hehe husker godt denne fra barndommen, denne gikk vi rundt å sa og så lo vi godt. Det skulle ikke mye til før vi lo (så enkle vi var) og fant andre i samme gaten - som jeg ikke husker idag.

D'er ingi Skam å få Skade saklaus.

Kan ikke se at du er blitt angrepet som person her. Men for sitatene du skriver inn som gir oss en dårlig følelse. Selv er jeg hverdagskristen og tror fullt og helt på Gud, men ikke i den konteksten du fremmer.

hehe man finner iallefall fort ut hvem som tar beina på nakken.

Denne vil jeg også anbefale Samlede dikt av Sigbjørn Obstfelder, 2001.

Jeg har visst havnet på feil klode ... Samlede dikt inneholder, foruten Digte, også andre dikt og korte prosatekster han skrev i sin levetid. Obstfelders poesi har vist seg svært slitesterk. Diktene hans taler til stadig nye generasjoner lesere, og han er kanskje framfor alt ungdommens og friskhetens dikter. Med etterord av Jan Erik Vold.

Det hadde jeg også gjort.

Jeg vil anbefale - Sigbjørn Obstfelder, Mennesket, poeten og grubleren av Johan Faltin Bjørnsen, 1974. Den er å få tak i på antikvariat.net, men kan også lånes.

Heldigvis har man forskjellig smak. Når jeg går og ser i andres hyller er det alltid en spennende opplevelse. Kanskje finner jeg noe jeg vil gå videre med eller kanskje ikke. :)

Helt utrolig hva du finner. Slikt sett er jeg ikke flink. Lurer på hvordan boken står i forhold til de ny politiske retningene i Egypt.

Startet på boken, men den fenget meg ikke så jeg avbrøt den. Har flere bøker fra biblioteket liggende som jeg heller vil lese.

Ser at du er ganske ung. Selv leste jeg ikke noen bøker som stod på noen lister før i senere tid. I alle år har jeg likt å lese biografier, da som nå. For meg har det vokst med alderen. Her inne på nettet har jeg blitt oppmerksom på flere forfattere som jeg ikke hadde hørt om/hørt om men klarte ikke å opparbeide meg vilje til å lese dem.

For tiden har jeg lånt en haug med bøker som ikke er blant de høyt verdsatte. Med tid å stunder kommer jeg til å lese egne bøker, men for øyeblikket står de litt i hytt og pinevær.

Da tar du med deg ergrelsen på kjøpe. Du vet at den som tier samtykker... Selv låner jeg ikke bort noen bøker, ikke til min søster engang. Pga at det tar så lang tid før jeg får boken tilbake og må mase i tillegg. Det å være hele tiden oppdatert hvem som har lånt boken til hvilken tid - vil jeg ikke.

Personen hadde jeg satt på svarteliste.

Romanen som forandret moderne arabisk litteratur for alltid

Jeg hadde aldri hørt om denne forfatteren da jeg her om dagen helt tilfeldig kom over "Det stinker". Om det var det arabiske forfatternavnet, det forhold at han er fra Egypt eller at boka kostet hele 250 kroner (til tross for beskjedent innhold - bare litt mer enn 90 sider), som fanget min oppmerksomhet, skal være usagt. Saken er i alle fall at disse forholdene til sammen gjorde at jeg oppdaget introen om at denne lille romanen forandret moderne arabisk litteratur for alltid. Dermed havnet den umiddelbart i kategorien "må-ha"!

Selve romanen - om det nå faktisk kan kalles det (jeg er mer tilbøyelig til å anse dette som en novelle) - er på mindre enn 50 sider. Resten av boka inneholder et forord skrevet av forfatteren selv i 1986, samt det opprinnelige forordet til boka da den utkom i 1966, ført i pennen av Yusuf Idris. Helt til slutt er det dessuten et intervju med forfatteren foretatt av Frode Saugestad, og som sto på trykk i Vinduet nr. 1 i 2006.

