gode historiefortellere. Måten forfatteren velger å skrive historiene på blir veldig flatt og tamt, og det føles mer oppramsende enn fortellende. Det blir ingen stemning ut av det. Nesten hver historie avsluttes også med en slags moralpreik, og det ødelegger i hvert fall skremselsfaktoren og alt som heter atmosfære. Skjønner at forfatteren vil bidra med noe godt ut av disse historiene, men føler ikke at det har noe for seg og det blir noe malplasert i en slik setting. Det får et anstrengt drag over seg og da blir ikke historiene like underholdende eller skremmende som man kanskje så for seg på forhånd. Det var noe skuffende.

Ghost Stories My MotherTold Me hadde et godt utgangspunkt og klarte ikke helt å innfri forventningene. Historiene var hverken skremmende eller påvirket på noen måte, og en ting til som også ødela en god del var alle korrekturfeilene. Jeg har skrevet mye feil oppgjennom årene jeg også, noen feil her og der som det kan skje med oss fleste, men her er det snakk om flust av feil. Jeg liker ikke å være streng på skrivefeil og prøver å overse det, men her var det for mange og jeg reagerer også med tanke på at dette er en nyversjon og det er fremdeles mange skrivefeil. Da er det vanskelig å ta en bok så høytidelig. Som sagt, det er ikke bare det som trekker ned for min del. Hovedgreia er at ikke alle er gode historiefortellere. Det har mye å si. En ting til jeg vil nevne til slutt er at man trenger ikke å skrive The End på slutten av hver novelle. Det er lett å skjønne når en novelle tar slutt så trenger ikke å gi oss det med teskje.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hva gjør man ikke for å redde sitt eget skinn?

Jeg har lest to bøker av Frobenius tidligere:
Jeg skal vise dere frykten leste jeg i 2009, og Mørke grener leste jeg i 2014. Jeg liker at han skriver mørk litteratur, på kanten til grøss, men denne novellesamlingen er ikke akkuat grøss. Det er mer snakk om mørk litteratur med psykologiske elementer. Av bøkene jeg har lest så langt av ham må jeg si at jeg liker Jeg skal vise dere frykten best fordi den var spennende og hadde ordentlig god driv, og håper han kommer tilbake på det nivået igjen fordi Alle mine demoner ble litt lunken i forhold til den.

Novellene er ikke mørke nok
Alle mine demoner har fått mye skryt, og det skjønner jeg godt. Det er gode noveller, men de var ikke så gufne og creepy som jeg hadde håpet de ville være. De har ikke nok undertoner og det er heller ikke nervepirrende lesing. Jeg er ikke glad i noveller generelt, men leser det av forfattere jeg liker og når det er fra horrorsjangeren. Da har jeg virkelig ikke noe i mot det. Som regel foretrekker jeg "hele" bøker. I og med at dette var en novellesamling, trakk det ikke ned av den grunn, men jeg forventet mer trøkk, litt i samme stil som i Jeg skal vise dere frykten, for den boka hadde atmosfære, en god historie og man leste i lange økter fordi det var en type bok der man måtte finne ut hva som ville skje. Jeg følte ikke den samme gnisten med Alle mine demoner. Jeg påstår ikke at boka er dårlig, tvert i mot. Den inneholder noen gode og tankefulle historier.

Harde bud
Det jeg la merke til er at novellene har noen faktorer til felles og det er blant annet å ta vare på fasaden og bevare sitt eget skinn til enhver pris. Man skal være bra i alt og ha rett i alt, og helst være best. Noen gjør hva som helst for å oppnå det, koste hva det koste vil.

Novellesamlingen Alle mine demoner har et godt utgangspunkt og leker med det mørke i menneskets natur. Selv om denne boka ikke nådde helt opp for min del, vil jeg gjerne lese mer av Frobenius og jeg håper han en dag kommer med en skikkelig horrorbok. Det hadde vært noe.

Fra min blogg: I Bokhylla

Fin bok å få med seg.

Ville dyr i byen er en bok på bare 32 sider og tilhører serien LESEBRA som gis ut av Gyldedal. LESEBRA er en serie for barn som er i ferd med å lese, og som nettopp har lært det. Så dette er fine nybegynnerbøker å få med seg, både for store og små vil jeg si, for jeg synes den var koselig, spesielt siden jeg er en dyrevenn selv.

