Bokelskere.no

Tenkte ikke på en kriminalroman, men ja, kanskje Lisbeth Salander?

Det er bare det, Bogie, at tråden blir så mye lengre av "jeg er enig med deg"-innlegg, som dette er ment å være. Til alle som leser her: Nettet er fullt av rare folk ( Min def. på rare folk: folk med veldig annerledes måter å oppføre seg på eller tenke enn meg selv.) Jeg vil tro det er noen som ikke liker stjernesystemet og med stort kontrollbehov og som ikke unner andre gleden av det som leker seg. Til alle (igjen): Gi stjerne eller ikke for innlegget mitt. Besvar om det har interesse for mange. Men send meg en privat melding om du har noe du bare må si som bare vil framstå som grus i skoa for andre her inne.

Enig i at det virker som det er greiere å klage på vanskelige ord og avansert innhold enn på at nivået dras ned. Det er et fenomen som gjelder over alt i samfunnet.Det burde være lov å ha interessegrupper (eller på Nettet interessetråder) som er åpne for alle uten at en skal legge seg på et nivå der absolutt ingen må anstrenge seg. Og å spørre om betydningen av ord - her eller ute i verden- er høfligere enn å klage. Men å være trygg på hull i egne kunnskaper er kanskje lettere når man faktisk kan en del?

Alf Prøysen Julebok for barn ISBN 82 10 02742 5 som kom ut i 1985 er favoritten hos oss, særlig litt før selve jula.

Ellers er nok jula så preget av tradisjoner at hva som bringer stemning er individuelt. Jeg leser alltid "Papa Panovs juledag", en gjendiktning av Leo Tolstojs julelegende. Det kan godt hende Tolstoj sin versjon er bedre, men det er ikke den jeg alltid har lest for barna mine. Likseså har jeg en bearbeiding av Charles Dickens julefortelling om gjerrige Scrooge der jeg må ha den gamle lefsa som sikkert ikke er bedre enn originalen objektivt sett.

Han ble litt snurt, for dette var i 1970, og da måtte jo læreren ha en viss autoritet, men generelt tror jeg han satte pris på at jeg var så ivrig i faget hans.

Min opplevelse var vel mest pinlig for læreren min. Vi hadde norsk og vi må ha hatt om noe jeg alt kunne til detalj, det eneste jeg husker, var at det handlet om Hamsun, og jeg lurte meg til å lirke boka jeg nettopp leste opp under pulten. "Nå, Inger Johanne, var det nå enda HAMSUN du satt der og leste under pulten, så kunne du fått ha den oppå pulten, men nå må jeg be deg legge vekk den boka!" O fryd for en syttenårig elev å kunne triumferende hale opp "Markes grøde". Den var i paperback, og det var ikke så vanlig å ha romaner i paperback den gangen, og han trodde nok det var en Damenes roman...

Når vennene dine har et slikt forhold til å levere tilbake bøker, er det ikke rart at du ikke låner bort bøker. Jeg har to eksemplarer av to bøker, begge ble lånt til en venninne som insisterte på at boka ikke var hos henne. Men hun er så skvær at hun kom med dem da de dukket opp under en "arkeologisk utgravning". Jeg behandler bøkene mine nokså pent, men jeg har en venninne som leser bøkene sine maksimalt åpnet i 45 graders vinkel. En gang kjøpte jeg et nytt eksemplar til henne, for min egen sjelefreds skyld.

Hvis trådene har utartet til et enklere nivå, skjønner jeg du blir frustrert. Det er forskjell på det og en tråd som noen bare ønsker å ha på et enklere nivå i utgangspunktet. Skal man delta i sistnevnte, får en øve seg på å legge bort fremmedordene og finne "et adekvat synonym". Det er også bra for språkutviklingen, å si noe på et så enkelt språk som mulig. Men det må ikke være slik at alle tråder skal være så enkle at alle skal føle seg bekvemme med å skrive der, synes jeg.

Hos Agatha Christie er det oftere hushjelper, gjerne medbringene et tebrett som finner liket, men med tanke på åstedets art, trenger man vel ikke frykte at nedgangen i antall hushjelper skal gjøre kriminalpolities arbeid mer komplisert.

Takk, er den det? Kanskje jeg prøver den.

