Det er den samme fornemmelse av frihet i galskapen som i lykken. Man er fri, men helt for seg selv. Ubundet, fri fra de andre. Uten de andre. Uten sammenheng. Når det ikke gjør altfor vondt, er galskapen en ensom lykke.
Hvis man mister lykken når man blir født, får man den så igjen når man dør?
Kanskje lykken er en revne i livet, full av kjærlighet. Det er det fineste jeg kan si om den. Men den er et sår som gror.
Noen ganger merker vi at vi har sagt noe riktig. Noe som har ligget oss på sinnet lenge, uten at vi har vært helt klar over det. Det kan være noe nytt, aldri før hørt, men allikevel helt riktig. Det oppstår en særegen stemning rundt en, sterk, men også fin og skrøpelig. Og vi kan merke det på den vi har sagt det til, at nå behøver vi ikke si noe på en stund.
Jeg vet ikke om lykken finnes ett bestemt sted. Men når den er der, er det fristende å tro at den har noe med stedet å gjøre. Så blir man nær det stedet.
Den eneste kjærligheten man kunne stole på, var den man selv følte. Den som kom utenfra mottok man usikkert og tvilende. Og derfor med et endeløst behov for mer.
Få gråter som ulykkelig elskende. Sørgende kan gråte like voldsomt, men deres gråt har en annen tone. De gråter fordi noe er forbi, mens ulykkelig elskende gråter over en begynnelse uten fremtid.
Lærte og lese i 1. klasse, men leste nok ikke bøker alene før 2. klasse utenom rene barnebøker av den tynne typen:) Men jeg leste alt jeg kom over av skilt og plakater når jeg var med på handleturer og lignende. Var en helt ny verden som åpnet seg:)
Hovedpersonen heter Drothe og byen vi er i heter Ildrecca. Det er en farlig by hvor bare de med list og et våkent øye overlever. Drothe har vært medlem av The Kin i mange år, en organisasjon for tyver – alt fra rennesteinsskurker til gentlemanstyver fra adelen. Vi finner flere Bosser og Drothe er en smarting som driver sitt eget spill. Helt til han mister fotfestet og blander seg inn i ting som er mye større enn han først antar. Drothe er en fin fyr, selv om han er på lovens feil side. Særlig i duett med bestekompisen Bronze Degan, skriver Hulick karakterene sine godt ut. En av styrkene er hvordan de ulike karakterene arbeider både mot og med hverandre, det er ikke den der «en for alle, alle for en» hvor man stiller opp for den andre uansett – dette er er mer troverdig egentlig – hva koster det å stå opp for det man tror på – selv når det går ut over ens nærmeste relasjoner. Det gnisser mellom personene, og det liker jeg. Verden er godt konsturert, både byen, historikken (som Hulick ikke drukner oss i, takk takk) og ikke minst organiseringen – både av The Kin, men også den vel så interessante Degan ordenen – en slags miks mellom riddere og handelsfolk.
Jeg har skrevet mer på: http://knirk.no/2012/04/among-thieves-douglas-hulick/
I forbindelse med utgivelsen av Aina Bassos nyeste roman, "Inn i elden" har jeg intervjuet forfatteren på bloggen min. Kom gjerne innom for å finne ut mer om boken og forfatteren.
Ulva fra Huldertjern, Kontakt med verdensrommet, alt av Discworld og mye mer. Å finne kun en favorittbok greier jeg ikke akkurat nå:)
Jeg har brukt påsken til å skrive på bokprosjektet mitt og hive det ut på dertil egnede blogg. Har også skrevet en filmanmeldelse og hivd den ut på min andre blogg. Vært barnevakt for eldstenevøen to dager på rad, ble mye spilling og Clone Wars :) Tok en fototur til steinsetningene på Istrehågan, fant ikke noe rart der denne gang på bildene. Lest mye, men ikke noe krim, utenom biografien til en engelsk "synsk" og Atlantisrelaterte ting 8)
Helt enig - det holder ikke helt - på så mange plan.
Helt enig! Har det på samme måten selv.
Har gjenoppdaget Radioteateret: http://www.nrk.no/radioteatret/
Har hørt Vredens dag. Har planer om å høre Døden ved vann.
Interessant selvbiografi fra en "klarsynt" som ikke kaller seg selv for klarsynt.
De færreste tegn er mer enn tilfeldig valgt mål for menneskets fortolkningsbehov. Og de færreste fortolkninger er annet enn bekreftelser på fortolkerens egen situasjon.
Og når tiden brytes, oppstår det sprekker. I dem faller det mennesker. Noen skyves utfor.
Har ikke lest denne, men har lest Spacewolf omnibus som foregår i samme univers. Disse romulvene er også marinejegere. Tror mye av disse historiene skrives utfra at leseren kjenner universet og konflikten med de s.k. kaoskreftene fra før av. Som du skriver er det ekstremt blodig og disse marinejegerne forventes å være fanatisk lojale mot keiseren:) Vil ikke kalle dette for god sf direkte selv om det faller litt under en av mine favorittundergenrer, Space Opera:)