Lettlest og lærerik bok
Det er ikke ofte man tenker over hvilke og hva slags dyr som befinner seg i byer. Noen registrerer vi og andre ikke. For som kjent er noen nattdyr og enkelte dyr lever nærmest skjulte liv. Derfor er det kjekt med en slik liten bok. Teksten er skrevet med stor skrift, som gjør det for de som er i nybegynnerfasen på lesefronten lettere å lese, og tekstene er bygd opp som dikt. Dikt med fakta om dyrene som blir nevnt. Dyr som blir nevnt er blant annet rovfugl, brunrotte, flaggermus og mange flere. Det står for eksempel om hvor dyrene som regel oppholder seg og hva slags mat de spiser.

Nydelige illustrasjoner
Jeg vil også gi ros for illustrasjonene av Jens Kristensen, som er mystiske, realistiske og vakre. Dette er på mange måter en fin bok å bla i, både når man skal lese for seg selv eller kanskje lese høyt til hverandre ved leggetid. Da er det fint å koble av med en bok. Dette er bare en av mange bøker som tilhører LESEBRA serien, som vil gi barn leselyst og det er også bøker som består av mange forskjellige tema (ikke bare faktabøker) og forskjellige sjangere.

Ville dyr i byen var en hyggelig leseopplevelse og er en kort og effektiv bok for de som er i lærefasen eller som nevnt, nettopp har lært seg å lese. Så denne skal jeg selvfølgelig gi videre til tantebarna mine.

Fra min bokblogg: I Bokhylla

En dystopi om liv uten minner og uvisshet angående ens fremtid.

Strengt regime
I et hus bor det til sammen 64 gutter. Huset befinner seg på en øde øy, og guttene blir strengt bevoktet og trent opp, både i sportslige og akademiske aktiviteter. Det er ingen fred å få og de vet heller ikke særlig om verdenen utenfor veggene. De kan kun forlate huset når de når en bestemt alder.

Meto er en av gutta og han er en man ikke kødder med. Han er nysgjerrig og glup. Begge disse egenskapene har sine fordeler og han begynner å kommunisere med noen av de andre, prøver å finne ut hva som foregår, og hva som vil skje uten å bli avslørt av vaktene. Vaktene som holder øye med dem kalles Cæsarer, og huset har en leder som ingen noen gang har sett. Blir guttene tatt i å være opprørske eller nekter å adlyde vaktene på en eller annen måte, forventes det straff. Diktatur er ingen spøk. Likevel er Metos trang til å undersøke det som skjer nærmere veldig stor, men vil han få andre med seg?

Ikke noe nytt
Huset er første bok i Metotrilogien for ungdom. Konseptet virket først lovende, men utførelsen var noe annet. Boka var alt annet enn spennende, spesielt begynnelsen og handlingen lot ikke intensitet få det spillerommet den hadde fortjent. Så stor potensiale, men så ble det aldri løftet helt opp, så dette ga ikke spesielt godt inntrykk og det er viktig når det gjelder førstebok. Jeg hadde så lyst til å like den og det var enkelte partier i Huset som var spennende og ga den litt verdighet, men jeg ble aldri fenget og det ga heller ikke noe særlig mersmak. Man blir sittende igjen med en helt grei bok og ikke noe mer enn det.

Yngre lesere (som trilogien er beregnet for), og nybegynnere som har lyst til å utforske dystopisjangeren vil nok like denne boka, og sette større pris på den enn det jeg gjorde. Men for oss som har lest en god del dystopier fra før, blir denne for forutsigbar og boka fører ikke noe nytt i sjangeren. Man vet hva man får.

De neste bøkene i trilogien heter: Øya og Verden.

Fra min blogg: I Bokhylla

Gammeldags spøkelseshistorie.