Hørtes veldig spennende ut. Med godt forarbeid kan det bli veldig bra. Gjorde noe lignende en gang, men da var kontakten fra før på ulik måte, Internett var nyere og noen hadde hatt telefonkontakt i stedet. Det ble også en uforglemmelig og hyggelig helg. Vi var damer på 45 -55, tenker jeg. En skulle jo hatt tid til mer sånne ting...

Jeg liker best å gjøre sånt via mailer og prat, jeg. Tenker: "Hvem har noe med hvem jeg inviterer?" Og om den jeg inviterer ikke vil hit, så kanskje de synes det er greit at invitasjonen blir mellom oss. For - blir den det om jeg inviterer via denne funksjonen? Men er det typisk for sånne "gamle" damer som meg som er litt skeptisk til ting man ikke til fulle forstår virkningsmekanismen til på Nettet?

Det er hyggelig å få ei stjerne, men den eneste grunnen til at jeg prøver å huske hvor mange, er for å lettere oppdage om det er kommet ei ny. Egentlig vil jeg heller kalle det intereressant å få stjerne, forresten, hva av alt jeg skravler om eller siterer har noen likt? Her en dag siterte jeg Rose-Marie, og det sitatet likte flere. Men systemet funket jo slik at det var jeg som gikk stjernene, da, men vi lever visst godt med det begge.

Jeg elsker boka, men for evig?

... og jeg har i dag vært og hørt Christian Borch (han fra Dagsrevyen) fortelle fra boka si Sannhetens kår, der han snakker om hvordan politikere mer og mer bruker reklamens prinsipper for å bygge image... Det var altså ikke en roman, men det var fint å høre forfatteren snakke selv. Han solgte forresten ikke boka si, dette var i regi av folkeuniversitetet, og han likte visst ikke å blande det kommersielle med foredraget sitt. Hadde lyst til å be han signere den boka jeg alt hadde, men var redd han skulle synes jeg behandlet han som Mikael Jackson...

Hvis ei bok gir meg en guffen stemning, hender det jeg avbryter den,særlig om det ikke virker som en velskrevet bok, heller. Noen ganger avbryter jeg ei bok som er tung å lese, dersom temaet ikke er viktig for meg. Da hender det jeg tar den opp igjen seinere. Bøker jeg oppfatter som dårlige, bare slutter jeg å lese i,gir dem ofte bort, livet er for kort til å lese dårlige bøker. Presisering: jeg kan godt komme til å lese en enkel bok av typen "populærlitteratur" hvis den gir meg god stemning, selv om den kanskje ikke er stor skrivekunst.

IRL ( In Real Life) er en mye brukt forkortelse, men hvor vanlig den er, vet jeg ikke. Har lært den av "ungdommene mine", (er selv 57), og tenkte den var kjent.

Mine møter med folk har ofte vært på seminarer innenfor felles interesseområder og den forutgående pratingen på nett har oftest vært i åpent forum ( som denne praten vi har nå. Tror nok mailing vil lettere vise egentlig personlighet.

Dette startet som en undertråd i tråden om hvor viktig profilbildet er for hvordan man skriver og tenker.

Jeg sa at jeg hadde møtt en del folk fra fora på nettet IRL ( in real life) og av og til blitt overrasket over inntrykk jeg ubevisst hadde dannet meg. Så ble jeg spurt av Norah om inntrykkene hadde endret seg i positiv eller negativ retning.

Da svarte jeg: "Verden er full av trivelige mennesker, og de som har vært annerledes, har stort sett vært OK på en annen måte. Noen få har vært OK når jeg ventet ikke så OK og motsatt. Jeg har også oppdaget at en del mer mer velformulerte skriftelig enn muntlig og motsatt, og det er vel en faktor som kan bidra til at de oppleves annerledes.En setting der man ofte treffer den man har snakket med på nett er "nettdating".Der hører man mange skrekkeksempler på at personen "taper seg" når man møtes, men det er jo en spesiell situasjon.

Verden er full av trivelige mennesker, og de som har vært annerledes, har stort sett vært OK på en annen måte. Noen få har vært OK når jeg ventet ikke så OK og motsatt. Jeg har også oppdaget at en del mer mer velformulerte skriftelig enn muntlig og motsatt, og det er vel en faktor som kan bidra til at de oppleves annerledes.En setting der man ofte treffer den man har snakket med på nett er "nettdating".Der hører man mange skrekkeksempler på at personen "taper seg" når man møtes, men det er jo en spesiell situasjon. Jeg lager en ny tråd om dette, jeg, så det ikke blir emne inni emnet.