Forfatteren presenteres på Wikipedia som en egyptisk forfatter og "short story writer". Han ble født i 1937 og hans venstreradikale synspunkter kommer visstnok sterkt til uttrykk i hans litterære arbeider. "Det stinker" utgjør i så måte intet unntak, og ble skrevet rett etter - og som en konsekvens av - et nesten seks år langt fengselsopphold (fra 1959 - 1965). "Den beskriver ikke bare hvilken effekt politisk fengsling og undertrykkelse har på det enkelte individ, men også hvordan dette påvirker hele samfunnet, noe som førte til at boken umiddelbart ble forbudt på grunn av sitt politiske budskap", kan jeg lese på baksiden av boka. Først i 1986 kunne boka utgis igjen, men som forfatteren så lakonisk har lagt til i sin nye innledning - boka eksisterte i "beste velgående" i årene forut selv om den var blitt forbudt.

Yusuf Idris skriver i sitt forord følgende (side 25):

"Det stinker er ikke bare en fortelling, men en revolusjon som først og fremst er en kunsters opprør mot seg selv. Den er ikke slutten, men en ekte begynnelse på et ekte talent, en begynnelse som har begynnelsens kjennetegn, men som nærmest er fri for begynnelsers flauser, etter som den også er et modent talent."

Uten å lese novellen eller romanen i den kontekst den ble skrevet, er det for en utenforstående kanskje vanskelig å fange opp hva som er så særegent ved denne - skjønt det ikke burde være problematisk å skjønne at vi befinner oss i et totalitært samfunn, hvor det står dårlig til med rettssikkerheten og hvor det gjelder å være inne med de riktige personene. Hovedpersonen er som tidligere nevnt nylig løslatt fra fengsel, og han er fremmedgjort ikke bare i forhold den omkringliggende verdenen, men også til seg selv. Ut fra intervjuet med forfatteren skjønner vi at selv beskrivelsen av en forsøksvis tilnærming til en kvinne, som mislykkes totalt, er en del av denne fremmedgjøringen i forhold til normale mellommenneskelige relasjoner.

Under intervjuet med forfatteren fremkommer det at han har nektet å motta en prestisjefylt egyptisk litteraturpris. Dette vakte mye oppstyr, så pass at potensielle kandidater i dag må skrive under på at dersom de mottar prisen, må de love å akseptere prisen ... Men om man så likevel skulle nekte på ta i mot prisen - hva skulle de i så fall gjøre? Saksøke vinnerne?

"... som et resultat av den nye politiske virkeligheten, forandret også forfatternes litterære språk og uttrykk seg estetisk. Opp til omkring midten av 1950-tallet var realismen den dominerende sjangeren, men med publiseringen av Naguib Mahfouzs Kairo-triologi tok dette slutt, og i hovedsak vokste to nye retninger frem. Mahfouz ledet an i den mer allegoriske uttrykksformen, mens Ibrahim samt den yngre generasjonen i all hovedsak valgte et mer direkte konfronterende språk. Samtidig ble også den indre virkeligheten forandret i romanene fra den nye generasjonen på 60-tallet, og heltene, som nå er antihelter, fremsto som frustrerte, ofte seksuelt, og med en skarp selvbevissthet uttrykt gjennom personlige dialoger. Ibrahims første bok Tilk al-raiha (The smell of it, eller på norsk Den duften"), er et meget godt eksempel på dette, og har sine røtter i hans egne erfaringer fra fegselet."

(... skriver Saugestad i forbindelse med intervjuet av Ibrahim, side 81. Boka ble først utgitt på norsk tre år senere, dvs. i 2009, og fikk da tittelen "Det stinker")

Alt i alt må jeg si at dette ble et spennende bekjentskap med en for meg helt ny forfatter, som jeg absolutt skal følge videre så snart jeg får sjansen til det! Her blir det terningkast fem!