En gammel frittstående bokserie vekkes til live igjen
Vi som er litt "opp" i årene (da mener jeg vi som er 30 +) kjenner vel til Casino Grøsser bøkene som ble utgitt på 80/90 -tallet. Selv har jeg tretten av de bøkene og husker hvor glad jeg var i den serien som ung leser. Har jo vært glad i grøssere både i bokformat og film helt fra jeg egentlig var for ung til å lese grøssere og se skrekkfilmer. Men det er en sjanger som alltid har fascinert meg. Er litt glad i slashere også, men foretrekker grøssere som har psykologiske elementer i seg og som har en flust av undertoner, som kryper under huden. Slike grøssere er det jeg liker best både når det gjelder bøker og filmer.

Nostalgisk glede
Det er ikke ofte jeg gjenleser bøker fordi jeg vil helst huske de slik de var og jeg glemmer ikke en handling fra en bok uansett hvor mange år som går. Men tidligere i år ville jeg lese om igjen de få Caisno Grøsser bøkene jeg har, og da gjenleste jeg Skrekkens hus av Hugh Zachary og Søvngjengeren av Diane Guest. Noen fra Cappelen Damm la tilfeldigvis merke til det og kontaktet meg om at de skal gi ut serien på nytt igjen (til min store glede), og spurte om jeg var interessert i eksemplar av første bok: Blind forbannelse av John Saul, siden personen fra forlaget hadde sett at jeg begynte å gjenlese disse bøkene. Et morsomt sammentreff. Jeg var ikke sen til å si ja. De som ikke kjenner til Casino Grøsser så var det en bokserie som ble utgitt rundt 80/90 - tallet og var en frittstående grøsserserie av forskjellige forfattere. Det var en bokserie jeg var veldig glad i og har hele tiden ønsket å få tak i flere fra den serien, men dessverre sluttet de å gi ut serien. Derfor er det godt å høre at den serien blir utgitt på nytt og nå under et nytt navn; Hjemsøkt og håper at hele serien vil bli utgitt igjen. Det hadde vært stas.

Casino Grøsser (nå omdøpt til Hjemsøkt) var en av seriene som økte lesegleden min. Jeg har alltid likt å lese fra da jeg var ung, men serier som Casino Grøsser, Grøsserne (Goosebumps) av R.L. Stine, Fear Street av R.L. Stine, Nancy Drew bøkene, Den vesle vampyren bøkene og bøker av Stephen King og Dean Koontz, var type bøker som virkelig gjorde at lesegleden min virkelig økte. Casino Grøsser var en bokserie jeg begynte å lese på slutten av barneskolen og leste utover ungdomsskolen, og synes det er synd at jeg ikke har hele serien.

Bokas handling
Blind forbannelse av John Saul er første bok ut i Hjemsøkt serien (tidligere Casino Grøsser). Har aldri lest noe av John Saul før, noe som er litt rart siden det er et kjent forfatternavn innen grøssersjangeren. Men bedre sent enn aldri ... I Blind forbannelse blir en jente mobbet til døde bare fordi hun er annerledes. Flere år senere i vår tid, flytter familien Pendelton til Paradise Point. De flytter fra Boston, og Boston og Paradise Point er rake motsetninger. De flytter dit på grunn av at far, Cal Pendelton har fått en ny jobb og de er ute etter en ny start i livet. De tar over et stort og vakkert hus. De ser frem til å bosette seg i deres nye hus og bli kjent med deres nye hjemsted, men det blir alt annet enn enkelt. Det går fint i begynnelsen, men merkelige ting skjer, spesielt med datteren hennes. Hun begynner å oppføre seg annerledes. Hvorfor? Og hva eller hvem er det som påvirker henne?

Har lest og sett så mange grøssere at jeg tror jeg er kurert så ingenting skremmer lenger. Noe som er et stort savn fordi følelsen av å bli skremt, spesielt ordentlig skremt er gøy. Blind forbannelse er ingen direkte skummel bok, men den er meget stemningsfull og har gode, gamle elementer i seg som gjør en grøsserbok stødig og god. Grøsserelementene i denne boka kan være litt vel typiske i enkelte partier, men samtidige gjør det ikke noe for det er en av de bedre grøsserbøkene jeg har lest i det siste. Det som er synd med grøssersjangeren er at den er veldig undervurdert enn andre sjangere. Grøss var kanskje ikke som før i tiden da det var skumlere og til tider underholdende, og det kan være lang tid mellom godbitene, men synes heller ikke at denne sjangeren er dårligere enn andre fordi denne sjangeren har sine verdier også., som er viktig å ta vare på. Det skader heller ikke med noen fornyelser i ny og ne. Ja, takk, begge deler som Ole Brumm sier.

Denne boka var vel forutsigbar for meg, men samtidig var det koselig å lese. Opplevde boka mer som kosegrøss en skremmende grøss. Selv om John Saul ikke skremte meg, er han god på beskrivelser, både når det gjelder karakterer og sted. Det var nesten som å være Paradise Point og man får på en måte lyst til å flytte dit fordi det er så atmosfærisk beskrevet. Jeg fikk også lyst til å lese mer av John Saul og det skal jeg gjøre noe med.

De neste bøkene i Hjemsøkt serien er; Dødens øyne av Bari Wood, og Annabelle av Ruby Jean Jensen. Håper hele denne serien blir utgitt på ny for det hadde vært så gøy å ha hele samlingen som jeg var så glad i, i ungdomsårene. Det ville også gitt meg muligheten til å lese de bøkene fra serien som jeg gikk glipp av. Jeg er veldig altetende når det gjelder bøker, men grøss er og blir min store lidenskap. Dessverre gis det ut altfor lite grøss, synes jeg, så derfor er dette et fint tiltak.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hei og beklager for sent svar. Er ikke alle dager jeg er like flink til å være på Internett og noen dager er jeg mindre på Internett bare for å få et lite avbrekk, gjøre andre ting. Man blir jo litt lei av teknologi av og til, også er jeg vel litt gammeldags:) Synes at Internett stjeler altfor mye tid så prøver å være litt avkoblet også og gjøre andre ting.

Morsomt at du nevner Simon Necronomicon. Jeg leser en annen bok med nesten samme tittel Necronomicon (The Best Weird Tales of H.P. Lovecraft). H.P. Lovecraft har inspirert mange moderne grøsserforfattere, blant annet Stephen King. Ved siden av leser jeg noen andre bøker. Liker å veklse litt. Og godt at det er flere av oss som ikke avbryter bøker og leser helt til siste side samme hva vi synes om bøkene:) Uansett hvor kjedelig eller uinspirerende en bok er, leser jeg den ferdig.

Ja, det er dessverre ikke mye som skremmer lenger. Det har vel kanskje med alderen å gjøre, men er fremdeles fascinert over grøssersjangeren og det er en sjanger jeg alltid vender tilbake til selv om det ikke skremmer lenger. Grøss er likevel fremdeles underholdende:) Og man har jo sin favorittsjanger:)

Godt at du liker å høre på disse youtubekanalene vi snakket om. De som leser opp historier fra "virkeligheten". Det er vel mer opp til oss lytterne å avgjøre om de er sanne eller ikke, men likevel er det underholdende og jeg liker stemningen. Selv om man ikke blir skremt så er det noen historier som gir inntrykk på en annen måte, som klarer å skape en form for uhygge. Så det er fint å høre på de kanalene på kveldene, synes jeg.

Morsomt at du skriver tekster. Jeg skrev mye jeg også i barndommen, ofte spøkelseshistorier og grøssernoveller. Av og til dikt. Nå går det mest i bokanmeldelser, selv om jeg kjenner at man er litt lei av det også av og til. Når man har holdt på med en hobby i flere år så går jo en interesse opp og ned. Men holder på ennå. Av og til savner jeg å lese en bok uten å skrive om den, samtidig så vet man ikke om man klarer å la være å skrive om en bok man har lest fordi det har blitt en vanesak å skirve om bøker:)

Jeg liker å spille spill jeg også, både pc-spill og Nintendo spill. Av pc-spill går det mest tid på Sims-spillene og når det gjelder nintendo går det i Mario og Zelda. Er kanskje for gammel til gaming, men det er underholdende og noen hobbyer klarer man ikke å slutte med slik som bokanmeldelser.

Har du lest mer av King i det siste eller har du gått over til andre bøker? Takk for filmtips Sinister og The Conjuring er virkelig gode filmer og det er også The Witch og Excorsisten. De har jeg sett før, også The Cabin in the woods, men den likte jeg ikke så godt som mange andre gjorde. Den ble litt for humoristisk enn skremmende. Klarte ikke å ta den filmen spesielt seriøst noe som også var meningen:) Og kommer til å se Orphan.

Kos deg videre med grøssende historier på youtube, og gjerne si fra når du har lest mer av King hvis du vil. Skal prøve å bli raskere til å svare neste gang:)

Den underligste reisen gjennom bøker jeg har vært med på, men helt klart verdt det, og det er ennå ikke over.

Vi følger videre på reisen med Roland som er fra et annet univers, og to andre personer som er fra vår verden. De entret inn i hans verden og det er kanskje ikke de letteste følgesvennene han kunne få. Eddie har lenge slitt med narkotika og Odetta er schizofren og hun skifter også personlighet. Før var hun Odetta og nå er hun plutselig Susannah. I denne boka får de enda en person som slår seg i lag med dem og følger deres lange vei til det mystiske Det mørke tårn. Denne gang kommer de over en by. Eller by og by fru Blom, men heller noe som ligner på en slagmark. Restene av det som en gang var en by. Samtidig er hemmelighetsfulle Roland, the Last Gunslinger, plaget av minner fra fortiden. Hva er sant og ikke sant av minner han bærer på? Ting blir heller ikke lettere da en av Rolands følgesvenner blir kidnappet ...

Svak begynnelse, men det tar seg opp igjen
Må innrømme at det tok mer tid å komme seg inn i The Waste Lands i forhold til The Gunslinger og The Drawing of the Three. Hvorfor, er jeg noe usikker på. Boka er ikke spesielt stor heller, nesten 600 sider og man blir ikke umotivert siden det ikke er en murstein sånn sett. Det er en vanesak det også. Tror det var begynnelsen som ikke fenget med en gang. Noen bøker trenger man mer tid på å "komme seg inn i" enn andre og slik ble det med denne. Heldigvis løsnet det seg og man ble bare mer og mer motivert til å fortsette.

Denne oppfølgeren er kanskje mer kompleks enn de to forrige bøkene i serien. Dermed blir denne anmeldelsen noe diffus. Det er så mye man vil skrive om og nevne, samtidig vil man ikke røpe noe. Sånn er det med oppfølgere. Det skal ikke være enkelt. Det jeg vil si er at flere aspekter spiller inn og enkelte ting som skjer er vel surrealistisk. Å beskrive bøkene til Stephen King, min forfatterhelt, kan ofte by på utfordringer. Han har fantasi som virkelig sprenger grenser og man blir svært nysgjerrig på hvor han henter inspirasjon fra. Han har også evnen til å ta noe helt hverdagslig og fodrandre det til noe skremmende og rart. Tipper han har det svært morsomt når han skriver; smiler ondskapsfullt og humrer for seg selv, tenker jeg. Litt vittig at ZZ Top ble nevnt i The Waste Lands. King er kjent for å ha en del humoristiske undertoner i alt det mørke han skriver. Man må helst ha en viss form for sarkasme selv for å forstå det.

King kan være en utfordring
Bøkene i The Dark Tower serien er ikke akkurat skremmende, men heller fascinerende og svært surrealistiske. Sier ikke nei til det heller. Alt trenger ikke å være realistisk bestandig og man får samtidig lov til å teste sin egen fantasi mens man leser. Trene seg opp på utfordrende visualisering eller hva man skal kalle det. Å lese bøker er jo som å se en film, men man ser bilder på en litt annen måte og det er ikke bestandig boklesere forestiller seg de samme bildene selv om man leser de samme bøkene. Slik er det med karakterene man leser om også. At man kan forestille oss dem på forskjellige måter. Det er en av de spennende prosessene ved å være en bokleser.

Jeg har lest mange bokserier oppgjennom årene, men ikke opplevd en så sterk serie som denne. Som regel bruker bok to og bok tre i trilogier og serier å være veldig svake eller bare rett og slett skuffende. Denne gang har de vært utrolig sterke og man vil bare ha mer. Det er rart. Jeg har lenge hørt om The Dark Tower serien, så den var ikke ukjent for meg som har vært fan av King i mange år. Jeg er dessverre ikke en av de heldige som leste serien mens King skrev den, men bedre sent enn aldri. Neste bok i serien er Wizard and Glass.

Fra min blogg: I Bokhylla